A ba om innsyn i fem dokumenter i en sak hos Mattilsynets regionkontor for Oslo, Akershus og Østfold. Regionkontoret nektet 22. januar 2009 innsyn i ett av dokumentene, jf. offentlighetsloven 19. mai 2006 nr. 16 § 14.
Etter at A fikk tilgang til offentlig journal for både Mattilsynets regionkontor for Oslo, Akershus og Østfold, og for Dyrevernnemnda i Oslo, Asker og Bærum, ble hun oppmerksom på at det aktuelle dokumentet var sendt fra Mattilsynet til Dyrevernnemnda. I brev 22. mars 2009 henvendte hun seg derfor til Mattilsynet og anførte at dokumentet ikke kunne unntas med hjemmel i offentlighetsloven § 14 ettersom det ikke var et organinternt dokument.
Regionkontoret behandlet brevet fra A som en klage på avslaget på innsyn og avviste klagen som for sent fremsatt, jf. forvaltningsloven 10. februar 1967 §§ 29 og 34. A påklaget avvisningsvedtaket og viste til at klagefristene ikke kunne være av betydning når det gjaldt innsynssaker, ettersom det var mulig å fremme en ny innsynbegjæring med eventuell ny klagefrist. Videre fremholdt A at hun ikke kunne vite at avslaget hadde feil hjemmel før hun ble kjent med at dokumentet var sendt ut av Mattilsynet.
Hovedkontoret opprettholdt regionkontorets avvisningsvedtak, og viste bl.a. til at vilkårene for fristoppreisning ikke var til stede.
A brakte saken inn for ombudsmannen. Hun anførte at klagefristen ikke burde ha noen praktisk betydning i saker om innsyn og at regionkontoret burde foretatt en ny behandling som følge av hennes brev 22. mars 2009.
Sakens dokumenter ble innhentet fra Mattilsynets hovedkontor, som i brev herfra ble bedt om å redegjøre for årsaken til at As brev 22. mars 2009 ble ansett som en klage, og om det eventuelt var blitt vurdert å omgjøre avslaget. Det ble stilt spørsmål om As henvendelse kunne eller burde vært behandlet som et nytt innsynskrav. Videre ble det stilt spørsmål om fristoppreisningsspørsmålet.
I svarbrevet fra Mattilsynet ble det gitt en omfattende redegjørelse for de ulike spørsmålene. Blant annet uttalte Mattilsynet at en henvendelse fra en part som er uenig i et vedtak, og ønsker at det blir endret må oppfattes som en klage. Når det gjaldt spørsmålet om å behandle As brev som et nytt innsynskrav uttalte Mattilsynet at de vanlige klagefristene måtte gjelde. En klage fremsatt etter fristen skulle etter Mattilsynets syn som hovedregel avvises, jf. offentlighetsloven § 32 tredje ledd, jf. forvaltningsloven §§ 29 og 34. Mattilsynet var i prinsippet enig i at klagefristen vanligvis hadde liten betydning i saker om innsyn etter offentlighetsloven, ettersom vedkommende ville kunne fremme et nytt krav om innsyn i samme dokument. Det normale ville da være at det ble foretatt en ny vurdering av om vilkårene for innsyn var tilstede på tidspunktet for henvendelsen. I denne konkrete saken hadde Mattilsynet funnet at det ikke var skjedd endringer mellom vedtakstidspunktet og tidspunktet for den nye henvendelsen. Det ble også vist til at saken i realiteten hadde blitt vurdert på nytt i to instanser. Mattilsynet redegjorde også for en rekke forhold knyttet til klageren som gjorde at det var behov for en avslutning av saksbehandlingen.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg blant annet:
«Etter offentlighetsloven § 32 tredje ledd skal klagebehandlingsreglene i forvaltningsloven kap. VI gjelde «så langt dei passar», hvilket innebærer at det som utgangspunkt er oppstilt en klagefrist på tre uker, jf. forvaltningsloven § 29 første ledd første punktum. I Norsk lovkommentar på rettsdata.no har imidlertid Jan Fridthjof Bernt i note nr. 413 til offentlighetsloven § 31 lagt følgende til grunn:
«Men ved innsynsbegjæringer etter offentleglova er klagefristen uten praktisk betydning, i og med at det ikke er noen tidsgrense for når man kan be om innsyn i et dokument, og ingen «rettskraftvirkninger» av et eventuelt avslag.»
Dette samme synet er fremholdt av Frihagen, Offentlighetsloven Bind II (3. utg. 1994) s. 266, som riktignok gjelder den tidligere offentlighetsloven. Her uttales det at det rettslig sett er tale om en ny sak med selvstendig klageadgang og ny frist dersom man på nytt ber om innsyn i et dokument.
Jeg er langt på vei enig med Bernt og Frihagen i at et nytt krav om dokumentinnsyn som regel må behandles som en ny sak. Dette har blant annet å gjøre med at et innsynskrav alltid vil måtte vurderes konkret, og at blant annet tidsmomentet kan ha betydning for om det skal gis innsyn eller ikke. Jeg vil likevel peke på at det vil kunne være på sin plass å avvise et krav under henvisning til at saken allerede er avgjort, og at klagefristen er utløpt. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet der det nye innsynskravet er identisk med det tidligere kravet, og det ikke har oppstått nye forhold som vil kunne ha betydning for vurderingen av kravet. Videre vil det kunne tenkes situasjoner der en person uten forståelig grunn fremsetter gjentatte innsynsbegjæringer i samme dokument. Jeg ser ikke bort fra at det i enkelte slike tilfeller vil kunne være på sin plass å avvise slike nye innsynskrav.
Slik denne konkrete saken fremstår, burde imidlertid Mattilsynet ha behandlet henvendelsen fra A som en ny sak. Det fremgår av saksdokumentene at det opprinnelige avslagsvedtaket ble truffet med henvisning til feil hjemmel. Etter foreleggelsen herfra, og basert på de faktiske forholdene som A hadde pekt på i sin nye henvendelse til Mattilsynet, har Mattilsynet endret hjemmelen for å unnta dokumentet. Når det er anvendt feil hjemmel for å avslå det første innsynskravet, og dette senere blir påpekt, må en ny innsynsbegjæring behandles som en ny sak, og ikke avvises som en for sent fremmet klage. Dette synes også å være i tråd med Lovavdelingens uttalelse 4106 fra 2005 (JDLOV-2005-4106) der Justisdepartement gir uttrykk for at en henvendelse som basere seg på endrede faktiske eller rettslige forhold i saken bør vurderes som en ny sak.
Ettersom jeg har funnet at Mattilsynet burde ha behandlet As henvendelse som en ny innsynbegjæring, har jeg ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om omgjøring eller oppreisning for fristforsømmelse.
Jeg forutsetter at Mattilsynet nå foretar en ny vurdering av As innsynskrav, men presiserer at jeg ikke har tatt stilling til om det var adgang til å unnta dokumentet fra offentlighet eller ikke.»