Ombudsmannen kom til at skattefogdkontorets vedtak om å nekte ettergivelse av arbeidsgiveravgift i for stor grad åpnet for tvil om vurderingen som var foretatt og vurderingstemaet som var lagt til grunn var riktig og fullstendig nok. Begrunnelsen for å nekte ettergivelse syntes å ha variert hos skattefogdkontoret. Videre satte ombudsmannen spørsmålstegn ved berettigelsen av den vekt skattefogdkontoret hadde lagt på As og hans ektefelles samlede inntekt og formue i saken. Skattefogdkontorets henvisning til en rekke rettsregler som begrunnelse for vektleggingen var ikke nærmere begrunnet, og betydningen av ektefellenes samlede inntekt og formue var ikke nærmere utdypet. På denne bakgrunn ba ombudsmannen skattefogdkontoret om å foreta en fornyet vurdering av hvorvidt ettergivelse skulle gis. Skattefogdkontoret foretok deretter en fornyet vurdering av saken, og opprettholdt avslaget på As søknad om ettergivelse av skyldig arbeidsgiveravgift. Ombudsmannen fant etter dette grunn til å la saken bero med skattefogdkontorets fornyede vurdering.
A og hans sønn B drev tidligere et selskap, Y. Selskapet var organisert som et ansvarlig selskap med delt ansvar mellom A og B, hvor A heftet for 60 % og B for 40 % av selskapets forpliktelser. Selskapet ble slått konkurs i 2005. Bakgrunnen for konkursen var sykdom hos A. Etter konkursen mottok A og B krav på skyldig arbeidsgiveravgift. B betalte inn sin del av den skyldige arbeidsgiveravgiften, mens A søkte om ettergivelse av sin del grunnet sykdom. Buskerud skattefogdkontor avslo søknaden. En advokat klaget deretter til ombudsmannen på vegne av A over Buskerud skattefogdkontors avslag på søknaden om ettergivelse av skyldig arbeidsgiveravgift.
I brev herfra til Buskerud skattefogdkontor ble det vist til at det fremgår av avslaget at søknaden om ettergivelse «blir derfor å betrakte som en ettergivelse av As ansvar», da As sønn B etter det som fremgår av avslaget har «gjort opp sin del av skyldig beløp etter konkursen». Det ble videre vist til at skattefogden i avslaget har fremholdt at «[e]tter en vurdering av de foreliggende opplysninger finner skattefogden av billighetshensyn ikke å kunne ettergi skyldig arbeidsgiveravgift med renter og omkostninger kr. 83.937,-». Avslaget er begrunnet med at «[s]ett hen til familiens samlede inntekt og formue er det ved avgjørelsen lagt til grunn at det ikke vil virke ubillig å fastholde kravet». Buskerud skattefogdkontor ble bedt om å redegjøre nærmere for denne begrunnelsen og det ble bedt opplyst hva som legges i «familiens samlede inntekt og formue». Videre ble det stilt spørsmål om hvilke familiemedlemmer tilknyttet A som eventuelt hadde vært tatt med i vurderingen av «familiens samlede inntekt og formue». Det ble også bedt om skattefogdkontorets redegjørelse for hvilken personkrets sin inntekt og formue skattefogdkontoret ser som relevant å trekke inn ved vurderingen etter billighetsforskriften §2 av om en person skal ettergis arbeidsgiveravgift han er skyldig som deltaker i et ansvarlig selskap med delt ansvar etter selskapsloven 21. juni 1985 nr. 83 §2-4 nr. 3, jf. §1-2 nr. 1 bokstav b. Advokaten hadde i klagen hit vist til begrunnelsen om «familiens samlede inntekt og formue» og blant annet anført at «[s]lik jeg forstår vedtaket har en ved dette kun lagt vekt på samlet inntekt for A og B når en har gitt avslag i saken. Det er ikke anledning til å vektlegge den inntekt As sønn måtte ha i dag. B har ingen plikt til å forsørge sin far, og dette er ikke relevant i saken». Videre ble det vist til at advokaten anførte «at det er tatt utenforliggende hensyn som har påvirket vedtaket, som dermed er ugyldig». Advokatens anførsler ble bedt kommentert.
Videre ble det vist til at det i innstillingen fra skatteoppkreveren i X kommune til Buskerud skattefogdkontor fremgår blant annet følgende:
«Selv om A er varig ufør og at det således foreligger en billighetsgrunn her, synes vi ikke at det er riktig å ettergi deler av arbeidsgiveravgiften her, da vi kan kreve B for restbeløpet.»
Det ble vist til at slik saken var opplyst, syntes selskapet til A og B å ha vært organisert som et ansvarlig selskap med delt ansvar mellom A og B hvor A heftet for 60 % og B for 40 % av selskapets forpliktelser. Det ble opplyst at etter dette syntes det derfor som A og B har hatt en avtale om delt deltakeransvar, altså såkalt pro-rata-ansvar, for selskapets forpliktelser, jf. selskapsloven §2-4 nr. 3. Det ble lagt til grunn herfra at dette skulle innebære at den enkelte av de to deltakerne kun hefter overfor kreditor, herunder tvangskreditorer, for selskapets forpliktelser etter den avtalte brøkmessige eller prosentmessige ansvarsfordelingen dem imellom. Videre ble det lagt til grunn at det således med andre ord ikke syntes å være noen solidaritet i heftelsesformen mellom de to deltakerne, og kreditor må derfor – om selskapet ikke dekker forpliktelsen – gå på hver enkelt deltaker for dennes brøkdel eller prosentdel av den enkelte forpliktelse, jf. for eksempel Aarbakke, Ansvarlige selskaper og indre selskaper (6. utg. 2004) s. 129 flg. I innstillingen til skatteoppkreveren var det lagt til grunn at selskapets avgiftskrav kan kreves dekket fullt ut hos den enkelte deltaker, og ikke kun for henholdsvis 60 % av kravet hos A og 40 % hos B, til tross for at selskapet har vært organisert og registrert som ansvarlig selskap med delt ansvar. Deretter ble det vist til at det ikke fremgikk av skattefogdkontorets avslag hvorvidt ovennevnte vurdering i innstillingen også har vært vektlagt i avslaget. Det ble bedt om skattefogdkontorets syn på den vurderingen som er foretatt i innstillingen i forhold til de nevnte reglene om ansvarsform, og bedt redegjort for hvorvidt skattefogdkontoret mener at den delen av avgiftskravet som A hefter for kan gjøres gjeldende overfor B. Videre ble det bedt redegjort for hvorvidt og i hvilken grad den vurderingen som fremkommer i innstillingen har vært tatt i betraktning og eventuelt vektlagt ved skattefogdkontorets avslag.
Buskerud skattefogdkontor besvarte henvendelsen med blant annet følgende:
«I «familiens samlede inntekt og formue» legger vi til grunn husstandens samlede inntekter, bankinnskudd, andre formuesobjekter, og gjeld. Ved avgjørelsen har vi sett hen til A og [hans] ektefelle C (f. 24.06.47). Hun hadde ved likningen for 2005 en inntekt på kr 194.270 og et bankinnskudd på kr 76.312,-. Ved skatteavregning fikk hun utbetalt kr 22.745,- som hun hadde til gode. A fikk en restskatt på kr 27.417,- på samme tid.
Det er med andre ord husstandens samlede inntekter og utgifter som legges til grunn ved vurderingen, og ved denne avgjørelsen er det ikke sett hen til sønnen Bs forhold da han har som adresse; […]. Anførselen fra advokaten om at det er tatt utenforliggende hensyn som har påvirket vedtaket stemmer ikke.
Uttalelsen i innstillingen fra skatteoppkreveren i X om at B kan kreves for restbeløpet er ikke vektlagt, og betraktningen støttes ikke av skattefogdkontoret. Jfr. skattefogdens brev til advokaten av 13.11.063. avsnitt. I boinnberetningen er det redegjort for fordelingen 40/60, og det er denne vi forholder oss til.»
As advokat kom med merknader i brev hvor det blant annet fremgikk:
«Jeg viser til Sivilombudsmannens brev av 22.2.07, hvor det bes om kommentarer til vedlagt brev fra Buskerud skattefogdkontor av 24.1.07.
Her opplyses at en har tatt hensyn til inntekt og formue til As ektefelle, ikke til inntekten til As sønn slik tidligere hevdet fra denne siden. Dette fremgår imidlertid ikke av vedtaket fra Buskerud skattefogdkontor av 13.11.06. Tvert om er konklusjonen bygget over samme lest som i vedtaket fra X skattefogdkontor. Dette må være avgjørende når det skal tas stilling til hvilke hensyn som ble vektlagt når skattefogdkontoret gjorde sitt vedtak.
Det anføres at en uansett heller ikke kan ta hensyn til ektefellens inntekt og formue når det gjelder vurderingen av billighet. Hun har ikke noe ansvar for utestående arbeidsgiveravgift pådratt i hennes ektefelles næringsvirksomhet. Slik brevet fra skattefogdkontoret er formulert har en foretatt et skille ved hvilken adresse den enkelte har. Dette er klart nok ikke et skille som er relevant i denne sammenheng.
Anførselen om at de[t]er tatt utenforliggende hensyn opprettholdes dermed.
Videre fremgår det verken av det påklagde vedtaket eller skattefogdkontorets brev av 24.1.07, at en har vurdert og vektlagt de hensyn en rettslig sett skal tillegge vekt når en vurderer lemping. En har ikke vurdert Bs [antas å være A] sykdom og dens betydning for at avgiftskravet oppsto, og at den medfører at han ikke har økonomi til å betale kravet. En har heller ikke tatt med i vurderingen at avgiftsrestansene er oppstått i en mindre bedrift der slike problemer ifølge Skattedirektoratets melding 12/2-02 kan være avgjørende i forhold til lemping. Det eneste en har sett hen til er familiens inntekt. Dette medfører feil med rettsanvendelsen som medfører ugyldighet.
Subsidiært anføres at en med dette har gjort et vedtak vilkårlig, hvor en har utelatt en rekke sentrale hensyn fra vurderingen, som medfører at vedtaket er ugyldig.
Dette medfører som nevnt i klagen av 12.12.06 at vedtaket også er ugyldig fordi begrunnelsen ikke tilfredsstiller de rettslige krav som stilles til dette. Ut fra vedtaket er det ikke mulig å vurdere om de relevante hensyn er vurdert, og om en har gjort en korrekt vurdering av faktum i saken.
Til sist anføres at en uansett har lagt til grunn en for høy terskel for når det skal lempes i saker som dette.»
Kopi av brevet fra advokaten ble oversendt Buskerud skattefogdkontor. I oversendelsesbrevet ble skattefogdkontoret bedt i alle fall om å gi sitt syn på det rettslige grunnlaget for å trekke fomues- og inntektssituasjonen til As ektefelle inn i vurderingen av ettergivelsessaken.
I Buskerud skattefogdkontors svar fremgikk det blant annet følgende:
«Skattefogden har i sin vurdering sett hen til ekteskapsloven §38 om ektefellers felles ansvar for underhold av familien, og hensyntatt reglene i samme lovs kapittel 8 om ansvar for gjeld. Vi har også sett hen til reglene i dekningslovens §2-7, 1. ledd, sammenholdt med §2-3, 4. ledd.
Etter en nærmere gjennomgang av saken ser vi at også søker alene har økonomi som gjør det mulig å nedlegge trekk til dekning av kravet. Dette gjør at billighetsvirkningen ikke er til stede. Vurderingen er gjort med bakgrunn i tall fra inntektsårene 2004, 2005 og 2006.
Vi beklager at dette ikke har kommet frem tidligere.»
Advokaten kom med merknader til skattefogdkontorets svar. I advokatens brev ble tidligere anførsler opprettholdt, og videre fremgikk det blant annet:
«Utviklingen i saken har gått fra et opprinnelig vedtak som tilsier at en har lagt vekt på inntekten til As sønn, til at en hevder å kunne legge vekt på den økonomiske situasjonen til hans ektefelle, til nå å hevde at hans egen økonomi er slik at den alene tilsier at det ikke er grunnlag for å ettergi avgiftskravet.
Det gjøres ikke rede for hvilke vurderinger en har gjort knyttet til As økonomi, disse kan derfor ikke etterprøves. Det angis heller ikke om en har gjort en vurdering av de øvrige forhold i saken som er anført herfra som relevante i vurderingen av om avgiftskravet skal ettergis.
Den vending saken har tatt underbygger at det ikke er rettslig grunnlag for skattefogdkontorets vedtak. Saken fremstår som spesiell ved at en endrer begrunnelse for sitt vedtak uten at faktum er annerledes enn da den startet opp, noe som kan gi inntrykk av at en leter etter en begrunnelse for et ønsket resultat, i stedet for å gjøre en grundig vurdering av vilkårene før en konkluderer.»
Skattefogdkontoret kom med ytterligere merknader og skrev blant annet:
«Det fremgår av brevet fra advokaten at skattefogden har foretatt en vending i saken.
Til dette bemerkes at skattefogden i denne saken har lagt vekt på billighetsvirkningen. Det er i utgangspunktet husstandens økonomiske situasjon som er lagt til grunn – A og hans ektefelle. Ved en nærmere gjennomgang har vi sett at søker alene har økonomi som gjør det mulig å nedlegge trekk til dekning av kravet, noe som styrker skattefogdens beslutning. Inntekten til As sønn har skattefogden, som tidligere nevnt, aldri tatt med i sine vurderinger.
Advokaten uttaler videre i sitt brev at det ikke angis om skattefogden har gjort en vurdering av de øvrige forhold i saken.
Skattefogden vil til dette bemerke at alle fire vilkår for lemping vurderes ved søknad om lemping av skatte/avgiftskrav av billighetshensyn, og det presiseres at alle følgende fire vilkår skal være oppfylt:
Det må være tilstrekkelig billighetsårsak, jf. «dødsfall, særlig alvorlig eller langvarig sykdom, varig invaliditet eller andre årsaker»
Det må være en tilstrekkelig billighetsvirkning, jf. «virker særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde hele skatten»
Det må være årsakssammenheng mellom billighetsårsaken og billighetsvirkningen, jf. «på grunn av[»]
Lempingen må ikke være egnet til å svekke den allmenne betalingsviljen, jf. [«] kan[»] som angir at avgjørelsen er opp til rette myndighets skjønn.
Skattefogden har i denne sak funnet at tilstrekkelig billighetsvirkning ikke foreligger og vektlagt det i avgjørelsen. Om øvrige vilkår skulle være oppfylt, vil det ikke være grunnlag for å ettergi kravet da samtlige skal være oppfylt for å kunne ettergi.»
Advokaten kom ikke med flere merknader i saken.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Ansvarsfordeling etter selskapsloven §2-4 nr. 3
Skatteoppkreveren i X la til grunn i innstillingen 24. oktober 2006 at hele restbeløpet av arbeidsgiveravgiften kunne kreves betalt av B, og at det derfor ikke var «riktig å ettergi deler av arbeidsgiveravgiften». I skattefogdkontorets vedtak 13. november 2006 fremgår det blant annet følgende:
«Selskapet var et DA hvor A heftet for 60 % og B 40 %. B har etter dette gjort opp sin del av skyldig beløp etter konkursen og saken blir å betrakte som en ettergivelse av As ansvar.»
Videre fremgår det at «[s]ett hen til familiens samlede inntekt og formue er det ved avgjørelsen lagt til grunn at det ikke vil virke ubillig å fastholde kravet». I svaret hit 24. januar 2007 har skattefogden vist til at «familien» er «husstanden», det vil si A og ektefellen C. Det fremgår videre at «[u]ttalelsen i innstillingen fra skatteoppkreveren i X om at B kan kreves for restbeløpet er ikke vektlagt, og betraktningen støttes ikke av skattefogdkontoret». Skattefogdkontoret viser i denne sammenheng til «3. avsnitt» i vedtaket, som er gjengitt ovenfor. Jeg tar skattefogdens svar til etterretning og forstår det slik at skattefogden er enig i det som fremgår av henvendelsen herfra om B og As ansvar som deltakere i selskapet Y, og at skattefogdens uttalelse i innstillingen om hvem som kan kreves for restbeløpet ikke er riktig. De to hefter altså kun overfor kreditorer for selskapets forpliktelser etter den avtalte prosentmessige ansvarsfordelingen dem imellom, det vil si henholdsvis 60 % for A og 40 % for B, slik at det ikke er noen solidaritet i heftelsesformen mellom de to deltakerne. Kreditorer må gå på hver enkelt av de to for deres prosentdel av selskapets forpliktelser. Jeg vil like fullt påpeke at det i skattefogdkontorets vedtak ikke kan sies å fremgå klart nok at skattefogdkontoret ikke er enig i skatteoppkreverens syn. Jeg mener skattefogdkontoret burde gitt klarere uttrykk for at skatteoppkreverens rettsanvendelse var feil, slik at det ikke var rom for tvil rundt hvilken betydning Bs rolle og økonomi var tillagt ved vurderingen av ettergivelse, særlig sett hen til at skattefogdkontoret for øvrig har vist til «familiens samlede inntekt og formue», som i seg selv ikke presiserer hvorvidt dette også gjelder B eller ikke.
Adgangen til å trekke sønn og ektefelles inntekt og formue inn ved vurderingen av ettergivelse
Buskerud skattefogdkontor har opplyst at det ikke har vært sett hen til sønnen Bs økonomiske situasjon ved vurderingen av ettergivelse for A. Jeg er enig med skattefogdkontoret i at Bs «inntekt og formue» ikke er relevant å trekke inn ved vurderingen etter billighetsforskriften §2 av om A skal ettergis arbeidsgiveravgift han er skyldig som deltaker i et ansvarlig selskap med delt ansvar etter selskapsloven §2-4 nr. 3, jf. §1-2 nr. 1 bokstav b. Det forhold at B er As sønn medfører ikke at Bs inntekt og formue har relevans for vurderingen av ettergivelse av As forpliktelser. Enn mindre gjelder dette når B ikke forsørges av A og dermed heller ikke er en del av husstanden. Jeg viser til det jeg har sagt ovenfor om at skattefogdkontorets vedtak åpner for tvil rundt hvorvidt B har vært tatt med i vurderingen som medlem av «familien». Det kunne vært uttrykt klarere i vedtaket hvilke personer det var siktet til med «familien», da vedtaket er egnet til å skape tvil om vurderingstemaet, og om de momenter som er lagt til grunn i vurderingen var saklige og relevante.
Skattefogdkontoret har videre lagt til grunn at det ved vurderingen av ettergivelse av arbeidsgiveravgift for A skal tas hensyn til ektefellen Cs inntekt og formue, da «familiens samlede inntekt og formue» er «husstandens samlede inntekter, bankinnskudd, andre formuesobjekter, og gjeld». I brev hit 24. januar 2007 oppsummeres vurderingen av samlet inntekt og formue slik:
«C hadde ved likningen for 2005 en inntekt på kr 194.270 og et bankinnskudd på kr 76.312,-. Ved skatteavregning fikk hun utbetalt kr 22.745,- som hun hadde til gode. A fikk en restskatt på kr 27.417,- på samme tid.»
I brev herfra 6. mars 2007 ble skattefogdkontoret bedt om å gi sitt syn på det rettslige grunnlaget for å trekke formues- og inntektssituasjonen til As ektefelle inn i vurderingen av ettergivelsessaken. Skattefogdkontoret svarte med følgende:
«Skattefogden har i sine vurderinger sett hen til ekteskapsloven §38 om ektefellers felles ansvar for underhold av familien, og hensyntatt reglene i samme lovs kapittel 8 om ansvar for gjeld. Vi har også sett hen til reglene i dekningsloven §2-7, 1. ledd, sammenholdt med §2-3, 4. ledd.
Etter en nærmere gjennomgang av saken ser vi også at søker alene har økonomi som gjør det mulig å nedlegge trekk til dekning av kravet. Dette gjør at billighetsvirkningen ikke er til stede. Vurderingen er gjort med bakgrunn i tall fra inntektsårene 2004, 2005 og 2006.»
Videre fremgår det blant annet av skattefogdkontorets brev 18. juni 2007 følgende:
«Det er i utgangspunktet husstandens økonomiske situasjon som er lagt til grunn – A og hans ektefelle. Ved en nærmere gjennomgang har vi sett at søker alene har økonomi som gjør det mulig å nedlegge trekk til dekning av kravet, noe som styrker skattefogdens beslutning.»
Det fremgår ikke hvilken nærmere betydning skattefogden tillegger reglene i dekningsloven og ekteskapsloven som er vist til ovenfor. Utgangspunktet må være at disse reglene ikke direkte åpner for at As ektefelles inntekt og formue får betydning for vurderingen av As økonomiske situasjon etter billighetsforskriften §2. Dekningsloven §2-3 fjerde ledd åpner for å trekke eiendelene til ektefelle med flere inn i vurderingen av hvilke eiendeler som kan beslaglegges hos skyldneren. Dekningsloven §2-7 første ledd foreskriver at det ved utlegg i skyldnerens lønn skal tas hensyn til det som trengs til underhold av skyldneren og dennes husstand. Ekteskapsloven §38 oppstiller hovedregelen om gjensidig underholdsplikt for ektefeller, og kapittel 8 i ekteskapsloven inneholder hovedregelen om at ektefeller ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre, jf. §40, med unntak for vanlige avtaler om daglige hushold, den enkelte ektefelles nødvendige behov, leie av felles bolig samt oppfostring av barn, jf. §41. Slik jeg forstår skattefogdkontoret, er hensikten med henvisningen til disse reglene å vise at det skal tas hensyn til den andre ektefellen og dennes inntekt og formue ved anvendelsen av ettergivelsesreglene. Ektefellene sees til en viss grad under ett ved anvendelsen av reglene, og slik jeg oppfatter skattefogdkontoret er det dette som legges til grunn som et utgangspunkt ved vurderingen av ettergivelse.
Ordlyden i bestemmelsen om ettergivelse av arbeidsgiveravgift i den såkalte billighetsforskriften 18. juni 1997 nr. 608 §2 er noe annerledes enn tilsvarende bestemmelser for eksempel i skattebetalingsloven §41 og merverdiavgiftsloven §69. Billighetsforskriften §2 bestemmer at bl.a. arbeidsgiveravgift kan settes ned eller ettergis når det på grunn av «spesielle omstendigheter vil virke ubillig å fastholde kravet». Ordlyden i bestemmelsen kan antyde at avgiftsmyndighetene kanskje kan praktisere bestemmelsen noe mer restriktivt enn den lignende bestemmelsen i skattebetalingsloven §41. Dette kan i tillegg formentlig underbygges ved de reelle særtrekk som knytter seg til arbeidsgiveravgiften og innfordring av den. Samtidig er ordlyden i billighetsforskriften nokså generell. Jeg har derfor en viss forståelse for at skattefogdkontoret mener det kan tas hensyn også til ektefellens inntekt og formue ved vurdering av ettergivelse. Dette kan sies å underbygges ytterligere ettersom ektefellenes samlede økonomi tas i betraktning andre steder i regelverket i forhold til vurderinger som går på inngrep i en persons økonomi og regler som går på forholdet mellom ektefeller. De regler skattefogdkontoret har vist til gir imidlertid en hovedregel om ektefellenes separate økonomi, og gir for øvrig etter sin karakter uttrykk for en svært begrenset understøttelse og felles ansvar som sikrer den annen ektefelle et minimum av økonomisk trygghet. Ektefeller har en gjensidig underholdsplikt, jf. ekteskapsloven §38. Videre kan det sies at dekningsloven §2-7 første ledd hensyntar denne underholdsplikten, samt forsørgerplikten. Tilsvarende gjelder for dekningsloven §2-3 fjerde ledd. Men det er hele tiden tale om svært begrensede økonomiske verdier. Hovedregelen er fortsatt at ektefeller ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre, jf. ekteskapsloven §40.
Når ettergivelse av en gift persons gjeldsansvar i forhold til gjeld pådratt i dennes næring, her arbeidsgiveravgift, skal vurderes, må utgangspunktet for vurderingen hva gjelder økonomiske forhold være denne personens selvstendige økonomi. Skattedirektoratets melding nr. 12/02 Lemping av skatter og avgifter med renter og omkostninger, gir under punkt 3.2.3 i forbindelse skattebetalingsloven §41 uttrykk for at «[e]t utgangspunkt ved denne vurderingen kan være dekningsloven §2-7». Dette gjelder i forhold til skyldneren selv og hva denne trenger for å underholde seg selv og sin husstand, og om det sett hen til dette vil være «særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende» etter skattebetalingsloven §41 å fastholde skatten. Skattedirektoratets henvisning til dekningsloven §2-7 kan derimot ikke sies å innebære at det skal sees hen til ektefellenes samlede inntekt og formue ved vurderingen av om det «vil virke ubillig å fastholde kravet». Dette er noe annet enn å vurdere skyldnerens egen inntekt og formue opp i mot de behov denne har for å kunne underholde seg selv og sin husstand.
Det kan ikke være en forutsetning at man økonomisk sett er avhengig av underhold fra sin ektefelle, og dermed er innenfor ekteskapsloven §38, for at ettergivelse skal være aktuelt, og at dersom slikt underhold kan gis av ektefellen så er ettergivelse uaktuelt. Motsatt vil ikke det forhold at man økonomisk ikke er avhengig av underhold fra sin ektefelle, eller at man trenger underhold og at slikt underhold kan gis av ektefellen, nødvendigvis utelukke ettergivelse. Tilsvarende gjelder i forhold til dekningsloven §2-7 første ledd. Å anvende ekteskapsloven §38, dekningsloven §2-3 eller dekningsloven §2-7 på denne måten i forhold til billighetsforskriften §2 vil være å gi reglene i ekteskapsloven og dekningsloven for vidtgående konsekvenser i forhold til hva reglene faktisk regulerer. I forhold til billighetsforskriften §2 bør ektefeller som hovedregel ikke sees på som en økonomisk enhet.
Konklusjon
Etter dette er jeg kommet til at den vurderingen skattefogdkontoret har foretatt i vedtaket 13. november 2006 i for stor grad åpner for tvil om vurderingen er riktig og fullstendig nok i forhold til vilkårene i billighetsforskriften §2. Skattefogdkontoret har riktignok i korrespondansen hit vist til at «også søker alene har økonomi som gjør det mulig å nedlegge trekk til dekning av kravet», men begrunnelsen for hvorfor ettergivelse ikke skal gis og hvilke vurderingstemaer som er benyttet synes å ha variert noe hos skattefogdkontoret. Videre synes det å ha blitt lagt vekt på ektefellenes samlede inntekt og formue, noe jeg som det fremgår foran setter et spørsmålstegn ved berettigelsen av i denne saken. Henvisningen til reglene i ekteskapsloven og dekningsloven er ikke særlig begrunnet, og betydningen av inntekten og formuen til ektefellene samlet er ikke nærmere utdypet. Det opprinnelige vedtaket er videre for upresist i forhold til hva som er vurderingstemaet og begrunnelsen for ikke å ettergi, og personkretsen det tas hensyn til er for vagt angitt, jf. også det som er sagt ovenfor om forholdet til sønnen B.
Jeg må på denne bakgrunn be om at Buskerud skattefogdkontor foretar en ny vurdering av hvorvidt ettergivelse skal gis, og ber om å bli orientert om utfallet av avgjørelsen når den foreligger.»