Saken gjelder X kommunes beregning av vann- og kloakkavgift for 2008. Den aktuelle eiendommen hadde fått installert vannmåler i 1999. Klageren overtok eiendommen i 2003, men leste ikke av vannmåleren før 31. desember 2008. Fordi klageren ikke leste av vannmåleren, stipulerte kommunen hvert år forbruket, for å regne ut vann- og kloakkavgiften. I den aktuelle perioden var det på denne bakgrunn innbetalt avgift for totalt 1 034 m3. Da eieren leste av vannmåleren 31. desember 2008, viste den et totalt forbruk på 2 548 m3 for hele perioden. Kommunen beregnet seg deretter vann- og kloakkavgift for 2008 basert på et forbruk på differansen, dvs 1 514 m3.
Eieren A påklaget avgiften, og klagen ble behandlet som en søknad om delvis fritak for vann- og kloakkavgift for avregningsåret 2008. Plan- og miljøutvalget i kommunen kom til at søknaden ikke skulle innvilges, og klagen ble oversendt kommunens klagenemnd, som stadfestet utvalgets vedtak.
I klagen til ombudsmannen fremholdt A at kommunen ikke kunne legge til grunn at differansen mellom stipulert og reelt forbruk i sin helhet hadde oppstått i 2008. Han mente at det riktige måtte være å anse det reelle forbruket som like stort i hele perioden eiendommen hadde hatt vannmåler, altså fra 1999 til 31. desember 2008, og at det reelle forbruket i 2008 derfor var vesentlig lavere enn de 1 514 m3 kommunen krevde betaling for. I den grad klageren var ansvarlig for tidligere års overforbruk, ville alle krav eldre enn tre år regnet fra mars 2010 (da klageren foretok en delbetaling) være foreldet.
Ombudsmannens undersøkelser
Saken ble tatt opp med kommunen, som ble bedt om en redegjørelse for rutinene for innkreving av årsavgiften. Kommunen ble videre spurt om hvilken betydning det hadde for betalingsplikten at den hadde valgt å innkreve avgift etter stipulert forbruk, og ikke holdt fast ved kravet om avlesning av måleren eller selv hadde avlest denne. Endelig ble kommunen bedt om å gi sitt syn på når krav om vannavgift oppstår, når det forfaller og hvordan det foreldes.
Kommunen viste til at det årlig ble sendt ut selvavlesningskort i november, med frist for innsending av kortet i desember. Videre ble det gitt informasjon om avlesning i lokalavisen og på kommunens hjemmesider. Det var eieren av den enkelte eiendom som var ansvarlig for avlesning, men det ble ikke sendt purring dersom avlesning ikke skjedde, annet enn i lokalavisen.
Det ble redegjort for at den skjønnsmessige utregningen av As forbruk ble gjort etter Forskrift for vann- og kloakkgebyrer i X kommune punkt 11.3. Skjønnspraksis var å beregne etter siste års avleste eller stipulerte forbruk. I As tilfelle ble vannforbruket i 2002 (som var det første året vannmåleren ikke ble avlest) beregnet ut fra hva en gjennomsnittsfamilie forbrukte i et år.
Kommunens mente at den skjønnsmessige fastsetting av gebyret i årene frem til 2008 ikke kunne ha noen betydning for gebyrplikten i 2008. Det ble vist til forskriftens punkt 7 om at de eiendommene som har vannmåler, skal betale gebyr etter målt forbruk. Når avlesning ikke var foretatt foregående år, var det differansen mellom siste beregnede målerstand og avlesning som ble lagt til grunn. Det var underordnet når vannet rent faktisk var forbrukt, da eieren selv hadde valgt å ikke lese av måleren. Kommunen understreket videre at det heller ikke var opplagt at A ikke rent faktisk hadde brukt mer vann enn tidligere i 2008. Det kunne være en rekke grunner til at vannforbruket var høyere i ett år enn et annet. Selv om kommunen ikke med sikkerhet kunne fastslå at forbruket som ble målt i 2008 faktisk ble forbrukt i 2008, kunne det heller ikke fastslås at det ikke ble forbrukt i 2008. At A hadde unnlatt å lese av vannmåleren, kunne ikke føre til at man la til grunn mer eller mindre sikre antakelser om når vannet ble forbrukt.
At kommunen i tidligere år hadde valgt å la være å lese av måleren (slik den har adgang til etter forskriften), hadde etter kommunens syn ikke innvirkning på plikten til å betale når måleren først var avlest. Når det gjaldt foreldelse, mente kommunen at kravet på forbruksgebyr foreldes tre år etter forfall i henhold til faktura.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Foreldelse av krav på forbruksgebyr
Utgangspunktet for foreldelsesfristen for krav om forbruksgebyr, følger av lov 18. mai 1979 nr 18 om foreldelse av fordringer § 3 nr 1:
«Foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse.»
Spørsmålet blir således når kommunen tidligst hadde rett til å kreve forbruksgebyr for et eventuelt overforbruk (i forhold til det som ble skjønnsmessig fastsatt). Verken vann- og kloakkavgiftsloven 31. mai 1974 nr. 17 eller forurensningsforskriften 1. juni 2004 nr. 931 kapittel 16 løser spørsmålet, og jeg har vært i tvil om hvilken løsning som er riktig.
Det er klart at kommunen står forholdsvis fritt til å kreve å få lese av vannmåleren. Det er således så vel rettslig som praktisk mulig å inndrive gebyr basert på det reelle forbruket hvert år – forutsatt at måleren leses av. Selv om det er eier av eiendommen som har primæransvaret for slik avlesning, har også kommunen hjemmel til slik avlesning. Kommunal avlesning kan dessuten skje for eiers regning. Dette taler for at foreldelsesfristen for forbruksgebyret begynner å løpe på det tidspunkt forbruket kunne ha vært konstatert ved måleravlesning.
Anne Cathrine Røed skriver riktignok i boka Foreldelse av fordringer (3. utg. 2010), s. 160 at foreldelsesfristen for betingede fordringer normalt begynner å løpe «fra betingelsens inntreden» og at dette også gjelder «når fordringshaveren selv har herredømme over det betingede forhold». Røed viser til at dette var rettstilstanden under den tidligere foreldelsesloven, samt at forarbeidene til någjeldende foreldelseslov ikke synes å indikere noen realitetsendring. En slik forståelse av loven vil kunne innebære at foreldelsesfristen først begynner å løpe når avlesning rent faktisk skjer – i alle fall dersom man ser avlesning som en betingelse for å kunne kreve gebyr for overforbruket. Det finnes argumenter for en slik tolkning, men jeg synes likevel ikke den passer i denne saken. En slik forståelse er i dårlig samsvar med lovens ordlyd, i det kommunen har praktisk og rettslig mulighet til å kreve inn gebyr for faktisk forbruk ved kalenderårets avslutning. Det er da lite naturlig å si at kommunen ikke «har rett til å kreve oppfyllelse» før avlesning rent faktisk skjer. Videre har kommunen årlig rent faktisk innkrevd forbruksgebyr. Selv om dette har vært basert på en stipulert verdi, viser det nettopp at kommunen hadde rett til å kreve oppfyllelse av sitt krav. Slik jeg ser det, må det være kommunens egen risiko at den velger ikke å inndrive det fulle krav.
Jeg finner etter dette å kunne legge til grunn at foreldelse for krav om forbruksgebyr inntrer tre år etter det året vannet rent faktisk er forbrukt, jf foreldelsesloven § 2.
2. Noen synspunkter om den nærmere bevisvurdering
For å kunne fastslå hvilke deler av gebyret som er foreldet, må kommunen ta stilling til når det aktuelle overforbruket har skjedd. Dette spørsmålet vil bero på en konkret bevisvurdering, der kommunen må legge det mest sannsynlige alternativet til grunn.
A har i sin klage til ombudsmannen fremholdt at det riktige må være å anse det reelle forbruket like stort i hele perioden eiendommen har hatt vannmåler. Kommunen mener på sin side at det ikke kan fastslås at ikke hele overforbruket skjedde i 2008 – og at gebyret i sin helhet kan kreves innbetalt.
Jeg har ikke tilstrekkelig informasjon til å ta stilling til hvilke(t) år dette forbruket stammer fra. Det er ikke prinsipielt utenkelig at kommunens skjønnsfastsettelse har vært i samsvar med det reelle forbruket på As eiendom i 2002 til 2007, og at vannforbruket i 2008 var unormalt høyt. Kommunen har forklart at denne typen avvik kan forekomme for eksempel dersom det har vært et eller flere rennende toaletter, om det har vært en vannlekkasje, eller dersom det har vært brukt unormalt mye hagevann. Dette fremstår imidlertid som hypoteser uten støtte i faktiske opplysninger om As situasjon. Som nevnt må kommunen foreta en konkret vurdering av As tilfelle, og gjøre seg opp en mening om når det er mest sannsynlig at overforbruket har skjedd.
I mangel av holdepunkter for annet må det ha en klar formodning for seg at vannforbruket på en eiendom holder et noenlunde jevnt nivå fra ett år til et annet. Dersom overforbruket fordeles over de årene kommunen har stipulert As forbruk, vil han ha hatt et årlig forbruk på ca 340 kubikkmeter i perioden 2002 til 2008. Dette er 35 kubikkmeter høyere enn det målte forbruket han hadde i 2009, og en slik løsning fremstår umiddelbart som vesentlig mer sannsynlig enn at A har brukt ti ganger så mye vann i 2008 som i de foregående år. Kommunen bør kunne peke på konkrete faktiske forhold dersom den skal legge til grunn at overforbruket ikke har skjedd jevnt gjennom perioden.
Saksbehandlingen her er skriftlig, og jeg har som nevnt ovenfor ikke tilstrekkelig informasjon til å foreta den konkrete bevisvurderingen. Dette må kommunen selv gjøre, basert på den informasjon de sitter på om As eiendom. Dersom kommunen mener overforbruket har vært høyere i deler av perioden, må dette begrunnes nærmere.
Min konklusjon blir da at det foreligger en begrunnet tvil i saken og jeg ber derfor om at kommunen behandler saken på nytt og at jeg blir holdt orientert om den fornyete vurderingen kommunen foretar.»