Etter studentens klage opphevet Felles klagenemnd høyskolens vedtak om å anse studenten som uskikket. Advokaten sendte deretter faktura til høyskolen, med Krav om dekning av 32 timer á 1.200 kroner, med tillegg av merverdiavgift. Høyskolen ba om en korrigert faktura, under henvisning til at dekningen av advokatkostnader etter universitets- og høyskoleloven (univl.) § 4-10 femte ledd begrenset seg til den offentlige salærsats på 890 kroner. Høyskolen begrunnet begrensningen med at Kunnskapsdepartementet hadde fastsatt en begrensning til «statens satser» i rundskriv F-14-06, og at dette var i samsvar med forarbeidene til den tidligere universitets- og høyskoleloven fra 1995.
Advokaten påklaget sakskostnadsavgjørelsen til Felles klagenemnd, som ikke tok klagen til følge. Det ble også vist til at univl. § 4-10 femte ledd er spesiell og at den generelle sakskostnadsbestemmelsen i forvaltningsloven § 36 derfor ikke kunne gis samtidig anvendelse, jf. tolkningsprinsippet lex specialis.
Etter advokatens klage hit ble klagenemnda bedt om å uttale seg om hvilken rettskildemessig vekt rundskrivet kunne tillegges, og hvilken vekt forarbeidene til den foregående loven kunne tillegges. Det ble også bedt opplyst om omfanget av denne typen saker og om det har dannet seg en fast praksis med å begrense salæret til «statens satser».
Felles klagenemnd uttalte at det «[e]tter det vi kjenner til, er fast praksis ved institusjonene å beregne advokathonoraret etter statens satser». Nemnda fremhevet at ordningen med å dekke studentenes advokatkostnader ivaretar rettssikkerheten godt og viste til at det gis dekning etter faktisk medgått tid.
Advokaten bemerket til dette at verken lovordlyd, reelle hensyn eller dokumentert forvaltningspraksis understøtter nemndas lovforståelse.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«For enkelte utdanninger skal studieinstitusjonen gjøre skikkethetsvurderinger av studentene. Vurderes en student som uskikket, kan han bli utestengt fra studiet. Den innledende skikkethetsvurderingen gjøres av studieinstitusjonens egen skikkethetsnemnd. Fra det tidspunkt sak er reist i nemnda, har studenten rett til å la seg bistå av en advokat, og kostnadene skal dekkes av studieinstitusjonen, jf. univl. § 4-10 femte ledd. Likelydende bestemmelser om dekning av advokatkostnader er gitt i § 4-8 om utestenging og bortvisning, og § 4-9 om utvisning grunnet straffbare forhold. Dessuten fremgår det av § 4-11 at studieinstitusjonen dekker honorar til saksøkerens advokat dersom studenten velger å bringe et utestengingsvedtak inn for tingretten. Bestemmelsene er en videreføring av tilsvarende bestemmelser i universitetsloven 1995 om dekning av advokatkostnader ved utestenging m.v.
Univl. § 4-10 femte ledd lyder slik:
«Studenten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen talsperson fra sak er reist i skikkethetsnemnda. Utgiftene til dette dekkes av institusjonen.»
I univl. § 4-10 femte ledd er det, i likhet med de øvrige bestemmelsene, ingen reservasjoner i lovteksten mot hvilken timepris advokaten kan kreve fra studieinstitusjonen for arbeidet med denne typen saker. Den tilhørende forskriften om skikkethetsvurdering i høyere utdanning angir i hvilke utdanninger skikkethetsvurderinger skal gjøres og aktuelle vurderingskriterier, men sier ikke noe om ordningen med advokatkostnader. I forarbeidene til univl. § 4-10 er det heller ikke uttalt noe om hvilket nivå advokatens timepris skal ligge på (Ot.prp.nr.79 (2003-2004)) og heller ikke i forarbeidene til den foregående bestemmelsen i universitetsloven 1995, § 42b, (Ot.prp.nr.77 (1997-1998)). I vedtaket viste likevel Felles klagenemnd, i omtalen av univl. § 4-10, til forarbeidene til universitetsloven 1995, noe det ble bedt om en redegjørelse for i foreleggelsen herfra.
Universitetsloven 1995 § 42b ble tilføyet ved endringslov 28. juni 2002 nr. 62, jf. Ot.prp.nr.40 (2001-2002). Felles klagenemnd uttalte at bestemmelsen bygget på samme lov § 54c om skikkethet for læreryrket, som hadde en tilsvarende ordlyd om dekning av advokatkostnader. Bestemmelsen ble opphevet fra det tidspunkt § 42b trådte i kraft. I forarbeidene til § 54c (Ot.prp.nr.77 (1997-1998)) fremgår det at bestemmelsen tilsvarer § 42 om bortvisning og utestengning. Dette synes å være bakgrunnen for at Felles klagenemnd fant forarbeidene til universitetsloven 1995 § 42 relevante i fortolkningen av univl. § 5-10 og viste til disse i vedtaket. Det er i forarbeidene uttalt en forutsetning om at «advokatens honorar følger statens satser». Tilsvarende fremgår av Kunnskapsdepartementets rundskriv F-14-06 til skikkethetsforskriften.
Med «statens satser» menes den offentlige salærsats. Med hjemmel i rettshjelpsloven § 3 første ledd har Justisdepartementet gitt forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.v., hvor det i § 2 fremgår at salær gis etter en timesats som fastsettes av departementet. Satsen på 890 kroner ble gitt i rundskriv G-05/2009 18. desember 2009. Den til enhver tid gjeldende sats er ment til de straffesaker og benefiserte saker som er angitt under fritt rettsråd og fri sakførsel i rettshjelpsloven. At det i annet regelverk henvises til satsen som en standard i andre typer saker, har jeg generelt vanskelig for å se motforestillinger mot.
Når det gjelder univl. § 4-10 femte ledd, er det mest fremtredende, slik Felles klagenemnd har påpekt, at bestemmelsen bidrar til å ivareta rettssikkerheten til studentene. Advokatkostnadene dekkes uansett hvilket utfall saken får, og § 4-11 sikrer også dekning av kostnader dersom studenten vil prøve vedtaket for domstolen. Det er heller ikke uttrykkelige begrensninger på det antall timer som advokaten kan bruke på saken, sml. ordningen med stykkpriser i straffesaker og benefiserte saker (samt min uttalelse i sak 2004/1127 i årsmeldingen 2004 side 229).
Bestemmelsen gir ingen reservasjoner i timepris ved advokatbistand til studenter. Begrensningen til den offentlige salærsats fremkommer i et rundskriv som supplerer skikkethetsforskriften, og i en uttalelse i eldre forarbeider etter henvisninger i to ledd fra nyere lovproposisjoner. Jeg mener at begrensningen til den offentlige salærsats, slik det har vært praksis for i denne typen saker, skulle ha vært bestemt i lov eller forskrift hvis den skulle være rettslig bindende.
Jeg vil også nevne at kostnadsdekningen etter univl. § 4-10 fremstår som spesiell, sammenlignet med den dekningen som fvl. § 36 åpner for. Det er derfor mindre naturlig å bruke de to bestemmelsene om hverandre, jf. også tolkningsprinsippet lex specialis.
Etter dette er min konklusjon at høyskolen ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å begrense advokatens timesats til den offentlige salærsats. En slik begrensning til den offentlige salærsats burde fremkommet i et bindende regelverk, ikke bare i et rundskriv, sml. lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) § 11, hvor begrensningen til den offentlige salærsats fremkommer i lovteksten.
Felles klagenemnd bes om å behandle saken på nytt. Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av den nye behandlingen, ved oversendelse av kopi av brev til advokaten.»