Uttalelse
Sakens bakgrunn
Klagen gjelder Fylkesmannens beslutning 11. desember 2015 om ikke å iverksette lovlighetskontroll av Drammen kommunes kommuneplanvedtak 5. oktober 2015, jf. kommuneloven § 59 nr. 5.
I kommuneplanen er Marienlystområdet i Drammen avsatt til hovedformål «bebyggelse og anlegg», med underformål «transformasjonsområde for byutvikling».Det fremgår av bestemmelser til arealdelen punkt 7.1 at det innenfor slike områder skal utvikles en «bymessig og variert bebyggelse med blandet formål, med hovedvekt på bolig». I tidligere kommuneplan for Drammen var området avsatt til hovedformål «Byggeområder», med underformål «Friområder (Park, lekeplasser, idrettsplasser, turområder, skibakke).»
Aksjonskomiteen anmodet 19. oktober 2015 Fylkesmannen om å foreta lovlighetskontroll av kommunens planvedtak. Anmodningen ble begrunnet med at reglene om konsekvensutredning i plan- og bygningsloven ikke var overholdt, og at kommunens forpliktelser etter Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen ikke var oppfylt. Aksjonskomiteen viste i denne sammenheng til at
«område for ‘offentlig formål og friområde med underformål idrettsplass’ i revisjon av kommuneplanens arealdel er vedtatt omdisponert til ‘transformasjonsområde for byutvikling’ … uten at en fullverdig konsekvensutredning var foretatt før planvedtaket ble fattet. Dette har i denne saken spesiell relevans i forhold til barn og unges oppvekstvilkår.»
Aksjonskomiteen viste også til formålsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 1-1 siste ledd, hvoretter barn og unges oppvekstsvilkår skal ivaretas i planleggingen.
Som begrunnelse for å avstå fra å foreta lovlighetskontroll av kommunens planvedtak, viste Fylkesmannen i beslutningen 11. desember 2015 blant annet til at anmodningen om lovlighetskontroll kun dreide seg om forhold rundt konsekvensutredning av barn og unges interesser knyttet til Marienlystområdet, og dermed bare gjaldt en avgrenset del av kommuneplanvedtaket. Hun bemerket at det ikke forelå indikasjoner på at det heftet feil ved selve saksbehandlingen i bystyret, og at det ikke syntes å hefte usikkerhet rundt planprosessen som helhet.
Fylkesmannen vektla videre at kommunen ikke anså arealbruken som endelig fastlagt gjennom kommuneplanen, men at den skulle utredes nærmere, og at dette fremgikk av kommuneplanen.
Fylkesmannen understreket også at kommuneplanvedtak ikke kan påklages. Hun uttalte at «[d]et må etter vårt syn utvises forsiktighet med å ta slike vedtak opp til lovlighetskontroll». Fylkesmannen fant at saken ikke var av slik prinsipiell karakter at dette tilsa at det burde utføres lovlighetskontroll med vedtaket. Hun uttalte at «[d]ersom det her åpnes for en slik kontroll, kan dette skape en uheldig presedens i liknende saker.»
I klage til ombudsmannen 17. desember 2015 fremmet aksjonskomiteen en rekke innvendinger mot Fylkesmannens beslutning. Aksjonskomiteen utdypet klagen og oversendte ytterligere dokumentasjon ved en rekke brev.
Aksjonskomiteen viste særlig til at Fylkesmannen ikke hadde vurdert og tatt stilling til om kommunen hadde overholdt forskriftene om konsekvensutredning og de rikspolitiske retningslinjene. Komiteen anførte blant annet at de påberopte saksbehandlingsfeilene måtte få følger for gyldigheten av vedtaket, selv om de gjaldt en avgrenset del av planen. Det ble videre innvendt at pliktig konsekvensutredning ikke kan utsettes til et lavere plannivå. Komiteen mente dessuten at saken var av prinsipiell karakter idet den gjaldt hensynet til barn og unges oppvekstsvilkår, så vel som forståelsen av regelverket for konsekvensutredning ved behandling av kommuneplanens arealdel.
Undersøkelser herfra
Ombudsmannen fant grunn til å undersøke saken nærmere.
I brev 25. april 2016 til Fylkesmannen i Buskerud spurte ombudsmannen om Fylkesmannen hadde vurdert kommunens planarbeid opp mot kravene til konsekvensutredning slik disse følger av plan- og bygningsloven og konsekvensutredningsforskriften, samt de kravene som stilles til kommunens planarbeid i Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. For det tilfellet hun ikke hadde vurdert dette, ble Fylkesmannen spurt om hun hadde foretatt en tilstrekkelig forsvarlig vurdering av om det burde foretas lovlighetskontroll av kommunens planvedtak.
Fylkesmannen ble videre spurt om hun hadde vurdert spørsmålet om hvorvidt lovlighetskontroll skulle foretas i lys av at saken gjelder barn og unges interesser i planarbeidet, og i lys av sin særskilte rolle ved ivaretakelsen av disse interessene. Ombudsmannen viste i denne sammenheng til at hensynet til den offentlige forvaltningens omdømme og behovet for å ivareta grunnleggende nasjonale målsettinger, er viktige begrunnelser for reglene om lovlighetskontroll.
Endelig ba ombudsmannen Fylkesmannen om å gi en nærmere begrunnelse for sin påstand om at det faktum at kommuneplanvedtak ikke kan påklages, tilsier at det må utvises forsiktighet med å ta vedtaket opp til lovlighetskontroll. Ombudsmannen viste i denne sammenheng blant annet til sin tidligere uttalelse 22. mars 2016 (SOM-2011-1001).
Fylkesmannen besvarte ombudsmannens undersøkelse 26. mai 2016.
Fylkesmannen svarte at hun ved avgjørelsen av om det skulle foretas lovlighetskontroll, «hadde vurdert både kommunens planarbeid og saksbehandling for øvrig tilknyttet kommuneplanvedtaket».
Hun bemerket at barn og unges interesser og endringen av arealformålet var vurdert i planprosessen, og at dette fremgikk i flere dokumenter som dannet grunnlag for kommunens endelige vedtak.
Hun viste blant annet til punkt 10.1 i planbeskrivelsen, benevnt Samlet vurdering av konsekvenser, der det er var inntatt en generell vurdering av planens konsekvenser for barn og unge, samt gitt retningslinjer for videre plan- og bygningsarbeid. Videre viste hun til to dokumenter der omdisponeringen av Marienlystområdet fra friområde til «transformasjonsområde for byutvikling» var vurdert særskilt – nemlig notatene Kommuneplanens arealdel – Vurdering av arealinnspill 30. september 2014 og Vedlegg til sluttbehandling av kommuneplanens arealdel 29. mai 2015.
Fylkesmannen viste videre til at hun i forbindelse med anmodningen om lovlighetskontroll ba Drammen kommune om en uttalelse om saken. Fra brev av 27. oktober 2015 utarbeidet av Asplan Viak siterte hun:
«Konsekvensutredningen inngår som en del av den samlede planbeskrivelsen, og samlet ligger det mye informasjon i planbeskrivelsen med tilhørende vedlegg om de strategiske valgene som er gjort i planen, bakgrunnen for valgene som er gjort, og forutsetninger for ny eller endret arealbruk. Konsekvensutredningen gir en beskrivelse av planens vesentligste konsekvenser, og inngår som en del av et større beslutningsunderlag som den må leses i sammenheng med.
Konsekvensutredningen for arealendringer er gjort med utgangspunkt i de strategiske plangrepene som framgår av planen, og hvordan planen søker å sikre overordnede sammenhenger …
Konsekvensutredningen svarer ut detaljeringsnivået som ligger i kommuneplanen, og kan ikke beskrive konsekvenser for barn og unge mer i detalj for hvert av transformasjonsområdene på dette plannivået. Nærmere løsninger og konsekvenser skal utvikles gjennom helhetlige områdeprogrammer eller reguleringsplan for transformasjonsområdene slik kommuneplanen stiller krav om. Etter dette kan det utarbeides detaljreguleringsplaner for utbygging.»
Fylkesmannen viste så til vurderingstemaet i veileder fra Kommunal- og regionaldepartementet, H-2013-2299, der det fremgår at det er et sentralt kriterium at det må hefte usikkerhet ved avgjørelsens lovlighet dersom saken skal tas opp til lovlighetskontroll. Hun uttalte deretter:
«’Avgjørelsen’ er i denne saken kommuneplanvedtaket som helhet. Det foreligger ingen indikasjoner på at det er feil ved selve saksbehandlingen i bystyret. Det synes heller ikke å foreligge feil ved saksforberedelse, høringsprosess, utredninger, osv. ved planprosessen sett som en helhet.
Anmodningen om lovlighetskontroll gjelder kun et mindre område i kommuneplanen, og gjelder eventuell manglende konsekvensutredning av barn og unges interesser på dette ene begrensede området.
Fylkesmannen har vurdert saken, herunder konsekvensutredning og hensynet til barn og unges interesser, ved gjennomgang av dokumentene som finnes i saken og av selve kommuneplanvedtaket. Det fremstår som klart at kommunen ser at formålsendringen kan ha betydning for interessene til barn og unge som bor i gangavstand fra Marienlyst, men at den også vil gi en viktig mulighet for utvikling av nye fellesgoder for hele byen. Vi viser i denne forbindelse til drøftingsnotatet av 29. mai 2015, spesielt den delen vi har uthevet. Barn og unges interesser må etter vårt syn ses som en helhet for alle barn og unge i en kommune, og ikke kun på enkelte mindre arealer.
….
Det er videre klart at Drammen kommune ikke anser at arealbruken på Marienlyst er endelig fastlagt gjennom kommuneplanen, men at dette skal utredes nærmere. Det fremgår tydelig at kommunen forutsetter at det skal gjennomføres detaljert konsekvensutredning når det utarbeides reguleringsplan for Marienlystområdet.»
Fylkesmannen henviste også til sin høringsuttalelse 19. februar 2015, der det fremgikk at Fylkesmannen anså planforslaget for å ivareta nasjonale føringer for barn og unge på en god måte.
Etter en samlet vurdering av saken fastholdt Fylkesmannen at det ikke heftet slik usikkerhet ved kommuneplanvedtaket at dette tilsa at vedtaket burde tas opp til lovlighetskontroll. Hun understreket at hun også hadde vurdert andre forhold som etter veilederen H-2013-2299 kunne tilsi lovlighetskontroll.
Fylkesmannen besvarte til slutt ombudsmannens forespørsel om en nærmere begrunnelse for synspunktet om at det at et kommuneplanvedtak ikke kan påklages, tilsier at det må utvises tilbakeholdenhet med å ta slike vedtak opp til lovlighetskontroll. Hun presiserte at hun med dette mente
«å understreke at lovgiver har tatt inn i plan- og bygningsloven § 11-15 tredje ledd at kommuneplanvedtak ikke kan påklages. Det er dermed som utgangspunkt ikke tenkt at enkeltpersoner, interessegrupper, mv. skal få prøvet dette vedtaket i ettertid …
Det er klart at lovlighetskontroll er ment som en sikkerhetsventil til normale klagemuligheter, og at dette også vil omfatte kommuneplanvedtak. Det er imidlertid ikke slik at krav om lovlighetskontroll i slike saker uten videre skal føre til at Fylkesmannen tar saken opp av eget tiltak. Vi har ment å understreke at det må gjøres en grundig vurdering både av saken og av eventuelle virkninger av lovlighetskontroll før saken tas opp av eget tiltak.»
Fylkesmannen kommenterte deretter ombudsmannens uttalelse 22. mars 2016 (SOM-2011-1001).
Ved brev 6. juni 2016 innga klager merknader til Fylkesmannens svar.
Etter klagers syn oppfylte de av kommunens vurderinger som Fylkesmannen viste til, ikke kravene som må oppstilles til en konsekvensutredning. Videre mente klager at kommunens, og dermed også Fylkesmannens, vurderinger dels hvilte på feil faktum. Klager bemerket at det lå fast at det ikke var utarbeidet noen egen konsekvensutredning for Marienlystområdet.
Klager anførte videre at når Fylkesmannen fortsatt vektla at det skulle utarbeides konsekvensutredning på lavere plannivå, viste dette at Fylkesmannen har misforstått sakens kjernespørsmål.
Endelig påpekte klager ulike konsekvenser nedbyggingen av Marienlystområdet ville ha for barn og unge, og viste til en rekke forhold som etter klagers syn talte for at Fylkesmannen skulle ta kommuneplanvedtaket opp til lovlighetskontroll.
Ved brev 25. august 2016 kom klager med ytterligere merknader til saken.
Ombudsmannens syn på saken
Drammen kommunes kommuneplanvedtak er ikke et enkeltvedtak som kan påklages, men en avgjørelse som kan være gjenstand for lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59 nr. 5. Fylkesmannen har i denne saken besluttet å ikke foreta noen kontroll av lovligheten av kommunens kommuneplanvedtak.
Vurderingen av om Fylkesmannen på eget initiativ skal foreta lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59 nr. 5, er skjønnsmessig. Fylkesmannen har altså ingen plikt til å foreta lovlighetskontroll etter denne bestemmelsen.
Det følger av sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd at ombudsmannen bare kan uttale seg om slike skjønnsmessige vurderinger dersom det foreligger mangler ved skjønnet. Det kan blant annet være tilfelle dersom skjønnet som er utøvet bygger på en uriktig rettsoppfatning.
Det fremgår av Fylkesmannens beslutning 11. desember 2015, og av hennes svar hit, at Fylkesmannen har funnet at det ikke hefter slik usikkerhet ved vedtaket at dette tilsier at vedtaket bør tas opp til lovlighetskontroll. Ved vurderingen har Fylkesmannen vektlagt at det ikke er indikasjoner på at det foreligger feil ved selve saksbehandlingen i bystyret, eller ved saksforberedelse, høringsprosess, utredninger mv ved planprosessen som helhet. Hun viser videre til sin høringsuttalelse 19. februar 2015, der det fremgår at hun anser at planforslaget samlet sett ivaretar barn og unges interesser på en god måte.
I plan- og bygningsloven § 4-2 heter det:
«Alle forslag til planer etter loven skal ved offentlig ettersyn ha en planbeskrivelse som beskriver planens formål, hovedinnhold og virkninger, samt planens forhold til rammer og retningslinjer som gjelder for området. For regionale planer og kommuneplaner med retningslinjer eller rammer for framtidig utbygging og for reguleringsplaner som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn, skal planbeskrivelsen gi en særskilt vurdering og beskrivelse – konsekvensutredning – av planens virkninger for miljø og samfunn.»
De nærmere kravene om konsekvensutredning følger av forskrift. Planarbeidet i denne saken ble igangsatt i 2013, og planforslaget ble lagt ut på høring i oktober 2014. På dette tidspunkt var det konsekvensutredningsforskriften av 2009 som gjaldt, og i det følgende tas det utgangspunkt i den.
Av forskriften § 6 fremgår det at for planer etter plan- og bygningsloven skal det utarbeides et forslag til planprogram. Forslaget til planprogram skal redegjøre for hvilke forhold som vil bli utredet og belyst i planforslaget med utgangspunkt i relevante rammer og krav gitt i forskriften § 9 og vedlegg III. Forslaget skal ved revisjon av kommuneplanens arealdel skille mellom utredninger av enkeltområder og utredninger av planen som helhet.
Av det endelige planprogrammet vedtatt 17. desember 2013 fremgikk følgende under overskriften Endring av eksisterende områder og nye utbyggingsområder i punkt 4 om konsekvensutredninger:
«Konsekvensene av større endringer i eksisterende områder vil bli vurdert. Alle nye utbyggingsområder skal konsekvensutredes.»
Av § 9 i forskriften følger det at planforslag skal utarbeides på bakgrunn av fastsatt planprogram og i lys av relevante krav til dokumentasjon gitt i vedlegg III. Konsekvensutredningen skal være tilpasset plannivået og være relevant i forhold til de beslutninger som skal tas.
Det følger videre av bestemmelsen at:
«Konsekvensutredningen av arealdelen skal beskrive virkninger for miljø og samfunn av nye områder for utbygging eller vesentlig endret arealbruk i eksisterende byggeområder. Omfang og nivå på utredning av enkeltområder må tilpasses områdets størrelse, utbyggingens omfang og antatte konfliktgrad. Det skal også gis en vurdering av virkningene av de samlede arealbruksendringene for miljø og samfunn.»
Det er utgitt en veileder til regelverket, Konsekvensutredninger. Kommuneplanens arealdel (T-1493), utarbeidet av Miljødepartementet i 2012. Også av denne fremgår det at det skal gis en beskrivelse av virkningene både av de enkelte utbyggingsområdene hver for seg, og av de samlede arealbruksendringene i planen. Det gis også veiledning om hvilke krav som kan oppstilles til detaljeringsgraden i utredningen av enkeltområder.
I veilederens punkt 2 drøfter departementet for eksempel skillet mellom hvilke forhold som bør inngå i konsekvensutredningen av arealdelen, og hvilke forhold som bør avklares og belyses i videre regulering. Her heter det blant annet:
«For kommuneplanens arealdel bør fokus for konsekvensutredningen være å besvare spørsmål knyttet til lokalisering og arealformål. Utredningen må få frem:
• viktige miljø- og samfunnsverdier i de foreslåtte utbyggingsområdene
• virkningene utbyggingen kan få for disse verdiene
• hva som kan gjøres for å avbøte negative virkninger
Et sjekkspørsmål kan være: ‘hva må vi vite for å kunne ta stilling til forslag til ny eller endret arealbruk?’
Mer detaljerte forhold som for eksempel utforming og detaljtilpasning av utbygging til omgivelsene, er normalt naturlig å avklare ved senere regulering…»
I punkt 3 i veilederen uttales det at spørsmål om fremtidig utbygging eller ikke, samt hvilket arealformål områdene skal ha, vil være særlig relevante tema for utredning når beslutninger skal tas om arealbruk på et overordnet nivå.
Av veilederen punkt 4 om planforslag fremgår det at:
«Vedtak om nye utbyggingsområder i kommuneplanens arealdel innebærer en juridisk bindende avklaring av arealformål. Konsekvensutredning på dette plannivået skal gi et godt nok beslutningsgrunnlag for å vurdere om det aktuelle området egner seg for den foreslåtte arealbruken.»
Om endringen i arealformålet for Marienlystområdet fra friområde til utbyggingsområde skulle vært gjenstand for en særskilt konsekvensutredning, må besvares på bakgrunn av planprogrammets bestemmelser, sammenholdt med forskriftskravene som er gjennomgått ovenfor.
Fylkesmannen har, gjennom sin henvisning til uttalelsen fra Asplan Viak, fremholdt at konsekvensutredningen som er utarbeidet, svarer til detaljeringsnivået som ligger i kommuneplanen, og at nærmere utredning av konsekvenser og løsninger må utstå til senere planarbeid. Fylkesmannen har også vektlagt at Drammen kommune ikke anser at arealbruken på Marienlyst er endelig fastlagt gjennom kommuneplanen, men at det er forutsatt at det skal gjennomføres detaljert konsekvensutredning når det utarbeides reguleringsplan for området.
Som det fremgår av gjennomgangen over, innebærer vedtak om nye utbyggingsområder i kommuneplanens arealdel en juridisk bindende avklaring av arealformålet for områdene. Spørsmål om hvilket arealformål et område skal ha, herunder spørsmål om det finnes alternative arealformål som egner seg for området, eventuelt om det finnes alternativ lokalisering av fremtidig bebyggelse, må dermed utredes før beslutninger skal tas om arealbruk på dette plannivået. Slik ombudsmannen ser det, er det ikke anledning til å unnlate å konsekvensutrede disse spørsmålene under henvisning til at det skal gjennomføres detaljert konsekvensutredning når det utarbeides reguleringsplan. På reguleringsplan-stadiet skal det ikke lenger tas stilling til hva som er et hensiktsmessig arealformål for området.
Dersom endringen av arealformålet for et område har virkninger ut over de rent lokale, tilsier også dette etter ombudsmannens syn at områdets arealformål bør utredes på kommuneplannivå. Ved konsekvensutredninger på senere planstadier vil det være fare for at en mister av syne konsekvenser som går utover de mer lokale. Denne problemstillingen synes å være relevant for Marienlystområdet, som på grunn av sin sentrale beliggenhet trolig tiltrekker seg brukere fra større deler av kommunen.
I denne saken er det videre et spørsmål om kommunen i sitt planarbeid i tilstrekkelig grad har ivaretatt hensynet til barn og unges oppvekstsvilkår, jf. plan- og bygningsloven § 1-1 og de Rikspolitiske retningslinjene for barn og unges interesser i planleggingen. Av retningslinjene går det blant annet frem at svært mange av plankonfliktene i tilknytning til barn går ut på at lekeområder tas i bruk til andre formål. Dette gjelder naturlige lekeområder, som ubebygde tomter og løkker der barn har gode utfoldelsesmuligheter, samt områder som spesielt er regulert til utendørs opphold.
Klager har i flere henvendelser til Fylkesmannen og ombudsmannen påpekt at endringen av arealformålet for området er av særlig betydning for barn og unge i kommunen. Det er pekt på at området er en viktig arena for organisert og uorganisert aktivitet for barn og unge i sentrumsområdene, men også, som følge av sin sentrale beliggenhet, for barn og unge fra øvrige områder i kommunen.
Slik saken er opplyst, fremstår Marienlystområdet som et område med særpreg. Størrelsen av området er ikke ubetydelig, og konfliktgraden knyttet til omregulering fra friområde til utbyggingsområde må i alminnelighet anses som høy, særlig i sentrale områder. Det fremgår også av kommunens egne vurderinger at en utbygging av området vil innebære en irreversibel nedbygging og privatisering av offentlige friarealer. Til tross for at en endring av arealformålet synes å kunne få særlig betydning for barn og unges bruk av området, kan ikke ombudsmannen se at det er foretatt noen konsekvensutredning med sikte på å ivareta barn og unges interesser.
Fremfor å undersøke hvilke krav til konsekvensutredning som gjør seg gjeldende i saken, synes Fylkesmannen å ha konsentrert sine undersøkelser rundt spørsmålet om det foreligger andre feil ved kommuneplanvedtaket. De av Fylkesmannens argumenter som knytter seg til kravene om konsekvensutredning mer konkret, synes dels å hvile på en uriktig rettsoppfatning. Samlet medfører dette etter ombudsmannens syn at det foreligger begrunnet tvil om forhold av betydning for saken.
En viktig begrunnelse for reglene om lovlighetskontroll er behovet for å ivareta nasjonale målsettinger. En slik nasjonal målsetning er at hensynet til barn og unge skal ivaretas i kommunenes planarbeid. Dette kommer til uttrykk i formålsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 1-1 siste ledd, så vel som i de Rikspolitiske retningslinjene for å styrke barn og unges interesser i planleggingen.
Kommuneplanvedtak er som nevnt ikke enkeltvedtak som kan påklages. Dersom det oppstår tvil om et kommuneplanvedtak er ulovlig som følge av at nasjonale målsetninger ikke er tilstrekkelig ivaretatt, er lovlighetskontroll etter § 59 den eneste muligheten for å få prøvet dette utenfor domstolene.
Ombudsmannen har uttalt seg om barn og unges interesser i planarbeidet i flere saker, se blant annet uttalelse 9. mars 2010 (SOM-2009-2016) og uttalelse 18. oktober 2013 (SOM-2012-136). Det kan i denne saken være grunn til å fremheve følgende utdrag fra førstnevnte uttalelse:
«Barn og unge er en sårbar gruppe som er avhengig av at andre fremmer deres interesser for at de skal bli hørt og tatt hensyn til. Dette gjelder ikke minst i plan- og byggesaker, og er bakgrunnen for at myndighetene som behandler slike saker er gitt et særlig ansvar for å ivareta barn og unges interesser. At myndighetene er seg bevisst dette ansvaret og foretar de utredningene og vurderingene de skal, er viktig for å oppnå et godt resultat i den enkelte saken. Manglende utredning og vurdering av slike hensyn kan dessuten svekke folks tillitt til forvaltningen, også ut over den konkrete saken det gjelder.»
Konklusjon
Fylkesmannens beslutning 11. desember 2015 og svar hit reiser spørsmål om Fylkesmannen har foretatt nødvendige undersøkelser i saken. Fylkesmannens beslutning synes videre dels å bygge på en uriktig rettsoppfatning.
Det knytter seg etter dette begrunnet tvil til forhold av betydning for saken, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd. Jeg ber derfor Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.
Ved den nye vurderingen ber jeg Fylkesmannen om å vurdere spørsmålet om lovlighetskontroll i lys av at saken gjelder barn og unges interesser i planarbeidet, og i lys av sin særskilte rolle ved ivaretakelsen av disse interessene. Jeg ber videre om å bli holdt orientert om Fylkesmannens fornyete vurdering.