Avgjørelsen som klagen til ombudsmannen knyttet seg til, gjaldt et avslag på søknad om prisnedskrivningstilskudd på korn. Etter klage fra A besluttet Landbruks- og matdepartementet (LMD) 4./25. juni 2010 å opprettholde avslaget Statens landbruksforvaltning (SLF) hadde gitt 30. mars 2007.
A drev blant annet med produksjon av fôrvarer til husdyrhold. Mattilsynet ila 27. juni 2005 A omsetningsforbud for fullfôr med bakgrunn i at det ikke var hygienisk forsvarlig å omsette dette uten at varmebehandling av fôret hadde funnet sted. Uavhengig av forbudet søkte A 17. august 2005 om prisnedskrivningstilskudd for korn til bruk i kommersiell kraftfôrindustri, jf. forskrift 8. juli 2004 nr. 1122 om prisnedskrivningstilskudd, matkorntilskudd og prisutjevningsbeløp på kraftfôr under markedsordningen for korn (prisnedskrivningsforskriften) § 3. SLF avslo søknaden 7. desember 2005. Hovedbegrunnelsen for avslaget var at kraftfôrproduksjonen ikke ble ansett å være kommersiell, fordi det både eiermessig og driftsmessig var for tette bånd mellom produsent og mottakere av fôret. Det ble tilføyd at «det i tillegg [vil] være en forutsetning for kommersiell drift at krav som Mattilsynet stiller er oppfylt ». Videre het det:
«Når kraftfôret skal omsettes (selges), stiller Mattilsynet strengere krav enn når produksjonen er til eget bruk, slik A driver i dag. I denne sammenheng har A sendt søknad datert 22.07.2005 om registrering i henhold til forskrift om fôrvarer § 4, pkt. 1 og vedlegg 13 D til Mattilsynet. Gjennom Mattilsynet er Statens landbruksforvaltning kjent med at det ikke foreligger noe vedtak på at A kan omsette (selge) kraftfôr fordi vilkårene som stilles i forskriften ikke er oppfylt. »
A anmodet 28. desember 2005 Statens landbruksforvaltning om å omgjøre vedtaket 7. desember 2005, subsidiært at saken ble behandlet som en klage til Landbruks- og matdepartementet. SLF besluttet 13. oktober 2006 ikke å omgjøre vedtaket, men å sende saken til LMD som klagesak. Departementet vedtok 30. mars 2007 at klagen ikke ble tatt til følge.
Parallelt med dette fattet SLF 6. oktober 2006 vedtak om ileggelse av standardisert erstatning og tvangsmulkt til A i en sak om husdyrkonsesjon. Vedtaket forutsatte at A samarbeidet med slaktegrisprodusenter på en slik måte at det måtte anses som en felles produksjon. I en dom 19. desember 2008 kom Borgarting lagmannsrett til at vedtaket på dette punkt var basert på til dels feil rettsanvendelse og måtte kjennes ugyldig.
A mente tilsvarende feil heftet ved nektelsen av prisnedskrivningstilskudd på korn, og ba 30. april 2009 Statens landbruksforvaltning foreta en fornyet vurdering. Landbruksforvaltningen avslo begjæringen i brev 29. mai 2009 og skrev at det fremgikk av vedtaket 7. desember 2005 at det var en forutsetning for kommersiell drift at Mattilsynets krav var oppfylt. Det ble vist til at «A (…) ikke [har] tilfredsstilt Mattilsynets bestemmelser mht. omsetning av kraftfôr», og at «As kraftfôrproduksjon har følgelig ikke vært kommersiell».
I brev til SLF 24. juni 2009 mente A at SLFs brev 29. mai 2009 måtte anses som et enkeltvedtak, ettersom SLF hadde kommet med en «ny begrunnelse for sitt tidligere vedtak (som Landbruks- og Matdepartementet opprettholdt)» og ba om at departementet skulle ta stilling til om den «endrede begrunnelsen gjør at vedtaket skal bli stående». Subsidiært ble det anmodet om at departementet av eget tiltak omgjorde sitt vedtak 30. mars 2007. SLF skrev 22. januar 2010 at brevet 29. mai 2009 ikke var et enkeltvedtak, og at brevet 30. april 2009 ble ansett som en omgjøringsbegjæring. Omgjøringsbegjæringen ble ikke tatt til følge. Etter først å ha henvendt seg til Sivilombudsmannen (tidligere sak 2010/627) sendte A et brev til departementet 22. mars 2010 med anmodning om at de tok stilling til spørsmålet om klage eller omgjøring.
Departementet la i brev 4. juni 2010 til grunn at As anmodning om å behandle søknad om prisnedskrivning på nytt ikke skulle behandles som en ny sak, ettersom det verken var fremkommet nye opplysninger eller fastsatt nytt regelverk etter saken ble behandlet sist. Departementet skrev blant annet at SLF alt i det første vedtaket hadde vist til at «As omsetning heller ikke ville være å anse som kommersiell all den tid Mattilsynets krav til varmebehandling ikke ble etterfulgt». A kommenterte departementets standpunkt i brev 18. juni 2010. I brev 25. juni 2010 orienterte departementet at det ikke så grunn til å omgjøre vedtaket fra 30. mars 2007.
Sakens dokumenter ble innhentet fra SLF og gjennomgått her.
I brev herfra ble departementet bedt om å redegjøre nærmere for sin forståelse av prisnedskrivningsforskriften § 3. Det ble spurt om meningen hadde vært «å gi forvaltningen frihet til å si nei til tilskudd selv om de rettslige vilkårene for støtte etter forskriften er til stede», eller om uttrykket «kan» måtte «forstås som en ren kompetansetildeling i betydningen ’har myndighet til’».
I svarbrevet het det at departementet «hele tiden [hadde] hatt den oppfatning at forvaltningen er tillagt et hensiktsmessighetsskjønn under den aktuelle bestemmelsen». Til støtte for dette synet ble det blant annet vist til bestemmelsens ordlyd og formål. Det ble fremholdt at dersom et foretak «skulle ha hatt noen form for rettskrav på tilskudd til ulovlig virksomhet ville dette, slik departementet ser det, rokke ved legitimiteten til tilskuddsordningene departementet forvalter.» Det ble videre vist til at forarbeidene til prisnedskrivningsforskriften, dvs. høringsnotat av 11. mai 2004, ikke inneholdt noen nærmere drøfting av forvaltningens kompetanse eller «kan»- begrepet, men at «departementets syn på hvorledes begrepet er – og har vært – å forstå kom […] til uttrykk i forbindelse med en revidering og sammenslåing av flere forskrifter (herunder prisnedskrivningsforskriften) i én samlet forskrift om pristilskudd i landbrukssektoren av 19. desember 2008 nr. 1490». Det ble deretter redegjort for at departementet i et høringsnotat 29. september 2008 klart hadde gitt uttrykk for at begrepet «kan», også i prisnedskrivningsforskriften fra 2004 måtte forstås som en henvisning til at det er opp til forvaltningens skjønn om tilskuddet skal utbetales eller ikke, innenfor de rammer som følger av god forvaltningsskikk og myndighetsmisbrukslæren.
Departementet knyttet deretter noen kommentarer til hvorvidt overholdelse av annet regelverk kunne være et lovlig vilkår for å gi prisnedskrivningstilskudd:
«I den aktuelle saken er tilskudd nektet under henvisning til brudd på fôrvareforskriften § 13 hvoretter Mattilsynet krever at fôr skal varmebehandles. Kravene er satt av hensyn til hygiene, matvare- og fôrsikkerhet og dyrehelse og har således nær sammenheng med grunnlaget for prisnedskrivningstilskudd, dvs. As virksomhet i kommersiell kraftfôrindustri.
I den perioden A krever prisnedskrivningstilskudd for, var formålet bak reglene, slik dette kom til uttrykk i prisnedskrivningsforskriften § 1,
’ …å sikre avsetning av norsk korn gjennom markedsordningen for å bidra til likeverdige vilkår mellom husdyrprodusenter med egen kornproduksjon og husdyrprodusenter uten slik produksjon. Prisnedskrivningstilskuddet skal også bidra til reduserte priser på korn som råvare til matmel og kraftfôr.’
Kraftfôret som A produserte tilfredsstilte ikke Mattilsynets krav til hygiene og kunne således ikke lovlig omsettes. Tilskudd til dette kornet vil derfor vanskelig kunne sies å bidra til å sikre avsetning av norsk korn gjennom markedsordningen for å bidra til likeverdige vilkår mellom husdyrprodusenter med og uten egen kornproduksjon. Når kraftfôret ikke kan omsettes, vil tilskuddet heller ikke “bidra til reduserte priser på korn som råvare til [ …] kraftfôr”.
Departementet skrev videre:
«At krav til overholdelse av regler om fôrkvalitet er relevant, følger også direkte av forskriftens § 3 tredje punktum hvor det heter at det ikke gis tilskudd for korn som er “uegnet til framstilling av mat eller fôr”. Departementet vurderte i brevet til A av 4. juni 2010 primært om det var spørsmål om samme sak og om departementet var pliktig til å omgjøre tidligere vedtak. På bakgrunn av de forhold som det er redegjort for over, mente departementet at man ikke var pliktig til å utbetale tilskuddet. Imidlertid kunne man like gjerne ha nektet tilskuddet med hjemmel i prisnedskrivningsforskriften § 3 tredje punktum. Det følger av departementets høringsnotat av 11. mai 2004 til prisnedskrivningsforskriften s. 2 at denne bestemmelsen innebærer at det ikke skal gis tilskudd til korn som ikke har en tilfredsstillende hygienisk kvalitet, for eksempel ved brudd på forskrifter om bruk av plantevernmidler eller lignende. As brudd på Mattilsynets omsetningsforbud ved å selge kraftfôr som ikke oppfylte hygienekrav etter fôrvareforskriften, omfattes av dette.»
A kom med merknader til departementets brev. Det ble blant annet anført at forvaltningen stadig kom med nye begrunnelser for ikke å utbetale prisnedskrivningstilskudd for korn, og at departementet tolket skjønnet «for fritt» når det ble lagt til grunn at det skulle være en frihet til å velge utbetaling av tilskudd selv om vilkårene var oppfylt. A mente at prisnedskrivningsforskriften § 3 tredje punktum ikke hadde noen relevans i denne saken, ettersom «kornets hygieniske kvalitet er og har vært god».
Departementet ble deretter bedt om å klargjøre hvorvidt det mente at det var gitt en ny begrunnelse for at tilskudd ikke kunne gis, og hvilken betydning dette i så fall hadde for vurderingen av om saken skulle behandles som en ny sak eller en begjæring om omgjøring av samme sak. Det ble også stilt spørsmål om departementets saksbehandler Bs habilitet. Departementets beslutning 4./25. juni 2010 om ikke å omgjøre LMDs vedtak 30. mars 2007 var forberedt av B, som også hadde signert Statens landbruksforvaltnings beslutning 13. oktober 2006 om ikke å omgjøre vedtak 7. desember 2005.
Til omgjøringsspørsmålet svarte departementet blant annet at det «verken [var] tilkommet nye opplysninger eller forekommet endringer i regelverket», og at «domstolen kom riktignok til et noe annet resultat enn det departementet anførte (og tidligere hadde lagt til grunn), men saksforholdet knyttet til As produksjon og salg av kraftfôr endret ikke karakter». Det ble videre vist til at departementet, til tross for at det ikke anså det for å foreligge en ny sak, hadde foretatt «en vurdering av spørsmålet om omgjøring, all den tid den avslagsgrunn departementet hadde lagt til grunn i klagevedtaket etter dommen ikke lenger var tilstrekkelig». Det ble uttalt at både SLF og departementet hadde foretatt en realitetsvurdering av saken, før det ble konkludert med at det ikke var grunnlag for å omgjøre den. Om habilitetsspørsmålet skrev departementet at B ikke hadde vært involvert i klagesaken som ble avsluttet 30. mars 2007. Etter departementets syn ville det i et spørsmål om man skal ta en sak opp til ny behandling enten som en klagesak eller som omgjøringssak «være likegyldig om man i utgangspunktet har forberedt saken i første instans eller avgjort den i klagebehandlingen».
Klager kom deretter med ytterligere merknader.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Habilitetsspørsmålet
Når et forvaltningsorgan mottar klage på et vedtak, vil det normalt ikke være noe i veien for at en tjenestemann som tidligere har behandlet saken, også behandler saken i klageomgangen, for eksempel ved en vurdering om omgjøring eller ved å uttale seg om saken når den sendes videre til klageinstansen. Det er normalt heller ikke noe i veien for at samme person er saksbehandler i ulike saker som verserer i organet, selv om den private parten er den samme og utfallet i de ulike sakene kan påvirke hverandre.
Klage etter forvaltningsloven § 28 går alltid til et annet organ enn det som har truffet vedtaket. Klagen fremsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, som har mulighet til selv å omgjøre det. Dersom vedtaket ikke omgjøres, sendes saken til overordnet organ. Saken skal dermed bli vurdert på nytt av noen andre, slik at klager får en reell toinstansbehandling. Det er viktig for tilliten til forvaltningen at det gis inntrykk av en rettferdig og uavhengig klagebehandling.
I nærværende sak fattet SLF vedtak 7. desember 2005. Etter klage fra A besluttet SLF 13. oktober 2006 ikke å omgjøre vedtaket, men å sende saken til departementet som klagesak. B har signert SLFs brev 13. oktober 2006. Departementet stadfestet vedtaket 30. mars 2007. B skiftet arbeidssted og var LMDs saksbehandler ved beslutningen 4./25. juni 2010 om ikke å omgjøre tidligere vedtak 30. mars 2007.
Det følger av domstolloven § 106 nr. 8 at den som tidligere har hatt med en sak å gjøre, for eksempel som dommer i en lavere rett, er inhabil. Etter kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c blir en ansatt som var med på å treffe det påklagede vedtak, eller som medvirket ved tilretteleggelsen av grunnlaget for dette, inhabil ved klageinstansens behandling av saken og ved tilretteleggelsen av saken for klageinstansen ved behandling av klager etter forvaltningsloven § 28 andre ledd. En tilsvarende regel er ikke tatt inn i forvaltningsloven § 6 første ledd. Tidligere befatning med saken fører således ikke automatisk til inhabilitet etter forvaltningsloven § 6 første ledd.
Etter forvaltningsloven § 6 annet ledd er imidlertid en tjenestemann inhabil dersom det foreligger forhold som er «egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Det skal ved vurderingen blant annet legges vekt på «om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til».
Det kan vanskelig sies at beslutningen om ikke å omgjøre departementets vedtak 30. mars 2007 innebærer noen særlig fordel, tap eller ulempe for B eller noen hun har tilknytning til bare fordi hun heller ikke fant grunn til å omgjøre SLFs vedtak 13. oktober 2006. Imidlertid er dette, som det fremgår av lovens ordlyd, bare ment å være et moment i en totalvurdering av om tjenestemannen fremstår som upartisk; inhabilitet kan foreligge selv om det ikke er tale om noen særlig fordel eller ulempe. Et vesentlig hensyn bak habilitetsreglene er å ivareta den alminnelige tillit til forvaltningen. Det avgjørende etter ordlyden i § 6 annet ledd er derfor om forholdet er «egnet til å svekke tilliten». Dette innebærer at det skal foretas en objektiv vurdering av hvordan forholdet fremtrer utad.
I denne saken har departementet anført at SLF allerede i vedtaket 7. desember 2005 viste til at As omsetning ikke ville være å anse som kommersiell, all den tid Mattilsynets krav til varmebehandling ikke ble etterfulgt. I departementets stadfestelse 30. mars 2007 ble imidlertid ikke dette forholdet omtalt, da departementet behandlet begrunnelsen for nektelse knyttet til husdyrkonsesjonsregelverket. LMD hadde altså ikke tidligere uttrykkelig tatt standpunkt til spørsmålet om manglende varmebehandling som avslagsgrunn. Departementets første vurdering av dette spørsmålet synes å ha vært under behandlingen av omgjøringsbegjæringen sommeren 2010. Heller ikke da B saksbehandlet spørsmålet om omgjøring som saksbehandler i SLF 13. oktober 2006, synes spørsmålet om manglende varmebehandling å ha blitt særskilt vurdert. Det er derfor neppe grunnlag for å hevde at B har tatt stilling til dette rettsgrunnlaget både i SLF og departementet. Befatningen med saken både i førsteinstansen og klageinstansen, er likevel ikke ubetinget heldig med tanke på at klagebehandlingen skal fremstå som uavhengig.
Saksforholdet er med andre ord at Statens landbruksforvalting, med andre saksbehandlere enn B, omtalte spørsmålet om manglende varmebehandling i 2005. Som det fremgår av departementets brev 2. mai 2011, foretok SLF også en realitetsvurdering av saken 29. mai 2009, selv om det i brevet ble vist til at landbruksforvaltningen ikke ville vurdere vedtaket av 2005 på nytt. Deretter har departementet vurdert spørsmålet sommeren 2010. Det er således forskjellige saksbehandlere som har realitetsvurdert spørsmålet om manglende varmebehandling av kornet i to ulike instanser. Alt i alt har jeg derfor ikke grunn til å anta at det på dette punkt foreligger kritikkverdig forhold som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.
2. Krav til saksbehandling ved omgjøring eller «ny sak»
A har anført at deres anmodning om fornyet vurdering av SLFs vedtak 7. desember 2005 skulle vært behandlet som en ny forvaltningssak, og at landbruksforvaltningen fattet et nytt enkeltvedtak 25. mai 2009. Søknaden skulle etter selskapets mening derfor vært behandlet etter reglene for saksbehandling og vedtak i første instans.
Statens landbruksforvaltning la til grunn at anmodningen rettslig sett var en omgjøringsbegjæring. Også departementet har lagt til grunn at det forelå en omgjøringsbegjæring, og skrev 4. juni 2010 at omgjøring av tidligere vedtak etter forvaltningsloven § 35 som utgangspunkt måtte avgjøres av den instansen som endelig avgjorde den første søknaden, altså departementet selv. LMD mente med andre ord at det ikke er en «ny sak».
På dette punkt kan jeg vise til departementets vurdering, som jeg i det vesentlige slutter meg til. Resultatet synes også å samsvare med det syn Justisdepartementets lovavdeling ga uttrykk for i sin uttalelse JDLOV-2005-4106 der det heter:
«Slik forvaltningsloven § 35 i dag er utformet, omfatter omgjøringsbegrepet endringer i et tidligere vedtak uansett hva som er årsaken til endringen, herunder:
– mangler ved det tidligere vedtaket (feil fakta, uriktig forståelse av rettsreglene, svakheter ved de overveielsene eller den saksbehandlingen som gikk forut for vedtaket),
– et nytt syn på saken uten at det foreligger noen endring i de faktiske eller rettslige omstendighetene som vedtaket bygger på og
endringer i det faktiske eller rettslige grunnlaget for vedtaket som har inntruffet etter det opprinnelige vedtaket.»
I denne saken kan det nok fremstå som noe uklart om Statens landbruksforvaltning også begrunnet sitt vedtak 7. desember 2005 i forholdet knyttet til manglende varmebehandling. Forholdet ble berørt, men begrunnelsen for å avslå søknaden synes primært å være knyttet til at kraftfôrproduksjonen ikke var kommersiell. Det var denne hovedbegrunnelsen det var naturlig å angripe for A i klagerunden. Når det som følge av lagmannsrettens dom ble nødvendig for myndighetene å se på saken på ny, taler gode grunner for at saksbehandlingen burde legges opp slik at spørsmålet om varmebehandling kunne behandles i to instanser. Så vidt jeg kan se, ble spørsmålet også faktisk behandlet på denne måten, idet SLF foretok en realitetsvurdering av saken med manglende varmebehandling som avslagsgrunn. Deretter ble spørsmålet vurdert av departementet på anmodning fra A. At det formelt sett ikke ble gitt klagerett på beslutningen, kan da uansett neppe være avgjørende.
3. «Kan-skjønnet»
Sakens materielle hovedspørsmål er om myndighetene hadde rettslig adgang til å avslå søknaden om prisnedskrivningstilskudd med den begrunnelsen at A hadde fått omsetningsforbud for kornet som følge av manglende varmebehandling av dette.
Spørsmålet må vurderes etter prisnedskrivningsforskriften § 3 som lyder:
«Prisnedskrivningstilskudd kan gis til registrerte foretak som kjøper norskprodusert korn fra produsent for videresalg eller bruk i kommersiell matmel- og kraftfôrindustri. Tilskuddet gis etter satser fastsatt i jordbruksoppgjøret. Det gis ikke tilskudd for korn som er uegnet til framstilling av mat eller fôr. Det gis heller ikke tilskudd ved kjøp av korn til såkorn eller korn til hjemmemaling.»
På spørsmål herfra om betydningen av orden «kan», har departementet blant annet svart at det «hele tiden» hadde hatt «den oppfatning at forvaltningen er tillagt et hensiktsmessighetsskjønn under den aktuelle bestemmelsen». Departementet mente det var «nærliggende å forstå dette slik at det overlater til forvaltningens skjønn om rettsfølgen skal inntre selv om vilkårene er oppfylt».
En naturlig språklig forståelse av ordet «kan» som en kobling mellom vilkårsiden og følgesiden vil ofte tilsi at følgesiden ikke automatisk skal inntreffe dersom vilkårene er oppfylt. Departementet har i denne saken med ganske bred penn gitt uttrykk for at det er overlatt til «forvaltningens frie skjønn om rettsfølgen skal inntre selv om vilkårene er oppfylt». Standpunktet er imidlertid modifisert, da det også uttales at «man er underlagt de alminnelige krav til saklighet, likhet og forsvarlighet, jf. myndighetsmisbrukslæren». Jeg forstår det slik at departementet i samsvar med dette mener prisnedskrivningsforskriften § 3 må forstås slik at det er et grunnvilkår for å gi tilskudd at det dreier seg om «registrerte foretak som kjøper norskprodusert korn fra produsent for videresalg eller bruk i kommersiell matmel- og kraftfôrindustri», men at også flere forhold etter omstendighetene kan komme i betraktning i vurderingen av om prisnedskrivningstilskudd skal gis.
Forarbeidene inneholder ikke noen nærmere drøfting av hvilken kompetanse forvaltningen er gitt gjennom bruk av «kan»-begrepet. Klager har stilt seg kritisk til den vekten forvaltningen tillegger senere høringsnotater, der det fremgår at det skal være «opp til forvaltningens skjønn om tilskuddet skal utbetales eller ikke». De senere høringsnotatene er å anse som etterarbeider i denne sammenheng, og gir et klart uttrykk for hvordan departementet nå ser på problemstillingen. Dette er relevant å se hen til, særlig ettersom uttalelsene er generelle og ikke knyttet til denne aktuelle klagesaken. Uttalelsene kan imidlertid ikke tilleggs avgjørende vekt i seg selv.
Departementet har til støtte for sitt standpunkt vist til formålet bak regelverket, slik det kom til uttrykk i prisnedskrivningsforskriften § 1:
«[…] å sikre avsetning av norsk korn gjennom markedsordningen for å bidra til likeverdige vilkår mellom husdyrprodusenter med egen kornproduksjon og husdyrprodusenter uten slik produksjon. Prisnedskrivningstilskuddet skal også bidra til reduserte priser på korn som råvare til matmel og kraftfôr»
Jeg er enig i at formålsvurderinger er et relevant tolkningsmoment, og etter omstendighetene må disse kunne trekkes inn i vurderingen av hvorvidt tilskudd skal gis etter prisnedskrivningsforskriften § 3. Jeg kan likevel ikke uten videre slutte meg til departementets oppfatning om at det fullt ut er opp til forvaltningens frie skjønn å vurdere hvorvidt tilskudd skal gis i den enkelte sak eller ikke. Tilskuddsordningen fremstår som en generell næringsstøtte på et område der forutberegnelighet og likhet er viktig. Regelverket synes ikke å legge opp til noen behovsprøving, og det er da vanskelig å se at myndighetene skulle ha en helt skjønnsmessig adgang til å nekte tilskudd overfor søkere som oppfyller de krav som regelverket stiller.
Det skjønnet myndighetene kan og skal utøve etter forskriften, er – slik jeg ser det – primært av rettslig karakter og går inn i vurderingen av om forskriftens vilkår for støtte er til stede. Departementet skriver i brev 26. november 2010 blant annet:
«Kraftfôret som A produserte tilfredsstilte ikke Mattilsynets krav til hygiene og kunne således ikke lovlig omsettes. Tilskudd til dette kornet vil derfor vanskelig kunne sies å bidra til å sikre avsetning av norsk korn gjennom markedsordningen for å bidra til likeverdige vilkår mellom husdyrprodusenter med og uten egen kornproduksjon. Når kraftfôret ikke kan omsettes, vil tilskuddet heller ikke ’bidra til reduserte priser på korn som råvare til [ …] kraftfôr’.»
Det departementet her har fremholdt, er klart nok et viktig og relevant moment i vurderingen om søkeren er berettiget til tilskudd eller ikke. Men til forskjell fra departementet mener jeg slike vurderinger er en del av subsumsjonen, det vil si om søkeren faller inn under tilskuddsordningen i henhold til regelverket.
Når det gjelder kornets kvalitet, har departementet i brev 26. november 2010 fremholdt at «man like gjerne [kunne] ha nektet tilskuddet med hjemmel i prisnedskrivningsforskriften § 3 tredje punktum», som bestemmer at det ikke skal gis tilskudd for korn som er «uegnet til framstilling av mat eller fôr». Ifølge departementet er dette i samsvar med forarbeidene til bestemmelsen der det heter at «det ikke skal gis tilskudd til korn som ikke har en tilfredsstillende hygienisk kvalitet». A tok i brev 26. januar 2011 til orde for at prisnedskrivningsforskriften § 3 tredje punktum ikke har noen relevans, ettersom «kornets hygieniske kvalitet er og har vært god». Jeg kan naturlig nok ikke ha noen mening om det aktuelle kornet kunne anses «egnet til framstilling av […] fôr» i prisnedskrivningsforskriftens forstand, men må nøye meg med å konstatere at forskriftsbestemmelsens tredje punktum viser at hygieniske forhold er et relevant vurderingstema etter prisnedskrivningsforskriften § 3. En fortolkning av prisnedskrivningsforskriften § 3 som gir et foretak krav på et tilskudd til en omsetning som etter et annet regelverk var forbudt, ville skape dårlig sammenheng i regelverket. Et foretak kan heller ikke ha en berettiget forventning om å få tilskudd til omsetning av korn når det er ilagt omsetningsforbud for kornet.
Så langt mine prøvelsesmuligheter går, finner jeg etter dette ikke grunnlag for å rette kritikk mot det resultatet departementet har kommet til i denne saken. Jeg ber likevel departementet merke seg mine anførsler om den rettslige forståelsen av regelverket. Jeg finner med dette å kunne la saken bero.»