Siden 1955 har departementene med hjemmel i retningslinjer gitt i kongelige resolusjoner (kgl. res.), sist kgl. res. 20. desember 2002, hatt generell fullmakt til å ta stilling til krav vedrørende erstatningsutbetalinger og frafallelse av foreldelsesinnsigelser for krav mot staten. Etter denne fullmakten kan departementene frafalle foreldelsesinnsigelser for inntil ti år tilbake i tid, basert på en konkret rimelighetsvurdering. Med utgangspunkt i denne fullmakten var det tidligere en etablert praksis for å frafalle foreldelsesinnsigelsen for krav på utbetaling av til gode merverdiavgift for inntil ti år tilbake i tid, forutsatt at tilgodebeløpet var betryggende dokumentert, og det verken var tvil om sakens faktiske eller rettslige sider.
Ved Finansdepartementets brev 7. desember 2005 til Skattedirektoratet ble det med øyeblikkelig virkning besluttet å endre praksisen med å frafalle foreldelsesinnsigelse. Beslutningen om å endre frafallelsespraksis ble også gjort gjeldende i forhold til frafallelsesanmodninger som var under behandling hos merverdiavgiftsmyndighetene, men som ikke var avgjort per 7. desember 2005.
Selskap A fremsatte i brev 10. februar 2005 til Møre og Romsdal fylkesskattekontor en anmodning om frafall av foreldelse og utbetaling av merverdiavgift med til sammen kr 1980821 for perioden fra 1994 til 31. august 2000. Kravet hadde sin bakgrunn i at selskapet i en årrekke hadde foretatt feil avgiftsbehandling av selskapets vaske- og verkstedvirksomhet. På bakgrunn av beløpets størrelse ble saken i brev av 22. mars 2005 oversendt fra fylkesskattekontoret til avgjørelse i Skattedirektoratet. Etter anmodning fra Skattedirektoratet i brev 4. mai 2005 ble ytterligere dokumentasjon oversendt fra selskap A til fylkeskattekontoret 22. september 2005 og videresendt til Skattedirektoratet 31. oktober 2005. I Skattedirektoratets brev av 16. desember 2005 ble det fremsatte kravet om utbetaling av til gode merverdiavgift avslått. Som begrunnelse viste direktoratet til Finansdepartementets brev av 7. desember 2005, der departementet trakk tilbake fylkesskattekontorenes og Skattedirektoratets fullmakt til på visse vilkår å frafalle foreldelsesinnsigelse.
Selskap A søkte så Finansdepartementet om frafall av foreldelsesinnsigelsen. Søknaden ble avslått.
Da saken ble brakt inn for ombudsmannen ble det besluttet å undersøke den delen av saken nærmere som gjaldt praksisendringens betydning for søknader som lå til behandling hos avgiftsmyndighetene og som ikke var avgjort 7. desember 2005 da departementets beslutning om å endre frafallelsespraksis ble offentliggjort. I brevet herfra til Finansdepartementet het det derfor blant annet:
«Etter det som er opplyst, ble selskap As søknad opprinnelig sendt Møre og Romsdal fylkesskattekontor 10. februar 2005, og oversendt derfra til Skattedirektoratet 22. mars 2005 som følge av at kravets størrelse gjorde at fylkesskattekontoret ikke hadde fullmakt til å avgjøre saken. Etter anmodning fra Skattedirektoratet i brev 4. mai 2005 ble ytterligere dokumentasjon oversendt til fylkeskattekontoret 22. september 2005 og videresendt til Skattedirektoratet 31. oktober 2005. Søknaden var således sendt inn før praksisendringen ble kjent, og lå fortsatt til behandling i Skattedirektoratet den dagen Finansdepartementets innstramning i frafallelsespraksis ble kjent og gjort gjeldende.
For søknader som lå til behandling i avgiftsetaten, men som ikke var ferdigbehandlet og avgjort 7. desember 2005 kan det således synes som om saksbehandlingstiden på de respektive fylkesskattekontor, eventuelt i Skattedirektoratet eller Finansdepartementet, kunne bli helt avgjørende for om en søknad ble ferdigbehandlet og foreldelsesinnsigelsen frafalt i tråd med retningslinjene som gjaldt frem til 7. desember 2005.
Klagen hit forstås slik at selskap A blant annet mener at en slik forskjellsbehandling av søknader som alle var sendt avgiftsmyndighetene før innstramningen ble kjent og trådte i kraft må karakteriseres som vilkårlig, usakelig eller sterkt urimelig.
—
Det kan vanskelig være tvil om at den frafallelsespraksis som gjaldt frem til 7. desember 2005 hadde vært langvarig og var forutsatt å være konsekvent, jf. finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersens skriftlige svar 20. april 2001 på spørsmål (nr. 328) fra stortingsrepresentant Ansgar Gabrielsen. Det er derfor nærliggende å anta at denne praksisen var relativt godt kjent blant de avgiftspliktige. Det bes derfor om departementets syn på hvorledes unnlatelsen av å gi noe forhåndsvarsel kombinert med unnlatelsen av å innføre en overgangsordning i forbindelse med praksisendringen 7. desember 2005 harmonerer med forvaltningens generelle forpliktelse etter god forvaltningsskikk til å ta hensyn til borgernes berettigede behov for forutberegnelighet, ikke minst under saksgangen i en søknadsbehandling som kan trekke ut i tid uten at den private part kan lastes for det.»
I departementets svarbrev het det blant annet:
«Ved Finansdepartementets brev 7. desember 2005 ble det besluttet å endre den praksis som hadde utviklet seg med frafallelse av foreldelsesinnsigelser på merverdiavgiftens område. Fullmaktene til Skattedirektoratet og fylkesskattekontorene ble samtidig trukket tilbake. Bakgrunnen for endringen var den usikkerheten praksisen skapte i forhold til provenyet. Det ble i denne forbindelse særlig vist til oppgjøret i kjølvannet av Høyesteretts avgjørelse i Porthuset-saken. Det ble også fremhevet at det ikke ble ansett å foreligge spesielle hensyn som i tilstrekkelig grad tilsa utbetaling av til gode merverdiavgift utover foreldelseslovens alminnelige frister. Endringen av praksis trådte i kraft umiddelbart, med virkning for saker som ikke var ferdigbehandlet per 7. desember 2005. Det ble videre presisert at dette gjaldt alle saker hvor avgjørelse om frafallelse av foreldelsesinnsigelse ennå ikke var truffet. Praksisendringen gjelder generelt for alle krav på til gode merverdiavgift, uavhengig av kravets bakgrunn.
Utgangspunktet er nå at foreldelsesinnsigelsen kun frafalles i helt spesielle tilfeller, og dette avgjøres av departementet.
Det er departementets utgangspunkt at omleggingen av praksis verken var i strid med den aktuelle fullmakten, ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper eller andre lovfestede regler. Den tidligere praksis hadde etter departementets oppfatning ikke dannet grunnlag for noen sedvanerett. Hensynet til likebehandling og saklighet ble videre ivaretatt både i forhold til selve endringen og i forhold til skjæringstidspunktet for endringens ikrafttreden. Det vises i denne sammenheng til departementets brev 7. desember 2005 til Skattedirektoratet, hvor det er nærmere redegjort for bakgrunnen for endringen. Som nevnt er staten også gitt medhold i sine synspunkter i de to dommene fra Oslo tingrett [3. og 12. desember 2006].
Når det gjelder de avgiftspliktige som hadde søkt om frafallelse av foreldelsesinnsigelse før 7. desember 2005, men hvor avgjørelsen ennå ikke var tatt, kom departementet til at også disse skulle behandles etter den nye praksisen. Beslutningen ble tatt ut fra en avveining av hensynet til likebehandling av de avgiftspliktige og de hensyn som begrunnet praksisendringen. I hvilken grad dette var urimelig, må etter vår oppfatning vurderes ut fra det forhold at de avgiftspliktiges fordring her allerede var foreldet. Det rettslige utgangspunkt var derfor at de ikke hadde noe krav på å få sitt tilgodehavende utbetalt. Dette må igjen ses i sammenheng med at de allerede hadde fått utbetalt innen den alminnelige foreldelsesfristen på tre år.
Avgjørelsen om hvorvidt foreldelsesinnsigelsen skal frafalles blir videre truffet i kraft av det offentliges private autonomi. Hver avgjørelse avhenger av en konkret vurdering, og man kan ikke på forhånd utlede sine rettigheter slik man kan etter loven. Staten er i slike tilfeller ansett for å stå friere enn ved ordinær offentligrettslig myndighetsutøvelse. Det følger av dette at de avgiftspliktige verken før eller etter praksisendringen hadde noe rettskrav på at innsigelsen skulle frafalles. Dette er også lagt til grunn av Oslo tingrett i de nevnte dommene.
Med dette utgangspunkt kom departementet til at det ville skape størst mulig grad av likebehandling blant de avgiftspliktige dersom alle tilfeller hvor avgjørelse om frafallelse ennå ikke var truffet, ble behandlet etter den nye praksis. Ettersom frafallelse av foreldelsesinnsigelse er avhengig av en konkret beslutning fra myndighetenes side, ble det ansett naturlig at denne beslutningen også ble det avgjørende i forhold til hvordan saken skulle vurderes. Vi er av den oppfatning at dette ikke var urimelig for de avgiftspliktige som hadde søkt før 7. desember 2005.
Departementet vil for øvrig bemerke at det ikke er slik som klagerne anfører at foreldelsesinnsigelsen heretter aldri vil bli frafalt for krav på til gode merverdiavgift. Som det fremgår av brevet 7. desember 2005, vil dette i spesielle tilfeller fortsatt kunne være aktuelt. Dersom det for eksempel har tatt urimelig lang tid å behandle en sak, og den avgiftspliktige på grunn av dette kom særlig uheldig ut i forhold til praksisendringen, kan dette være omstendigheter som gir grunn til å vurdere om foreldelsesinnsigelsen bør frafalles etter gjeldende praksis. Når det gjelder selskap A, kan departementet ikke se at det foreligger noen slike spesielle omstendigheter som tilsier at foreldelsesinnsigelsen burde frafalles. Det vises her til vårt avslag av 3. februar 2006, hvor det ble lagt avgjørende vekt blant annet på det forhold at saksbehandlingen stanset opp i en lengre periode i påvente av dokumentasjon fra selskap A.»
Da selskap A kommenterte Finansdepartementets svarbrev hit, opplyste det samtidig at: «departementet [har]nylig gitt frafall av foreldelsesinnsigelse i en sak som har mange likhetstrekk med denne sak».
Finansdepartementet bemerket så:
«[I] selskap As tilfelle [ble det] blant annet lagt vekt på at det var selskapet selv som forsinket saksbehandlingen i en lengre periode, mens det i selskap Bs tilfelle blant annet ble vektlagt at kravet gjaldt investeringsavgift og at saksbehandlingen hadde tatt lenger tid enn andre sammenlignbare saker.»
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. I brevet herfra ble det blant annet bedt om Finansdepartementets syn på Frihagens uttalte oppfatning på side 204 i hans «Forvaltningsrett» (3. utgave, 1991), Bind I kapittel 6 om «Virkemidler, kompetanse og skjønn», om at:
«… [F]orvaltningsmyndighetene kan bli ansett forpliktet til å gi et visst forhåndsvarsel eller til å gjennomføre en overgangsordning dersom det skal foretas en omlegging av en festnet og kjent praksis som vedkommende borgere har innrettet seg etter. Forholdet blir det samme ved endringer av mer generelt formede prinsipper som vedkommende forvaltningsmyndighet har stilt opp for egne avgjørelser.»
Jeg forstår departementets svar slik at det er departementets oppfatning at det syn Frihagen ga uttrykk for her ikke kan ha særlig relevans i denne saken ettersom det ikke er tale om en forvaltningspraksis som har dannet en sedvanerettslig regel. Begrunnelsen for dette er bl.a. at avgjørelser om hvorvidt en foreldelsesinnsigelse skal frafalles alltid har blitt truffet i kraft av det offentliges private autonomi og etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, slik at de avgiftspliktige etter departementets mening ikke på forhånd kunne utlede noen rettigheter av tidligere praksis.
2. Når det gjelder søknader som lå til behandling i avgiftsetaten og som ikke var avgjort 7. desember 2005, har imidlertid departementet i samme brev uttalt at hvis urimelig lang saksbehandlingstid har ført til at den avgiftspliktige «på grunn av dette kom særlig uheldig ut i forhold til praksisendringen, kan dette være omstendigheter som gir grunn til å vurdere om foreldelsesinnsigelsen bør frafalles etter gjeldende praksis».
Det er nærliggende å oppfatte det departementet her uttaler som en viss innrømmelse: Selv om den avgiftspliktige etter departementets mening ikke kunne utlede noen «rettigheter» av avgiftsmyndighetenes tidligere frafallelsespraksis, så hadde de avgiftspliktige likevel frem til 7. desember 2005 en berettiget forventning om at en frafallelsessøknad ville bli behandlet og avgjort etter de saksbehandlingsregler og retningslinjer som var gjeldende inntil denne dato. Etter det jeg kjenner til, ble disse saksbehandlingsreglene og retningslinjene første gang tatt inn i en kgl. res fra 1955. Siden er saksbehandlingsreglene endret flere ganger ved kongelige resolusjoner. Endringene har stort sett gitt de enkelte fagdepartement stadig utvidet myndighet både med hensyn til størrelsen på det beløp det selv kunne frafalle foreldelsesinnsigelsen for uten først å forelegge spørsmålet for Justisdepartementet, og med hensyn til beløpsgrensen for de frafallelsessakene som fagdepartementet kunne delegere til egne underliggende større etater. Sist disse retningslinjene ble endret var ved kgl. res 20. desember 2002. Ved denne endringen ble det enkelte departement gitt adgang til å frafalle foreldelsesinnsigelse uansett beløp uten først å måtte forelegge saken for Justisdepartementet eller Finansdepartementet.
I sitt skriftlige svar 20. april 2001 på spørsmål (nr. 328) fra stortingsrepresentant Ansgar Gabrielsen beskrev daværende finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen frafallelsespraksis mht. foreldet krav på tilbakebetaling av for mye innbetalt merverdiavgift/investeringsavgift slik:
«Selv om foreldelsesfristen på tre år er utløpt, er det etter forvaltningspraksis imidlertid blitt akseptert tilbakebetaling av merverdiavgift/investeringsavgift i tilfeller hvor avgiftsmyndighetene finner det tilstrekkelig godtgjort at det er betalt for mye avgift i forhold til korrekt avgiftsberegning. I slike tilfeller påberoper staten seg ikke foreldelse.(Min utheving) Det er en absolutt forutsetning at den næringsdrivende kan dokumentere sitt krav på en betryggende måte. Etter praksis frafalles ikke foreldelsesinnsigelsen for krav som på søknadstidspunktet er eldre enn 10 år.»
Denne uttalelsen fra daværende finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen kan vanskelig oppfattes annerledes enn som en bekreftelse på at Finansdepartementet og de underliggende avgiftsmyndighetenes frafallelsespraksis den gang var basert på et generelt prinsipp om at foreldelsesinnsigelsen skulle frafalles såfremt kravet var tilstrekkelig godtgjort og det på søknadstidspunktet ikke var eldre enn ti år.
Departementet har ikke hevdet at frafallelsespraksis endret seg i tiden mellom denne uttalelsen 20. april 2001 fra daværende finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og departementets omlegging av praksis ved brevet til Skattedirektoratet 7. desember 2005. Selv om det i utgangspunktet formelt kan stå det offentlige – på lik linje med private – fritt å gjøre gjeldende lovfastsatt foreldelse, bekrefter derfor undersøkelsene herfra at frem til omleggingen 7. desember 2005 forholdt avgiftsmyndighetene seg til en langvarig og konsekvent praksis som gikk ut på at foreldelsesinnsigelsen skulle frafalles såfremt kravet var tilstrekkelig godtgjort og det på søknadstidspunktet ikke var eldre enn ti år. Ved behandlingen av en anmodning om frafall av foreldelsesinnsigelse begrenset således avgiftsmyndighetenes konkrete vurdering etter den praksis som gjaldt frem til 7. desember 2005 seg til hvorvidt den avgiftspliktiges dokumentasjon for at det var betalt for mye avgift var tilstrekkelig og om kravet var yngre enn ti år regnet fra søknadstidspunktet. Fant avgiftsmyndighetene at kravet var tilstrekkelig godtgjort og det var yngre enn ti år regnet fra søknadstidspunktet, var det etter fast praksis klart at foreldelsesinnsigelsen skulle frafalles uten nærmere vurdering fra avgiftsmyndighetenes side. Denne avgjørelsen var da, ifølge avgiftsmyndighetenes egne retningslinjer for øvrig, ikke opp til avgiftsmyndighetenes nærmere og konkrete vurdering.
Frem til omleggingen av praksis 7. desember 2005 ga derfor disse retningslinjene og den forvaltningspraksis som var fulgt avgiftspliktige som på en betryggende måte kunne dokumentere et tilbakebetalingskrav som var yngre enn ti år på søknadstidspunktet, en klar forventning om å få dette beløpet tilbakebetalt av staten. Jeg har derfor særlig merket meg at Finansdepartementet synes å ha forutsatt at søknader om frafallelse av foreldelsesinnsigelsen innkommet før praksisendringen 7. desember 2005 skulle undergis høy prioritet nettopp for å forhindre at praksisendringen fikk urimelige konsekvenser for saker som alt var til behandling da praksis ble endret, jf. nedenfor.
3. Undersøkelsen herfra av saken til selskap A, har foranlediget en nærmere vurdering av den saken sammenlignet med likheter og forskjeller til to andre saker ombudsmannen er gjort kjent med og der frafallelse av foreldelsesinnsigelsen er innvilget etter den nye og strengere eller spesielle unntaksregelen. I tillegg til selskap B-saken som selskap A gjorde ombudsmannen oppmerksom på, jf. ovenfor, fikk ombudsmannen i juli 2007 oversendt fra departementet kopi av avgjørelsen i en annen sak hvor departementet frafalt foreldelsesinnsigelsen etter sin nye og strengere praksis dels på grunn av lang saksbehandlingstid.
I departementets begrunnelse 29. januar 2007 for å kunne frafalle foreldelsesinnsigelsen overfor selskap Bs krav på tilbakebetaling av investeringsavgift het det:
«Departementet vil innledningsvis bemerke at det ikke kan vektlegges at selskap B valgte å samle de enkelte kravene i en og samme søknad, og at det derfor tok lengre [tid] før det kunne sendes en fullstendig søknad til fylkesskattekontoret. Heller ikke de investeringer som er gjort finner vi å kunne legge avgjørende vekt på. Derimot er også departementet av den oppfatning at saksbehandlingstiden her spiller en rolle. Selv om vi mener at selskap B selv må bære ansvaret for den tid det tok å dokumentere kravene, er departementet kjent med at søknader som er innkommet etter selskap Bs søknad [19. januar 2005] likevel ble ferdigbehandlet før praksisendringen. De avgiftspliktige bør som et utgangspunkt kunne forvente at sakene blir behandlet i den rekkefølge de kommer inn til avgiftsmyndigheten, med mindre saken er av særlig komplisert karakter. Dette var ikke tilfellet her. Tvert i mot var det ut fra beløpets størrelse klart at saken måtte avgjøres av departementet, og saken burde derfor ha blitt oversendt relativt raskt. I tillegg til tidsmomentet finner departementet å kunne legge en viss vekt på at det i dette tilfellet gjelder krav på investeringsavgift og ikke merverdiavgift. Ettersom denne avgiften ble opphevet for flere år siden, er det ikke den samme risikoen i forhold til provenyet å frafalle i slike tilfeller. Kravet skiller seg således ut i forhold til de ordinære krav på til gode merverdiavgift. Departementet er derfor under tvil kommet til at dette må kunne regnes som et spesielt tilfelle etter gjeldende praksis.»
Fra Finansdepartementets begrunnelse for å frafalle foreldelsesinnsigelsen i den andre saken ombudsmannen har kjennskap til siteres:
«Når det gjelder søknaden av 21. juni 2005 mener departementet at saksbehandlingstiden som utgangspunkt ikke kan anses å være urimelig lang. Sett i forhold til at slike saker i denne perioden hadde høy prioritet nettopp for å forhindre at praksisendringen fikk urimelige konsekvenser i forhold til saker som var under behandling på dette tidspunkt, kan det imidlertid hevdes at det bør stilles strengere krav enn normalt til saksbehandlingstiden.
I tillegg til dette finner departementet å kunne legge en viss vekt på at det i dette tilfellet gjelder krav på investeringsavgift og ikke merverdiavgift. Ettersom denne avgiften ble opphevet for flere år siden, er det ikke den samme risikoen i forhold til provenyet å frafalle i slike tilfeller. Kravet skiller seg således ut i forhold til de ordinære krav på til gode merverdiavgift. Departementet er derfor under tvil kommet til at også søknaden av 21. juni 2005 må kunne regnes som et spesielt tilfelle etter gjeldende praksis.»
Disse to avgjørelsene fra henholdsvis 29. januar 2007 og 29. juni 2007 kan forstås slik at departementet har vært tilbøyelig til å mene at fraværet av en overgangsordning kunne falle helt urimelig ut hvis en søknad ikke ble undergitt den høye prioritet som departementet synes å legge til grunn at gjaldt for disse sakene i forkant av praksisendringen 7. desember 2005. Hver av disse to frafallelsesavgjørelsene er riktignok bare dels begrunnet med lang saksbehandlingstid. Dels er de begge også begrunnet med at søknaden gjaldt tilbakebetaling av investeringsavgift som ble opphevet med virkning fra 1. oktober 2002. Av den grunn var det ikke samme risiko i forhold til provenyet å frafalle foreldelsesinnsigelsen i disse tilfellene.
Undersøkelsene herfra synes å ha gitt meg god innsikt i de hensyn departementet har søkt å ivareta i forbindelse med at praksisendringen ble gjennomført med virkning fra 7. desember 2005. Ett viktig hensyn for departementet har vært å gjennomføre en generell likebehandling av foreldelse av alle krav på til gode merverdiavgift ut over 3 år. Departementet har så nyansert denne «generelle likebehandlingen» ved i praksis å erkjenne behovet for fortsatt å praktisere en viss adgang til å innrømme frafallelse i spesielle tilfeller. Slik avveiningen mellom disse hensynene er blitt belyst under sakens gang her, har jeg vanskelig for å se hvorledes departementet i disse to sakene ville kunne avslått frafallelsesanmodningene på et rettmessig grunnlag. Det synes å være situasjonen selv om det ikke også var blitt lagt vekt på at det var foreldede krav på tilbakebetaling av investeringsavgift de aktuelle søknadene gjaldt. Når departementet først har erkjent at saksbehandlingstiden for disse to søknadene ble for lang, for den ene saken i forhold til den normen departementet la til grunn at måtte gjelde for disse sakene, og for den andre i forhold til en eller flere sammenlignbare saker, ville et avslag lett fremstått som en vilkårlig avgjørelse eller som usaklig forskjellsbehandling, og følgelig også være i strid med god forvaltningsskikk.
4. I brevet hit hevdet departementet at det i avslaget til selskap A var blitt lagt «avgjørende vekt blant annet på det forhold at saksbehandlingen stanset opp i en lengre periode i påvente av dokumentasjon fra selskap A».
I departementets redegjørelse for sakens bakgrunn i klagevedtaket 3. februar 2006 het det riktignok:
«I brev 10. februar 2005 til Møre og Romsdal fylkesskattekontor fremsatte selskap A søknad om frafallelse av foreldelsesinnsigelse for krav på til gode merverdiavgift på 1980821 kroner for perioden 1994 til august 2000. Kravet har sin bakgrunn i at selskapet i en årrekke hadde foretatt feil avgiftsbehandling av selskapets vaske- og verkstedvirksomhet. Søknaden ble oversendt Skattedirektoratet 22. mars 2005, da fylkesskattekontoret ikke hadde fullmakt til å avgjøre saken. 4. mai 2005 sendte så Skattedirektoratet brev til selskap A hvor det ble bedt om ytterligere dokumentasjon av kravet. Det ble samtidig opplyst at saken ikke ville bli behandlet før slik dokumentasjon forelå. Dette ble sendt fylkesskattekontoret 22. september 2005, og videre til Skattedirektoratet 31. oktober 2005. Søknaden ble så avslått av Skattedirektoratet 16. desember 2005 under henvisning til den endrede praksis som ble innført 7. desember 2005.»
Departementets begrunnelse for avslaget lyder i hovedsak slik:
«Vi har forståelse for at praksisendringen i en overgangsperiode kan oppleves urimelig, men departementet viser her til at det er satt en klar dato for omleggingen og likebehandling tilsier at denne følges.
… Departementet kan [imidlertid] ikke se at det foreligger noen spesielle forhold i dette tilfellet som skulle tilsi at foreldelsesinnsigelsen frafalles etter den nye praksis på området. Oppfordringen til å innlevere korrekte avgiftsoppgaver tilsier at de avgiftspliktige som utgangspunkt selv er nærmest til å bære risikoen for uriktig anvendelse av regelverket i et tilfelle som dette. Tilbakebetaling bør derfor ikke skje utover foreldelseslovens frister.»
Det er vanskelig å se at det går frem av denne begrunnelsen at departementet la «avgjørende vekt blant annet på det forhold at saksbehandlingen stanset opp i en lengre periode i påvente av dokumentasjon fra selskap A». Jeg er også i tvil om et avslag på dette grunnlag ville vært forsvarlig i denne saken. Grunnen til at jeg er i tvil kan best forklares med den sterke forventningen retningslinjene som gjaldt frem til omleggingen av praksis 7. desember 2005 ga avgiftspliktige som på en betryggende måte dokumenterte et tilbakebetalingskrav som var yngre enn ti år på søknadstidspunktet, jf. ovenfor. Selv om det ikke skulle være tale om en sedvanerettslig regel eller på annen måte en rettslig bindende norm som bare kan endres med virkning for saker der søknad ikke allerede var fremsatt, bør den forventning tidligere praksis hadde skapt få betydning for hvilke saker som anses som «spesielle» etter ny praksis uten at det behøver å være tale om en ny praksis med karakter av generelle overgangsregler.
Ved en sammenligning av de aktuelle sakene, er det utvilsomt – slik departementet har påpekt bl.a. med hensyn til investeringsavgift kontra merverdiavgift – relevante forskjeller mellom dem. Med hensyn til investeringsavgift kontra merverdiavgift forstår jeg imidlertid klagen hit slik at det også for krav på til gode merverdiavgift bare vil være et begrenset eller fåtall saker som lå til behandling da innstrammingen av praksis ble kjent. Dette antallet samt den økonomiske størrelsen på de to ulike kravstypene, kan jeg vanskelig vurdere. Under forutsetning av at det ikke er tale om store forskjeller, vil imidlertid hensynet til å beskytte statens proveny ikke gjøre seg sterkt gjeldende.
Viktigere er det at jeg oppfatter tidsmomentet – spørsmålet om fremdriften i behandlingen av søknaden om frafallelse har vært tilstrekkelig prioritert – som et forhold der selskap As sak ikke står i noen vesentlig annen stilling enn de to sakene der frafall ble innrømmet. Søknaden fra selskap A ble opprinnelig sendt Møre og Romsdal fylkesskattekontor i brev 10. februar 2005. Først 4. mai 2005 ble selskap A bedt om å dokumentere kravet ytterligere. Det ble opplyst at saksbehandlingen ville «ta noe tid». Selskapet fikk samtidig opplyst at saken ikke ville bli behandlet før dokumentasjonen forelå. Den etterspurte dokumentasjonen sendte selskapet inn 22. september 2005.
Det var på denne bakgrunn ikke bare forhold på selskap As egen side som bidro til lang saksbehandlingstid. Jeg har i alle fall vanskelig for uten videre å akseptere at dette «varselet» i brevet fra Skattedirektoratet 4. mai 2005, som naturligvis ikke opplyste noe om den forestående innstrammingen i frafallelsespraksis, i seg selv kunne gjøre det forsvarlig å nedprioritere behandlingen av denne saken på en slik måte at hele risikoen for at søknaden ikke ble behandlet før frafallelsespraksis var blitt omlagt så radikalt faktisk ble veltet over på selskap A.
I denne saken synes det ikke rimelig å se bort fra at den opprinnelige søknaden fra selskap A ble sendt avgiftsmyndighetene ti måneder før Finansdepartementet strammet inn frafallelsespraksis. Oversendelsesbrevet fra selskap A 10. februar 2005 til Møre og Romsdal fylkesskattekontor viser uttrykkelig til at siktemålet var å unngå at foreldelse ble påberopt. Det bør derfor ikke uten videre alene legges selskap A til last at selskapet ikke oppfattet opplysningen i brevet 4. mai 2005 om at saken ikke ville bli behandlet før tilleggsdokumentasjon forelå som et «varsel» om at søknaden så å si ikke ville bli ansett som formelt innkommet før denne dokumentasjonen var mottatt, og derfor ville bli nedprioritert i forhold til andre søknader som det ellers ville vært naturlig å sammenligne den med i forkant av praksisendringen.
5. Jeg ber på denne bakgrunn om at departementet behandler søknaden fra selskap A på nytt i lys av mine synspunkter og merknader ovenfor.»