Sakens bakgrunn
A, klageren, ble ilagt et forelegg for overtredelse av straffeloven § 201 litra b og veitrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3. Bakgrunnen var angitt å være at han som bussjåfør hadde onanert mens han kjørte bussen, slik at en passasjer hørte og så det, og at han ikke hadde vist tilstrekkelig oppmerksomhet ved kjøringen, slik at bussen vinglet i veibanen. Han vedtok ikke forelegget, og det ble tatt ut tiltale.
Det ble tatt midlertidig beslag i førerkortet, jf. veitrafikkloven § 33 nr. 3, men kjøreseddelen – retten til å drive personbefordring mot vederlag – ble ikke beslaglagt. Politiet begjærte rettens kjennelse for fortsatt førerkortbeslag inntil straffesaken var avgjort. Tingretten tok ikke begjæringen til følge, da retten mente det ikke var grunn til å nekte ham å kjøre personbil. Retten påpekte at det var behov for midlertidig inndragning av kjøreseddelen, men dette spørsmålet var ikke en del av politiets begjæring eller kjennelsens slutning.
Politidistriktet fattet 30. mai 2012 vedtak om tilbakekall av kjøreseddelen, jf. yrkestransportlova § 37f første ledd. Grunnlaget for tilbakekallet var at bussjåføren var anmeldt for overtredelse av straffeloven § 201 litra b og veitrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3. Tilbakekallet ble påklaget til Politidirektoratet, som 9. oktober 2012 stadfestet politidistriktets vedtak, med blant annet følgende begrunnelse:
«Politidirektoratet har merket seg at forelegg […] ikke er vedtatt, samt at hovedforhandlingen ikke er berammet. Det fremkommer imidlertid i politiavhør […] at klager erkjenner straffeskyld for å ha onanert på bussen […] mens han kjørte.
Hensynet til en trygg og sikker befordring for passasjerene veier tyngre enn hensynet til klagers mulighet til å livnære seg som bussjåfør.
På denne bakgrunn finner direktoratet ikke at klager tilfredsstiller yrkestransportlovens krav til personlige egenskaper og at han derfor ikke anses å være skikket til å inneha kjøreseddel.»
Ved enstemmig dom 20. mars 2013 ble tiltalte frifunnet. Klagerens advokat ba om at kjøreseddelen ble tilbakelevert. Under henvisning til ombudsmannens uttalelse 14. desember 2012 ble det anført at spørsmålet om tilbakekallet skulle vært behandlet av tingretten. Politidistriktet la til grunn at direktoratets klagevedtak sto seg, med følgende begrunnelse:
«Politiet er av den klare oppfatning at [A] ikke er skikket til befordring av passasjerer. Det vises til at det er tre kvinner som i avhør til politiet har reagert på [A]s oppførsel, lensmannen […] som har bekreftet at politiet har fått 10 meldinger over 10 år som gjelder [A]s oppførsel på jobb og hans egen forklaring til politiet hvor han erkjenner onanering og dårlig oppførsel overfor en passasjer.»
Advokaten fremmet ny omgjøringsbegjæring. Blant annet ble det vist til at to av de tre omtalte kvinnene, ikke hadde vitnet i straffesaken. Det første vitnet ble dimittert fordi det ikke var mulig å oppnå verbal kontakt. Det andre vitnet ble frafalt under hovedforhandlingen, og hadde blant annet blitt dømt for trusler og fysisk angrep på den tiltalte. Rettens vurdering av det tredje vitnet var at det ikke kunne ses bort fra at hennes anspente sinnsstemning kunne ha påvirket hennes oppfatning om hendelsene på bussen, og retten knyttet atskillig tvil til om vitnet hadde hatt mulighet til å se sjåførens bevegelser. Det ble videre vist til at de omtalte meldingene til lensmannen ikke var dokumentert, og ikke hadde foranlediget noen ytterligere undersøkelser. Det ble pekt på at sjåførens arbeidsgiver ikke hadde mottatt noen klager i løpet av hans 17 år som bussjåfør.
Direktoratet opprettholdt i brev 9. april 2013 tilbakekallet og viste til at det gjaldt forskjellige beviskrav i forvaltnings- og straffesaker. Det ble lagt til grunn at det var skjellig grunn til mistanke om at sjåføren hadde begått de handlingene han var tiltalt for, og at det derfor var alvorlig tvil om han tilfredsstilte yrkestransportlovens krav til personlige egenskaper, uavhengig av om forholdet var straffbart eller ikke.
Advokaten fremmet ny omgjøringsbegjæring, under henvisning til blant annet presseomtale og underskriftskampanje til støtte for sjåføren. I Politidirektoratets svar 19. august 2013 ble tilbakekallet opprettholdt, med samme begrunnelse som tidligere.
Det ble inngitt klage til ombudsmannen. Advokaten viste til at det ikke var lagt tilstrekkelig vekt på frifinnelsen og til at beviskravene for å tilbakekalle kjøreseddelen, ikke var oppfylt. Det ble omtalt som usaklig å legge vekt på udokumenterbare uttalelser fra en tidligere lensmann, mens det heller burde vært lagt vekt på uttalelser fra klagerens arbeidsgiver om hans egnethet som bussjåfør.
Undersøkelsene herfra
I brev til Politidirektoratet ble det stilt flere spørsmål knyttet til begrunnelsen som var gitt for tilbakekallsvedtaket. Det ble også stilt spørsmål om politiets administrative adgang til å tilbakekalle kjøreseddel.
Fra direktoratets redegjørelse for tilbakekallets begrunnelse gjengis:
«Politidirektoratets vedtak av 9. oktober 2012 er fattet før klager ble frifunnet i [X] tingretts dom av 20. mars 2013, og er i det vesentlige basert på klagers tilståelse i politiavhør[…]. Direktoratets vedtak av 9. april 2013 opprettholder vedtak av 9. oktober 2012 og er basert på samme begrunnelse, supplert med rettens vurderinger av saken.
Politidirektoratet mener [A]s tilståelse av forholdet er et bevis av tyngde, hvilket også fremgår av dommen på side 5 og 6, hvor retten uttaler følgende:
“Tilståelsen i politiavhør er i utgangspunktet et bevis som med tyngde taler for domfellelse etter tiltalen. Tilståelsen kan imidlertid ikke vurderes løsrevet fra det noe usikre grunnlaget for anmeldelsen og, dermed, for at det ble reist straffesak… Retten kan som nevnt ikke se bort fra at [B]s anspente sinnsstemning kan ha påvirket hennes oppfatning av hva som foregikk… For å domfelle må retten være overbevist om tiltaltes skyld (vår kursivering). Når alle ovennevnte forhold vurderes samlet, mener retten at bevisbildet etterlater reell tvil om hvorvidt [A] har gjort det han er tiltalt for. Denne tvilen skal komme tiltalte til gode. Han blir dermed å frifinne.”
Politidirektoratet bemerker at rettens uttalelser/vurderinger i herværende sak har bakgrunn i et strengere beviskrav, hvilket har betydning for rettens konklusjon om at det foreligger “reell tvil” om [A] har gjort det han var tiltalt for. Politidirektoratets vurdering av om bevisbildet oppfyller sannsynlighetskravene for om klager har utført handlingene han var tiltalt for, er ikke identisk med domstolenes vurdering i straffesaker. Rettens vurdering er knyttet til om det var en så stor grad av “rimelig tvil” at han av den grunn burde frifinnes. For forvaltningen vil spørsmålet være om det under hovedforhandlingen har fremkommet opplysninger som gir berettiget grunn til å frykte at klageren ikke fyller kravene til skikkethet til å drive personbefordring mot vederlag.
Utover passasjerens forklaring og [A]s tilståelse av forholdet foreligger ytterligere opplysninger av betydning for forvaltningens vurdering av om det foreligger berettiget grunn til å anta at [A] har begått de handlinger han var tiltalt for. Disse fremkommer i dommen på side 3 og 4:
“Ifølge tiltalte uttalte han til [B] at skoleelever som var passasjerer på hans skoleruter omtalte buksen som ‘runkebuksa’. Dette var ment som en grovkornet kommentar, som tiltalte hevder at han i ettertid har angret på. Lensmann i Y […] sa i sitt vitneprov at det før den aktuelle saken var kommet inn en del henvendelser fra foreldre og ungdom om merkverdig og innpåsliten oppførsel fra tiltaltes side i forbindelse med hans virke som bussjåfør. Ifølge vitnet er det tale om ca. ti henvendelser over et tidsrom av like mange år.”
Hva gjelder klagers anførsel om at det ikke er grunnlag for å vektlegge passasjerens oppfatning og tolkning av situasjonen på grunn av hennes psykiske lidelser, viser vi til dommens side 5, der det fremkommer følgende:
“Foranlediget av forsvarerens anførsler bemerker retten at det ikke er konkrete holdepunkter for at [B]s psykiske lidelser medfører at det ikke kan festes lit til at hun oppfattet det slik at tiltalte onanerte mens han førte bussen hun var passasjer i…”
Etter dette foreligger det etter Politidirektoratets vurdering berettiget grunn til å frykte at [A] ikke fyller yrkestransportlovens krav til skikkethet. Klagers opptreden slik den er beskrevet står i sterk kontrast til de krav som stilles til den som skal drive personbefordring mot vederlag. Passasjerer og omgivelsene for øvrig har krav på den trygghet som ligger i at den som har kjøreseddel i enhver sammenheng, utviser en adferd som ikke gir grunn til tvil om hvorvidt vedkommende fyller de personlige krav til å kunne inneha kjøreseddel. Den atferd som klageren hadde den aktuelle dagen har i vesentlig grad gitt grunn til tvil om skikketheten, dette uten hensyn til om han kan straffes for forholdet eller ikke.»
Politiets adgang til administrativt tilbakekall av kjøreseddel i henhold til yrkestransportlova § 37f første ledd ble blant annet kommentert slik:
«Direktoratet legger en streng norm til grunn ved vurderingen av en persons skikkethet til å drive persontransport mot vederlag. Direktoratet legger en strengere norm til grunn ved vurderingen av en søkers opptreden i kjøreseddelsaker enn i førerkortsaker.
—
I tilfeller som det foreliggende hvor klagers opptreden var av en slik art at han ikke anses å være skikket i yrkestransportlovens forstand til å inneha kjøreseddel, har politiet adgang til å tilbakekalle vedkommendes kjøreseddel i medhold av yrkestransportloven § 37 f første ledd, selv om det verserer straffesak. Politiets tilbakekall i nærværende sak er ikke en sanksjon på det straffbare forhold som skal fastsettes av retten som en straffelignende reaksjon, men et forvaltningsvedtak vurdert i forhold til yrkestransportlovens krav til de som skal inneha kjøreseddel. Denne vurderingen vil da være underlagt forvaltningens kompetanse etter første ledd, se nedenfor punkt 2.2.
Skikkethetsvurderingen er ikke knyttet opp til det straffbare forhold som sådan, men i de grunnleggende mangler ved vedkommendes personlighet (som eventuelt har ledet frem til et straffbart forhold). Den manglende skikkethet har i denne saken vist seg gjennom klagerens opptreden, jf. politiavhør […].»
Direktoratet redegjorde videre for forholdet mellom administrativt tilbakekall og domstolenes adgang til å tilbakekalle kjøreseddel etter yrkestransportlova § 37f annet ledd:
«I Ot.prp.nr.52 (2002-2003) om lov om endringer i vegtrafikkloven mv. (domstolsbehandling av tap av retten til å føre motorvogn mv.) sondres det i punkt 3.3.1 på side 14 mellom tap og nektelse/tilbakekall av retten til å føre motorvogn. Til den første gruppen hører de reaksjonene som er en følge av (straffbare) regelovertredelser. Det er dette Sanksjonsutvalget betegner som sanksjoner. Til den andre gruppen hører de reaksjonene som har sin bakgrunn i at vedkommende mangler de nødvendige egenskapene eller anses uskikket til å få eller beholde retten til å drive personbefordring mot vederlag. Dette er utpregede forvaltningsakter på linje med nektelse eller tilbakekall av andre bevillinger, tillatelser og autorisasjoner.
Som nektelse eller tilbakekall av retten til å føre motorvogn regnes for eksempel nektelse av førerkort som ikke står i sammenheng med straffbare handlinger, jf § 24 fjerde ledd og inndragning av førerkort etter § 34, jf. Ot.prp.nr.52 (2002-2003)punkt 3.3.1, side 15.
—
I Ot.prp.m.52 (2002-2003) punkt 6.1.2, side 34, fremgår det at kompetanseoverføringen bare bør gjelde for rettighetstap som ilegges som følge av en straffbar handling.
—
Det er således kun rettighetstap som sanksjon på en straffbar handling som inngår i kompetanseoverføringen til domstolene. Kompetanse til å nekte eller tilbakekalle offentlige tillatelser ligger fortsatt hos forvaltningen. Dette gjelder også når den manglende skikkethet avsløres i forbindelse med den straffbare handlingen som gjøres til gjenstand for videre straffeforfølgning.
—
På bakgrunn av ovennevnte uttalelser fra Ot.prp.nr.52 (2002-2003)punkt 3.3.1 og 6.1.2 mener Politidirektoratet at dersom det ikke er det straffbare forholdet som sådan, men innehaver av kjøreseddel sin opptreden i tilknytning til det straffbare forholdet som gir grunnlag for å trekke i tvil vedkommendes skikkethet til å inneha kjøreseddel, kan kjøreseddelen tilbakekalles administrativt i medhold av yrkestransportloven § 37 f første ledd. Klager har utvist en opptreden som vurderes å være uforenlig med å inneha kjøreseddel, jf. vår redegjørelse i punkt 2.1. Dette vedtaket bygger på forhold som vitner om mangelfull skikkethet, uten hensyn til om forholdet er straffbart eller ikke. Vedtaket er tidsubestemt og vedkommende kan på ny søke om tillatelse dersom skikketheten på et senere tidspunkt skulle være gjenopprettet.»
Direktoratets svar ble sendt til klagerens advokat, som blant annet viste til at svaret fremsto som et forsøk på å reparere de prosessuelle og faktiske feil begått i saken. Flere av innvendingene til bevisvurderingene ble gjentatt. Det ble for eksempel pekt på at det ikke finnes en eneste nedtegning, forklaring, avhør eller anmeldelse fra de omtalte 10 henvendelsene over 10 år til lensmannen om klageren.
Ombudsmannen ser slik på saken
Saken reiser spørsmål om politiet har adgang til å treffe administrativt vedtak om tilbakekall i medhold av yrkestransportlova § 37f første ledd når forholdet som danner grunnlaget for tilbakekallet, er gjort til gjenstand for tiltale og kan medføre tap av kjøreseddel i medhold av yrkestransportlova § 37f annet ledd. Dette spørsmålet behandles først, og deretter vurderes den konkrete begrunnelsen for tilbakekallet her.
1. Rettsgrunnlaget
Lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportlova) § 37f lyder:
«Tilbakekalling og tap av retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag
Politimeisteren eller den han gir myndigheit, kan treffe vedtak om å kalle retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag tilbake, dersom vedkommande ikkje er edrueleg eller viser seg å vere upåliteleg eller å ha andre eigenskapar som gjer at han må reknast som uskikka til å vere førar av bil under persontransport mot vederlag.
Blir den som har kjøresetel ilagt straff, kan det i same dom eller ved førelegg fastsetjast tap av retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag for ei bestemt tid eller for alltid, dersom allmenne omsyn elles krev det.»
Yrkestransportlova § 37f første ledd gir politiet adgang til å treffe vedtak om såkalt administrativt tilbakekall av kjøreseddel. Yrkestransportlova § 37f annet ledd regulerer adgangen til å fastsette tap av kjøreseddel i tilknytning til en straffesak. Tilbakekall av kjøreseddel etter første ledd anses – i motsetning til tap av kjøreseddel etter annet ledd – som en forvaltningsakt, og ikke en sanksjon. Terminologien er den samme som i bestemmelsene om tap og tilbakekall av retten til å føre motorvogn etter lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (veitrafikkloven) §§ 33 og 34.
2. Adgangen til administrativt tilbakekall
Yrkestransportlova § 37f første ledd oppstiller kun materielle vilkår for vedtak om tilbakekall av kjøreseddel. Bestemmelsen angir ingen begrensninger for når et slikt vedtak kan fattes, og gir heller ikke nærmere veiledning om forholdet mellom politiets og domstolens kompetanse.
Spørsmålet er om bestemmelsen må tolkes innskrenkende for å skape sammenheng med yrkestransportlova § 37f annet ledd.
Forholdet mellom yrkestransportlova § 37f første og annet ledd er kort omtalt i forarbeidene. I høringsnotatet til yrkestransportlova foreslo departementet at spørsmål om tap av retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag, skulle «behandlast som ledd i ei straffesak når grunnlaget for tilbakekallet er ei straffbar handling», jf. Ot.prp. nr. 17 (2003-2004) s. 2. Ordningen er den samme som i førerkortsaker, og ble ansett å være mest i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Spørsmålet om kompetansefordelingen mellom forvaltningen og domstolene er mer utførlig behandlet i Ot.prp. nr. 52 (2002-2003) om lov om endringer i vegtrafikkloven m.v. (domstolsbehandling av tap av retten til å føre motorvogn). I den inntatte høringsuttalelsen fra Sanksjonsutvalget er det vist til at det kan være vanskelig å skille mellom det som er å anse som sanksjoner, og reaksjoner som har sin bakgrunn i at den det gjelder, mangler de nødvendige egenskaper eller anses uskikket til å beholde retten til å føre motorvogn.
At det er tatt ut tiltale, hindrer ikke i utgangspunktet et vedtak om tilbakekall av kjøreseddel i medhold av yrkestransportlova § 37f første ledd, forutsatt at det er tale om en forvaltningsakt og ikke en sanksjon. Sondringen mellom en forvaltningsakt og en sanksjon blir imidlertid vanskelig der loven inneholder et krav om allmenn tillit. Der loven kun angir krav om god vandel eller allmenn tillit, la Sanksjonsutvalget til grunn at vedtaket normalt ikke vil være en sanksjon, selv om grunnlaget for å konstatere sviktende vandel i den enkelte sak, er at det er begått en straffbar handling.
Politidirektoratet har i svaret hit uttalt at tilbakekallet i denne saken ikke var en sanksjon på det straffbare forholdet. Det påpekes at skikkethetsvurderingen ikke var knyttet til det straffbare forholdet som sådan, men at den straffbare handlingen hadde avslørt manglende skikkethet. Bussjåføren hadde utvist en opptreden uforenlig med å inneha en slik offentlig tillatelse som kjøreseddelen er.
Dette resonnementet bygger på at forholdet hadde funnet sted, dvs. en bevisvurdering av at sjåføren hadde gjort det han var anmeldt for. Når tilbakekallsvedtaket bare bygger på dette forholdet, fremstår det noe problematisk å legge det til grunn i forvaltningsvedtaket når det senere skal gjøres til gjenstand for umiddelbar bevisføring ved domstolsbehandlingen. Politidirektoratet har vist til at det forelå tilståelse, men til dette bemerkes at det på vedtakstidspunktet var på det rene at forelegget ikke var vedtatt.
Når politiet gjennom en anmeldelse får kjennskap til adferd som tilsier at sjåføren er uskikket til å sikre forsvarlig transport av personer, foreligger et annet virkemiddel enn vedtak om tilbakekall. Yrkestransportlova § 37e gir politiet adgang til å ta midlertidig beslag i kjøreseddelen. Hvis mistenkte ikke samtykker i beslaget, skal spørsmålet om fortsatt beslag behandles av tingretten. Dersom politiet istedenfor midlertidig beslag treffer vedtak etter yrkestransportlova § 37f første ledd om administrativt tilbakekall, omgås de rettssikkerhetsgarantiene som er bygget inn i yrkestransportlova § 37e.
Dersom det administrative tilbakekallet fattes i perioden mellom tiltale og dom, og vedtaket i sin helhet baseres på forholdet som er gjenstand for tiltale, innebærer det at politiet får adgang til administrativt tilbakekall i et stort antall straffesaker. Fratagelse av kjøreseddelen er et alvorlig inngrep for den det gjelder, som risikerer å miste levebrødet. I saker som resulterer i tiltale, tilsier sammenhengen i regelverket at det utvises varsomhet med å treffe vedtak om tilbakekall etter yrkestransportlova § 37f første ledd før domstolens behandling av straffesaken.
Kompetansefordelingen mellom politiet og domstolene i denne type saker er problematisk. Ombudsmannen finner i denne saken ikke grunn til noen annen konklusjon enn at tidspunktet for tilbakekallsvedtaket fremsto som uheldig, og går over til å behandle den nærmere begrunnelsen for vedtaket.
3. Begrunnelsen for tilbakekallet
Politidistriktets tilbakekallsvedtak 30. mai 2012 var begrunnet med at klageren var anmeldt for overtredelse av straffeloven § 201 litra b og veitrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3. I politidistriktets oversendelsesbrev til Politidirektoratet ble det i tillegg uttalt at «både lensmannskontoret og påtalemyndigheten har mottatt uavhengige meldinger fra ulike personer som har reagert på klagers oppførsel.» Da direktoratet 9. oktober 2012 opprettholdt tilbakekallet, ble det bare vist til forholdet i forelegget og til at klageren hadde erkjent straffeskyld i avhør.
Forholdet som dannet grunnlaget for tilbakekallet, ble behandlet av domstolen. Det ble avsagt frifinnende dom, som ikke ble anket.
I Politidirektoratets svar på omgjøringsbegjæringene var det forholdet i forelegget det ble vist til. Det ble også vist til at det er forskjellige beviskrav i straffesaker og forvaltningssaker. Direktoratet har i redegjørelsen hit også fremhevet denne forskjellen i beviskravene og vist til at de vurderingene som retten la til grunn, ga skjellig grunn til mistanke om at sjåføren hadde begått de handlingene han var tiltalt for.
Ombudsmannen legger etter dette til grunn at det var hendelsen på bussen som var bakgrunnen for tilbakekallet og opprettholdelsen av det i brev 9. april og 19. august 2013. For ordens skyld presiseres at det i det følgende er begrunnelsen i opprettholdelsen av vedtaket som kommenteres.
På spørsmålet herfra om det må stilles særlige krav til begrunnelsen når det foreligger en frifinnende straffedom, har Politidirektoratet svart at det beror på hvilken handling eller opptreden som ligger til grunn for tilbakekallet, herunder handlingens alvorlighetsgrad. Premissene i dommen vil være styrende for kravene til begrunnelse, og i saker med tunge bevismomenter, som tilståelse, vil ikke kravene til begrunnelse være like strenge som i saker hvor tilbakekallet er resultat av flere opplysninger som samlet gir grunn for tilbakekallet. Direktoratet mener at bussjåførens tilståelse av forholdet er et bevis av tyngde, og at også retten har påpekt dette, og det er vist til rettens vurderinger.
Selv om det er forskjellige beviskrav i straffesaker og forvaltningssaker, fremstår det for ombudsmannen slik at utgangspunktet bør være at en frifinnende dom må være et tungtveiende moment ved forvaltningens bevisvurdering, og slik at kravene til forvaltningens begrunnelse skjerpes.
Direktoratet har vist til at sjåføren i avhør tilsto forholdet, og det synes som om denne tilståelsen ble tillagt stor vekt i saken om tilbakekall.
Under henvisning til de etterfølgende forhold – at sjåføren ikke vedtok forelegget, ikke erkjente straffeskyld under domstolsbehandlingen og ble frifunnet – er det vanskelig å se at henvisningen til tilståelsen oppfyller kravene om skjerpet begrunnelse for forvaltningen etter en frifinnende dom. Det vises herunder til rettens vurdering av tilståelsen.
I direktoratets svar hit er det også vist til de andre opplysningene om sjåføren som har fremkommet underveis i saken. Det oppfattes slik at også disse opplysningene fremkom under domstolsbehandlingen, og ombudsmannen finner det problematisk at de brukes i forvaltningssaken, uten å være nærmere undersøkt eller dokumentert.
Samlet sett fører dette til at ombudsmannen finner at skikkethetsvurderingen etter yrkestransportlova § 37f første ledd ikke ble gitt en så grundig begrunnelse som må kreves for et så inngripende vedtak.
Det knytter seg dermed begrunnet tvil til forhold av betydning i saken, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd. Direktoratet bes om å behandle saken på nytt.
4. Konklusjon
Ombudsmannen har kommet til at det er tvil knyttet til om politiet hadde adgang til å treffe vedtak om tilbakekall av kjøreseddelen på tidspunktet mellom tiltale og dom, særlig under henvisning til adgangen til å ta midlertidig beslag.
Etter frifinnende dom, som ikke ble anket, må det i en så inngripende sak stilles strenge krav til forvaltningens begrunnelse for tilbakekallsvedtak. Ombudsmannen har påpekt svakheter ved direktoratets begrunnelse og ber om at saken behandles på nytt.
Dette er saker av stor rettssikkerhetsmessig betydning. En korrekt håndheving av regelverket forutsetter klare retningslinjer fra sentralt hold. Direktoratet bes vurdere om håndhevingsinstruksen i førerkortsaker gir en tilstrekkelig klar fremstilling av politiets adgang til tilbakekall av kjøreseddel og førerkort.
Det bes om direktoratets tilbakemelding innen 1. oktober 2014