Sakens bakgrunn
Saken gjelder påtalemyndighetens saksbehandling i etterkant av en bilulykke 18. mai 2015, hvor en av førerne omkom.
Etterforskningen ble for begge bilførernes vedkommende avsluttet ved X statsadvokatembeters henleggelser 8. juli 2016. Det ble overlatt til politiet å underrette de etterlatte om avgjørelsen. Avdødes samboer ble i første omgang underrettet muntlig om henleggelsen per telefon. Lensmannen som gjennomførte samtalen, har oppgitt at dette sannsynligvis skjedde i uke 36, det vil si mellom 5. og 11. september. Skriftlig underretning med opplysninger om klagefrist mv. ble først gitt 11. oktober 2016.
De etterlatte klaget over henleggelsene 3. og 29. november 2016. Klagen på henleggelsen mot den gjenlevende sjåføren gjaldt henleggelsen som sådan, mens klagen på henleggelsen mot avdøde gjaldt henleggelsesgrunnlaget.
I avgjørelse 2. februar 2017 avviste Riksadvokaten den delen av klagen som gjaldt den gjenlevende sjåføren. Bakgrunnen var at det for denne delen av klagen gjaldt en absolutt klagefrist på tre måneder regnet fra tidspunktet for henleggelsesbeslutningen, jf. straffeprosessloven § 59 a tredje ledd siste punktum. Da den gjenlevende sjåføren hadde hatt stilling som siktet, gjaldt det dessuten en tilsvarende frist på tre måneder for omgjøring utenfor klagesak, jf. § 75 annet ledd. I Riksadvokatens påtegningsark – som i praksis utgjør den skriftlige begrunnelsen til etterlatte – er dette omtalt slik:
«Hva gjelder klagen over henleggelsen av saken mot C, bemerkes det at den absolutte omgjøringsfristen utløp 8. oktober 2016, jf. straffeprosessloven § 59a, idet C hadde rettslig status som siktet. Bestemmelsen i §59a innebærer at det ikke er adgang til å gjenoppta straffeforfølgningen mot C. Denne delen av klagen må derfor avvises.»
Begrunnelsen inneholder ingen nærmere redegjørelse for innholdet i straffeprosessloven § 59 a, og heller ingen omtale av omgjøringsforbudet i § 75. Det fremgår imidlertid at den gjenlevende sjåføren (C) fikk status som siktet som følge av at det var tatt blodprøve av ham, jf. straffeprosessloven § 82.
Den delen av klagen som gjaldt henleggelsesgrunnlaget for avdøde ble realitetsbehandlet, men ikke tatt til følge. Ombudsmannen finner ikke grunn til å gjengi Riksadvokatens begrunnelse for denne avgjørelsen.
Riksadvokatens avvisning ble brakt inn for ombudsmannen ved brev 7. juli 2017. I klagen fremholdt klagerne blant annet at det var mangler ved etterforskningen, og at pårørende som følge av sen underretning hadde tapt sin klagerett, og dermed også sin reelle mulighet til å få saken tilfredsstillende etterforsket.
Undersøkelsene herfra
Dokumentene i saken ble innhentet fra påtalemyndigheten. Etter en gjennomgang av saksdokumentene og klagen hit besluttet vi å undersøke enkelte sider ved politiet og påtalemyndighetens saksbehandling nærmere.
I vårt brev 30. november 2017 ba vi Riksadvokaten om
- å opplyse hvem i påtalemyndigheten som har ansvar for at underretning skjer og blir dokumentert
- en kommentar til underretningen av etterlatte i denne saken, herunder notoriteten knyttet til saksbehandlingen
- å tilkjennegi sitt syn på om underretningen hadde skjedd i samsvar med påtaleinstruksen, alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk
- å opplyse om det finnes unntak fra påtaleinstruksens krav om skriftlig underretning, og om noen av disse i så fall kom til anvendelse i denne saken
- å opplyse om det på noe tidspunkt hadde kommet en beklagelse fra politiet eller påtalemyndigheten til de etterlatte for at de først ble underrettet om henleggelsen etter at den absolutte klagefristen i straffeprosessloven § 59 a tredje ledd siste punktum var utløpt
- å tilkjennegi sitt syn på om det ville være i tråd med god forvaltningsskikk å gi en slik beklagelse
- å svare på om det var Riksadvokatens erfaring at problemstillinger knyttet til sen eller manglende underretning fra underinstansene er en hyppig forekommende grunn til at klager fremsettes for sent til at de kan realitetsbehandles
- å redegjøre for eventuelle tiltak som var eller ville bli iverksatt for å forebygge at sen eller manglende underretning medfører tap av klagerett i fremtidige saker
- å angi hvorvidt begrunnelsen for Riksadvokatens avgjørelse i saken var utformet i tråd med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og god forvaltningsskikk, herunder om begrunnelsen som ble gitt for å avvise saken, var tilstrekkelig tydelig overfor klager med hensyn til det rettslige og faktiske grunnlaget, og om klagerens anførsler vedrørende sen underretning uttrykkelig burde vært kommentert
Riksadvokaten svarte i brev 21. desember 2017. Når det gjaldt ansvar for underretning, ble det opplyst at når politiet selv henlegger en sak, genereres automatisk et standardbrev med henleggelse. Dersom henleggelsen besluttes av høyere påtalemyndighet, er det normalt også politiet som har ansvar for underretningen. Noen statsadvokater velger imidlertid selv å underrette, og enkelte ganger skjer dette gjennom en samtale. En muntlig underretning skal alltid følges opp med en skriftlig underretning, og det skal kunne tidfestes når muntlig underretning er gitt og hvilken informasjon som ble videreformidlet.
Riksadvokaten delte statsadvokatens oppfatning om at det var naturlig at politiet fikk ansvar for underretningen av de etterlatte i den konkrete saken, og mente også at det var hensiktsmessig at den ble gitt via en samtale. Riksadvokaten pekte imidlertid på at underretningen burde vært gitt langt tidligere, og at notoritet rundt tidspunkt og innhold i samtalen burde vært sikret. Den skriftlige underretningen kunne også med fordel vært sendt samtidig med den muntlige underretningen.
Riksadvokaten uttalte videre:
«I tilfeller der det går tid mellom en slik samtale og den skriftlige underretningen, blir det spørsmål om klagefristen begynner å løpe ved samtalen eller ved mottak av den skriftlige underretningen. Vi er ikke uenige med statsadvokaten i at det her kunne vært riktig å ta utgangspunkt i den skriftlige underretningen. Problemet er at denne ble sendt så sent at den absolutte klagefristen i straffeprosessloven § 59a tredje ledd siste punktum uansett var gått ut — med den konsekvens at muligheten til å omgjøre etter § 59a fjerde ledd siste punktum eller § 75 ikke lenger var til stede. Den sene utsendelsen førte også til at underretningen inneholdt direkte uriktig og misvisende informasjon om klagerett osv. Dette ble ikke korrigert da statsadvokaten ved sin oversendelse til riksadvokaten — og som ble sendt i kopi til advokaten — nok overså at fristen var oversittet, og anbefalte at klagen ble realitetsbehandlet.»
Som en mulig årsak til den sene underretningen ble det pekt på muligheten for at lensmannen kan ha vært av den oppfatning at den gjenlevende bilføreren ikke var å anse som siktet i saken, og at det derfor ikke løp en absolutt omgjøringsfrist.
Riksadvokaten konkluderte med at underretningen «ikke var i tråd med påtaleinstruksen eller god påtaleskikk».
Riksadvokaten mente at det var grunnlag for å gi de etterlatte en beklagelse. Politiadvokaten hadde i en e-post til Riksadvokaten opplyst at hun ikke hadde gitt noen slik beklagelse, men at også hun mente at det var grunnlag for dette når man så saksbehandlingen under ett.
Når det gjaldt det generelle spørsmålet om antallet tilsvarende klagesaker, uttalte Riksadvokaten:
«Riksadvokaten har ikke inntrykk av at det er et utbredt problem at sen/manglende underretning i seg selv fører til at klager ikke kan realitetsbehandles. Det forekommer oftere at en rettidig klage blir liggende for lenge i politidistriktet (og/eller en sjelden gang hos statsadvokaten) før den ekspederes til klageinstansen, slik at den absolutte omgjøringsfristen i § 59a fjerde ledd siste punktum er gått ut før saken når klageinstansen. Når riksadvokaten blir oppmerksom på slike saker, påpeker vi normalt feilen, minner om viktigheten av at klager håndteres i tråd med vårt rundskriv nr. 4/2002 og vi oppfordrer eventuelt statsadvokaten til i sin fagledelse å rette oppmerksomhet mot handtering av klagesaker. Det undervises for nytilsatte politijurister om klagereglene og viktigheten av å ha gode rutiner, og det samme er et stadig tilbakevendende tema på årlige samlinger for politijurister og statsadvokater. Nevnte rundskriv fremhever for øvrig også viktigheten av gode rutiner for underretning.»
Riksadvokaten opplyste for øvrig at det pågikk et arbeid med å revidere innholdet i de autogenererte underrettelsesbrevene som i det fleste tilfeller brukes ved henleggelser.
Når det gjaldt spørsmålet om begrunnelsen, viste Riksadvokaten til at saksbehandleren hadde hatt en lang samtale med en av de pårørende med en forklaring på hvorfor saken beklageligvis ikke kunne behandles. Til tross for dette mente Riksadvokaten at det burde ha vært gitt en skriftlig redegjørelse for den absolutte klagefristens utløp og konsekvensene av dette. I en slik begrunnelse ville det ifølge Riksadvokaten også vært naturlig å beklage feil.
Det ble for øvrig opplyst at Riksadvokaten som ledd i behandlingen av klagesaken hadde vurdert om det var grunnlag for å gjenoppta strafforfølgningen i medhold av straffeprosessloven § 74, men at det var konkludert med at vilkårene for dette ikke var oppfylt.
Avslutningsvis opplyste Riksadvokaten at embetet – etter at ombudsmannen har ferdigbehandlet saken – ville henvende seg til politimestrene og statsadvokatembetene og understreke viktigheten av at reglene om skriftlig underretning etterleves også når det gis muntlig orientering. Riksadvokaten ville videre rette en henvendelse til de pårørende og beklage de feilene som var begått.
Ombudsmannens syn på saken
Tidspunkt for underretning
Påtaleinstruksen § 17-2 bokstav c lyder:
«Innstilles en påbegynt strafforfølgning helt eller delvis, skal det straks gis skriftlig underretning om dette til … etterlatte i lovbestemt rekkefølge».
Ordlyden tilsier at underretning skal skje svært kort tid etter at avgjørelsen om henleggelse er truffet. Dette er også presisert i Riksadvokatens rundskriv 4/2002 avsnitt IV bokstav a, der det heter at «[p]olitiet må umiddelbart underrette om vedtak om henleggelse eller påtaleunnlatelse».
At etterlatte snarlig blir underrettet om at saken er henlagt, er viktig blant annet på grunn av straffeprosesslovens regler om klage på og omgjøring av henleggelser. Etter straffeprosessloven § 59 a tredje ledd er fristen for å påklage henleggelsen normalt tre uker fra det tidspunktet underretningen kom frem til klageren. Uavhengig av om de etterlatte har fått underretning om vedtaket, utløper likevel klagefristen senest tre måneder etter tidspunktet for henleggelsen. Dersom den henleggelsen gjelder har vært siktet, vil påtalemyndigheten i utgangspunktet også være avskåret fra å omgjøre henleggelsen etter utløpet av denne tremånedersfristen, jf. § 75 annet ledd.
Saken ble henlagt av statsadvokaten 8. juli 2016. Ansvaret for å underrette de etterlatte ble overlatt til politiet. I oversendelse av klagesak til statsadvokaten forklarte politiadvokaten den videre prosessen slik:
«Uavhengig av ovenstående bemerkes at undertegnede, grunnet sakens karakter og de spesielle omstendigheter for øvrig, besluttet at orientering om sakenes avgjørelse og klageadgang skulle gis muntlig til avdøde As etterlatte. Det vises til vedlagt mail av 13. juli 2016 fra undertegnende til lensmann Y. Det bemerkes særskilt at det ble bedt nedtegnet i egenrapport `hvem som er varslet, når, samt at det fremkommer at vedkommende er underrettet om klageadgang, frist og fremgangsmåte ved eventuell klage´. Undertegnede nedtegnet umiddelbart på den nevnte epost at lensmann Y muntlig bekreftet pr telefon påfølgende dag at han ville besørge slik underretning.»
I lensmannens egenrapport 10. november 2016 skriver han at underretning ikke ble gitt skriftlig, fordi påtaleansvarlig ønsket at han først skulle få klarhet i hvem som var nærmeste pårørende. Grunnet ferieavvikling ble det ikke gjort noe med dette før han ringte til pårørende «mest sannsynlig i uke 36». Han fikk kontakt med avdødes samboer B og informerte om at sakene var henlagt og hvilke koder som var benyttet. I rapporten heter det videre:
«B ble gjort kjent med at henleggelsen kunne påklages, og at hun ville få nærmere opplysninger om dette i skriv fra politiet (JUS 101). Hun ble således aldri orientert pr. telefon om fristene for å klage på henleggelsen. B opplyste at hun ville informere de andre pårørende om henleggelsene. JUS 101 (underretning om henleggelse) ble ikke skrevet før tirsdag 11.10.2016.»
Det gikk altså 8–9 uker fra saken ble henlagt til de etterlate ble underrettet om dette. Allerede dette fremstår i utgangspunktet som et klart brudd på påtaleinstruksens krav om at underretning skal skje «straks». I den grad et så langt opphold mellom henleggelse og underretning overhodet skal kunne godtas, må dette skyldes forhold som ligger utenfor politiet og påtalemyndighetens kontroll, og som politiet og påtalemyndigheten ikke med rimelighet kan forventes å avhjelpe følgene av innen kortere tid.
I saken her er avklaring av hvem som skulle motta skriftlig varsel samt ferieavvikling oppgitt som årsaker til at underretningen ikke ble sendt tidligere. Riksadvokaten har også pekt på at tidsbruken kan ha hatt sammenheng med at lensmannen har vært av den oppfatning at den overlevende sjåføren ikke hadde stilling som siktet, og at det dermed ikke løp noen omgjøringsfrist. Ombudsmannen bemerker i denne sammenhengen at påtaleinstruksens krav om hurtig underretning også gjelder i tilfeller hvor det ikke gjelder noen omgjøringsfrist.
Ombudsmannen har forståelse for at det i enkelte tilfeller kan være utfordrende å kartlegge familieforhold og hvem som er nærmeste pårørende, men har vanskelig for å se at dette var tilfellet i saken her. Hvem som er etterlatte i lovbestemt rekkefølge, er regulert i straffeprosessloven § 93 a annet ledd annet punktum:
«Når rettigheter er gitt til etterlatte i lovbestemt rekkefølge, tilkommer rettighetene først den avdødes ektefelle eller samboer, dernest barn, og til sist foreldre.»
Den omkomne sjåføren hadde samboer og barn. De etterlatte hadde etter det opplyste jevnlig vært i kontakt med politiet i etterkant av trafikkulykken. Høsten 2015 bekreftet avdødes eldste datter at avdødes søsken og avdødes samboer kunne få lese ulykkesrapporten fra Statens vegvesen. Dette – samt at saken hadde vært under etterforskning i over ett år på henleggelsestidspunktet – tilsier at det ikke burde by på vesentlige utfordringer å bringe på det rene hvem som skulle underrettes. Det fremkommer heller ikke av lensmannens egenrapport at det er gjort ytterligere undersøkelser for å avklare spørsmålet om etterlatte utover et forsøk på telefonkontakt med avdødes datter og en telefonsamtale med avdødes samboer i september 2016.
Heller ikke ferieavvikling fritar politi og påtalemyndighet fra plikten til straks å underrette berørte personer om henleggelsesbeslutningen. Det må etableres rutiner som sikrer at underretninger blir gjennomført også i ferietiden og andre perioder med færre ressurser tilgjengelig enn normalt.
Selv om de etterlatte i den nevnte telefonsamtalen ble gjort kjent med henleggelsen som sådan, synes de ikke å ha fått tilstrekkelig informasjon til å forstå at det løp en frist for å påklage henleggelsen. Tvert imot tyder gjengivelsen av samtalen på at informasjonen som ble gitt, var egnet til å gi inntrykk at av det ikke løp noen klagefrist før de mottok skriftlig underretning. Denne underretningen mottok de etterlatte først 4–5 uker senere – nesten 13 uker etter at saken ble henlagt. På dette tidspunktet var den absolutte klagefristen etter straffeprosessloven § 59 a tredje ledd allerede utløpt, og også omgjøringsfristen etter § 75 annet ledd.
Det er ikke gjort rede for årsaken til at det gikk så lang tid før den muntlige underretningen ble fulgt opp med skriftlig underretning med opplysning om klagemuligheter. Ombudsmannen legger følgelig til grunn at det ikke foreligger en særskilt grunn for tidsbruken. Både denne forsinkelsen og den samlede tidsbruken er uansett så lang at den vanskelig kan aksepteres.
Ombudsmannen er etter dette enig med Riksadvokaten i at underretning ikke har skjedd i henhold til påtaleinstruksen og god forvaltningsskikk, og at det vil være i tråd med god forvaltningsskikk å beklage dette overfor de etterlatte.
Ombudsmannen har for øvrig merket seg Riksadvokatens opplysninger om at det ikke er ofte at klager blir avvist fra realitetsbehandling fordi de er innkommet etter den absolutte omgjøringsfristen, men at det er en mer aktuell problemstilling at klagesaker ikke kan realitetsbehandles i siste instans fordi klagesaken blir liggende for lenge hos politidistriktet eller statsadvokatembetene før de blir sendt til klageinstansen, jf. straffeprosessloven § 59 a fjerde ledd. I begge disse situasjonene medfører forvaltningens forsømmelser eller sendrektighet reelt sett en tilsidesettelse av den av Stortinget fastsatte retten til toinstansbehandling for fornærmede eller etterlatte. Dette er ikke akseptabelt.
Riksadvokatens redegjørelse hit vitner om at mye er gjort – og fortsatt gjøres – for å sikre tilstrekkelig hurtig underretning og klagebehandling. Etter det opplyste er det fortsatt en aktuell problemstilling at klager ikke kan realitetsbehandles som følge av lang saksbehandlingstid hos politiet eller påtalemyndigheten. Det bør derfor vurderes om ytterligere tiltak bør settes inn. Under alle omstendigheter er det viktig at både Riksadvokaten og statsadvokatene er oppmerksomme på denne problemstillingen i forbindelse med klagebehandling, og at avvik følges opp overfor ansvarlige forvaltningsorganer og embets- og tjenestemenn.
Den praktiske gjennomføringen av underretningen
Det følger av påtaleinstruksen § 17-2 at underretninger om henleggelser skal være skriftlige. Av § 17-3 første ledd følger det videre:
«Beslutning om innstilling av straffeforfølgning skal være skriftlig og den skal dateres og underskrives av rette vedkommende. På samme måte skal det gjøres bemerkning om når, av hvem, på hvilken måte og til hvem underretning om beslutningen er sendt. Kopi av underretningen skal legges ved saken.»
Riksadvokaten har opplyst at det i enkelte saker gis underretning gjennom en samtale. En slik praksis har i utgangspunktet ikke støtte i ordlyden i straffeprosessloven § 17-2. Dersom den muntlige underretningen følges opp som Riksadvokaten skisserer – med tidfesting av muntlig underretning og påfølgende skriftlig underretning med all relevant informasjon – har imidlertid ombudsmannen ikke innvendinger mot praksisen.
I saken som er klaget inn for ombudsmannen, forelå det ingen skriftlige nedtegnelser av at muntlig underretning var gitt før i lensmannens egenrapport 10. november 2016. Egenrapporten er datert etter at klage fra etterlatte var kommet inn til politidistriktet. Av rapporten fremgår det videre at det ikke ble gitt fullstendig informasjon om klagefrister mv., men bare om at sakene var henlagt, henleggelseskodene og at det er anledning til å klage.
Både gjennomføringen av og dokumentasjonen knyttet til underretningen til de etterlate i denne saken fremstår klart mangelfull.
Riksadvokaten har opplyst at embetet – etter saken er avsluttet her – vil henvende seg til politimestrene og statsadvokatembetene og understreke viktigheten av at reglene om skriftlig underretning etterleves også når det gis muntlig orientering. Dette fremstår som et egnet tiltak for å bidra til bedre etterlevelse av lov- og forskriftsfestede krav til underretning. Også på dette punktet forutsetter for øvrig ombudsmannen at Riksadvokaten og statsadvokatene er oppmerksomme på denne problemstillingen i forbindelse med sin behandling av klagesaker, og at avvik følges opp overfor ansvarlige forvaltningsorganer og embets- og tjenestemenn.
Begrunnelsen for Riksadvokatens avgjørelse
Verken i straffeprosessloven eller i påtaleinstruksen er det regler om begrunnelse av påtalemyndighetens avgjørelser om henleggelser. Til sammenligning gir forvaltningsloven §§ 24 og 25 regler om begrunnelse av avgjørelser som er å anse som enkeltvedtak i henhold til legaldefinisjonen i § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Etter § 25 skal forvaltningsorganet opplyse om det faktiske grunnlaget for avgjørelsen. Det skal videre vises til reglene som vedtaket bygger på. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på.
Forvaltningsloven gjelder ikke for henleggelser og andre påtaleavgjørelser, jf. forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b. I tilfeller hvor en klage over en henleggelse ikke fører frem, må det like fullt anses som god forvaltningsskikk at det gis en skriftlig begrunnelse som gjør det mulig for vedkommende å forstå grunnlaget for avgjørelsen.
Riksadvokaten har erkjent at det i saken her burde vært gitt en mer utfyllende begrunnelse for avgjørelsen om å avvise klagen mot den gjenlevende sjåføren. Ombudsmannen er enig i dette. I Riksadvokatens påtegning er det vist til at klagen over henleggelsen mot gjenlevende bilfører må avvises, da den absolutte omgjøringsfristen i straffeprosessloven § 59 a har gått ut, noe som innebærer at strafforfølgningen ikke kan gjenopptas. Det er ikke gitt noen nærmere henvisninger til eller forklaring på regelens innhold. Straffeprosesslovens regler om klage- og omgjøringsfrister mv. er kompliserte, og kan ikke forventes allment kjent. Selv om klager var bistått av advokat, burde Riksadvokaten ha gitt en mer utfyllende begrunnelse for hvorfor klagen mot siktede måtte avvises, deriblant om klage- og omgjøringsfristenes utgangspunkt og konsekvensene av at fristene var utløpt. Det burde også fremkommet tydelig at Riksadvokaten hadde vurdert forholdet til straffeprosessloven § 74 første ledd, som åpner for gjenopptakelse av saken etter omgjøringsfristens utløp dersom det senere blir oppdaget bevis av vekt.
Ombudsmannen har merket seg opplysningen om at saksbehandleren hos Riksadvokaten hadde en samtale med en av de pårørende der grunnlaget for avvisningen ble utdypet. Som også Riksadvokaten har bemerket, burde grunnlaget for avvisningen like fullt ha vært forklart nærmere i den skriftlige begrunnelsen. Det ville for øvrig vært i tråd med god forvaltningsskikk at det i forlengelsen av redegjørelsen for avvisningen ble gitt en beklagelse for politiet og påtalemyndighetens opptreden i forbindelse med underretningen om henleggelsen.
De påpekte svakhetene med den skriftlige begrunnelsen til de etterlatte kan ikke antas å ha påvirket selve avgjørelsen om å avvise klagen. Da grunnlaget for avgjørelsen har blitt nærmere utdypet gjennom behandlingen av saken her, finner ombudsmannen ikke grunn til å forfølge denne siden av saken videre. Det forutsettes imidlertid at Riksadvokaten merker seg ombudsmannens synspunkter og innretter behandlingen av fremtidige klagesaker i tråd med disse.
Konklusjon
Den muntlige underretningen til de etterlatte kom altfor sent, og den var dessuten mangelfull. Det gikk også for lang tid før den muntlige underretningen ble fulgt opp med skriftlig underretning med tilstrekkelig informasjon om klagefrister mv. Som følge av dette har de etterlatte reelt sett blitt fratatt sin lovfestede rett til toinstansbehandling. Dette er ikke akseptabelt. Riksadvokaten burde for øvrig ha gitt de etterlatte en mer utfyllende skriftlig begrunnelse for hvorfor saken måtte avvises.
Riksadvokaten har opplyst at de etterlatte vil få en skriftlig beklagelse for måten politiet og påtalemyndigheten har håndtert saken på i etterkant av henleggelsen, og at det også vil bli iverksett tiltak for å bevisstgjøre statsadvokatene og politiet om regler og rutiner for underretning. Riksadvokaten bør også vurdere om ytterligere tiltak er påkrevd for å forhindre at lang saksbehandlingstid medfører at fornærmede eller etterlatte fratas retten til toinstansbehandling. Ombudsmannen forutsetter for øvrig at Riksadvokaten og statsadvokatene er oppmerksomme på denne problemstillingen i forbindelse med sin klagebehandling, og at avvik følges opp. Det forutsettes også at Riksadvokaten innretter sin egen klagesaksbehandling i fremtidige saker i tråd med ombudsmannens påpekninger.
Det presiseres for ordens skyld at ombudsmannen ikke har tatt stilling til om de etterlattes klage over henleggelsen ville ha ført frem dersom den var fremmet før utløpet av omgjøringsfristen. Dette beror blant annet på bevismessige og faglige vurderinger som ombudsmannen har begrensede forutsetninger for å overprøve. Problemstillingen berører dessuten interessene til en tredjepart som ikke har vært part i saken for ombudsmannen. Behandlingen av saken her påvirker ikke på noen måte vedkommendes rettigheter og formelle status i den henlagte straffesaken.