Fotografering av offentlig tjenesteperson uten samtykke

I forbindelse med en diskusjon mellom to privatpersoner og en trafikkbetjent om ileggelsen av et parkeringsgebyr, ble trafikkbetjenten fotografert. Betjenten hadde ikke samtykket til fotograferingen. Den kommunale parkeringstjenesten sendte i etterkant et brev til bileieren og ba om en skriftlig beklagelse for opptredenen. Parkeringstjenesten ba videre om at bilder som var tatt av trafikkbetjenten, ble slettet. Det ble opplyst at det ikke er tillatt å fotografere personer uten deres samtykke. Parkeringstjenesten orienterte om at dersom skriftlig beklagelse ikke ble gitt, kunne hendelsen bli politianmeldt.

Det er ikke krav om samtykke for å ta bilde av en offentlig tjenesteperson. På dette punket ga derfor kommunen uriktig informasjon i brevet til bileieren. Dette er uheldig, ikke minst fordi det samtidig ble gitt informasjon som kunne forstås slik at det var knyttet straffansvar til det å ta bilder uten slikt samtykke.

Sakens bakgrunn

To privatpersoner – A og B – ble ilagt offentlig parkeringsgebyr for stans av bil på fortau i strid med trafikkreglene. A og B – som befant seg ved bilen da parkeringsgebyret ble ilagt – bestred riktigheten av gebyret. Det oppsto en diskusjon mellom dem og den ansvarlige trafikkbetjenten. Under denne diskusjonen fotograferte A og B trafikkbetjenten.

Noen dager senere mottok A, som var eier av bilen, et brev fra den kommunale parkeringstjenesten i Horten kommune. I brevet anmodet kommunen A om å gi en uforbeholden skriftlig beklagelse for oppførselen mot betjenten. Videre anmodet kommunen om at bildene som var tatt av betjenten, ble slettet. Kommunen opplyste at det ikke er tillatt å fotografere personer uten deres samtykke. Dersom skriftlig beklagelse ikke ble mottatt, ville kommunen vurdere å politianmelde saken.

B skrev tilbake at han og A ikke ville gi noen skriftlig beklagelse, fordi de mente det var trafikkbetjenten som hadde oppført seg kritikkverdig.

A og B klaget på parkeringsgebyret, og saken ble brakt inn for tingretten, jf. forskrift om offentlig parkeringsgebyr § 7 siste ledd. Klagen førte ikke frem. Tingretten kom til at vilkårene for å gi parkeringsgebyr var oppfylt, og viste ellers til at retten ikke hadde kompetanse til å vurdere hensiktsmessigheten av ileggelsen. Retten vurderte det heller ikke som relevant for saken om partene hadde opptrådt klanderverdig mot hverandre.

A brakte deretter saken inn for Sivilombudsmannen. Hun mente at hun og B var blitt utsatt for kritikkverdig behandling fra kommunens side. Vedlagt klagen fulgte blant annet det tidligere nevnte brevet fra den kommunale parkeringstjenesten.

Våre undersøkelser

Etter en gjennomgang av As klage fant vi grunn til å ta opp med kommunen det som ble formidlet i brevet til A; om at det ikke er tillatt å fotografere personer uten deres samtykke. Vi spurte hvilket rettslig grunnlag kommunen bygget dette standpunktet på.

Kommunen svarte ombudsmannen at den nå hadde fått opplyst at det er tillatt å fotografere personer uten deres samtykke, men at det er krav om samtykke dersom fotografier skal publiseres. Kommunen erkjente følgelig at det var gitt feil opplysninger om dette i brevet til A. Samtidig fremholdt kommunen at fotograferingen ble oppfattet som del av en svært ufin opptreden mot parkeringsbetjenten. Dette var bakgrunnen for at kommunen i brevet til A orienterte om at saken kunne bli politianmeldt med mindre skriftlig beklagelse ble gitt. Kommunen viste til straffeloven § 156 annet ledd om at den som «ved skjellsord eller annen utilbørlig atferd forulemper en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten, straffes med bot».

Ombudsmannens syn på saken

Etter norsk rett gjelder det ikke krav om samtykke for å ta bilde av personer. Et krav om samtykke vil først kunne gjøre seg gjeldende ved offentlig visning eller gjengivelse, jf. åndsverkloven § 104.

Kommunen har erkjent at informasjonen som ble gitt i brevet til A, om at det kreves samtykke for å fotografere en person, var feil. Ombudsmannen tar erkjennelsen til etterretning.

I korrespondansen med ombudsmannen har kommunen vist til straffeloven § 156 om forulemping av offentlig tjenestemann. Dersom kommunen mente at A og B – gjennom sin opptreden overfor trafikkbetjenten – hadde overtrådt dette straffebudet, burde det fremgått tydelig av brevet til A at det var A og Bs atferd som var grunnlaget for varselet om politianmeldelse. Slik kommunen formulerte seg i brevet, kunne det lett oppfattes slik at også selve fotograferingen var straffbar.

Konklusjon

Det er ikke krav om samtykke for å ta bilde av en offentlig tjenesteperson. På dette punktet ga derfor kommunen uriktig informasjon i brevet til A. Dette er uheldig, ikke minst fordi det samtidig ble gitt informasjon som kunne forstås slik at det var knyttet straffansvar til det å ta bilder uten slikt samtykke.

Kommunen har allerede erkjent at den ga uriktig informasjon på dette punktet. Ombudsmannen finner etter dette å kunne avslutte behandlingen av saken.