Saken dreide seg om en dobbeltgarasje, antatt oppført 1948, på grunn som tilhørte C, samt med et hjørne på ca 1m2 på grunnen til D. I 2001 var garasjen eid av B og A (klager).
I 2001 var garasjen i dårlig forfatning på grunn av synkninger i grunnen og manglende vedlikehold. Det ble utført en vesentlig reparasjon av garasjen, uten forutgående søknad til kommunen. Et tre blåste deretter ned og skadet garasjen, hvorpå nye reparasjonsarbeider ble utført samme år.
Styrene i C og D sendte i januar 2008 et brev til Plan- og bygningsetaten i Oslo, der de opplyste at garasjen var ulovlig oppført uten gyldig avtale med grunneierne, og ba om at kommunen fulgte opp saken.
Oslo kommune vedtok deretter et pålegg om fjerning av garasjen og tvangsmulkt. Det ble lagt til grunn at arbeidet i 2001 måtte likestilles med riving og nyoppføring, som var søknadspliktig etter plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl. 1985) § 93 første ledd bokstav a og d. Fylkesmannen stadfestet 25. november 2009 kommunens vedtak.
Garasjeeierne begjærte midlertidig forføyning for Oslo byfogdembete med påstand blant annet om at C og D skulle forbys å motarbeide den offentlige byggesaksprosessen for godkjenning av garasjen inntil tvist om de privatrettslige forholdene var rettskraftig avgjort. Videre at de pliktet å medvirke til den offentlige byggesaksprosessen for godkjenning av garasjen, herunder å gi tiltakshaverne fullmakt til å sende inn nødvendig dokumentasjon til kommunen. Begjæringen ble ikke tatt til følge. Saken ble anket, men lagmannsretten tok ikke anken til følge. Lagmannsretten viste blant annet til C og Ds «manglende herredømme over og minimale innflytelse på den kommunale byggesaksprosessen». Høyesteretts ankeutvalg forkastet enstemmig garasjeeiernes anke.
A sendte i 2010 inn en søknad om tillatelse til tiltakene fra 2001, herunder søknad om dispensasjon fra regulert arealformål. Kommunen godkjente søknaden. Grunneierne påklaget vedtaket med påstand om at søknaden skulle vært avvist. Under henvisning til innsendt dokumentasjon og opplysninger fra tiltakshaver, la kommunen under klagebehandlingen til grunn at det på et «tidligere tidspunkt har foreligget en aksept fra grunneierne til å ha garasjen stående på deres eiendom». Kommunen fant imidlertid at tiltakshavers privatrettslige rettigheter måtte vurderes på tidspunktet for søknaden – ikke for utførelsen av tiltaket – og at en privatrettslig rett til å gjennomføre tiltaket ikke fremsto som «klar» på dette tidspunktet. Kommunen fant det likevel ikke nødvendig å vurdere om det forelå hjemmel for å avvise søknaden, ettersom den mente at det uansett ikke forelå plikt til avvise.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus opphevet kommunens vedtak og avviste søknaden. Fra fylkesmannens vedtak hitsettes:
«Fylkesmannen har i denne saken funnet grunnlag for å foreta en selvstendig vurdering av de privatrettslige forhold. Tiltakshaver har ikke dokumentert noen tilstrekkelig klar rett til å gjennomføre tiltak på klagernes eiendom. Videre foreligger det etter Fylkesmannens oppfatning ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen om at søknader i slike tilfeller må avvises.
—
Søknaden avvises da tiltakshaver ikke har rettslig interesse i å få behandlet søknaden. Tiltakshaver har ikke sannsynliggjort at han har råderett til å disponere over eiendommen hvor det omsøkte tiltaket er søkt plassert, og bygd. Tiltakshaver må avklare det privatrettslige forholdet før kommunen kan vurdere en eventuell ny søknad.»
På bakgrunn av fylkesmannens opphevelse av godkjennelsen, varslet kommunen i brev til A at garasjen måtte fjernes i tråd med det tidligere pålegget. Det ble senere besluttet utsatt iverksetting av rivingspålegget i påvente av ombudsmannens uttalelse.
I brev til ombudsmannen klaget A på fylkesmannens vedtak. I klagen søkte A blant annet å sannsynliggjøre at han har privatrettslig rett til å ha garasjen stående, og at han i hvert fall hadde slik rett da arbeidene ble utført i 2001. A fremholdt at han har sannsynliggjort sin rett, mens grunneierne ikke har gjort tilstrekkelig for å sannsynliggjøre det motsatte.
A anførte at ombudsmannens tidligere uttalelser om forvaltningens håndtering av privatrettslige konflikter ble brukt feilaktig av fylkesmannen, og at ombudsmannens konklusjon «lett [ville] blitt den motsatte hvis det gjelder tiltak hvor det søkes i ettertid», særlig ved reparasjonsarbeider som i As sak, enn i saker om nyoppføringer. Det ble vist til at ombudsmannen tidligere har vektlagt hvorvidt forvaltningens behandling vil representere unødig spill av offentlige ressurser, og at en avvisning i hans sak ville virke mot sin hensikt da den ville forhindre at de privatrettslige forholdene avklares. A skrev at det må være grunneierne som har bevisbyrden når de bestrider at As fremlagte dokumenter godtgjør hans rett. Hensikten med kravet om sannsynliggjøring av rettigheter må være å forhindre at tiltakshaver nyoppfører tiltak på annen persons eiendom, ikke hindring av reparasjoner av eksisterende bygg. Hvis ikke vil grunneier kunne nekte alt søknadspliktig vedlikehold og reparasjon av bygg som står på dennes eiendom, hvis det ikke foreligger tindrende klare og uoppsigelige avtaler som sikrer rettighetene til eier av bygget.
Han anførte videre at plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 (pbl. 2008) § 21-6 måtte legges til grunn, og at det vurderingstema fylkesmannen la til grunn – at søknaden skal avvises fordi søker ikke hadde klar rett – viser til et annet vurderingstema enn lovens ordlyd, som angir at dersom det er klart at tiltakshaver ikke har de nødvendige rettigheter, så kan søknaden avvises.
A viste til at fylkesmannen hadde lagt til grunn at tiltakshaver må dokumentere sine rettigheter på søknadstidspunktet, samt at disse rettighetene må gjelde for tidspunktet søknaden skal behandles. Han mente dette var feil, og at sannsynliggjøringen må skje på søknadstidspunktet, men at rettighetene måtte gjelde på tiltakstidspunktet. A anførte at det var på det rene at grunneierne ikke ville protestert dersom han hadde sendt inn en søknad i 2001.
Han mente å ha en rettslig interesse i å få avklart om tiltaket er forenlig med offentligrettslige regler som kommer til anvendelse, før han begir seg inn på en ressurskrevende avklaring for domstolene. Videre fremholdt A at reaksjonen i hans sak er uvanlig og urimelig, ettersom reaksjonen vanligvis vil være å tilbakeføre bygningen til den opprinnelige, lovlige tilstanden, mens det ikke vil la seg gjøre å tilbakeføre garasjen med råttent materiale og reisverk.
Det ble funnet grunn til å foreta nærmere undersøkelser i saken. Fylkesmannen ble blant annet spurt om betydningen av det forhold at det hadde stått en garasje på stedet i ca. 60 år. Han ble spurt om det var relevant å vektlegge rimelighetshensyn, og om sitt syn på den rimelighetsvurderingen kommunen hadde foretatt. Avslutningsvis ble det vist til at det ikke fremgikk av vedtaket hvordan fylkesmannen hadde vurdert den dokumentasjonen som A hadde fremlagt, og de argumentene han hadde fremført til støtte for at det var sannsynliggjort en privatrettslig rett til å utføre tiltaket. Det fremgikk heller ikke hvordan fylkesmannen hadde vurdert hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. Det ble derfor stilt spørsmål om fylkesmannens begrunnelse var tilfredsstillende og tilstrekkelig konkret.
Fylkesmannen svarte at det i en vurdering av om man skal realitetsbehandle en søknad om nyoppføring på annen manns grunn, kan ses hen til at det tidligere har stått et bygg der. Han mente imidlertid at utgangspunktet i dette tilfellet likevel var at det bør være tiltakshaver som får ansvaret for å «fastslå det privatrettslige forholdet», der det foreligger en reell tvist om dette. Dette innebærer at tiltakshaver har søksmålsbyrden for å få en fastsettelsesdom for sin påståtte rett.
Fylkesmannen skrev at motsatt søksmålsbyrde forutsetter at det «uomtvistelig» går frem av saken at bygget opprinnelig ble satt opp lovlig og med «gyldig tillatelse fra grunneierne gjennom hele perioden det har stått oppført». I tillegg må det omsøkte tiltaket være identisk med det tidligere bygget. Fylkesmannen skrev at det i slike tilfeller vil være rimelig å behandle en byggesøknad fra tiltakshaver, selv om grunneieren skulle anføre at inngåtte avtaler ikke lenger er bindende, og at et typisk tilfelle vil være etter en brann. I denne saken la fylkesmannen til grunn at det ikke dreide seg om oppføring av en identisk bygning, og at behovet for en «klar og fast regel» talte for at en ikke burde åpne opp for vurderinger av hvor lite som kan være endret for at bygget likevel skal behandles som om det var identisk.
Fylkesmannen hadde vurdert As argumenter opp mot grunneiers protester og konkludert med at det var «klart eller sannsynlig at en tillatelse ville stride mot privatrettslige forhold». Fylkesmannen bemerket at hensynet til det lokale selvstyret er et hensyn som normalt vil spille inn ved avveiingen av de øvrige relevante hensynene i en sak og at hensynet til det lokale selvstyret alltid er et element når fylkemannen overprøver kommunens frie skjønn. I denne saken var fylkesmannen imidlertid uenig i kommunens vurderinger i en slik grad at hensynet til det lokale selvstyret ikke fikk avgjørende betydning.
Avslutningsvis skrev fylkesmannen at partene i denne saken hadde vært uenige om veldig mye, og at fylkesmannen etter en konkret vurdering fant det mest rimelig og riktig at søknaden skulle avvises. Han ga imidlertid uttrykk for at begrunnelsen for ikke å ha lagt avgjørende vekt på at det også tidligere hadde stått en garasje der, med fordel kunne vært mer utfyllende.
A kom tilbake med ytterligere merknader i flere brev. Han fremla også ny dokumentasjon, som ytterligere skulle sannsynliggjøre hans privatrettslige rett. Videre orienterte A om at han hadde klaget inn sin tidligere advokat for Disiplinærnemnda. Av Disiplinærnemndas beslutning fremgikk blant annet:
«Det som fremstår som kjernen i saken, er om det var en faglig forsvarlig strategi å søke å få en midlertidig forføyning mot eierne av grunnen hvor den omtvistede garasjen var plassert… I dette perspektiv fremstår det som underlig at man har satset så hardt på å få en midlertidig forføyning når alle rettsinstanser har lagt til grunn at grunneiernes holdning ikke ville ha avgjørende betydning for den kommunale saksbehandlingen. Dersom man hadde utnyttet tilgjengelige juridiske kilder, ville innklagede kunne kommet til samme konklusjon før det ble fremsatt krav om midlertidig forføyning. Det er relativt godt kjent at bygningsmyndighetene i sin saksbehandling i mange tilfeller ikke tar hensyn til underliggende privatrettslige tvister, men fokuserer på offentligrettslige krav. Det påhviler de private parter å avklare den underliggende privatrettslige tvisten. Utfallet av byggesaken bekrefter dette.»
A tok til orde for at fylkesmannen og rettsapparatet er i utakt, ettersom domstolen og disiplinærnemnda mente at de underliggende privatrettslige forhold ikke vil ha avgjørende betydning for resultatet, mens fylkesmannen tilla dette avgjørende betydning.
I brev herfra ble fylkesmannen blant annet bedt om å gi en begrunnet vurdering av hvilket skjæringspunkt som skulle legges til grunn for vurderingen av om tiltakshaver har/hadde privatrettslig rett til å utføre tiltaket når det skal tas stilling til en etterfølgende søknad.
Fylkesmannen svarte at søknadstidspunktet måtte være skjæringspunkt både for faktum og jus. Videre skrev han at søknaden fra tiltakshaverne ble innsendt før plan- og bygningsloven 2008 trådte i kraft, og at det derfor var rettstilstanden etter plan- og bygningsloven 1985 som skulle legges til grunn. Det ble vist til at Kommunal- og regionaldepartementet i en «prinsipputtalelse» fra 22. juni 2011 har lagt til grunn at det er en forskjell på vurderingene etter ny og gammel lov, og at det skal «sitte lenger inne» for bygningsmyndighetene å avvise en søknad etter ny lov enn det som fulgte etter praksisen til den gamle loven. Praksis etter gammel lov var at tiltakshaver måtte sannsynliggjøre at han hadde privatrettslig adgang til å gjennomføre tiltak på fremmed grunn. Det ble fremholdt at fylkesmannen hadde foretatt en begrenset undersøkelse av de privatrettslige forholdene, i tråd med ombudsmannens årsmelding for 2005 på s. 30 flg.
A kom med ytterligere merknader i flere brev. Han fremholdt blant annet at det ikke forelå noen privatrettslig konflikt da arbeidene ble utført i 2001, og at han hadde «blitt fanget av en utvikling i synet på grunneiers stilling ved byggesaksbehandlingen». Han fremholdt at den rettstilstanden som ombudsmannen hadde skapt, delvis var reversert ved den nye plan- og bygningsloven 2008 § 21-6.
Etter dette hadde ikke partene ytterligere merknader til saken.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«A har fremhevet at det har stått en garasje på eiendommen i over 60 år, og har i ulike vendinger stilt spørsmål om arbeidene som ble utført i 2001 er søknadspliktige. Fylkesmannen sa seg … enig i kommunens konklusjon om at tiltakene var søknadspliktige. Dette spørsmålet har ikke vært gjenstand for undersøkelser herfra, og jeg legger følgelig til grunn at tiltakene er søknadspliktige.
Spørsmålet er om fylkesmannen hadde adgang til å avvise søknaden om konstruksjonsendring og vesentlig reparasjon av As garasje, eller om søknaden skulle vært realitetsbehandlet.
Fylkesmannen har lagt til grunn at spørsmålet skal avgjøres etter plbl. 1985. Jeg legger også dette til grunn i det videre. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på hvorvidt rettstilstanden er endret i pbl. 2008 eller ei, eller om en eventuell ny søknad med anmodning om en vurdering etter pbl. 2008, ville kunne bli tatt til realitetsbehandling.
Det klare utgangspunktet ved behandlingen av en søknad er at privatrettslige forhold faller utenfor det som plan- og bygningsmyndighetene skal ta stilling til.
Det følger imidlertid av plbl. 1985 § 95 nr. 2 at kommunen «ut fra de opplysninger som blir gitt i søknaden» skal «påse at nødvendig kontroll blir utført for at tiltaket ikke vil stride mot bestemmelser som er gitt i eller i medhold av» loven, før tillatelse etter § 93 blir gitt. Plan- og bygningsloven gir selv anvisning på at visse privatrettslige rettigheter må undersøkes før det kan gis tillatelse, slik som lovens bestemmelser om atkomst og avstand fra nabogrense. Privatrettslige forhold kan også komme inn som relevante skjønnsmomenter ved tolkningen og anvendelsen av plan- og bygningslovgivningen; eksempelvis vil nabohensyn være relevant ved godkjennelse av en bygnings plassering.
I tilfeller der loven ikke selv gir anvisning på prøving av privatrettslige forhold, vil private som vil bestride en byggetillatelse på dette grunnlaget normalt være henvist til å reise sak for domstolene. I visse tilfeller kan imidlertid en søknad avvises under henvisning til manglende privatrettslige rettigheter.
Spørsmålet i denne saken er om bygningsmyndighetene hadde slik hjemmel til å avvise søknaden.
I årsmeldingen for 2002 på s. 37 flg. stilte jeg opp veiledende retningslinjer for plan- og bygningsmyndighetenes undersøkelsesplikt og adgang til å avvise en søknad på bakgrunn av privatrettslige forhold. Av disse fremgikk det blant annet at plan- og bygningsmyndighetene bør undersøke de privatrettslige forholdene nærmere dersom det er uklart om tiltakhaver har rett til å disponere grunnen og at søknaden må kunne avvises dersom tiltakshaver ikke kan sannsynliggjøre sin rett. Retningslinjene ble utdypet og nyansert i årsmeldingen for 2005 på s. 30 flg. Jeg trakk der frem at det vil innebære en sløsing av offentlige ressurser å behandle en søknad i saker der det er klart at tiltakshaver verken har eller vil få det nødvendige privatrettslige grunnlaget for gjennomføring av tiltaket, og at dette hensynet også gjør seg gjeldende der det privatrettslige grunnlaget fremstår som uklart og usikkert og tiltakshaver selv er den nærmeste til å avklare dette. Jeg oppsummerte retningslinjene blant annet slik:
«Hvis det privatrettslige fremstår som uklart, vil det normalt utløses en undersøkelsesplikt for plan- og bygningsmyndighetene …
—
Dersom det etter undersøkelsene fortsatt fremstår som uklart om tiltakshaver har det nødvendige privatrettslige grunnlaget, må avisningsspørsmålet avgjøres ut fra en konkret sannsynlighetsvurdering. I mangel av andre holdepunkter, bør spørsmålet avgjøres på grunnlag av alminnelige privatrettslige utgangspunkter:
– Når det gjelder tiltak på egen eiendom, er det klare privatrettslige utgangspunktet at eieren har full råderett …
– Gjelder derimot søknaden et tiltak på annen manns grunn, blir det privatrettslige utgangspunktet motsatt. Her er utgangspunktet at man ikke har rett til å disponere over eiendommen og det er den som hevder å ha en slik rett som må sannsynliggjøre denne. I slike tilfeller bør således uklarheter med hensyn til det privatrettslige grunnlaget medføre avvisning av søknaden.
Jeg vil imidlertid understreke at avgjørelsen av avvisningsspørsmålet alltid må bero på en konkret vurdering. Problemstillingene som knytter seg til uklarheter vedrørende det privatrettslige grunnlaget for tiltaket kan variere betydelig fra sak til sak. De retningslinjene som det er redegjort for her, vil derfor ikke alltid være anvendelige.»
Denne saken dreier seg om privatrettslige forholds betydning for plan- og bygningsmyndighetenes behandling av søknad om tiltak på fremmed grunn. Utgangspunktet er her at det er den som hevder å ha en rett til å utføre tiltak på fremmed grunn, som må sannsynliggjøre denne.
A har søkt å sannsynliggjøre sin rett til å ha en garasje stående, og – hvilket er det relevante i denne saken – sin privatrettslige rett til å gjennomføre tiltakene som ble foretatt i 2001. Kommunen fant imidlertid «[p]å bakgrunn av tiltakshavers manglende fremlegging av klar, gjeldende avtale mellom partene, sammenholdt med grunneiernes gjentatte og entydige protester i forbindelse med søknad om tiltaket» at «tiltakshavers rett til å oppføre [garasjen] ikke fremstår som klar». Fylkesmannen sa seg i vedtak … enig med kommunen i at «tiltakshavers privatrettslige rett til å oppføre omsøkt tiltak på C og D sine eiendommer» ikke fremsto som klar.
Fylkesmannen har foretatt en begrenset, men etter min vurdering tilstrekkelig, undersøkelse av de privatrettslige forholdene. Ut fra de saksdokumentene fylkesmannen har oversendt hit, fremstår det som klart at garasjeeierne og grunneierne er uenige på mange punkter vedrørende de privatrettslige forholdene. Hvilken konklusjon myndighetene faller ned på i den konkrete sannsynlighetsvurderingen av de privatrettslige forholdene, vil avhenge blant annet av hvilken kunnskap saksbehandleren har om avtaletolkning og den privatrettslige bakgrunnsretten. Plan- og bygningsmyndighetene forutsettes ikke å inneha spesialkunnskap om dette, og myndighetene skal heller ikke måtte foreta særlig grundige undersøkelser. Ut fra sakens dokumenter finner jeg ikke grunnlag for å kritisere fylkesmannens konklusjon om at A ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort sine privatrettslige rettigheter til å utføre tiltaket.
Mitt utgangspunkt er etter dette at A har søkt om et tiltak på fremmed grunn, der hans privatrettslige rettigheter til å gjennomføre tiltaket ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort. Ut fra de retningslinjene jeg skisserte i årsmeldingen for 2005 vil dette normalt medføre at As søknad burde avvises inntil de privatrettslige forholdene eventuelt er klargjort.
Spørsmålet er om det i denne konkrete saken foreligger særlige forhold som tilsier at saken bør få et annet resultat enn det som følger av de generelle retningslinjene jeg har stilt opp tidligere.
A har fremholdt at hans sak er så spesiell at søknaden må tas til behandling. Blant annet synes han å mene at fylkesmannen burde tatt hensyn til det faktum og den rettstilstanden som forelå i 2001, slik at det var tilstrekkelig å sannsynliggjøre at de privatrettslige rettighetene forelå på utførelsestidspunktet.
En søknad i ettertid for et tiltak som i sin tid ble utført ulovlig, skal i utgangspunktet behandles som om tiltaket ennå ikke er gjennomført. Det vises blant annet til O.J. Pedersen, Plan- og bygningsrett del 2, 2. utgave, side 606 flg. Dette innebærer for det første at tiltakshaver verken skal «straffes» for å fremsette søknaden for sent, ved å undergi den en særlig streng behandling, eller at tiltaket lettere skal godkjennes som følge av at det allerede er oppført. For det andre innebærer det at det normalt er reglene på vedtakstidspunktet – ikke utførelsestidspunktet – som skal legges til grunn ved vurderingen av en etterhåndssøknad.
Med dette som utgangspunkt finner jeg det mest nærliggende at også de privatrettslige rettighetene til å utføre et tiltak som omsøkes i ettertid, normalt må foreligge på vedtakstidspunktet, som en del av den rettslige situasjonen som da skal vurderes. En regel om at de privatrettslige rettighetene må ha foreligget på utførelsestidspunktet, men ikke nødvendigvis på vedtakstidspunktet, fremstår som rettsteknisk komplisert og lite hensiktsmessig.
Jeg finner derfor ikke grunnlag for å kritisere fylkesmannen for å ha lagt til grunn den faktiske og rettslige situasjonen på avgjørelsestidspunktet, fremfor den faktiske og rettslige situasjonen i 2001, da de søknadspliktige arbeidene ble utført.
Det neste spørsmålet er hvilken vekt fylkesmannen burde lagt på det momentet at det er grunneierne som ønsker en realitetsendring, og ikke tiltakshaver. A har fremholdt at det ikke er rimelig å kreve at det er han som skal ha søksmålsbyrden for å få avklart de privatrettslige forholdene. Han har i denne sammenheng anført at ombudsmannens retningslinjer er myntet på normalsituasjonen, der et tiltak ennå ikke er oppført, og at det i denne saken vil medføre spill av ressurser om plan- og bygningsmyndighetene ikke behandler søknaden ettersom bygget faktisk står der.
I uttalelse publisert i ombudsmannens årsmelding for 2009 på s. 332 (Somb-2009-84), som også gjaldt behandling av søknad om et bygg som allerede var oppført, uttalte jeg:
«En avvisning vil således innebære at søksmålsbyrden mellom de private parter avklares, og at denne legges på tiltakshaveren. Dette har betydning for omfanget av bygningsmyndighetenes undersøkelsesplikt. I de tilfeller der det fremstår som uklart om tiltakshaveren har det nødvendige privatrettslige grunnlaget, må avvisningsspørsmålet avgjøres ut fra en konkret vurdering. I saker som gjelder tiltak på annen manns grunn har man i utgangspunktet ikke rett til å disponere over eiendommen og det bør da være den som hevder å ha en slik rett som må sannsynliggjøre denne. I slike tilfeller bør således uklarheter med hensyn til det privatrettslige grunnlaget i utgangspunktet medføre avvisning av søknaden.
—
Denne saken dreier seg om bygging på annen manns grunn og en opprinnelig tillatelse fra kommunen som senere er omgjort kan ikke gå foran grunneierens rettigheter. I en sak som denne, der tiltakshaveren har bygget på annen manns grunn uten å ha sannsynliggjort at det foreligger en privatrettslig avtale synes det rimelig at det er han som har søksmålsbyrden i forhold til det rent privatrettslige og at saken derfor avvises.»
I tråd med min tidligere uttalelse, og prinsippet om at etterhåndssøknader skal behandles på linje med forhåndssøknader, finner jeg ikke at fylkesmannen skulle gitt As søknad en lempeligere vurdering, slik at søksmålsbyrden ble endret, begrunnet i at garasjen allerede stod på grunnen og tiltakene var utført da søknaden ble levert til forvaltningen.
I den situasjonen A har havnet i, med et rivingspålegg fra kommunen, kan jeg se at det kan oppleves urimelig ikke å få anledning til «å rydde opp etter seg» i forhold til plan- og bygningsmyndighetene gjennom å sende en etterhåndssøknad, uten først eventuelt å måtte gå veien om et privat søksmål. Det kan anføres at all den tid det faktisk har stått en garasje på stedet i 60 år, så har grunneierne i utgangspunktet selv hatt søksmålsbyrden dersom de mente det var privatrettslig grunnlag for å få fjernet bygget. Slik jeg leser fylkesmannens vedtak, har imidlertid fylkesmannen tatt utgangspunkt i retningslinjene om at dersom ikke tiltakshaver har sannsynliggjort tilstrekkelige privatrettslige rettigheter til å utføre et tiltak på fremmed grunn, bør søknaden avvises. Da fylkesmannen, i likhet med kommunen, ikke fant at rettighetene fremsto som tilstrekkelig klare, vurderte han om det var forhold som talte for at det burde gjøres unntak fra dette utgangspunktet. Fylkesmannen har videre presisert at han var uenig i kommunens vurderinger i en slik grad at hensynet til det lokale selvstyret ikke fikk avgjørende betydning, og har konkludert med at søknaden skulle avvises.
Etter en gjennomgang av sakens dokumenter, supplert med fylkesmannens utdypende brev hit, synes fylkesmannens vedtak … å være i tråd med den rettstilstanden som gjaldt for privatrettslige forholds betydning for plan- og bygningsmyndighetenes behandling av søknad om tiltak på fremmed grunn etter plbl. 1985. Jeg har derfor ikke rettslige innvendinger mot fylkesmannens konklusjon om avvisning av As søknad.»