Arbeids- og velferdsetatens behandlingstid for oversendelser av saksdokumenter til saksparter og fullmektiger ble i brev herfra tatt opp med direktoratet på generelt grunnlag. Bakgrunnen for saken var en klage fra en advokat, der han omtalte «urimelige forsinkelser ved oversendelse av trygdedokumenter» som en «tilbakevendende problemstilling» og påpekte flere praktiske problemer som fulgte av dette, samt tidligere klagesaker her.
Arbeids- og velferdsdirektoratet erkjente at etaten hadde hatt problemer med å imøtekomme parters og fullmektigers krav om oversendelser av saksdokumenter innen tilfredsstillende tid. Det ble vist til at det forutsetningsvis fulgte av direktoratets rundskriv til forvaltningsloven § 20 at denne sakstypen skulle håndteres så raskt som mulig, og uttalt at kravene i utgangspunktet burde behandles innen to uker. Parten eller fullmektigen skulle få et foreløpig svar med begrunnelse for forsinkelsen og angivelse av forventet saksbehandlingstid når det ikke lot seg gjøre å få oversendt dokumentene innen denne fristen.
Dersom Arbeids- og velferdsetaten hadde brukt «urimelig lang tid» på å utlevere saksdokumentene, og brukerne som følge av dette ikke hadde fått anledning til å fremsette krav om trygdeytelser, ble det lagt til grunn at folketrygdloven § 22-13 sjette ledd åpnet for at ytelsen kunne bli utbetalt fra et tidligere tidspunkt enn søknadstidspunktet.
Direktoratet uttalte videre at saksparter og fullmektiger skulle få utlevert saksdokumentene ved henvendelse til det lokale Nav-kontoret, og at dette kontoret skulle sørge for den interne koordineringen i etaten. Ble forespørselen rettet mot andre enheter i etaten, var det den enheten som mottok kravet som hadde ansvaret for å sikre at saksdokumentene ble utlevert.
Det ble vist til at innføringen av elektronisk dokumenthåndtering ville gjøre det lettere å finne frem til saksdokumentene, og at man også ville kunne registrere innsynskravet i saksbehandlingssystemet GOSYS, og på den måten få oversikt over saksbehandlingstiden og sikre god oppfølging. Direktoratet opplyste også at retningslinjene ville bli presisert som følge av denne saken, og at det overfor enhetene ville bli understreket at kravene skulle prioriteres.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Jeg har merket meg direktoratets redegjørelse, og antar at de konkrete fristene som er gitt, sammen med presiseringene i retningslinjene og fokus på problemstillingen i kommunikasjon med enhetene i Arbeids- og velferdsetaten, vil kunne bidra til at saksbehandlingstiden for partsinnsynssaker blir kortere enn den kan synes å ha vært i de senere årene. Det legges til grunn at oppmerksomheten på saksbehandlingstiden opprettholdes og at det, ved behov, vil bli vurdert å bruke elektroniske saksbehandlingssystemer til å få mer utførlige oversikter.
Ved tidligere anledninger har jeg uttalt at allmennhetens begjæringer om innsyn etter offentlighetsloven i utgangspunktet bør avgjøres samme dag, og i alle fall innen en til tre dager, med mindre det gjør seg gjeldende særlige forhold som tilsier at et noe lengre tidsforløp kan aksepteres. Ut fra sammenhengen mellom offentlighetsloven og forvaltningsloven, er det lagt til grunn at saksparter som ber om å få oversendt saksdokumenter etter forvaltningslovens regler om partsinnsyn ikke bør stilles dårligere. Etter hvert som stadig flere av Arbeids- og velferdsetatens saksdokumenter vil være lagret elektronisk, antar jeg derfor at fristen som nå er satt til to uker kan og bør forkortes.»