– Erfaringen fra 2016 under mine to mandater, å behandle klager fra den enkelte på urett fra forvaltningen og forebygging av tortur og umenneskelig behandling der noen er fratatt friheten, viser at det er behov for å ha oppmerksomheten rette mot rettsvernet for utsatte og sårbare grupper, sier Aage Thor Falkanger
Sivilombudsmannen peker spesielt på hensynet til barnets beste i forvaltningens saksbehandling og på funn fra torturforebyggingsenheten besøk til fengsler og institusjoner innen psykisk helse.
Barnekonvensjonen
Barnekonvensjonen er del av norsk rett og kommer foran andre bestemmelser i lovverket. Det innebærer at barnets beste skal vurderes i saker som omhandler barn, selv om det synes vanskelig i den konkrete situasjonen. Barnets beste gjelder for eksempel foran kommunens faste skolegrenser, tilbud om skoleskyss og liknende. Forvaltningen har også plikt til å høre barnet i saker om bosted, og barn og unges interesser skal ivaretas i konsekvensutredninger og plansaker. Vi ser at våre uttalelser som regel fører til at forvaltningen raskt gjør en ny vurdering, ofte til det bedre for barnet, sier sivilombudsmannen.
Institusjonskultur reduserer tvang
– Kulturen på en institusjon er av stor betydning for graden av bruken av tvangsmidler. Der de har et bevisst forhold til reduksjon av tvangsbruk, får de for eksempel antall beltelegginger ned. Å møte mennesker med verdighet og respekt, forebygger uønsket maktbruk, sier ombudsmannen. Han trekker spesielt fram funnene fra Universitetssykehuset i Nordland, der det ble pekt på at institusjonskulturen medførte utrygghet blant pasienter og ansatte og høyere tvangstall enn andre sammenliknbare institusjoner.
– i 2016 utvidet vi besøkene våre til også å omfatte barnevern og institusjoner for barn og unge innen psykisk helsevern. Dette arbeidet fordrer andre metoder og tilnærminger enn overfor institusjoner for voksne. Vi vil ytterligere forsterke besøkene våre til denne sektoren i 2017, sier ombudsmannen.
– I 2016 har vi også sett at det er strukturelle ulikheter mellom menns og kvinners soningsvilkår. Ikke fordi det er villet, men fordi det blir sånn. Kvinner får dårligere tilbud om rusmestring enn menn, de soner i bygninger som er eldre og i dårligere forfatning enn menn og de har ofte mindre relevant og kompetansebyggende tilbud om arbeidstrening enn menn.