I sak 2007/678 ble saksbehandlingen hos skatteoppkreveren i X kommune i forbindelse med innkrevingen av As restskatt for inntektsårene 1997 og 1999 vurdert av ombudsmannen. As far hadde på vegne av sønnen søkt om ettergivelse av skattekravet ved flere anledninger. Søknadene hadde blitt avslått av kommunens skatteutvalg.
Ved avslutningen av saken ble det funnet grunn til å ta spørsmålet om ettergivelse burde vært innvilget både for restskatten og for gjenstående del av rentene opp til nærmere behandling her. I utgangspunktet var skatteutvalgets avgjørelser foreldet for behandling her ettersom lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 6 tredje ledd setter en frist på ett år for å klage til ombudsmannen. Etter instruks for ombudsmannen, fastsatt av Stortinget 19. februar 1980 § 4, er klagefristen likevel ikke til hinder for at ombudsmannen tar opp et forhold av eget tiltak på tross av foreldelsen.
Spørsmålet ble tatt opp med skatteoppkreveren i X kommune. På bakgrunn av skatteutvalgets siste vedtak og skatteoppkreverens innstilling til skatteutvalget, syntes det å fremgå at avslaget i skatteutvalget var basert på en oppfatning om at selv om vilkåret i skattebetalingsloven 21. november 1952 nr. 2 § 41 om «særlig alvorlig eller langvarig sykdom, varig invaliditet eller andre årsaker» var oppfylt, ville det ikke virke «særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende» å fastholde skatten. Skatteoppkreveren i X kommune ble, forutsatt at dette var en riktig forståelse av begrunnelsen for avslaget, bedt om en nærmere redegjørelse for at det i klagerens situasjon, med varig uførepensjon på grunn av en alvorlig sykdom og uten utsikter til inntektsgivende arbeid i overskuelig fremtid, ikke var «særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende» å fastholde skatten. Det ble bedt om en redegjørelse for klagers økonomiske situasjon, herunder utgifter til selvstendig bolig, samt til hans mulighet til å dekke utgifter som påløper en uføretrygdet med sikte på en akseptabel livskvalitet sett i lys av sykdommen i den perioden påleggstrekket på kr 1 500 ville gjelde.
I tillegg ble skatteoppkreveren bedt om å kommentere om ikke A på grunn av sin sykdom i depressiv fase ville oppleve et restskattekrav og særlig inndrivelsen av dette som en uforholdsmessig økonomisk belastning med forsterkende negativ betydning for hans helsetilstand sammenlignet med hvordan de fleste andre ville oppleve en lignende økonomisk situasjon. Om mulig ble det også bedt redegjort noe for bakgrunnen for at restskatten oppsto for de to årene.
I svarbrevet opplyste skatteoppkreveren at det ikke kan være tvil om at skatteutvalget har lagt til grunn at lovens krav til billighetsårsak var oppfylt. Det ble vist til at skattyter var 100 % ufør på grunn av sin psykiske tilstand. Videre synes det på det rene at skatteoppkrever og skatteutvalget var av den oppfatning at det ikke ville virke «særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende» å fastholde hele skatten, dette ut fra en vurdering av størrelsen på skattekravet sammenholdt med skattyters inntekt etter innvilget uføretrygd. En økonomisk beregning som forelå som vedlegg til saken for skatteutvalget viste et betalingsoverskudd på kr 2 194 etter at det med utgangspunkt i skattyters uførepensjon var gjort fradrag for skatt, underholdsbidrag, husleie, strøm, innboforsikring og utgifter til livsopphold etter fastsatt norm. Det var opplyst at skattyter 31. desember 2001 hadde bankinnskudd på kr 11 000 og ingen gjeld. På bakgrunn av disse opplysningene vedtok skatteutvalget å nedlegge et påleggstrekk i As uførepensjon på kr 1 500 per måned.
Bakgrunnen for at skattekravet oppsto, var at skattetrekket var satt for lavt. Skatteoppkreveren viste til at etter skattebetalingsloven § 46 har skattyter selv plikt til å sende inn de meldinger og opplysninger som er nødvendig for at ligningsmyndighetene skal få fastsatt og regulert forskuddstrekket. Det ble også vist til at Y skattefogdkontor i brev 18. februar 2003 la til grunn at skattefogdkontoret ikke kunne se at avgjørelsen led av saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for resultatet. Etter skatteoppkreverens syn, talte også Y skattefogdkontors vurdering for at skattyter hadde fått en korrekt behandling av sin klage og at skatteutvalgets avgjørelse var i samsvar med de vilkår for lemping som fremgår av skattebetalingsloven § 41 og SKDs melding nr. 12/02.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Etter lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt § 41 kan skatt settes ned eller ettergis «når det ellers på grunn av dødsfall, særlig alvorlig eller langvarig sykdom, varig invaliditet eller andre årsaker virker særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde hele skatten». Det synes å være enighet om at As helsesituasjon kommer inn under betegnelsen «særlig alvorlig eller langvarig sykdom, varig invaliditet eller andre årsaker». På bakgrunn av det som er opplyst om As tilstand er dette neppe tvilsomt.
Derimot har skatteoppkreveren og skatteutvalget kommet til at det ikke vil virke «særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende» å fastholde skatten. Synspunktet er særlig basert på en vurdering av skattyters økonomi. Det vises til at størrelsen på skattekravet har blitt sammenholdt med skattyters inntekt etter at uføretrygd ble innvilget. Som vedlegg til saken forelå en økonomisk beregning som gjennomgikk skattyters økonomiske situasjon, og hvor utgifter som skatt, underholdsbidrag, husleie, strøm, innboforsikring og utgifter til livsopphold etter fastsatt norm var tatt i betraktning.
De inntekts- og utgiftsposter som var tatt med i beregningen som gjennomgikk skattyters økonomiske forhold fremstår som relevante momenter i en vurdering av As situasjon. Jeg har derfor ingen merknader til at disse momentene ble trukket inn i vurderingen. Det forhold at skattetrekket hadde vært satt for lavt og at skattyter i slike tilfeller selv har plikt til å medvirke til at skattetrekket blir riktig fastsatt, vil også normalt kunne tillegges en viss vekt. Imidlertid må det i denne forbindelse tas i betraktning at manisk-depressive i depressiv fase er preget av redusert evne til å ta initiativ, og at dette begrenser de krav som kan stilles til aktiv opptreden fra skattyter for å få justert skattetrekket.
Ut fra de opplysninger som forelå da det ble søkt om ettergivelse, ville det være nærliggende å legge vekt på As helsesituasjon. Skatteutvalget var kjent med at A hadde fått innvilget varig uførepensjon på grunn av alvorlig sykdom da det siste avslaget ble truffet. For personer som er rammet av manisk-depressiv lidelse, vil inndrivelsen av et restskattekrav kunne ha negativ betydning for helsetilstanden. Personer som lever med denne lidelsen vil kunne oppleve prosessen knyttet til skattekravet som mer tyngende enn andre skattytere, noe som etter omstendighetene kan være et særlig viktig moment i vurderingen av om det vil være ubillig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde skatten.
I undersøkelsen av saken herfra ble skatteoppkreveren bedt om å kommentere om ikke A på grunn av sin sykdom i depressiv fase vil oppleve et ikke ubetydelig restskattekrav og særlig inndrivelsen av dette som en uforholdsmessig økonomisk belastning med forsterkende negativ betydning for hans helsetilstand sammenlignet med hvordan de fleste andre ville oppleve en lignende økonomisk situasjon. Skatteoppkreveren har i sitt svar hit ikke kommentert dette særskilt. Dette kan tyde på at As alvorlige sykdom ikke har blitt tilstrekkelig vektlagt i vurderingen av om skatten skulle ettergis.
Ut fra det som var opplyst om As totale livssituasjon, var det etter min mening særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde skatten da søknad om ettergivelse ble behandlet. Jeg har i den vurderingen lagt særlig vekt på As helsetilstand som synes å ha fått en mindre fremtredende plass i vurderingen enn alvorlighetsgraden skulle tilsi.
Spørsmålet om ettergivelse må avgjøres etter en helhetsvurdering. Konsekvenshensyn, likhetshensyn og hensynet til ikke å svekke den alminnelige betalingsviljen for skattytere flest tilsier at terskelen for å ettergi skatt ikke bør være for lav. I denne saken kan disse hensynene neppe være avgjørende innvendinger mot ettergivelse. As sykdomsbilde fremstår tilstrekkelig alvorlig til at faren for at ettergivelse i dette tilfellet vil føre til for liberal ettergivelsespraksis ikke fremstår som særlig stor.
Etter en helhetsvurdering av saken har jeg kommet til at det etter min mening var klart urimelig ikke å ettergi skattekravet. Jeg viser her til ombudsmannsloven § 10 annet ledd.
På bakgrunn av gjennomgangen av saken her, ber jeg derfor om at saken behandles på nytt. Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet av den fornyede vurderingen.»
Etter en fornyet vurdering vedtok skatteutvalget at restskatten skulle ettergis.