• Forside
  • Uttalelser
  • Dekning av utgifter til skoleskyss – privatskole i nabokommune

Dekning av utgifter til skoleskyss – privatskole i nabokommune

En ungdomsskoleelev som byttet skole fra nærskolen til en privat skole i nabokommunen, ble innvilget skyss med buss fra hjemmet til den nye skolen. Elevens foreldre klaget og mente blant annet at skysstilbudet var i strid med sakkyndige anbefalinger og FNs barnekonvensjon.

Det forelå tvil om fylkesmannen i tilstrekkelig grad hadde vurdert og vektlagt de relevante hensyn som gjorde seg gjeldende i saken. Ombudsmannen hadde også innvendinger mot at fylkesmannen unnlot å vurdere anførslene knyttet til barnekonvensjonen. Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet behandling av saken.

Fylkesmannen behandlet saken på nytt, og fant etter en nærmere vurdering av reisetiden, elevens subjektive forhold og forholdet til barnekonvensjonens artikkel 3, ikke grunnlag for å endre det opprinnelige vedtaket.

Foreldrene søkte i 2009 om skoleskyss for datteren. Bakgrunnen for søknaden var at hun hadde byttet skole fra nærskolen til en privat skole i nabokommunen. Som vedlegg til søknaden fulgte uttalelse fra Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (Bupa), der det blant annet fremgikk at daglig bruk av offentlig kommunikasjon tur/retur den nye skolen, «vil representere en tilleggsbelastning for henne.»

Kommunen innvilget skoleskyss med buss fra hjemmet til den nye skolen.

Fylkesmannen stadfestet kommunens vedtak og la til grunn at skyss med offentlig kommunikasjon ville medføre en reisetid på ca 85 minutter. Det ble vist til bestemmelser i privatskolelova 4. juli 2003 nr. 84 om at retten til skoleskyss gjelder innenfor kommunegrensen for grunnskoleelever, og at det ved avgjørelsen av saken må foretas en konkret vurdering av hva som kan anses som en forsvarlig reisetid innenfor kommunegrensen. Videre uttalte fylkesmannen:

«I denne saken har kommunen fattet vedtak om å dekke skyssutgiftene for hele strekningen, også for de delene som ligger utenfor kommunegrensen. At daglig bruk av offentlig kommunikasjon tur/retur X representerer en tilleggsbelastning for henne, og at det har vært nødvendig for henne å bytte skole pga mobbing vil således ikke være avgjørende for vurderingen i forhold til spørsmålet om organisering og dekning av utgifter til skoleskyss.»

Foreldrene henvendte seg hit i mars 2010. Under henvisning til anbefalingen fra Bupa ble det blant annet anført at reisen med offentlig kommunikasjon ville bli for lang for datteren. De ønsket dekket transport med bil, noe som også ville halvere reisetiden. Det ble videre anført at det burde vært tillagt vekt at datteren ble tvunget til å bytte skole på grunn av mobbing, og at opplæringslova § 8-1 tredje ledd siste punktum må kunne anvendes overfor elever som blir mobbet. Foreldrene rettet også innvendinger mot at fylkesmannen ikke hadde vurdert deres anførsler om at kommunens vedtak er i strid med FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) 20. november 1989 art. 3.

Fylkesmannen ble herfra bedt om å redegjøre for om det i vedtaket ble vurdert om det skysstilbudet kommunen innvilget, ga eleven en akseptabel reisetid innenfor kommunegrensen, og eventuelt hvilke hensyn som ble tillagt vekt. Det ble videre bedt opplyst om fylkesmannen mente at opplysninger om elevers personlige forhold, i denne saken opplysningene i Bupas anbefaling, ikke vil ha betydning for avgjørelsen av om reisetiden er akseptabel. Fylkesmannen ble også bedt om å opplyse hvorvidt anførslene knyttet til barnekonvensjonen ble vurdert, og eventuelt årsaken til at dette ikke ble gjort.

I fylkesmannens svar ble det opplyst at vedkommende som behandlet saken der, har sluttet i sin stilling, men at hun likevel har bidratt til å besvare henvendelsen herfra.

På spørsmålet herfra om fylkesmannens vurdering av om skysstilbudet ga eleven en akseptabel reisetid, svarte fylkesmannen:

«Det ble foretatt en konkret vurdering av “vanlige” hensyn, men vi kan i dag ikke vise til hvilke hensyn som ble tillagt vekt. Reisetiden innad i kommunen ble vurdert som akseptabel. Avstanden fra hjemmet til kommunegrensen er 16,5 km. Opplysningene fra Bupa ble ikke tillagt vekt. Dette kan ha sammenheng med den vage formuleringen om “en tilleggsbelastning” i brevet … Det framstår ikke som utfordringen med å kjøre buss er uforsvarlig eller uakseptabel for A. Prinsipielt mener Fylkesmannen likevel at personlige forhold – blant annet psykisk modenhet, trygghetsopplevelse og evne til å klare seg på egen hånd – skal vurderes konkret ved avveining av om reisetiden er akseptabel. Aldersadekvat modenhet vil normalt kunne tillegges stor vekt.»

Videre ble det opplyst at barnekonvensjonen art. 3 ikke ble vurdert, fordi «man ikke fant det aktuelt, jf. opplysningen om reiseavstand innenfor kommunen.»

Foreldrene ga merknader til fylkesmannens svar. De mente at loven ikke var tilpasset sakens faktiske forhold, og at fylkesmannen derfor burde utøvd et rettferdig skjønn og vurdert saken ut fra den faktiske reiselengden, og ikke ut fra reiselengden frem til kommunegrensen. Videre ble det rettet innvendinger til fylkesmannens opplysninger om at tilrådningen fra Bupa var for vag.

Ved avslutningen av saken uttalte jeg:

«1. Reisetiden

Privatskolelova § 3-7 første ledd lyder:

«Elevane har rett til skyss etter reglane i opplæringslova § 7-1 første og andre ledd om skyss i grunnskolen, § 7-2 første ledd om skyss i den vidaregåande skolen, § 7-3 om skyss for funksjonshemma og mellombels skadde eller sjuke og § 7-4 om reisefølgje og tilsyn. Retten til skyss, reisefølgje og tilsyn for elevar i grunnskolar gjeld berre innanfor kommunegrensa i den kommunen der eleven bur.»

Av opplæringslova 17. juli 1998 nr. 61 § 7-1 første ledd følger at elever i 2.-10. trinn, som bor mer enn fire kilometer fra skolen, har rett til gratis skyss.

I en ombudsmannssak inntatt i årsmeldingen for 2009 side 203 ble det uttalt at det er opplæringslova med forarbeider som må legges til grunn ved tolkningen av bestemmelsene om skoleskyss, og at tidsangivelsen i Samferdselsdepartementets rundskriv N-4/85 om elevers maksimale reisevei, ikke lenger er anvendelig.

I forarbeidene til opplæringslova, Ot.prp. nr. 46 (1997-98), er det uttalt på side 85:

«Departementet understrekar at skoleskyss må organiserast slik at elevar får eiakseptabel reisetid … I vurderinga av akseptabel reisetid må gangtid og tid medtransportmidel sjåast i samanheng.»

I Utdanningsdirektoratets rundskriv Udir-3-2009 punkt 3, er følgende lagt til grunn:

«Opplæringslova § 7-1 regulerer skyss og innlosjering for elevar i grunnskolen. Det går ikkje fram av lova korleis skoleskyssen skal organiserast. Heller ikkje lova sine forarbeid inneheld konkrete vurderingar om forsvarleg reisetid.

Det er fleire omsyn å ta når ein skal vurdere kva som er forsvarleg reisetid. Eitrelevant omsyn er at barn får tilstrekkeleg fritid og tilstrekkeleg tid i heimen. Dette talar for å avgrense reisetida. Eit anna omsyn er effektiv og rasjonell organisering av skyssen. Kva som er akseptabel reisetid må derfor avgjerast etter ei konkret vurdering.»

Fylkesmannens vurdering av reisetiden synes å knytte seg til strekningen mellom hjemmet og kommunegrensen, med andre ord den strekningen kommunen har plikt til å dekke etter loven. Jeg kan ikke se at det kan åpnes for unntak fra bestemmelsene i privatskolelova om at retten til skyss bare gjelder innenfor kommunegrensen, selv om det er psykososiale årsaker til at eleven går på privat skole i en annen kommune. Utgangspunktet for fylkesmannens prøving av kommunens vedtak må derfor være om vedtaket innholdsmessig var i samsvar privatskolelova, selv om kommunen ga dekning for en noe lengre strekning.

Det må derfor først foretas en rettslig vurdering av spørsmålet om dekning av skoleskyssutgifter for strekningen mellom hjemmet og kommunegrensen. Deretter vil jeg knytte noen kommentarer til at vedtaket ga utgiftsdekning til buss for hele skoleveien.

I Utdanningsdirektivets rundskriv gis ingen uttømmende angivelse av hvilke hensyn som kan tas i betraktning ved vurderingen av om et skysstilbud vil gi en akseptabel reisetid. Som fylkesmannen opplyser i svarbrevet hit, vil personlige forhold kunne være et relevant moment ved vurderingen av om reisetiden er akseptabel. Fylkesmannen trekker frem elevens psykiske modenhet, trygghetsopplevelse og evne til å klare seg på egen hånd. Etter min mening må også helsemessige forhold, som i denne saken blant annet kom til uttrykk i uttalelsen fra Bupa, kunne få betydning ved vurderingen.

Innholdet i fylkesmannens vedtak etterlot tvil om det var foretatt en konkret vurdering av om kommunens skysstilbud innebar en akseptabel reisetid for eleven. I svaret på foreleggelsen herfra opplyste fylkesmannen at det ved behandlingen av klagen ble foretatt en slik vurdering, og at reisetiden innad i kommunen ble ansett å være akseptabel, under henvisning til at avstanden er 16,5 km. Fylkesmannen opplyste å ha lagt vekt på «vanlige» hensyn, uten at det kunne gjøres rede for de konkrete hensynene.

Fylkesmannens svar på hvilke hensyn som ble tillagt vekt ved vurderingen av om reisetiden var akseptabel, er utilstrekkelig for å avklare tvilen som ga grunnlag for undersøkelsen av saken. Det fremstår fortsatt som uklart hva fylkesmannen bygget avgjørelsen på. Fylkesmannen har bare vist til lengden på strekningen fra hjemmet til kommunegrensen og opplyst at reisetiden ble ansett akseptabel. Det fremgår ikke hvor lang reisetiden er på hver side av kommunegrensen. Det er heller ikke gitt opplysninger om gangtiden og ventetiden, og det er ikke foretatt en samlet vurdering av dette.

Videre er jeg ikke enig med fylkesmannen i at uttalelsen fra Bupa var uten betydning i saken. Begrunnelsen for at fylkesmannen ikke la vekt på denne, synes dels å være at den ikke ga tilstrekkelig konkrete opplysninger om elevens forhold, og dels at uttalelsen var knyttet til skyss med offentlig kommunikasjon på hele skoleveien, og således en reise lengre enn den privatskolelova gir rett til å få dekket utgiftene til. Bupas uttalelse må sies å gi indikasjoner om belastningen ved å benytte offentlig kommunikasjon, og burde derfor inngått som et moment ved fylkesmannens vurdering av om skysstilbudet var akseptabelt.

Ved denne vurderingen fremstår det kompliserende at det ble innvilget skyss til en lengre strekning enn kommunen er forpliktet til. Når det ønskes dekning av utgifter til privat transport, av hensyn til reisetid og psykososiale forhold, er det vanskelig å se at forlengelse av busstrekningen som dekkes, kompenserer for dette. Jeg er derfor i tvil om betydningen av forholdet og kan ikke se at fylkesmannen har belyst det.

2. Barnekonvensjonen

Forvaltningen har ved tolkning og skjønnsutøvelse i enkeltsaker plikt til å vurdere og ta hensyn til de folkerettslige forpliktelser som følger av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner Norge er bundet av. Plikten for offentlig forvaltning til å ta hensyn til våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, er fastslått i Grunnloven § 110 c første ledd.

Videre følger det av forvaltningsloven 10. februar 1967 § 34 andre ledd annet punktum at klageorganet plikter å vurdere de synspunkter som tas opp av klageren.

Fylkesmannen har opplyst at klagernes anførsler om at kommunens vedtak var i strid med barnekonvensjonen art. 3, ikke ble vurdert, og kan ved dette ikke sies å ha overholdt de ovenfor nevnte pliktene.

3. Konklusjon

Da det fremstår som uklart om fylkesmannen i tilstrekkelig grad har vurdert og lagt vekt på relevante hensyn som gjør seg gjeldende i saken, og anførslene knyttet til barnekonvensjonen ikke er vurdert, må min konklusjon bli at det knytter seg «begrunnet tvil» til forhold av betydning for avgjørelsen i saken, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 22 annet ledd.

Jeg må derfor be fylkesmannen om å behandle saken på nytt.»

Ved fylkesmannens nye behandling av saken ble det lagt til grunn at reisetiden med buss fra hjemmet og frem til kommunegrensen, isolert sett måtte anses akseptabel. Det ble deretter vurdert om elevens subjektive forhold tilsa at hun måtte gis rett til annet transportmiddel enn buss, og lagt til grunn at uttalelsene fra Bupa ikke kunne tillegges avgjørende vekt i forhold til hvilken rett eleven har etter privatskolelova § 3-7. Unnlatelsen av å kommentere anførslene knyttet til barnekonvensjonen ble ikke ansett å ha virket inn på vedtakets innhold. Fylkesmannens opprinnelige vedtak ble etter dette opprettholdt.