Jeg har i de senere år mottatt flere klager på at det offentlige pålegger boplikt eller – som regel – avslår å gi fritak for boplikt som hviler på en landbrukseiendom. I ombudsmannens årsmelding for 2006 s. 32 flg. ble det redegjort nærmere for enkelte av de spørsmål som bopliktsakene reiser. I forlengelse av dette ble det varslet at jeg tok sikte på å ta opp generelle spørsmål i tilknytning til boplikt med Landbruks- og matdepartementet.
Dette ble gjort ved mitt brev 18. april 2007 til Landbruks- og matdepartementet. Departementet besvarte min henvendelse ved brev 19. juni 2007. Mine konklusjoner i saken ble deretter oversendt departementet ved brev 16. august 2007.
I min henvendelse til departementet stilte jeg flere spørsmål knyttet til boplikt etter odelsloven, herunder fritak fra boplikt etter odelsloven §27a, og om boplikt og fritak etter konsesjonsloven §5 første ledd nr. 1, jf. §5 annet ledd. Det ble særlig stilt spørsmål ved forholdet mellom disse bestemmelsene. Min erfaring med landbruksmyndighetenes behandling og avgjørelse av de forskjellige bopliktsakene syntes å tilsi at en avklaring fra Landbruks- og matdepartementets side var påkrevd.
En rekke av spørsmålene i tilknytning til odelsloven gjaldt situasjonen hvor eiendommen tidligere hadde tilfredstilt vilkårene for å være odelsjord, jf. odelsloven §§1 og 2, men på grunn av «skifte av tilhøva» ikke lenger gjorde dette, jf. odelsloven §23. Spørsmålene gjaldt særlig hvor vilkåret i §1 om at eiendommen «kan nyttast til landbruksdrift» ikke var oppfylt. Under henvisning til at det etter omstendighetene kunne være vanskelig både for de eventuelle odelsberettigede og for forvaltningen å ta stilling til om eiendommen fortsatt fylte kravene til odlingsjord slik rettstilstanden hadde utviklet seg, var departementets svar særlig knyttet til denne situasjonen.
Landbruks- og matdepartementet ble bedt om merknader til en rekke spørsmål av praktisk betydning for praktiseringen av regelverket. I lys av behovet for harmonisering av regelsettene, var langt de fleste spørsmålene relatert til tolkningen av odelsloven og konsesjonsloven. Det ble imidlertid også stilt spørsmål vedrørende forvaltningens saksbehandling i bopliktsakene etter odelsloven, særskilt med hensyn til forvaltningens opplysnings- og utredningsplikt. Videre ble det reist spørsmål i tilknytning til behovet for kontroll med praktiseringen av regelverket. I det følgende redegjøres det fortløpende for de spørsmål jeg stilte og svarene fra departementet til hvert enkelt spørsmål.
Spørsmål 1
Det første spørsmålet gjaldt hvorvidt forvaltningen plikter å ta prejudisiell stilling til om eiendommen er å anse som odelsjord etter odelsloven:
«Departementet bes redegjøre for sitt syn på landbruksmyndighetenes oppgaver i tilfeller der det med rimelighet kan reises tvil om eiendommen (fremdeles) er å anse som odelsjord. Kan og skal landbruksmyndighetene i disse tilfellene prejudisielt ta stilling til om eiendommen er å anse som odelsjord?»
Departementet besvarte dette spørsmålet på følgende måte:
«Landbruksmyndighetenes oppgaver knyttet til vurderingen av om eiendommen er odelsjord kan dukke opp i flere saker, bl.a. saker om odelsfrigjøring, deling av driftsenhet og i saker om bo- og driveplikt. Deres henvendelse gjelder bo- og driveplikt med hovedvekt på saker som gjelder boplikt, og departementet vil derfor i fortsettelsen bare knytte kommentarer til boplikt.
Det følger av fvl. §17 at landbruksmyndighetene skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før det treffes vedtak. Det følger dessuten av begrunnelsesplikten i forvaltningsloven §25 at forvaltningen skal ta stilling til hvilke regler søknaden er vurdert i forhold til. Kommune og fylkeslandbruksstyre må etter dette undersøke saken, og angi i vedtaket hvilken hjemmel det er bygget på, noe som innebærer at de må ta stilling til om eiendommen er å anse som odelsjord.
Hvor grundig spørsmålet må vurderes avhenger av situasjonen. Dersom det søkes fritak fra boplikt, og eier selv har krysset av for at han har odelsrett i egenerklæringsskjemaet, må landbruksmyndighetene i utgangspunktet kunne legge til grunn at det er riktig, jf også rundskriv M-2/2004 (s. 9). Dersom landbruksmyndighetene, ut fra de opplysningene som foreligger om eiendommen og området, er i tvil om eiendommen tilfredsstiller kravene til odelsjord (også når tvilen skyldes «skifte av tilhøva» jf. odelsloven §23) må de imidlertid av eget tiltak framskaffe de opplysninger som er nødvendige for å vurdere spørsmålet.
I de tilfellene saken gjelder oppfølging av mislighold av boplikt, må det generelt kunne sies at undersøkelsesplikten er større enn ved søknad om fritak fra boplikt.
Det er ikke lett å gi en generell fremstilling av hvor strenge krav som må stilles til landbruksmyndighetenes undersøkelsesplikt på dette punktet. Departementet mener at det ikke kan stilles så strenge krav at spørsmålet om eiendommen er odlingsjord må være avgjort ved skjønn, jf. odelsloven §6 som i prinsippet åpner for en slik mulighet. Det må imidlertid kreves at kommunen tar stilling til om eiendommen har slik økonomisk avkastningsevne at noen kan tenke seg å drive landbruk på den med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen. De fleste kommuner vil ha tilstrekkelig kompetanse til å danne seg et bilde av eiendommens avkastningsevne. Oppstår juridiske tvilsspørsmål bør kommunen ta kontakt med fylkesmannen eller Statens landbruksforvaltning for å få nødvendig bistand for å løse lovvalgspørsmålet. Vi antar at det følgende kan danne utgangspunkt for undersøkelsesplikten:
- I sak som gjelder søknad om fritak fra boplikt må det kreves at kommunen gjør det som med rimelighet kan kreves av en kommune uten spesialkunnskaper om odelsloven.
- I klagesak til fylkeslandbruksstyret skjerpes kravet til opplysninger.
- Gjelder saken oppfølging av misligholdt boplikt må en også i større grad forvente at landbruksmyndighetene både på kommune- og fylkesnivå framskaffer de konkrete opplysningene som er nødvendige for å vurdere lovvalgspørsmålet.
Går det ikke fram av søknaden hva søker mener, kan landbruksmyndighetene be søker om å uttale seg om spørsmålet. Departementet antar at en slik henvendelse bør være regelen dersom kommunen eller fylkesmannen er i tvil.»
Spørsmål 2
Det neste spørsmålet gjaldt tolkningen av kriteriet «nyttast til landbruksdrift» i odelsloven §1:
«Etter odelsloven er det særlig to kriterier som må være oppfylt for at eiendommen kan anses som odelsjord; dels må den tilfredsstille bestemte arealkrav, dels må eiendommen kunne «nyttast til landbruksdrift». Det er grunn til å tro at det er særlig det siste kriteriet som kan volde landbruksmyndighetene tvil.
I NOU 1972: 22 Om odelsretten og åsetesretten (Sivillovbokutvalets Rådsegn 10) heter det i spesialmotivene til odelsloven §1 s. 43 flg.:
«Synet bør vere at berre eigedomar som verkeleg har noko å seie for bondenæringa, bør gå inn under odelsretten.
…
Gardsbruk som før ga fullt årsarbeid og var einaste næringsgrunnlaget for ein huslyd, er difor i nåtida ikkje sjeldan vorte «støttebruk». Men det kan ikkje av den grunnen vere tale om at dei skal tape sin karakter av odelsgardar (odlingsjord). Ein må likevel halde fast på at eigedom som det skal kunne vinnast odelsrett til, må gje ‘et betydelig tilskudd til en families underhold’… .»
Synspunktene synes tiltrådt i Ot.prp. nr. 59 (1972-73) Om lov om odelsretten og åsetesretten s. 51.
Spørsmålet om en eiendom «kan nyttast til landbruksdrift» har i de senere årene flere ganger vært oppe for domstolene, særlig i forhold til eiendommens avkastningsevne. I Rt. 2002 s. 112 Gisløys – som er den nyeste høyesterettsdommen omkring spørsmålet – la Høyesterett til grunn at en avkastning på kr 5000 fra skogsdriften ikke var tilstrekkelig for å anse en eiendom som odelsjord; heller ikke dersom man tok med diverse tilleggsinntekter på i alt kr 12000. Etter Høyesteretts dom foreligger det flere avgjørelser fra lagmannsrettene som konkluderer med at den aktuelle eiendommen ikke (lenger) kan anses som odelsjord, selv om eiendommen hadde en betydelig høyere avkastningsevne enn tilfellet var i Gisløysdommen.
Kan de nevnte dommene gi noen veiledning for landbruksmyndighetene dersom det antas at myndighetene prejudisielt må ta stilling til om den aktuelle eiendommen er å anse som odelsjord?»
Departementet hadde følgende kommentar:
«Departementet har erfart, bl.a. gjennom en rekke innspill og spørsmål fra saksbehandlere hos fylkesmannen og kommunen, at det særlig for ressurssvake avsidesliggende landbrukseiendom er knyttet atskillig tvil ved om kriteriet kan «nyttast til landbruksdrift» er oppfylt eller ikke.
Dommene knyttet til odelsloven §1 danner grunnlaget for landbruksmyndighetenes vurdering av om eiendommen anses som odelsjord, og dommene gir utvilsomt veiledning for landbruksmyndighetenes vurdering. Vi opplever likevel at dommene ikke gir tilstrekkelig veiledning i konkrete tilfeller. Dette skyldes flere forhold.
- Det dukker stadig opp nye tilfeller hvor faktum ikke er fullt ut sammenlignbart med dommene.
- Dommene er svært konkret utformet og bygger på en helhetsvurdering av alle sider ved eiendommen.
- Vurderingstemaet, hva en «fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift», jf. Høyesteretts dom fra 19. april 2007, er heller ikke godt egnet som grunnlag for en forvaltningsavgjørelse.»
Spørsmål 3
Det tredje spørsmålet gjaldt hvorvidt kriteriet «betydelig tilskudd til en families underhold» som vektlegges ved vurderingen av om et erverv er konsesjonsfritt etter konsesjonsloven også var relevant i bopliktsaker etter odelsloven:
«Ombudsmannen er kjent med at det i en betydelig andel av tilfellene gis fritak fra boplikt. Erfaringene med bopliktsaker her synes likevel å tyde på at boplikt også er aktuelt for eiendommer som det neppe er rimelig å si at gir et «betydelig tilskudd til en families underhold».
I forhold til vurdering av spørsmålet om boplikt som betingelse for konsesjonsfritt erverv, har departementet i rundskriv M-2/2004 pkt. 7.3 gitt uttrykk for at det «ikke knytter seg bo- og driveplikt til en eiendom med mindre det er mulig å drive selvstendig landbruksvirksomhet på en regningssvarende måte».
Departementet bes opplyse om tilsvarende synsmåter gjør seg gjeldende også for de tilfeller der landbruksmyndighetene vurderer fritak for boplikt etter odelsloven. Kan de rettsavgjørelsene som foreligger omkring spørsmålet om eiendommen i det hele tatt er å anse som odelsjord også gi veiledning til spørsmål om fritak for boplikt?»
Til dette svarte departementet:
«Dommene knyttet til odelsloven §1 danner grunnlaget for hvorvidt det oppstår boplikt etter odelsloven. I Nordtveitendommen, Rt. 2001 s. 562, bygges det på at eiendommen skal gi et «tilskudd av betydning», og at dette ikke innebærer noe krav om en bestemt minsteavkastning. Det følger ellers av rettspraksis at et bruk som ikke gir noe vederlag for den arbeidsinnsatsen som nedlegges ikke fyller vilkårene om å kunne «nyttast til landbruksdrift», og dermed heller ikke kan anses som odelsjord etter odelsloven §1. Vi oppfatter at den vurderingen som gjøres etter odelsloven ligger nær opp til vurderingen etter konsesjonsloven som det er gitt anvisning på i sitatet fra rundskrivet. Departementet har med de formuleringene som er valgt ikke ment at vurderingene etter odelsloven og konsesjonsloven er ulike på dette punktet.
…
Eiendommens størrelse og avkastningsevne er relevante momenter for vurdering av om det skal gis fritak etter odelsloven §27a. Det følger av bestemmelsen at de momentene som er angitt i loven ikke er uttømmende. Det er derfor innenfor lovens ramme å legge vekt på momentene som etter rettspraksis er knyttet til hvorvidt eiendommen er å anse som odelsjord ved den avveiningen som skal skje ved fritakssøknad etter odelsloven enten momentene fanges opp av uttrykkene «størrelse» og «avkastningsevne» eller ikke.
Departementet mener at for eksempel uttalelsen i sitatet ovenfor fra Rt. 2001 s. 562 er relevant for forståelsen av begrepet avkastningsevne i odelsloven §27a. Ved denne avveiningen bør landbruksmyndighetene i rimelig grad tallfeste det økonomiske utbyttet eiendommen antas å gi. Det ligger i sakens natur at en slik tallfesting må bygge på et skjønn. Rettspraksis etter odelsloven §1 kan følgelig være relevant, men ikke for det skjønnet som gjelder hvorvidt det skal gis fritak eller ikke.»
Spørsmål 4
Det fjerde spørsmålet gjaldt tolkningen av konsesjonsloven §5 annet ledd:
«På bakgrunn av ombudsmannens erfaringer om at boplikt «opprettholdes» etter bestemmelsen i konsesjonsloven §5 annet ledd, jf. første ledd, bes departementet redegjøre for om denne bestemmelsen er å forstå som et hjemmelsgrunnlag for å pålegge boplikt eller som en betingelse for konsesjonsfrihet.
Departementet bes dernest gjøre rede for om, og i tilfelle nærmere begrunne hvorfor, kriteriet «jord- og skogbrukseiendommer», jf. konsesjonsloven §5 annet ledd, skal forstås på en annen måte enn odelslovens kriterium om at eiendommen må kunne «nyttast til landbruksdrift», jf. odelsloven §1.
Er det etter departementets syn adgang til å pålegge boplikt etter konsesjonsloven når landbruksmyndighetene har kommet til at odelsloven – fordi eiendommen ikke anses som odelsjord – ikke gir hjemmel for boplikt? Krever dette i tilfelle en ordinær konsesjonsbehandling etter konsesjonslovens alminnelige regler?»
Til dette hadde departementet følgende merknad:
«Departementet mener at konsesjonsloven §5 annet ledd er et vilkår for konsesjonsfrihet, ingen hjemmel for å pålegge bo- og driveplikt. Dette følger av lovens ordlyd.
…
I rundskriv M-2/2004 angir departementet en nedre grense for de eiendommer der det oppstår boplikt etter konsesjonsloven §5 andre ledd. Grensen er knyttet til lovens arealgrenser sammenholdt med uttrykket «jord- og skogbrukseiendom», jf. ordlyden i loven.
Det foreligger lang og fast forvaltningspraksis for å tolke uttrykket «jord- og skogbrukseiendom» i konsesjonsloven på en noe annen måte enn uttrykket må kunne «nyttast til landbruksdrift» jf. odelsloven §1. Et eksempel som viser dette er gjeldende rundskriv M-2/2004. I tidligere rundskriv er dette utdypet ytterligere (se for eksempel rundskriv M-29/95). Gjeldende rundskriv gir anvisning på helhetsvurdering som skiller seg noe fra den vurdering som er lagt til grunn i rettspraksis knyttet til odelsloven §1. Det skal foretas en vurdering av den avkastningen som eiendommen kan gi. Denne vurderingen er ikke fullt ut sammenfallende med rettspraksis etter odelsloven fordi det i rettspraksis også legges vekt på andre forhold enn de rent økonomiske, se som eksempel Rt. 1998 s. 450 (Vesterøya) hvor det bl.a. ble lagt vekt på eiendommens adkomst. I tillegg gir omtalen i rundskrivet anvisning på hva som er «mulig», ikke som i sakene etter odelsloven hva som er påregnelig drift i fremtiden. I praksis har departementet imidlertid liten grunn til å anta at disse nyanseforskjellene reelt sett fører til forskjellig resultat ved den avveiningen som skjer.
Disse tolkingsforskjellene bør etter departementets vurdering ses i lys av at odelsloven og konsesjonslovens regler om bl.a. arealgrenser har vært nokså ulike i mange år. Det er ikke mer enn 6 år siden det oppsto konsesjonsplikt ved erverv av bebygd eiendom over 5 dekar. Praksis innebar da at selv om søker ikke hadde odelsrett, kunne landbruksmyndighetene komme fram til at eiendommen hadde karakter av jord- og skogbrukseiendom slik at konsesjonsfriheten var betinget av at eieren bosatte seg på eiendommen og selv drev den.
Departementet mener imidlertid at tolkingen av bestemmelsene i dagens situasjon bør harmoniseres. Boplikt på landbrukseiendom er i dag i hovedsak begrunnet i hensynet til bosetting og hensynet til kulturlandskap. En slik begrunnelse tilsier ikke at det skal være forskjellige terskler for hvor boplikt oppstår avhengig av om eieren har odelsrett eller er i nær slekt med den som avhender eiendommen. Departementet legger derfor til grunn at kriteriet «jord- og skogbrukseiendommer» jf. konsesjonsloven §5 annet ledd skal forstås på samme måte som odelslovens kriterium om at eiendommen må «kunne nyttast til landbruksdrift». Departementet vil be Statens landbruksforvaltning om å sende en orientering til kommunene og fylkeslandbruksstyrene om dette.»
Spørsmål 5
Det femte spørsmålet gjaldt hvordan påregnelighetskravet i tilknytning til bosettingshensynet ivaretas i praksis:
«I departementets rundskriv M-2/2004 pkt. 9.4.2 heter det:
«Skal hensynet til bosettingen tillegges avgjørende vekt, må det etter en konkret vurdering anses klart at avslag på søknad om fritak fra den personlige boplikten vil innvirke positivt på bosettingen i området eiendommen ligger. I tilfelle hvor det ellers ligger an til fritak fra boplikt, kan bosettingshensynet ikke tillegges avgjørende vekt med mindre det er påregnelig at andre vil bosette seg på eiendommen.»
Hva gjør landbruksmyndighetene i praksis for å sikre at denne forutsetningen oppfylles? Må det eksempelvis kreves at landbruksmyndighetene i den enkelte sak søker å bringe på det rene hvorvidt det er andre reelle interessenter til den aktuelle eiendommen, og som eventuelt ikke allerede bor i området?»
Til dette svarte departementet:
«Landbruks- og matdepartementet har ikke opplysninger om praksis som viser hva landbruksmyndighetene på lokalt eller regionalt nivå gjør for å sikre at denne forutsetningen er oppfylt. Departementet har heller ikke gitt retningslinjer for oppfølgingen.»
Spørsmål 6
Det sjette spørsmålet relaterte seg til klageinstansens prøvelsesadgang:
«I departementets rundskriv M-2/2004 er det under pkt. 1 redegjort for kommunenes rolle i saker om boplikt på bakgrunn av at kommunene fra 1. januar 2004 har fått utvidet sin myndighet til å avgjøre saker etter jordloven, konsesjonsloven, odelsloven og skogbruksloven. Det fremgår at departementet fant «behov for et nytt rundskriv som ikke bindinger for selve skjønnsutøvelsen (det såkalte «frie skjønn»)». Det heter videre at kommunenes rolle er «å utøve lokalt skjønn og forvalte de landbrukspolitiske virkemidlene innen rammen av nasjonal politikk».
Myndigheten til å gi fritak fra boplikt etter odelsloven er lagt til «departementet». Etter konsesjonsloven er det «kongen» som kan gi konsesjon og eventuelt på vilkår, jf. §2, og som kan gi fritak fra boplikt som er betingelse for konsesjonsfrihet, jf. §5 tredje ledd. Ved kronprinsregentens resolusjon 28. november 2003 er myndigheten etter konsesjonsloven delegert til Landbruksdepartementet, og ved departementets vedtak 8. desember 2003 er myndigheten til å treffe vedtak i førsteinstans i så vel konsesjonssaker som i fritakssaker etter odelsloven delegert til kommunene.
Det «frie skjønn» oppfattes gjerne som en betegnelse på en skjønnsutøvelse som bare i begrenset grad kan overprøves av domstolene, se Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett 8. utg., s. 345 flg. Foreligger det noen rettsavgjørelser om spørsmål om fritak fra boplikt der retten har unnlatt å prøve den konkrete skjønnsutøvelsen?
Departementet bes først redegjøre for om klageinstansen – når kommunens vedtak påklages – kan prøve skjønnsutøvelsen fullt. Det bes dernest om departementets merknader til om departementet er avskåret fra å gi «bindinger for selve skjønnsutøvelsen» (jf. rundskrivet s. 4), selv om fritaksvurderingen anses som et «fritt skjønn».
Er fritakskriteriene slik de er angitt i odelsloven §27 a av en slik karakter at de ikke bør kunne prøves fullt ut av klageinstansen?»
Departementet kommenterte spørsmålet på følgende måte:
«Spørsmålene gjelder innholdet i fylkeslandbruksstyrets prøving av en eventuell klage.
- Det foreligger ikke rettsavgjørelser der skjønnsutøvelsen ved søknad om fritak fra bo- og driveplikt er angrepet.
- Fylkeslandbruksstyret kan prøve skjønnsutøvelsen fullt ut, jf. forvaltningsloven §34. Det er verken i retningslinjer eller gjennom annen instruks gitt føringer om at vedtaket ikke kan prøves fullt ut.
- Omtalen i rundskrivet s. 4 innebærer ikke at departementet anser seg avskåret fra å gi bindinger for skjønnsutøvelsen. Departementet har ikke gitt slike bindinger. Dette er et politisk valg som ble gjort i tilknytning til at en rekke landbrukssaker pr. 1. januar 2004 ble lagt til kommunen som første instans.
- Fritakskriteriene i odelsloven §27 a er av en slik karakter at de bør kunne overprøves fullt ut av klageinstansen. Departementet kan imidlertid ikke utelukke at de faktiske omstendighetene som gjør seg gjeldende i saken kan føre til at fylkeslandbruksstyrets prøving av særlig bosettingshensynet ikke alltid blir like sterk som for de øvrige momentene.»
Spørsmål 7
Det siste spørsmålet gjaldt hvilken vekt bosettingshensynet kan tillegges ved fritaksvurderingen:
«Ombudsmannens erfaring i de sakene som har vært til behandling her, er at bosettingshensynet lett blir avgjørende for fritaksvurderingen.
Er bosettingshensynet mer tungtveiende enn de andre hensynene det etter odelsloven §27 a skal «leggjast særleg vekt på»?
Til dette svarte departementet:
«Bosettingshensynet er etter loven ikke mer tungtveiende enn de øvrige hensyn som det skal legges særlig vekt på. Skjønnsutøvelsen etter odelsloven §27 a innebærer imidlertid en avveining av mange ulike kriterier, og i alle saker vil et eller flere moment bli trukket frem som begrunnelse for at avgjørelsen faller ut i den retning den gjør uten at det i seg selv innebærer at rettsanvendelsen er feil. Vi oppfatter da heller ikke at dette er kjernen i spørsmålet, snarere at det i praksis i forbindelse med den enkelte avgjørelse kan ha blitt lagt ensidig, eller for stor vekt på bosettingshensynet. Dette kan departementet ikke utelukke. Det kan imidlertid i utgangspunktet ikke legges til grunn at det er feil om kommunen i mange tilfeller legger avgjørende vekt på bosettingshensynet. Mange av disse sakene gjelder jo nettopp områder hvor det er problemer med bosettingen. Kommunene må imidlertid vise i avgjørelsen at de også har vurdert de andre hensynene på en balansert måte. I klageomgangen må fylkeslandbruksstyret legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyre, jf. forvaltningsloven §34 annet ledd. Dersom kommunen i sin avgjørelse har lagt avgjørende vekt på hensynet til bosettingen, vil det få den virkningen at klageorganet på sin side må legge vekt på kommunens vektlegging. Dette forrykker imidlertid ikke den vekt det enkelte hensynet kan tillegges.
Til orientering kan det opplyses at statistikken ikke tyder på at bosettingshensynet er spesielt dominerende i fritakssaker. Landsdekkende statistikk viser et helhetsbilde for saker som gjelder søknad om fritak fra boplikt. KOSTRA-tall for 2005 viser at kommunene behandlet 1172 saker. Av disse ble det i 424 saker gitt varig fritak fra boplikt, mens det i 657 saker ble gitt utsettelse med boplikten. I 91 saker – dvs. 7,8% ble … søknaden avslått. Nye tall for 2006 frigis fra Statistisk sentralbyrå i midten av juni. Så langt tyder tallene for 2006 på noe færre søknader om fritak, og en litt høyere avslagsprosent.»
Jeg er på det rene med at det pågår en debatt omkring bestemmelsene om boplikt, og at denne debatten ikke er avgrenset til de spørsmål som ble tatt opp med departementet. Det vises i denne forbindelse til departementets brev, hvor det fremgår følgende:
«Vi viser i den forbindelse til Stortingets behandling av Dok. 8:40 (2006-2007), der det går fram at statsråden mener at det er behov for en gjennomgang av reglene, og at han ikke ser bort fra at dette kan innebære at reglene bør skjerpes på enkelte områder. Vi viser også til at det fra Stortinget er reist spørsmål om hvilken betydning avgjørelsen i sak C-370/05 for EF- domstolen, den såkalte Festersensaken, har å si for de norske reglene om boplikt.»
På bakgrunn av departementets redegjørelse oppfatter jeg det slik at departementets syn ikke i vesentlig grad avviker fra den redegjørelsen som er gitt i ombudsmannens årsmelding for 2006 på s. 32 flg.
Jeg fant derfor ikke grunn til å gå inn på enkeltheter i departementets brev. Det er likevel grunn til å fremheve at det fremgår at departementet mener at tolkningen av kriteriet «jord- og skogbrukseiendom» i konsesjonsloven §5 annet ledd bør harmoniseres med kriteriet «nyttast til landbruksdrift» i odelsloven §1. Videre at departementet vil be Statens landbruksforvaltning sende en orientering til kommunene og fylkeslandbruksstyrene om dette. På bakgrunn av mine erfaringer fra saker om boplikt antar jeg at det kan være hensiktsmessig.
I departementets brev ble det opplyst at en proposisjon med forslag til endringer i odelsloven er under utarbeidelse. Bestemmelsene om hva som skal regnes som odlingsjord er ifølge departementet sentrale i dette arbeidet. Etter det opplyste planlegger departementet å fremme proposisjonen slik at den kan behandles i Stortinget i løpet av vårsesjonen 2008. Av den grunn har jeg nøyd meg med å gi enkelte innspill til det pågående lovarbeidet. Fra mitt brev 16. august 2006 hitsettes:
«Mine erfaringer fra disse sakene har etterlatt et generelt inntrykk av det ikke alltid er lett for landbruksforvaltningen å praktisere fritaksreglene på en måte som er i god harmoni med lovens ordlyd. I det lovarbeidet som er i gang nå, bør hensynet til å oppnå et praktikabelt regelverk tillegges stor vekt. Departementet bør imidlertid, i påvente av lovendringer, vurdere om det bør utarbeides et nytt rundskriv omkring praktiseringen av fritaksreglene for å lette saksbehandlingen hos landbruksmyndighetene.»
For en generell redegjørelse for mitt syn på enkelte av spørsmålene bopliktsakene reiser, vises det til årsmeldingen for 2006 s. 32 flg. For øvrig vises det til mine uttalelser i enkeltsaker. De sentrale sakene er følgende: Sak 2004/1561 (Kongsvinger), inntatt i årsmeldingen for 2005 s. 290. Saken er videreført som sak 2006/1019. Etter fornyet behandling er det gitt varig fritak fra boplikt. Sak 2004/2672 (Eidskog), inntatt i årsmeldingen for 2006 s. 322. Saken har vært stilt i bero, og fylkeslandbruksstyret tok sikte på å behandle saken 19. oktober 2007. Sak 2005/1244, videreført som sak 2006/1753 (Beiarn), inntatt i årsmeldingen for 2006 s. 327. På bakgrunn av de nye praktiseringsreglene har fylkesmannen kommet til at det ikke er boplikt på den aktuelle eiendommen og besluttet å legge bort saken.