A søkte om fritak fra kommunale avgifter for 2008 for 94 leiligheter i Hol kommune. Søknaden om fritak for renovasjonsavgift ble begrunnet med at leilighetene ennå ikke var tatt i bruk. Søknaden ble først avslått av kommunen og deretter av klagenemnda. A mente det var begått saksbehandlingsfeil, blant annet fordi kommunen hadde vist til vilkår som verken fulgte av lov eller forskrift, og fordi hans anførsel om renovasjonsavgift som vederlag for en ytelse, ikke var vurdert.
Det ble besluttet å undersøke saken nærmere. I brev til kommunen ble det vist til «Forskrift for avfallsbehandling i Hol kommune, vedtatt 24.06.2004» § 14 tredje ledd, første punktum, som lyder;
«For hytter, støler og fritidseiendommer påløper gebyr fra og med året etter at tillatelse til oppføring av bygget er gitt»
Det ble vist til at forskriftens virkeområde i følge § 2 er «alle registrerte grunneiendommer hvor det oppstår husholdningsavfall», og at forskriften § 14 derfor i realiteten synes å utgjøre et unntak fra § 2. Kommunen ble bedt om å redegjøre for forholdet mellom disse to bestemmelsene.
Videre ble det bedt om en redegjørelse for hvilken adgang kommunen mente den hadde til å kreve renovasjonsavgift «fra og med året etter at tillatelse til oppføring av bygget er gitt», uavhengig av om eiendommen var tatt i bruk på dette tidspunktet. Endelig ble kommunen bedt om å redegjøre for sitt synspunkt om at det ikke var hjemmel for å gi fritak for fritidseiendommer.
Kommunen opplyste at § 2 viste til hvilke eiendommer som omfattes av forskriften, mens § 14 viste til hvilke eiendommer som skulle betale renovasjonsavgift.
Tidligere hadde kommunen krevd renovasjonsavgift først når midlertidig brukstillatelse eller ferdigattest forelå, men bare 10 % av fritidsboligene som fikk byggetillatelse leverte inn midlertidig brukstillatelse eller ferdigattest. Bakgrunnen for forskriftens § 14 tredje ledd (om at gebyr påløper fra og med året etter oppføringstillatelse) var at man ønsket å unngå en situasjon der fritidseiendommer som var tatt i bruk og reelt sett produserte avfall, ikke betalte renovasjonsavgift. Ordningen var i følge kommunen i samsvar med selvkostprinsippet.
Kommunen opplyste at den var særdeles restriktiv med å gi fritak for fritidseiendommer. Det var gitt fritak i noen tilfeller der bygningene var ubeboelige/i dårlig byggteknisk tilstand. Det ble vist til retningslinjene til regulativ for avfallsbehandling i Hol kommune, saksnr 97/06 andre avsnitt, der det står at det kan gis fritak for eiendommer som er fraflyttet og står tomme, under nærmere regulerte forutsetninger. Kommunen viste til at leilighetene denne saken gjelder var tatt i bruk mot slutten av 2008, og at det slik sett uansett var riktig at klager skulle betale renovasjonsavgift for 2008.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Forurensningsloven 13. mars 1981 nr. 6 kapittel 5 gir kommunen rett og plikt til å ha en renovasjonsordning. Den kommunale innsamlingsordningen medfører at den enkelte som omfattes, plikter å betale renovasjonsgebyr jf. forurensningsloven § 34. Det følger direkte av bestemmelsen at gebyret ikke kan overstige kommunens kostnader. Denne begrensningen er det som gjerne omtales som selvkostprinsippet. Begrunnelsen for selvkostbegrensningen er at avfallsgebyret skal være betaling for en kommunal ytelse, og ikke et skattegrunnlag. I forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 11 (1979-1980) side 144 flg., heter det bl.a.:
«I og med at avfallsgebyret skal være betaling for en kommunal ytelse, skal gebyret i utgangspunktet fastsettes i forhold til hva det koster å betjene den enkelte avfallsleverandør. Avvik fra dette må godtas ut fra beregningstekniske hensyn.»
Selv om det ved en lovendring i 1993 ble åpnet for differensierte gebyrer for å fremme «avfallsreduksjon og økt gjenvinning», synes det ikke å ha vært meningen å endre ovennevnte utgangspunkt. Selvkost skal altså i prinsippet tilstrebes i den enkelte sak, og det er slik sett ikke tilstrekkelig at den enkelte sektor drives uten overskudd. Dette samsvarer med det Høyesterett har uttalt om selvkostprinsippet i dom inntatt i Rt. 2004 side 1603. Dommen gjelder selvkostprinsippet ved delingsforretninger, men jeg antar at de generelle uttalelser som gis i dommen kan ha betydning også i andre sammenhenger der det ligger en selvkostbegrensning på kommunale gebyrer.
Det kan imidlertid ikke kreves at gebyret må beregnes nøyaktig i hver enkelt sak. Kommunen må ha adgang til å legge til grunn gjennomsnittsbetraktninger for kostnadene i et område. Også andre grovsorteringer kan av beregningstekniske hensyn etter omstendighetene være i samsvar med selvkostprinsippet.
Det er imidlertid vanskelig å se at selvkostprinsippet tillater at en kommune innkrever renovasjonsgebyr for en eiendom som rent faktisk ikke er i bruk, og som heller ikke lovlig kan tas i bruk. I et slikt tilfelle har kommunen neppe noen plikt etter forurensningsloven § 30 til å etablere en renovasjonsordning for den aktuelle eiendommen, i det eiendommen vanskelig kan karakteriseres som privat husholdning i § 27 forstand. Det følger i så fall direkte av forurensningsloven § 34 fjerde ledd første punktum at gebyr ikke skal betales, i det eiendommen ikke vil være omfattet av ordning for innsamling av avfall. Synspunktene er i samsvar med det ombudsmannen tidligere har uttalt, for eksempel i ombudsmannens årsmelding for 1983 side 71 (Somb-1983-36) og årsmeldingen for 1986 side 109 (Somb-1986-51).
Det er imidlertid forståelig at kommunen har behov for å iverksette innkreving på et mer eller mindre fastsatt tidspunkt, og det vil kunne oppstå problemer av rent bevismessig art i forhold til om fritidseiendommer som ikke har fått midlertidig brukstillatelse eller ferdigattest benyttes eller ikke. Det synes derfor ikke å være i strid med loven at forskrift om avfallsbehandling i Hol kommune § 14 tredje ledd slår fast at gebyr som hovedregelpåløper fra og med året etter at tillatelse til oppføring er gitt. Dette gir en regel som er rettsteknisk enkel å praktisere, og den vil antakelig i mange tilfeller gi et rimelig resultat. Forutsetningen for dette er imidlertid at det er rettslig adgang til å dispensere fra gebyrplikten, og at denne dispensasjonsadgangen praktiseres i samsvar med selvkostprinsippet. I forskriften § 14 tredje ledd annen setning, er det gitt en slik dispensasjonshjemmel for fritidseiendommer, der det heter at kommunen kan gi fritak dersom «eier eller fester kan dokumentere at bygningen ikke er tatt i bruk». Såfremt denne dispensasjonsadgangen praktiseres i samsvar med det som er sagt ovenfor, vil eiere av eiendommer som verken rent faktisk bruker eiendommen, eller som lovlig kan gjøre det, kunne få fritak for renovasjonsgebyr.
Kommunen har fremholdt at den er «særdeles restriktiv» med å gi fritak for fritidseiendommer. Det er imidlertid ikke i særlig grad utdypet hva som ligger i dette, eller hva som vil være avgjørende for at fritak eventuelt kan innvilges. I de tilfellene der det er tale om fritidseiendommer som ikke er godkjent for bruk, og heller ikke rent faktisk er tatt i bruk, er det mye som taler for at en slik restriktiv holdning vil være i strid med selvkostprinsippet.
Hol kommune bes på denne bakgrunn om å behandle klagerens søknad om fritak fra renovasjonsgebyr på nytt. For de eiendommene som ble godkjent for bruk i slutten av 2008, bør også delvis fritak for årsgebyret vurderes. Vurderingen av fritakssøknadene bør skje i samsvar med det som er sagt om selvkostprinsippet ovenfor. Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet av den fornyede vurdering.»