Saken gjelder om Statsforvalteren i Vestfold og Telemark brøt taushetsplikten ved å dele taushetsbelagt informasjon om en lege med legens arbeidsgiver under utredning av tilsynssak mot legen. Den taushetsbelagte informasjonen ble også delt med en virksomhet som ikke var legens arbeidsgiver. Informasjonen var uten tilknytning til legens yrkesutførelse. Det sentrale spørsmålet var om forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 hjemlet bruk av informasjonen. Ombudet kom til at det knyttet seg tvil til Statsforvalterens forståelse og anvendelse av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2, og at mye talte for at Statsforvalteren brøt sin taushetsplikt ved å dele informasjonen med legens arbeidsgiver i den innledende fasen av tilsynet. Det var uansett et brudd på taushetsplikten å dele opplysningene med feil arbeidsgiver. Etter ombudets syn må det innfortolkes et nødvendighetsvilkår i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Vilkåret må forstås slik at taushetsbelagte opplysninger kan deles i den utstrekning det er nødvendig for en forsvarlig saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll av den enkelte sak.

Saken gjelder saksbehandlingstiden for krav om partsinnsyn ved enheten Nav utland og fellestjenester Oslo. Sivilombudet mottok flere klager på saksbehandlingstiden ved den samme Nav-enheten, og valgte å undersøke to saker. I begge sakene var det gitt en orientering om at saksbehandlingstiden på innsynskravet var estimert til 19 uker på grunn av stor saksmengde. I en av sakene hadde behandlingstiden da orienteringen ble gitt allerede oversteget fire måneder. Sivilombudet hadde i tidligere uttalelse av 13. desember 2024 (SOM-2024-4613) undersøkt saksbehandlingstiden for partsinnsyn ved Nav kontaktsenter, som er en annen enhet i Nav. Sivilombudet fant grunn til å se undersøkelsene i sammenheng. Sivilombudet er kommet til at de to undersøkte sakene ikke ble avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Dette ble også erkjent og beklaget av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Sivilombudet merket seg at restansene fra tidligere innsynskrav ved Nav utland og fellestjenester nå har blitt overført til Nav kontaktsenter, og at Nav kontaktsenter har startet behandling av disse sakene. Ombudet har bedt direktoratet organisere det videre arbeidet med partsinnsyn slik at Nav overholder forvaltningslovens krav til saksbehandlingstid, og at arbeidet med å effektivisere håndteringen av partsinnsynskrav i Nav fortsetter. Ombudet ber om tilbakemelding på hvordan restansesituasjonen er etter utgangen av tredje kvartal (september 2025), både for krav som er overført fra Nav utland og fellestjenester og for partsinnsynskrav generelt.

Saken gjelder en fastlege som mistet retten til å praktisere for trygdens regning for ett år. Nav undersøkte fastlegens praksis etter at han hadde påklaget Navs innhenting av journalopplysninger. Nav mente blant annet at fastlegen ikke hadde mulighet til å påklage nødvendigheten av opplysningsinnhentingen, og at det ikke i tilstrekkelig grad var dokumentasjon for sykemeldingene hans i journalene. Sivilombudet mener at fastlegen hadde mulighet til å klage på opplysningsinnhentingen til Nav. Nav hadde derfor lagt til grunn en feil lovforståelse for denne delen av vedtaket. Forhåndsvarselet var for generelt utformet til at klageren konkret kunne kommentere og eventuelt klargjøre faktum på punkter som deretter ble vektlagt i vedtaket. Begrunnelsen i avgjørelsene til klageinstansen gjorde det heller ikke klart hvorfor fastlegen hadde mistet retten til å få refusjon. Basert på den begrunnelsen som var gitt i vedtaket, var det ikke grunnlag for å konkludere med at fastlegen hadde opptrådt grovt uaktsomt.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt saksbehandlingstiden for innsynskrav og innsynsklager hos Grimstad kommune. Ombudet er kommet til at Grimstad kommunes gjennomsnittlige saksbehandlingstid for innsynskrav er for lang. Videre er ombudet enig med kommunen i at behandlingstiden for enkelte innsynskrav ikke er i tråd med offentleglovas krav, og merker seg at kommunen har igangsatt enkelte tiltak for å avhjelpe dette. Undersøkelsen her har avdekket at kommunen ikke har oversikt over behandlingstiden for innsynsklager. Den manglende oversikten begrenser kommunens mulighet til å påse at behandlingstiden i klagesaker om innsyn er lovlig. Kommunen må derfor skaffe seg slik oversikt. Videre anbefaler ombudet kommunen å utarbeide skriftlige rutiner for sin behandling av innsynssaker, samt rutiner for å holde borgerne orientert under sakens gang.

Saken gjelder innsyn i X radios aksjonslogg som Statens havarikommisjon innhentet i forbindelse med sine undersøkelser av et forlis i 2015. Innsynskravet ble først avslått av Statens havarikommisjon (SHK). Samferdselsdepartementet opprettholdt avslaget slik at loggen ble unntatt innsyn i sin helhet. Departementet mente at aksjonsloggen var en «forklaring» som det ikke kunne gis innsyn i da dette ville være i strid med sjøloven § 477 tredje ledd der det står at forklaringer «kan ikke stilles til rådighet for andre formål enn sikkerhetsundersøkelsen». Sivilombudet kom til at det knytter seg begrunnet tvil til om departementet har rett forståelse av § 477 tredje ledd sett hen til direktiv 2009/18/EF når departementet har kommet til at aksjonsloggen som er produsert i utgangspunkt for et annet formål av en ekstern instans og i forkant av SHKs undersøkelser, er taushetsbelagt i sin helhet. Ombudet ba Samferdselsdepartementet om å behandle saken på nytt i lys av de føringene som er gitt i uttalelsen. Ombudet var enig med departementet at samordningen mellom §§ 477 og 480 synes å ha blitt krevende. Det er etter dette bra at departementet har et pågående revisjonsarbeid knyttet til taushetspliktbestemmelsene.

Saken gjelder et krav om innsyn i svarene fra nærings- og dyrevernorganisasjoner på en spørreundersøkelse om Mattilsynets tilsynskampanje for svin. Landbruks- og matdepartementet stadfestet Mattilsynets delvise avslag på klagerens krav om innsyn. Aktørenes svar på spørreundersøkelsen ble unntatt i sin helhet etter offentleglova § 15 andre ledd, fordi dokumentene etter departementets og Mattilsynets syn inneholdt råd og vurderinger som det var nødvendig å unnta. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil om departementet kan unnta svarene på spørreundersøkelsen med hjemmel i offentleglova § 15 andre ledd. Departementet hadde ikke foretatt en korrekt og tilstrekkelig konkret vurdering av hvilke deler av de forskjellige besvarelse som kunne unntas. Ombudet mente at aktørenes svar på spørreundersøkelsen ikke inneholdt råd og vurderinger i offentleglovas forstand. Ombudet kunne heller ikke se at departementet hadde sannsynliggjort at det var nødvendig å unnta svarene av hensyn til en forsvarlig ivaretakelse av det offentliges interesser i saken. Departementet ble bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder tolkning av en reguleringsplan for Haganeset i Kvitsøy kommune. Saken reiser særlig spørsmål om inntegnede omriss av opprinnelig bebyggelse i plankartet kan forstås slik at de angir krav til utnyttelsesgrad og bindende plassering for ny bebyggelse på tomtene. Et annet sentralt spørsmål er om omrissene kan forstås som byggegrenser mot sjø fastsatt i plan, jf. plan- og bygningsloven § 1-8 tredje ledd. Ombudet kom til at omrissene i plankartet ikke kan forstås slik at de angir bindende krav til utnyttelsesgrad og plassering av bebyggelsen for de opprinnelig bebygde tomtene, herunder for eiendommen som denne saken gjelder. Ombudet mente i stedet at krav til utnyttelsesgrad mv. reguleres av påtegninger i plankartet og reguleringsbestemmelsene, og at reguleringen er den samme både for de opprinnelig bebygde og ubebygde tomtene. Ut fra en tolkning av planens forhistorie og formål mente ombudet samtidig at de konkrete bestemmelsene som regulerer bebyggelsen, trolig først og fremst har vært utarbeidet med tanke på de opprinnelig ubebygde tomtene. Det kan bety at bestemmelsene i liten grad er egnet for å regulere de opprinnelig bebygde tomtene, herunder eiendommen i denne saken. Ombudet oppfordrer kommunen og Statsforvalteren til å vurdere betydningen av dette ved oppfølgingen av denne uttalelsen, herunder om det er grunn til å gjøre endringer i reguleringsplanen. Ombudet kom videre til at omrissene i planen ikke kan anses som en byggegrense «fastsatt» i plan, jf. pbl. § 1-8 tredje ledd. Ombudet oppfordrer kommunen til å vurdere om det bør fastsettes en slik grense i planen, og hvor den eventuelt bør gå.

Sivilombudet har funnet grunn til å kritisere fylkesklagenemnda i Akershus sin behandling av en klage over en skriftlig advarsel til en lærer. Advarselen ble blant annet gitt som reaksjon på en lærers bruk av flagg i undervisningen for å gi uttrykk for egne politiske synspunkter. Nemnda opprettholdt advarselen og viste til begrunnelsen gitt i innstillingen til nemnda. Sivilombudet påpekte at utgangspunktet er at lærere har adgang til å komme med politiske ytringer. Måten de politiske synspunkter kommer til uttrykk på, må ivareta lærerens ansvar for å sikre et godt ytringsklima for elevene og i skolesituasjonen. Sivilombudet mener det var feil at nemnda ikke tok stilling til klagers anførsler. Klager ble heller ikke gitt god nok mulighet å komme med merknader til saksfremstillingen. Det fremgår ikke av vedtaket at nemnda har tatt riktig utgangspunkt for vurderingen når det ikke er gjort klart at lærere i utgangspunktet har ytringsfrihet.

Søknader om ytelser etter folketrygden tar ofte tid å få behandlet. Det er ikke uvanlig at en søker mottar sosialstønad fra det lokale Nav-kontoret over lengre tid i påvente av å få avgjort en trygdesøknad i den statlige delen av Nav. Når en bruker får innvilget en trygdeytelse og etterbetalt denne ytelsen for en periode tilbake i tid, har det lokale Nav-kontoret på nærmere vilkår rett til å få refundert sine utgifter til sosialstønad i beløpet som etterbetales fra den statlige delen av Nav. Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt hvordan slike saker behandles og kontrolleres. Undersøkelsen viser at regelverket er vanskelig å praktisere riktig. Det øker risikoen for at brukeren får feil utbetaling. Sivilombudet anbefaler at Arbeids- og velferdsdirektoratet ser på flere tiltak for å forenkle behandlingen av refusjonssaker, herunder ivaretar krav til klarspråk i kommunikasjon med brukerne. For å forebygge feil er det også behov for mer opplæring og informasjon om reglene. Sivilombudet ber om tilbakemelding fra Arbeids- og velferdsdirektoratet innen 15. september 2025 på hvordan konklusjonene i vår undersøkelse er fulgt opp.

Saken gjelder Lånekassens praksis for behandling av klager generelt og Lånekassens behandling av en konkret klagesak. Klagerens søknad om inntektsavhengig stipend ble behandlet og avslått av Lånekassen i tre omganger. Ingen av klagene ble sendt videre til Lånekassens klagenemnd. Lånekassen har vist til at det i enkelte saker gis en utfyllende begrunnelse etter Lånekassens gjennomgang av en klage. I slike tilfeller må klageren opprettholde klagen for at saken skal videresendes til Lånekassens klagenemnd. Sivilombudet mener at praksisen med å gi en utfyllende begrunnelse kan være et hensiktsmessig ledd i forberedelsen av enkelte klager, særlig i tilfeller der det er uklart hva henvendelsen gjelder eller om henvendelsen i det hele tatt kan kategoriseres som en klage, jf. forvaltningsloven §§ 32 tredje ledd og 33 andre ledd. Det er imidlertid i strid med forvaltningsloven dersom denne fremgangsmåten benyttes generelt for å redusere antall klager som videresendes til Lånekassens klagenemnd. Lånekassen bør etter Sivilombudets syn utarbeide tydeligere retningslinjer for når en utfyllende begrunnelse er riktig fremgangsmåte for behandling av en klage. Retningslinjene må overholde kravene i forvaltningsloven. Sivilombudet mener også at Lånekassen må endre informasjonen på nettsidene slik at den samsvarer med forvaltningsloven, Lånekassens interne instruks og svarbrev hit. Sivilombudet mener den aktuelle saken ikke er behandlet i tråd med forvaltningsloven § 33. Saken ble heller ikke avgjort «uten ugrunnet opphold», og klageren ble ikke tilstrekkelig orientert om klageadgangen, jf. forvaltningsloven §§ 11 a og 27 tredje ledd.