Saken gjelder et krav om innsyn i a-meldinger, som NRK har sendt inn til a-ordningen. A-ordningen forvaltes av Skatteetaten og legger til rette for at arbeidsgivere kan melde inn blant annet opplysninger om arbeidstakeres inntekts- og arbeidsforhold, skattetrekk og utleggstrekk. Alle opplysninger samlet inn i a-ordningen er underlagt taushetsplikt etter a-opplysningsloven § 7. Saken reiser spørsmål om hvor langt taushetsplikten etter a-opplysningsloven går når det er innsynsrett i de samme opplysningene hos en virksomhet som er omfattet av offentleglova. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil knyttet til om alle opplysningene i a-meldingene er underlagt taushetsplikt, spesielt ansattes bruttoopplysninger om lønn. Ombudet kom videre til at a-opplysningsloven § 7 må suppleres med en begrensning i taushetsplikten når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold. Ombudet mente at det er vanskelig å se at noen berettiget interesse tilsier at det skal være hemmelighold om opplysninger som klart vil være offentlige hos et annet organ, for eksempel ansattes bruttoopplysninger om lønn.

Saken gjelder Vegdirektoratets avvisning av en fremtidsfullmakt med begrunnelse at den ikke var stadfestet av statsforvalteren. Sivilombudet kom til at Vegdirektoratet ikke har rettslig grunnlag for å avvise alle fremtidsfullmakter som ikke er stadfestet. Ombudet ba derfor direktoratet legge ombudets rettslige vurdering til grunn i fremtidige saker, og selv ta stilling til om fremlagte fullmakter er gyldige og har trådt i kraft.

Saken gjelder Statsforvalteren i Agders behandling av en klage fra en jente rett under 16 år som sykehuset behandlet med ernæring via sonde mot hennes vilje. Sivilombudet kom til at Statsforvalteren skulle ha vurdert å opprette tilsyn med sykehuset som følge av klagen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Ombudet la vekt på at informasjonen i klagen ga særlig grunn til å vurdere om det forelå fare for pasientsikkerheten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a. Ombudet la også vekt på at klageren snart var 16 år, at hun hadde uttrykt sterk motvilje mot behandlingen, og at hun hadde vært utsatt for flere former for inngripende tvang over lang tid. Sivilombudet kom også til at Statsforvalteren skulle drøftet hensynet til barnets beste i den begrunnelsen som Statsforvalteren ga for avgjørelsen, jf. forvaltningsloven § 25, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3. Sivilombudet mente også at Statsforvalterens saksbehandlingstid på i underkant av fem måneder var i strid med forvaltningsloven § 11 a.

Saken gjelder saksbehandlingstiden og innhold i avslag etter offentleglova i innsynssaker hos Oslo universitetssykehus HF. Sivilombudet undersøkte saken på generelt grunnlag og av eget tiltak på bakgrunn av informasjon mottatt i konkrete klagesaker. Sivilombudet merket seg Oslo universitetssykehus’ redegjørelse for behandling av innsynskrav. Ombudet fant grunn til å påpeke at sykehuset må organisere arbeidet slik at offentleglovas krav ivaretas ved at innsynskravene og innsynsklagesakene behandles «utan ugrunna opphald». Ombudet ba OUS vurdere om det bør igangsettes tiltak for å sikre at offentleglovas frister overholdes ved alle klinikker. Sivilombudet ba Oslo universitetssykehus vurdere å presisere i rutinene for behandling av innsynskrav at klageadgangen også gjelder for de tilfeller der innsynskrav avvises eller avslås fordi sykehuset ikke har dokumentet/opplysningene som det er bedt om innsyn i.

Saken gjelder krav om innsyn i eiendomsskatteopplysninger til enkelte eiendommer i Fredrikstad kommune. Kommunen avslo kravet om innsyn etter offentleglova § 13 jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 og viste også senere til offentleglova § 12 bokstav c. Kommunen oversendte ikke dokumentene det var bedt om innsyn i til klageinstansen. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opphevet kommunens avgjørelse og viste til at det må gjøres en konkret vurdering av om de enkelte opplysningene var taushetsbelagte. Etter dette ble saken sendt frem og tilbake mellom kommunen og Statsforvalteren der kommunen ba Statsforvalteren om å omgjøre opphevelsesvedtaket og Statsforvalteren fastholdt opphevelsesvedtaket. Saken reiste for ombudet spørsmål om saksbehandlingstiden i kommunen, klageorganets plikt til sakens opplysning, og hva Statsforvalteren kan gjøre for å sørge for en effektiv prøving av innbyggerens innsynskrav. Saken ble både tatt opp med Fredrikstad kommune og Statsforvalteren. Sivilombudet kom til at behandlingen av innsynssaken ikke hadde vært i tråd med kravene i offentleglova, verken hos Fredrikstad kommune eller hos Statsforvalteren. Innbyggeren hadde ikke fått en effektiv prøving av sitt krav om innsyn i eiendomsskatteopplysninger. Fredrikstad kommune har brutt plikten til å oversende saksdokumentene til klageinstansen. Statsforvalteren skulle ha søkt å få opplyst saken så godt som mulig uten å ha dokumentene det er bedt om innsyn i og vurdert om det det kunne treffes vedtak om innsyn/delvis innsyn slik at innbyggeren fikk et tvangsgrunnlag. Ombudet ba Fredrikstad kommune merke seg ombudets kritikk og anmodet Fredrikstad kommune om å oversende de usladdede dokumentene til Statsforvalteren uten videre forsinkelser. Ombudet anmodet kommunen om å utarbeide retningslinjer for behandling av innsynssaker og innsynsklagesaker, der kravene til saksbehandlingstid og plikt til å oversende alle dokumentene til klageinstansen tydelig fremgikk. Ombudet ba om å få oversendt retningslinjene så snart de forelå. Ombudet ba Statsforvalteren om å merke seg ombudets påpekninger. Statsforvalteren ble bedt om å vurdere konkret og generelt hvordan ombudets uttalelse skulle følges opp. Ombudet ba om tilbakemelding på hva som ble gjort.

Saken gjelder behandlingen av innsynskrav i flere eiendomsskatteklager i Hvaler kommune. Kommunen avslo delvis kravene under henvisning til taushetsplikt jf. offentleglova § 13 jf. eigedomsskattelova § 29 andre ledd jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 første ledd. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opphevet kommunens vedtak. Kommunen ba Statsforvalteren omgjøre opphevelsesvedtakene, mens Statsforvalteren fastholdt sine vedtak. Sivilombudet kom til at behandlingen hos Statsforvalteren ikke har ivaretatt journalistens rettigheter etter offentleglova da journalisten i realiteten sto uten avgjørelse i sakene det ble bedt om innsyn i 13. februar 2024. Ombudet var ikke enig i Statsforvalterens begrunnelser for at avgjørelsene var opphevet i stedet for omgjort/stadfestet. Behandlingstiden har ikke vært i tråd med kravet i offentleglova § 32 tredje ledd. Ombudet ba Statsforvalteren om å sørge for at sakene ble så godt opplyst som mulig og om å treffe avgjørelser om innsyn/delvis innsyn/stadfestelse i sakene.

Saken gjelder Domstoladministrasjonens og styret for Domstoladministrasjonens behandling av en sak om krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger. Innsynskravet ble avslått under henvisning til at opplysningene ikke kunne sammenstilles med enkle fremgangsmåter, jf. offentleglova § 9. Den samlede saksbehandlingstiden var lang, klageren ble nektet innsyn i saksfremlegget til styret (klageinstansen), styret tok ikke stilling til om klageren hadde rett til innsyn i saksfremlegget, og klageren mottok ingen begrunnelse for klagesaksavgjørelsen. Sivilombudet fant ikke grunnlag for å kritisere konklusjonen om at vilkårene for rett til sammenstilling i offentleglova § 9 ikke var oppfylt, men rettet kritikk mot saksbehandlingen. Domstoladministrasjonens håndtering av saken var ikke i tråd med offentleglovas krav til rask behandling av innsynssaker. Videre begikk Domstoladministrasjonen en feil da klageren ble nektet innsyn i saksfremlegget. Sivilombudet ba Domstoladministrasjonen påse at det innarbeides tydelig i rutinene at en part som utgangspunkt har rett til innsyn i saksfremlegget til styret om saken, og ba om å få tilsendt de reviderte rutinene. Sivilombudet mente at styret for Domstoladministrasjonen som ledd i klagebehandlingen pliktet å ta stilling til om klageren hadde rett til innsyn i saksfremlegget, og at klageren skulle fått anledning til å kommentere saksfremlegget før styret behandlet saken. Når det ikke ble gjort tilsier det at kravene til sakens opplysning ikke ble overholdt. Sivilombudet tok ikke stilling til om saksbehandlingsfeilene kunne ha virket inn på klagesaksavgjørelsens innhold, men ba styret merke seg ombudets syn for senere saker. Klagesaksavgjørelsen var ikke tilstrekkelig begrunnet, fordi klageren ikke hadde fått innsyn i saksfremlegget. Den manglende begrunnelsen er imidlertid rettet opp i ettertid.

Saken gjelder veiledning om dagpengerettigheter ved flytting fra Danmark til Norge. Ved to henvendelser fra klageren veiledet Nav først om at hun skulle søke dagpenger i Danmark, og så at hun skulle søke dagpenger i Norge. Da klageren flyttet til Norge og søkte dagpenger, fikk hun avslag fordi kravet til arbeid i Norge ikke var oppfylt. Samtidig hadde klageren ikke lenger rett til dagpenger i Danmark siden hun hadde flyttet. Hun søkte erstatning fra Nav for mangelfull veiledning. For Sivilombudet var spørsmålet om veiledningsplikten var brutt og om klageren hadde rett til erstatning. Sivilombudet mener at det kan kreves mer av Nav for å oppfylle veiledningsplikten ved veiledning om EØS-rettslige regler, gitt veiledningspliktens formål. I det konkrete tilfellet kunne ikke Nav legge til grunn at klageren skulle søke dagpenger i Norge. I så fall skulle Nav ha oppklart henvendelsen eller veiledet om vilkåret om arbeid i Norge for retten til dagpenger. Sivilombudet mener at Nav ikke har oppfylt veiledningsplikten og at det er et ansvarsgrunnlag for erstatning overfor klageren. Nav ble bedt om å veilede klageren om øvrige vilkår for erstatning og behandle saken på nytt.

Saken gjelder lang behandlingstid hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus i en konkret rettighetsklage, og manglende utsendelse av foreløpig svar og forsinkelsesmelding til klageren. Saken har vært til behandling hos Statsforvalteren i litt over ett år og to måneder, og er ennå ikke ferdigbehandlet. Statsforvalteren viste særlig til stor saksmengde som begrunnelse for den lange behandlingstiden. Sivilombudet undersøkte også Statsforvalterens generelle behandlingstider for rettighetsklager, og Statsforvalterens praksis knyttet til utsending av foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger. Sivilombudet kom til at behandlingstiden for den konkrete rettighetsklagen klart var i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Ombudet var enig med Statsforvalteren i at klageren ikke var blitt holdt orientert om status i saken, slik forvaltningsloven § 11 a andre og tredje ledd krever. Videre var det grunn til å anta at et stort antall saker har en ulovlig lang behandlingstid, særlig klagene på spesialisthelsetjenesten. Det var også grunnlag for å konkludere med at plikten til å sende foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger ikke overholdes i flere saker.

Saken gjelder saksbehandlingstiden i Nav for søknader om PD U1-attest. Dette er en attest som dokumenterer trygdetid, arbeid og inntekt i et gitt land innenfor EØS-området og Sveits. Sveits er ikke et EØS-land, men er medlem av EFTA. De har knyttet seg til den EU-/EØS-rettslige trygdeforordningen gjennom en særskilt avtale med EU og EFTA-landene, inkludert Norge. En PD U1-attest brukes for overføring av trygderettigheter mellom medlemslandene. Klager hadde flyttet fra Norge til Sveits. Hun søkte sveitsiske trygdemyndigheter om dagpenger og ba derfor Nav om en PD U1-attest. Nav opplyste at saksbehandlingstiden var 22 uker. Sivilombudet tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet som var enig i at behandlingstiden var for lang. I et møte i 2024 var medlemslandene blitt enige om en anbefalt behandlingstid på ti uker. Nav hadde igangsatt flere tiltak for å redusere behandlingstiden. Sivilombudet mente at saksbehandlingstiden var i strid med Navs forpliktelse til rask og effektiv utveksling av opplysninger mellom medlemslandene, jf. gjennomføringsforordningen til trygdeforordningen. Dagpenger er en ytelse til livsopphold. Søkerne kan derfor ende i en svært vanskelig økonomisk situasjon med så lang behandlingstid. Sivilombudet tok Arbeids- og velferdsdirektoratets redegjørelse for tiltak for å redusere behandlingstiden til etterretning, og ba om å bli orientert om utviklingen i saksbehandlingstiden innen seks måneder.