Sakens bakgrunn
Saken gjelder klage over avslag på søknad om fri sakførsel for rettslig prøving av en sak om tilbakekall av statsborgerskap. A og B (klagerne) fikk først innvilget fri sakførsel for Oslo tingrett. Da klagerne tapte saken i tingretten, søkte de på nytt om fri sakførsel for å anke tingrettens dom. Statsforvalteren avslo søknaden i vedtak 3. november 2023. Dette vedtaket ble opprettholdt av Statens sivilrettsforvaltning (SRF) i vedtak 12. januar 2024.
Det underliggende saksforhold gjelder sak om tilbakekall av statsborgerskap etter 33 års oppholdstid og 24 år som statsborgere i Norge, jf. statsborgerloven § 26 fjerde ledd som trådte i kraft 15. januar 2020. Vedtak om tilbakekall ble truffet etter rundt 9 års saksbehandlingstid, som en følge av at det ble kjent at klagerne oppga uriktige opplysninger om sine daværende statsborgerskap da de søkte om norsk statsborgerskap. SRF begrunnet avslaget blant annet med at «det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at saken reiser spørsmål av slik prinsipiell karakter at det er grunn til å innvilge fri sakførsel for å anke tingrettens avgjørelse» og at det samlet sett var «urimelig å innvilge fri sakførsel for lagmannsretten i en tapt ankesak, hvor søkerne har mottatt fri sakførsel for tingretten og det er foretatt en omfattende rettslig vurdering av de aktuelle problemstillingene».
Klagerne henvendte seg til Sivilombudet 25. mars 2024, og anførte at avslaget bygde på feil lovanvendelse og bevisvurdering. Det ble trukket frem at terskelen for å innvilge fri sakførsel var satt for høyt. Videre anførte klagerne at saken reiste prinsipielle rettsspørsmål om tolkningen av en ny forholdsmessighetsregel i statsborgerloven § 26 fjerde ledd, hvilket gjorde det urimelig å ikke innvilge fri sakførsel for å anke saken til lagmannsretten.
Etter at Sivilombudet mottok klagen ble vi gjort kjent med at den underliggende saken har vært behandlet av Borgarting lagmannsrett i sak 23-177557ASD-BORG/03, hvor det ble konkludert med at vedtaket om tilbakekall av klagernes statsborgerskap er uforholdsmessig og derfor ugyldig. I tillegg kom lagmannsretten til at tilbakekallet også utgjorde et brudd på EMK art. 8 og Grunnloven § 102. Både spørsmålet om tilbakekall og spørsmålet om brudd på EMK ble avsagt under dissens. Klagerne ble tilkjent sakskostnader.
Våre undersøkelser
Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere. I brev 18. juni 2024 ba vi SRF om å besvare flere spørsmål.
Vi spurte om avslaget var begrunnet i at saken objektivt sett ikke berørte klager i særlig sterk grad etter rettshjelploven § 16 tredje ledd, eller om SRF anså det som urimelig å innvilge fri sakførsel, jf. rettshjelploven § 16 femte ledd. Vi ba om en redegjørelse for om avslaget ble truffet med hjemmel i rettshjelploven § 16 tredje eller femte ledd, og om vedtaket var begrunnet i tråd med kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33 første ledd.
Videre ba vi om en redegjørelse for om SRF mente at tingrettsbehandlingen av saken gjorde at saken mistet sine prinsipielle sider. Vi stilte også spørsmål ved om SRFs praksis var i overenstemmelse med rettspraksis fra Høyesterett, herunder om SRF praktiserer en hovedregel om at det ikke skal innvilges fri sakførsel for ankeinstansen når den ankende part hadde fri sakførsel for underinstansen, og hvorvidt en slik hovedregel i tilfelle er i tråd med Høyesteretts uttalelser i Rt. 2012 s. 1433.
SRF besvarte våre spørsmål i brev 1. juli 2024. De opplyste at de hadde vurdert søknaden etter både rettshjelploven § 16 tredje og femte ledd, men at de la til grunn at saken objektivt sett berørte klager i særlig sterk grad, jf. rettshjelploven § 16 tredje ledd. Etter en samlet vurdering fant SRF likevel ikke grunnlag for å gjøre unntak fra den strenge praksisen som føres for fri rettshjelp i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Selv om saken betydde mye for klagerne, var ikke den velferdsmessige betydningen et like tungtveiende moment som tidligere ettersom klagerne hadde fått innvilget oppholdstillatelse og ikke lenger sto i fare for å bli utvist. Det ble også lagt vekt på at saken var prøvd administrativt i to instanser og i tingretten. Det var derfor ikke grunnlag for å innvilge fri sakførsel i en tapt ankesak hvor søkeren også hadde fri sakførsel for tingretten, jf. rettshjelploven § 16 femte ledd.
SRF mente vedtaket var tilstrekkelig begrunnet, men at momentene etter henholdsvis rettshjelploven § 16 tredje og femte ledd kunne kommet tydeligere frem. Avslutningsvis skriver SRF at det uansett i uprioriterte saker er slik at vurderingene etter tredje og femte ledd vil «gli over i hverandre».
SRF svarte at tingrettsdommen ikke gjorde at saken mistet sine prinsipielle sider, men de hadde lagt mindre vekt på sakens prinsipielle sider da saken ikke hadde samme velferdsmessige betydning for klagerne som da de fikk innvilget fri sakførsel for tingretten. Begrunnelsen for dette var at klagerne nå ikke risikerte utvisning lenger. SRF uttalte videre at vedtaket ble fattet under noe tvil, og at det kan stilles spørsmål ved om sakens prinsipielle karakter burde vært tillagt større vekt også i ankesaken.
SRF opplyste videre at de ikke mente at det som hovedregel er urimelig å innvilge fri sakførsel for tapte ankesaker når den ankende part hadde fri sakførsel for underinstansen, men at det er et relevant moment i helhetsvurderingen ettersom søkerne da som regel anses å ha fått sin helt grunnleggende rettssikkerhet ivaretatt.
Etter våre undersøkelser
Klagerne kommenterte SRFs svar i brev 17. juli 2024. I sitt svar fremhevet klagerne at det fastholdes at SRFs anvendelse av urimelighetsregelen er i strid med lovens ordlyd og faktisk uriktig. Til ombudet uttalte SRF at i og med at klagerne hadde fått medhold i anken og ble tilkjent sakskostnader av staten, var det ikke grunn til å foreta en ny vurdering av søknaden om fri sakførsel for lagmannsretten. Til dette svarte klagernes advokat at det fortsatt var relevant med en omgjøring av vedtaket fordi staten kunne anke lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett, og hvor resultatet kan bli et annet.
I kopi av brev 13. august 2024 fra klager til SRF ble ombudet orientert om at saken ville bli påanket til Høyesterett. Sivilombudet ble senere i brev 5. september 2024 orientert om at SRF omgjorde sitt opprinnelige vedtak, slik at klagerne fikk innvilget fri sakførsel også for behandlingen av saken i Borgarting lagmannsrett, betinget av at klagerne ikke fikk dekket saksomkostningene av staten v/Utlendingsnemnda. I omgjøringsvedtaket er det lagt betydelig vekt på at saken er anket til Høyesterett av staten, og at staten har anført at det foreligger et stort behov for å få avklart innholdet i forholdsmessighetsregelen i statsborgerloven § 26 fjerde ledd.
Den 11. oktober 2024 besluttet Høyesteretts ankeutvalg at saken skal behandles i Høyesterett (HR-2024-1852-U).
Selv om SRF nå har omgjort sitt vedtak og innvilget fri sakførsel, har ombudet likevel funnet grunn til å uttale seg om visse deler av det opprinnelige vedtaket.
Sivilombudets syn på saken
Saken gjelder avslag på søknad om fri sakførsel. Saken reiser to hovedspørsmål. Den første problemstillingen er om SRF har lagt til grunn en uriktig forståelse av rettshjelploven § 16 femte ledd. Den andre problemstillingen er om SRFs vedtak er begrunnet i tråd med de krav som stilles i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33.
Rettslige utgangspunkter
2.1. Fri sakførsel i uprioriterte sakstyper
Vilkårene for å innvilge fri sakførsel følger av rettshjelploven § 16. I bestemmelsen skilles det mellom de sakene som etter sin art er prioriterte saker, og såkalte uprioriterte saker. Prioriterte saker er regulert i første og annet ledd, mens uprioriterte saker er regulert i tredje ledd. De prioriterte sakene er sakstyper hvor fri sakførsel innvilges så lenge de økonomiske vilkårene i rettshjelploven er oppfylt. Saker om tilbakekall av statsborgerskap er derimot uprioriterte. Der kan det gis fri sakførsel dersom vilkårene etter rettshjelploven § 16 tredje ledd er tilstede. Den relevante delen av tredje ledd lyder som følger:
«I andre saker kan det unntaksvis innvilges fri sakførsel dersom … saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Ved vurderingen skal det legges vekt på om saken har likhetstrekk med saksfeltene i første og annet ledd.»
I Ot. prp.nr.91 (2003-2004) er det gitt føringer for forståelsen av bestemmelsen. På side 56 går det frem at bestemmelsen skal forstås på samme måte som rettshjelploven § 11 tredje ledd, som også har et likelydende vilkår om at saken objektivt sett må berøre søker i særlig sterk grad. I proposisjonen s. 54 er det uttalt følgende:
«Med vilkåret om at saken objektivt sett må berøre søker i særlig sterk grad, er det lagt vekt på å få frem at det ikke nødvendigvis er avgjørende at saken oppleves som viktig for vedkommende søker. Det må legges til grunn en mer objektiv norm. Saken må i alminnelighet antas å berøre rettshjelpsøkere generelt i særlig sterk grad».
Bestemmelsen i § 16 tredje ledd er altså en unntaksbestemmelse som gir forvaltningen adgang til å innvilge fri sakførsel i de tilfeller saken etter en objektiv vurdering berører klager i særlig sterk grad. Hvor viktig saken subjektivt oppleves av søkeren er altså ikke avgjørende for denne vurderingen. Spørsmålet er om sakens karakter er av en slik art at det berører klager særlig sterkt. Dette er også reflektert i lovens ordlyd ved at en skal se hen til om saken har likhetstrekk med de prioriterte sakstypene etter første og annet ledd, og som er saker som det er objektivt sett lagt til grunn betyr mye for søkerne.
Det følger videre av proposisjonen s. 56 at sakens eventuelle prinsipielle interesse vil kunne være et moment i helhetsvurderingen av om det skal innvilges fri sakførsel etter bestemmelsen.
Om innvilgelsespraksisen i saker om tilbakekall av statsborgerskap, fremgår det av SRFs rundskriv SRF-2017-1 s. 62 at det skal føres en «restriktiv praksis». Dette begrunnes blant annet med at saken er prøvd administrativt i to instanser, herunder at saken behandles ved nemndmøte med personlig fremmøte i Utlendingsnemnda.
2.2. Vilkåret om at det ikke må være urimelig at det offentlige dekker kostnadene
Dersom rettshjelpsmyndigheten kommer til at vilkåret i tredje ledd er oppfylt, skal de også vurdere hvorvidt det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden i saken, jf. rettshjelploven § 16 femte ledd som lyder:
«Det innvilges ikke fri sakførsel etter annet til fjerde ledd dersom det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden.»
Om innholdet i urimelighetsregelen er det uttalt i ovennevnte proposisjon side 34:
«Det må for eksempel være mulig å avskjære fri rettshjelp til en part som fremmer gjentatte søksmål, i ankesak hvor søker har tapt saken i første instans eller hvor søksmål fremmes i sjikanehensikt. Det legges til grunn at forslaget ikke innebærer noen stor realitetsendring, slik at dagens praksis med hensyn til når det anses rimelig å yte fri sakførsel i hovedsak videreføres».
Det følger av nevnte proposisjon s. 56 at bestemmelsen er en «unntaksbestemmelse som forutsettes brukt med varsomhet» og er ment å være «en sikkerhetsventil for de tilfelle hvor det for rettshjelpsmyndigheten fremstår som klart at fri sakførsel ikke bør gis». Samme sted er det presisert at det ikke skal foretas «noen ren prosedabilitetsvurdering i forbindelse med denne vurdering».
2.3. Forvaltningens begrunnelsesplikt
Det følger av forvaltningsloven § 24 at enkeltvedtak «skal» grunngis. Etter forvaltningsloven § 25 første ledd skal begrunnelsen vise til de regler vedtaket bygger på. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på.
Høyesterett har uttalt at begrunnelsesplikten er relativ, og må tilpasses sakens art og de konkrete omstendighetene i saken, jf. HR-2017-2376-A avsnitt 48. De krav som oppstilles i loven er å anse som minstekrav til begrunnelsen.
Sivilombudet har ved en rekke anledninger uttalt seg om hensynene bak begrunnelsesplikten, se for eksempel Sivilombudets uttalelse 20. februar 2018 (SOM-2017-3065), hvor ombudet uttalte:
«Begrunnelsesplikten bygger blant annet på hensynet til grundighet og nøyaktighet i saksbehandlingen og publikums tillit til forvaltningen, herunder partens mulighet til å forstå at avgjørelsen er riktig og til å vurdere hvorvidt det skal klages på vedtaket.»
Begrunnelsesplikten er en helt sentral rettssikkerhetsgaranti, og er et av grunnkravene for å sikre at forvaltningen treffer forsvarlige avgjørelser. Kravet til begrunnelse bidrar til riktige og gode forvaltningsvedtak, effektiv overprøving, likebehandling og kan gi veiledning for senere saker. En god begrunnelse er dessuten viktig for at partene skal forstå hva avgjørelsen bygger på, samt for å kunne vurdere om det er grunn til å klage eller for å godta avgjørelsen, jf. Sivilombudets uttalelse 23. juni 2022 (SOM-2022-1056) avsnitt 28.
3. SRFs tolkning av rettshjelploven § 16 femte ledd
I sin rettslige beskrivelse av rettshjelploven § 16 femte ledd, har SRF i det aktuelle vedtaket inntatt deler av, samt vist til, punkt 7.6 i rundskrivet SRF-2017-1, hvor blant annet følgende fremgår:
«Hvis søker er den ankende part må det ved vurderingen av om det er urimelig kunne legges vekt på om han eller hun allerede har fått fri sakførsel til å prøve saken for underinstansen. I slike tilfeller har vedkommende allerede fått anledning til å få sin sak rettslig prøvd ved bistand i form av fri rettshjelp. Også hvor saken er tapt i underinstansen og søker ikke har hatt fri rettshjelp i denne, anses det som hovedregel urimelig å innvilge fri sakførsel i ankesaken» (ombudets kursivering).
Etter ombudets oppfatning, indikerer ordlyden at både i saker hvor søker har hatt og ikke har hatt fri sakførsel i tingretten, gjelder det en hovedregel om at fri sakførsel ikke skal innvilges for den ankende part for lagmannsretten. Dette reiser spørsmål om en slik forståelse av rettshjelploven § 16 femte ledd er riktig.
I Rt. 2012 s. 1433 har Høyesterett uttalt seg om forståelsen av bestemmelsen. Sakens bakgrunn var at forberedende dommer i lagmannsretten hadde avslått søknad om fri sakførsel med begrunnelsen at «fri rettshjelp for lagmannsretten for ankende part som har hatt fri sakførsel for tingretten, innvilges kun når spesielle forhold tilsier at det er rimelig».
I sin avgjørelse viste Høyesterett til Ot.prp.nr. 91 (2003-2004) s. 56, hvor det som nevnt fremgår at rettshjelploven § 16 femte ledd er en unntaksbestemmelse som forutsettes brukt med varsomhet, og at den er ment som en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor det fremstår som klart at fri sakførsel ikke skal innvilges. I avsnitt 10 i kjennelsen konkluderer Høyesterett med at det ikke var riktig, slik lagmannsretten la til grunn, at en part som anker som hovedregel ikke skal få fri sakførsel for ankeinstansen dersom vedkommende hadde det for underinstansen. Det samme gjaldt uttalelsen om at fri sakførsel for ankeinstansen bare kan innvilges dersom det «foreligger spesielle grunner som tilsier at det er rimelig».
På våre spørsmål svarte SRF at de ikke mente at det som hovedregel er urimelig å innvilge fri sakførsel for tapte ankesaker når den ankende part hadde fri sakførsel for underinstansen, men at det er et relevant moment i helhetsvurderingen ettersom søkerne da som regel anses å ha fått sin helt grunnleggende rettssikkerhet ivaretatt.
SRF viste imidlertid til at der søkerne ikke har hatt fri sakførsel i tingretten, gjelder det en slik hovedregel. Saken har da ikke vært støtteverdig i tingretten, og anses som utgangspunkt heller ikke støtteverdig i lagmannsretten. SRF erkjente imidlertid at bruken av ordet «også» i rundskrivets punkt 7.6 (se avsnitt 29 ovenfor), i tillegg peker tilbake på saker hvor søkerne har fått fri sakførsel i tingretten. Rundskrivet kan dermed gi anvisning på at det gjelder en slik hovedregel også i saker der søkeren har hatt fri sakførsel i tingretten, noe SRF ikke anså å være i samsvar med Rt. 2012 s. 1433. De opplyste at rundskrivet derfor vil bli revidert på dette punkt i løpet av høsten 2024, og at Statsforvalterne vil orienteres snarest om hvordan retningslinjene i rundskrivet punkt 7.6. skal forstås. Ombudet er tilfreds med at SRF nå vil endre rundskrivet i tråd med praksis fra Høyesterett, og ber om å få oversendt en kopi av rundskrivet når endringen er gjennomført.
Selv om SRF svarer at de ikke mener det gjelder en slik hovedregel for saker hvor man har hatt fri sakførsel i tingretten, finner ombudet grunn til å påpeke at når rundskrivet er formulert slik det er, kan det ikke utelukkes at en slik regel har blitt lagt til grunn i tidligere saker. Ombudet gjennomgikk derfor et utvalg av SRFs tidligere publiserte avgjørelser, og gjennomgangen gir grunn til å tro at SRF kan ha lagt til grunn feil lovforståelse i tidligere saker. Som eksempel viser ombudet til avgjørelsen REHJ-2021-384, som gjaldt ankende parts søknad om fri sakførsel for å anke tingrettens avgjørelse. Selv om søker hadde fri sakførsel for tingretten, uttalte SRF følgende:
«I en tapt ankesak, hvor søker har mottatt fri sakførsel for tingretten, anses det som den klare hovedregel urimelig å også innvilge fri sakførsel for lagmannsretten, jf. rettshjelploven § 16 siste ledd».
Ombudet viser videre til at vedtaket ovenfor ikke er et enkelttilfelle, og den samme hovedregelen ser ut til å være lagt til grunn også i flere andre vedtak.
Ombudet finner at slik ordlyden i rundskrivet er formulert, er rundskrivet ikke i overenstemmelse med gjeldende rett og praksis fra Høyesterett. Det er uklart for ombudet hvilke konkrete følger dette kan ha hatt i andre saker, men ombudet kan ikke utelukke at rettshjelpssøkere kan ha fått avslag på fri sakførsel på grunn av feil lovanvendelse.
Ombudet finner grunn til å påpeke at det er viktig at både rundskrivet og SRFs egen praksis endres umiddelbart. Ombudet ber også om at ombudets uttalelse gjøres kjent for Statsforvalterne så snart som mulig.
4. Er SRFs vedtak begrunnet i overenstemmelse med forvaltningslovens krav?
Innholdet i rettshjelploven § 16 tredje og femte ledd er beskrevet ovenfor i punkt 2. Rettshjelpsloven § 16 tredje ledd er det rettslige grunnlaget for fri sakførsel i uprioriterte saker. Unntaksregelen i § 16 femte ledd forutsetter at vilkårene i tredje ledd er oppfylt, og gjelder derfor bare der det er urimelig å innvilge fri sakførsel på tross av at vilkårene for fri sakførsel i seg selv er oppfylt. Utgangspunktet må derfor være at det er tale om to forskjellige vurderingstema. For ombudet har det imidlertid fremstått som uklart hvorvidt avslaget ble truffet med hjemmel i rettshjelploven § 16 tredje eller femte ledd, samt om de konkrete momentene som er vurdert i vedtaket hører under drøftelsen av tredje eller femte ledd.
SRF skriver innledningsvis i vurderingsdelen av vedtaket at de har «behandlet søknaden etter rettshjelploven § 16 tredje ledd». Deretter gis det en rettslig beskrivelse av tredje og femte ledd, før de konkrete omstendighetene i saken drøftes nærmere. I sitt svar til ombudet, uttalte SRF at det burde kommet tydeligere frem i begrunnelsen i vedtaket hvilke momenter som hørte innunder henholdsvis tredje og femte ledd. Ombudet er enig i det. Ombudet kan ikke se at det fremgår hvilken av de to bestemmelse de ulike drøftelsene og vurderingene er knyttet til. Heller ikke måten begrunnelsen er bygget opp på oppklarer dette. De ulike vurderingene som hører inn under de to bestemmelsene omtales om hverandre og flere steder i samme avsnitt, og uten en systematikk som gjør det mulig å forstå hvilken bestemmelse som drøftes.
Det er også uklart for ombudet om avslaget utelukkende er hjemlet i unntaksregelen i femte ledd, eller om SRF vurderte at heller ikke vilkårene i tredje ledd var til stede. Det er ikke konkludert med om vilkårene i tredje ledd er oppfylt, selv om mange av drøftelsene utvilsomt relaterer seg til denne bestemmelsen. I det som fremstår som konklusjonen i vedtaket, viser SRF til at de etter en samlet vurdering mener det vil være urimelig å innvilge fri sakførsel for lagmannsretten i en tapt ankesak, og viser direkte til rettshjelploven § 16 femte ledd. Uten å si noe konkret om vilkårene i femte ledd og forutsetningen om at bestemmelsen er en snever unntaksregel som er forutsatt brukt med varsomhet, viser SRF deretter til at søkerne ikke lenger risikerer å bli utvist, noe som er en tredje ledds vurdering. Til sist i avsnittet vises det til at søkerne har mottatt betydelig offentlig støtte i anledning saken, som igjen er en vurdering etter femte ledd.
Selv om SRF i sitt svar på undersøkelsen skriver at de har foretatt en «samlet vurdering» av momentene i saken, kan det etter ombudets syn ikke være tvilsomt at det iallfall må fremgå av vedtaket hvilke vurderinger som gjøres etter henholdsvis tredje og femte ledd. Slik vedtaket er bygget opp er det vanskelig å skille mellom vurderingene, og det er vanskelig å vite hva som faktisk har vært avgjørende for konklusjonen.
Som vist til tidligere er rettshjelploven § 16 femte ledd en snever unntaksregel. Dersom vilkårene i tredje ledd er til stede, så oppfyller søkerne vilkårene for fri sakførsel med mindre det ikke er urimelig for det offentlige å dekke bistanden etter unntaksregelen i femte ledd. Dersom det avgjørende for SRF har vært denne bestemmelsen, bør det komme tydelig frem av vedtaket hvorfor den snevre unntaksregelen kommer til anvendelse. Dersom det ikke er mulig å skille mellom de to vurderingene, vil det være en reell fare for at rettshjelploven § 16 femte ledd får et langt bredere anvendelsesområde enn den var tiltenkt å ha. Etter ombudets syn må det derfor uttrykkelig fremgå av begrunnelsen om søknaden i utgangspunktet oppfyller vilkårene i tredje ledd, før det deretter vurderes om femte ledd kommer til anvendelse.
Etter dette finner ombudet at det er begrunnet tvil om SRF har lagt til grunn et riktig rettslig utgangspunkt for sin vurdering av om klagerne skulle innvilges fri sakførsel etter rettshjelploven § 16, jf. sivilombudsloven § 12 første ledd bokstav c. Da SRF allerede har omgjort sitt vedtak, finner ombudet imidlertid ikke grunn til å be SRF om å behandle saken på nytt.
I tillegg til at det er uklart hvilket rettslig grunnlag avslaget er hjemlet i, mener ombudet at det ikke fremgår av begrunnelsen hvilke momenter som har vært avgjørende for SRFs avgjørelse, og at det følgelig er vanskelig for klageren å forstå vedtaket. Samlet sett finner derfor ombudet at vedtaket ikke oppfyller kravene til begrunnelse i forvaltningsloven § 25.
Konklusjon
Sivilombudet har kommet til at ordlyden i rundskriv SRF-2017-1 punkt 7.6 ikke er i overenstemmelse med gjeldende rett og praksis fra Høyesterett. Sivilombudet har også kommet til at det foreligger begrunnet tvil om SRF i dette og flere andre tidligere vedtak har tolket rettshjelploven § 16 femte ledd korrekt.
Sivilombudet har videre kommet til at det er begrunnet tvil om SRF la til grunn et riktig rettslig utgangspunkt for sin vurdering av om klagerne skulle innvilges fri sakførsel etter rettshjelploven § 16. SRFs vedtak oppfyller heller ikke kravene til begrunnelse i forvaltningsloven § 25.
SRF bes merke seg ombudets syn og legge det til grunn i fremtidige saker. Det bes videre om at rundskrivet endres så snart som mulig, og at SRF orienterer Statsforvalterne om ombudets uttalelse.