Sakens bakgrunn
På bakgrunn av klage fra en pasient opprettet Fylkesmannen i Nord-Trøndelag i januar 2016 tilsynssak mot Helse Nord-Trøndelag HF om ulovlig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger. I klagen ble det nevnt flere personer som klageren mente ulovlig hadde lest i hennes pasientjournal i 2014 og 2015. Fylkesmannen konkluderte 19. juli 2016 med å oversende saken til Statens helsetilsyn for vurdering av reaksjon etter helsepersonelloven kapittel 11 for én sykepleier som var særlig fremhevet i klagen. På bakgrunn av helseforetakets redegjørelse kom Fylkesmannen til at det ikke forelå systemsvikt hos helseforetaket. Statens helsetilsyn vedtok en advarsel mot sykepleieren.
I juni 2017 ba klageren igjen om at det ble undersøkt om annet helsepersonell ulovlig hadde tilegnet seg taushetsbelagte opplysninger fra pasientjournalen hennes i den samme perioden som var tema i den første tilsynssaken. Hun la fram en detaljert oversikt over omlag 30 personer hun mente hadde gått ulovlig inn i journalen og på hvilke tidspunkter.
Fylkesmannen opprettet ny tilsynssak. Også denne var rettet mot helseforetaket. I brev til helseforetaket 20. juli 2017 ba de foretaket blant annet om å foreta «en vurdering av eget styringssystem/egen internkontroll hva angår ansattes tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger». Videre ba Fylkesmannen helseforetaket om å gjennomgå en oversikt over enkeltpersonenes journaloppslag og vurdere om disse «er i tråd med interne rutiner/prosedyrer for virksomheten». Det ble opplyst at tilbakemeldingen fra helseforetaket ville danne grunnlag for vurdering av tilsynssaker mot enkeltpersoner.
I svaret til Fylkesmannen opplyste helseforetaket blant annet at oversikten var gjennomgått, og at det ikke ble funnet brudd «på det som var praksis ved de aktuelle postene på det [aktuelle] tidspunktet».
Ved avslutningen av den andre tilsynssaken 3. november 2017 uttalte Fylkesmannen at vurderingstemaet var om helseforetaket «sikrer at egne journal og informasjonssystemer er forsvarlige, samt om egen praksis ved journalføring er i henhold til lovkrav». Brudd på enkeltansattes ansvar etter helsepersonelloven § 21 a kunne ifølge Fylkesmannen «få betydning for avgjørelsen i den grad dette bidrar til å belyse helseforetakets ansvar».
Fylkesmannen konkluderte med at helseforetaket ikke hadde brutt helselovgivningen. I avgjørelsen forutsatte Fylkesmannen at de justeringene av interne rutiner/prosedyrer som alt var foretatt, skulle sikre at journalhåndteringen fremover var i samsvar med kravene i helselovgivningen. Samtidig ble det ikke ansett som «hensiktsmessig» å opprette tilsynssaker mot enkeltansatte.
Advokat Theo Dretvik klaget deretter til ombudsmannen på vegne av pasienten. I klagen anførte han blant annet at Fylkesmannen har unnlatt å foreta de nødvendige undersøkelsene av navngitte personers oppslag i pasientjournalen.
Våre undersøkelser
I brev 20. april 2018 ba vi Fylkesmannen om å svare på spørsmål knyttet til tre forhold:
- I hvilken grad Fylkesmannen har en plikt etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a til å vurdere om helseforetaket eller enkeltpersoner har brutt helsepersonelloven §§ 16 og 21 a.
- Om, og eventuelt hvordan, Fylkesmannen har vurdert om helsepersonelloven §§ 16 og 21 a kan ha blitt brutt (ut over det tilfellet der det ble gitt en advarsel), og hvordan dette har kommet til uttrykk i avgjørelsen.
- Om Fylkesmannen anser saken som forsvarlig utredet.
Fylkesmannen svarte i brev 31. mai 2018. I svaret fremhevet Fylkesmannen sin særlige plikt til å føre tilsyn med at virksomheter som driver helse- og omsorgstjenester har etablerte styringssystemer for å sikre overholdelse av helselovgivningen. Videre viste Fylkesmannen til sin lovbestemte plikt til å vurdere anmodninger om pliktbrudd etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7. Om dette skrev Fylkesmannen:
«Som tilsynsmyndighet skal Fylkesmannen som sådan vurdere anmodninger om pliktbrudd på en måte som også tilsier en endring/bedring i organisasjonen. Det følger av dette at det i stor grad er opp til Fylkesmannen selv å avgjøre hvordan tilsyn skal innrettes.»
Fylkesmannen opplyste at de fant det «hensiktsmessig» å innrette tilsynet mot helseforetaket, ettersom de måtte forventes å ha «bedre grunnlag for å vurdere om oppslagene 1) var i tråd med gjeldende praksis, og 2) om denne praksisen var i samsvar med gjeldende rett», og at de «fant å legge vekt på» at helseforetaket konkluderte med at oppslagene i journalen ikke var i strid med dagjeldende praksis ved de aktuelle postene.
Til spørsmål 2 skrev Fylkesmannen blant annet:
«Vår vurdering om å innrette tilsynet mot virksomheten som sådan styrkes av egen gjennomgang av oppslag, samt helseforetakets redegjørelse om at det hadde vært tjenstlig behov for å slå opp i pasientens journal på de tidspunkt disse hovedsakelig skulle ha skjedd.»
Det ble også vektlagt at det hadde gått lang tid siden oppslagene var foretatt da den andre tilsynssaken ble opprettet. Ut over dette opplyste Fylkesmannen at det ikke var foretatt noen vurdering av om hver enkelt av de som ble nevnt i klagen hadde brutt helsepersonelloven, og at Fylkesmannen ikke kan si noe om det foreligger slikt brudd.
Fylkesmannen beklaget «om» deres vurdering av hva som skulle inngå i tilsynet, ikke fremkom i avgjørelsen 3. november 2017.
På spørsmål 3 svarte Fylkesmannen at de ikke mente det var nødvendig å vurdere om oppslagene var i strid med helseforetakets dagjeldende praksis ettersom foretaket fant det nødvendig å endre praksisen, og at praksisen og rutinene ble endret før den andre tilsynssaken ble opprettet. Videre skrev Fylkesmannen at deres tilsynsvirksomhet er skriftlig, og at virksomhetens redegjørelse i stor grad legges til grunn for Fylkesmannens avgjørelse. Det ble ikke funnet nødvendig å innhente ytterligere opplysninger i denne saken.
Advokat Dretvik kom med merknader til Fylkesmannens svar.
Ombudsmannens syn på saken
1. Fylkesmannens plikt til å ta stilling til anmodninger om å vurdere pliktbrudd
Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 første ledd at en pasient kan «be» tilsynsmyndigheten om å vurdere om plikter etter helselovgivningen har vært brutt til ulempe for seg. Fylkesmannens saksbehandling av slike avgjørelser er nærmere regulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a. Bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a er i all hovedsak en videreføring av tidligere § 55 i helsepersonelloven.
I praksis tar Fylkesmannen stilling til om det er begått pliktbrudd gjennom opprettelse og behandling av en tilsynssak. Der Fylkesmannen ikke tar stilling til de anførte pliktbruddene, avsluttes saken uten opprettelse av tilsynssak.
Ombudsmannen har uttalt seg flere ganger om Fylkesmannens adgang til ikke å ta stilling til om det er begått pliktbrudd. I uttalelsen 27. oktober 2015 (SOM-2015-234) heter det:
«I pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 og § 7-4 a er pasientens rett til å få en pliktbruddsvurdering omtalt som en rett til å ‘be’ eller fremsette en ‘anmodning’ om en vurdering fra tilsynsmyndigheten. Det er nærliggende å forstå ordlyden slik at det fra lovgivers side ikke var tiltenkt å gjelde en absolutt plikt for Fylkesmannen til å opprette tilsynssak ved alle henvendelser om mulig pliktbrudd i helse- og omsorgstjenesten. Sondringen mellom anmodningsretten etter § 7-4 og § 7-4 a, og klageretten etter § 7-2, tilsier også at førstnevnte ikke innebærer en plikt til å opprette tilsynssak i alle tilfeller. Dette må sees i lys av at formålet med tilsyn på bakgrunn av henvendelser fra pasienter mv. i første rekke er å bedre kvaliteten i helsevesenet, øke pasientenes sikkerhet og skape bedre tillit til helsetjenesten, jf. Ot.prp.nr.13 (1998–99) punkt 23.2.5. Det er også uttalt i Statens helsetilsyns ‘Veileder i behandling av hendelsesbaserte tilsynssaker del I’ punkt 2.1.2 at det ikke alltid vil foreligge en plikt til å opprette tilsynssak. I punkt 2.2.9 er dette presisert slik at fylkesmannen kan ‘unnlate å opprette tilsynssak ved åpenbart grunnløse anmodninger’. I de ovennevnte forarbeidene punkt 23.2.5 er det også lagt til grunn at tilsynsmyndigheten ‘kan avvise saker uten realitetsbehandling der klagen er åpenbart ugrunnet’.
Med unntak av de tilfellene der det foreligger formelle avvisningsgrunner, forstår ombudsmannen lovgivningen og de ovennevnte uttalelsene dit hen at Fylkesmannen har en snever adgang til ikke å opprette tilsynssak etter å ha mottatt en henvendelse om mulig pliktbrudd. Anmodningen må i så fall kunne karakteriseres som ‘åpenbart grunnløs’. Dette tilsier at det må foreligge sikre holdepunkter for at pliktbrudd ikke har funnet sted. Ettersom det i disse tilfellene generelt sett ikke vil bli innhentet ytterligere dokumentasjon, må henvendelsen fra pasienten eller pårørende normalt være tilstrekkelig for å foreta denne vurderingen.»
Selv om Fylkesmannen må ha en viss frihet med hensyn til hvordan deres undersøkelser skal innrettes, står ikke Fylkesmannen fritt til å avgjøre om det skal tas stilling til de pliktbrudd som er tatt opp.
2. Fylkesmannens utredning og vurdering av om enkeltansatte har brutt helsepersonelloven § 21 a
I denne saken har klageren eksplisitt bedt Fylkesmannen om å undersøke hvert enkelt helsepersonell som hun mener ulovlig har lest hennes journal, først i klagen 18. desember 2015 og på nytt i møte med Fylkesmannen etter at den første tilsynssaken var avsluttet. Klager mener disse har brutt helsepersonelloven § 21 a, som lyder:
«Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift»
Plikten til å overholde bestemmelsen ligger på hvert enkelt helsepersonell. Den gjelder uavhengig av om helseforetaket har rutiner og systemer for å legge til rette for etterlevelse av bestemmelsen, slik de plikter etter helsepersonelloven § 16.
Fylkesmannen har likevel avgrenset vurderingstemaet i tilsynssaken til spørsmålet om helseforetaket «sikrer at egne journal- og informasjonssystemer, samt om egen praksis ved journalføringen er i henhold til lovkrav». I tillegg ble helseforetaket i tilsynssaken bedt om å vurdere om de aktuelle journaloppslagene klager tok opp «er i tråd med interne rutiner/prosedyre for virksomheten».
Helseforetaket gjennomgikk oppslagene og uttalte at de ikke fant «brudd på det som var praksis ved de aktuelle postene på det tidspunkt [pasienten] var innlagt». Det ble imidlertid også opplyst at listen over oppslag eksemplifiserer «at det var behov for innstramming av datidens praksis», og at «daværende praksis for håndtering av journalopplysninger ikke var god nok».
Ved avslutningen av tilsynssaken opplyste Fylkesmannen at det ikke «anses som hensiktsmessig å opprette tilsynssaker mot enkeltansatte». De viste blant annet til at helseforetaket hadde gjennomgått og endret rutiner og prosedyrer siden forrige tilsynssak.
Spørsmålet er om Fylkesmannen i tilsynssaken mot helseforetaket har foretatt en tilstrekkelig utredning og vurdering av om det foreligger brudd på helsepersonelloven § 21 a, som enten tilfredsstiller kravene til en pliktbruddvurdering etter pasient og brukerettighetsloven § 7-4 første ledd, eller som gir tilstrekkelig grunnlag for å kunne «avvise» klagen på de enkelte helsepersonellenes journaloppslag som «åpenbart grunnløs».
Det er mulig at et konstatert pliktbrudd hos helseforetaket kan ha betydning for om Fylkesmannen plikter å åpne tilsynssak mot et stort antall enkeltansatte. Dersom ansatte urettmessig har tilegnet seg taushetsbelagte opplysninger som en følge av å ha fulgt helseforetakets mangelfulle rutiner, kan det nok, etter en konkret vurdering, være tilstrekkelig å konstatere pliktbrudd hos helseforetaket og beskrive hvilke følger dette har fått. Dette forutsetter imidlertid at de enkelte pliktbrudd i rimelig grad er utredet og at den enkeltes pliktbrudd ikke fremstår som grove.
I denne saken har imidlertid Fylkesmannen i to tilsynssaker kommet til at det ikke foreligger pliktbrudd hos helseforetaket. Ombudsmannen kan derfor vanskelig se at de generelle undersøkelsene av helseforetaket i seg selv kan frita Fylkesmannen fra å foreta egne undersøkelser av de konkrete journaloppslagene.
Vurderingstemaet i en pliktbruddvurdering er om helselovgivningen er brutt. Fylkesmannens utredning av spørsmålet om pliktbrudd hos enkeltpersoner bestod likevel i å be helseforetaket om å vurdere de aktuelle journaloppslagene opp mot foretakets rutiner på oppslagstidspunktet, og ikke opp mot helsepersonelloven § 21 a. Dette skjedde til tross for at helseforetaket selv synes å ha erkjent at rutinene var mangelfulle på dette tidspunktet.
I helseforetakets redegjørelse for sin vurdering er dessuten ingen enkeltpersoner eller konkrete oppslag kommentert. Det er kun opplyst hvilken konklusjon de kom til, og gjennomgangen er derfor i liten grad etterprøvbar for Fylkesmannen. Ombudsmannen kan vanskelig se at helseforetakets vurdering var egnet til å utrede om enkeltansatte hadde brutt helsepersonelloven § 21 a.
I svarbrevet hit 31. mai 2018 har Fylkesmannen gitt enkelte nye opplysninger om hvordan de vurderte de konkrete oppslagene. De opplyste at «omfanget og frekvensen av de beskrevne oppslag i pasientjournalen [ble] oppfattet å være varierende». Fylkesmannen har ikke opplyst hva som ligger i dette eller hvilken betydning det har for vurderingen av om det foreligger pliktbrudd. Videre viste Fylkesmannen til «helseforetakets redegjørelse om at det hadde vært tjenstlig behov for å slå opp i pasientens journal på de tidspunkt disse hovedsakelig skulle ha skjedd». Det er uklart for ombudsmannen hvor dette er hentet fra. I helseforetakets redegjørelser 15. februar 2016 og 1. september 2017 skriver de at oppslagene ikke var i strid med praksis, men at praksisen ikke var «tilstrekkelig» eller «god nok» og at det har vært «behov for en gjennomgang» og «endring av praksis». Det fremgår ikke der at helseforetaket har kommet til at oppslagene var tjenstlig begrunnet.
At Fylkesmannen i liten grad har vurdert de enkelte ansattes oppslag, understrekes av deres svarbrev hit. Der fremgår det at Fylkesmannen ikke har foretatt noen vurdering av om de enkelte oppslagene nevnt i klagen ble gjort i strid med helsepersonelloven, og at de ikke kan si noe om det foreligger slike brudd.
Ombudsmannen er enig i at det er enkelte spesielle forhold ved denne saken som kunne vektlegges når Fylkesmannens skulle vurdere hvordan de mulige pliktbruddene skulle undersøkes. Saken gjaldt oppslag fra mange forskjellige helsepersonell som lå 2–3 år tilbake i tid på anmodningstidspunktet, og helseforetaket foretok etter den første tilsynssaken endringer i rutiner og opplæring. Det er ikke sikkert at Fylkesmannen plikter å opprette tilsynssak mot hvert enkelt helsepersonell, men Fylkesmannen må uansett utrede saken og vurdere om det kan foreligge brudd på helsepersonelloven § 21 a.
På denne bakgrunn er ombudsmannen kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en tilstrekkelig pliktbruddvurdering etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Saken var heller ikke tilstrekkelig opplyst til at en slik pliktbruddvurdering kunne unnlates, da tilsynssaken mot helseforetaket ikke ga tilstrekkelige holdepunkter for at det ikke forelå pliktbrudd hos enkeltpersoner.
Ombudsmannen ber derfor Fylkesmannen om å behandle saken på nytt, på en måte som i tilstrekkelig grad avklarer om det er begått pliktbrudd av én eller flere enkeltansatte.
3. Fylkesmannens utredning og vurdering av om helseforetaket har brutt helsepersonelloven § 16
I avslutningen av tilsynssaken mot helseforetaket opplyste Fylkesmannen at de blant annet har vurdert foretakets oppfyllelse av bestemmelsen i helsepersonelloven § 16. Bestemmelsens første ledd lyder:
«Virksomhet som yter helse- og omsorgstjenester, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.»
I helseforetakets redegjørelse 15. februar 2016 til Fylkesmannen i den første tilsynssaken skrev helseforetaket blant annet at «den tidligere gitte obligatoriske opplæringen ikke har vært tilstrekkelig til at alle ansatte på en god nok måte har forstått hva forskriften og loven innebærer».
Ved avslutningen av den saken viste ikke Fylkesmannen til helsepersonelloven § 16, men skrev følgende om «systemsvikt» i oversendelsen til Statens helsetilsyn 19. juni 2016:
«Fylkesmannen ser at Helse Nord-Trøndelag har en god internkontroll på området og driver med kontinuerlig forbedringsarbeid. Vi mener derfor at det ikke foreligger noen systemsvikt i denne saken.»
I den andre tilsynssaken skrev helseforetaket 1. september 2017 at gjennomgangen av saken hadde ført til en revisjon av «alle prosedyrer og rutiner knyttet til journalhåndtering», herunder endring av opplæringen av de ansatte og endring av praksis.
Avslutningen av saken 3. november 2017 må forstås slik at Fylkesmannen konkluderte med at det ikke foreligger brudd på helsepersonelloven § 16 første ledd. I begrunnelsen er det vist til at helseforetaket har erkjent en uheldig praksis, gjennomgått egen internkontroll, endret opplæring og praksis og sterkt beklaget den belastningen pasienten hadde blitt utsatt for. Det ble også vist til at helseforetaket i den første tilsynssaken kom til at den ene sykepleieren hadde brutt de interne rutinene for journalinnsyn.
Det fremgår ikke av avgjørelsen om Fylkesmannen har foretatt en selvstendig vurdering av om de rutinene/praksisen som gjaldt på tidspunktet for de aktuelle innsynene, var innrettet på en slik måte at den gjorde helsepersonellet i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, slik helsepersonelloven § 16 forutsetter. Heller ikke svaret hit har bragt tilstrekkelig klarhet i dette. Fylkesmannens vurdering synes først og fremst å være knyttet opp mot hvilke tiltak helseforetaket har gjort i etterkant. Slik ombudsmannen leser helseforetakets uttalelser i saken, er det grunn til å stille spørsmål om manglene ved helseforetakets rutiner og praksis innebærer brudd på helsepersonelloven § 16. Dette skulle vært vurdert av Fylkesmannen. Selv om Fylkesmannens saksbehandling er skriftlig, plikter de å foreta en selvstendig vurdering av spørsmålene de tar opp i en tilsynssak.
Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en tilstrekkelig selvstendig vurdering av om helsepersonelloven § 16 første ledd er brutt i denne saken. På bakgrunn av tiden som er gått, og de endringer helseforetaket har foretatt, er det imidlertid ikke tilstrekkelige grunner til å be Fylkesmannen behandle dette spørsmålet på nytt nå. Fylkesmannen bes likevel merke seg ombudsmannens synspunkter ved behandlingen av fremtidige saker om mulige pliktbrudd på systemnivå.
4. Begrunnelse
Den som ber om vurdering av mulig brudd på helselovgivningen, er ikke ansett som part i tilsynssaken. Det følger likevel av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a fjerde ledd at den som melder saken, skal få en underretting og en kort begrunnelse for tilsynsmyndighetens resultat. Begrunnelsesplikten ivaretar melderens behov for informasjon, men bidrar også til å sikre at Fylkesmannen foretar en tilstrekkelig vurdering av de synspunkter som pasienten har tatt opp, jf. bestemmelsens første ledd.
Hvilke krav som kan stilles til begrunnelsen i den enkelte sak, må vurderes konkret. Pasienten må i alle fall gis tilstrekkelige opplysninger til å kunne ivareta sine interesser, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998–1999) punkt 23.2.5.1 (om tilsvarende bestemmelse i tidligere helsepersonelloven § 55 femte ledd). Ombudsmannen har flere ganger tidligere uttalt seg om hva som ligger i dette, se blant annet sak 2006/1640 og 2007/393 (SOMB-2007-47). Der uttales det at begrunnelsen bør reflektere hovedtrekkene i tilsynets vurderinger, og utformes slik at det klart fremgår at de sentrale problemstillingene er selvstendig og forsvarlig vurdert. Videre uttales det at begrunnelsen bør berøre de mest sentrale anførslene i saken.
I denne saken er Fylkesmannens begrunnelse klart mangelfull. At Fylkesmannen i avgjørelsen 3. november 2017 fant det «ikke … hensiktsmessig» å opprette tilsynssak mot enkeltansatte, oppfyller ikke begrunnelsesplikten i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a fjerde ledd. Den videre begrunnelsen i avgjørelsen knytter seg til helseforetaket og bidrar derfor heller ikke til å oppfylle begrunnelsesplikten for vurderingen av anmodningen om å vurdere om enkeltansatte har brutt helsepersonelloven.
Også begrunnelsen knyttet til vurderingen av pliktbrudd hos helseforetaket er mangelfull. Det fremgår ikke at Fylkesmannen har foretatt en selvstendig og forsvarlig vurdering av om helseforetakets rutiner og praksis innebar brudd på helsepersonelloven. Heller ikke redegjørelsen i svarbrevet hit har avhjulpet manglene ved begrunnelsen i avgjørelsen 3. november 2017.
Konklusjon
Tilsynssaken mot helseforetaket kunne ikke i seg selv frita Fylkesmannen fra å foreta egne undersøkelser av mulige pliktbrudd hos enkeltansatte. Dersom ansattes eventuelle pliktbrudd klart var forårsaket av helseforetakets mangelfulle rutiner, kunne det etter omstendighetene vært tilstrekkelig med en tilsynssak som konstaterer pliktbrudd hos helseforetaket. Dette ville imidlertid forutsatt at også den enkeltes pliktbrudd i rimelig grad var utredet og ikke fremsto som grove. Da Fylkesmannen ikke konkluderte med noen mangler ved rutinene for journaloppslag, eller fant øvrige pliktbrudd hos helseforetaket, utgjorde uansett ikke tilsynssaken mot foretaket en tilstrekkelig undersøkelse av de mulige pliktbruddene.
Helseforetakets egen vurdering av om de enkelte journaloppslagene var i samsvar med foretakets dagjeldende rutiner, var ikke egnet som grunnlag for å vurdere om oppslagene og/eller helseforetakets rutiner var i strid med helsepersonelloven. Det var derfor ikke tilstrekkelig for Fylkesmannen å vise til helseforetakets redegjørelse. Fylkesmannen skulle foretatt en selvstendig vurdering av oppslagene og helseforetakets rutiner.
Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en pliktbruddvurdering som oppfyller kravene etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Saken var heller ikke tilstrekkelig opplyst til at en slik pliktbruddvurdering kunne unnlates.
Begrunnelsesplikten i pasientrettighetsloven § 7-4 a fjerde ledd er heller ikke oppfylt.
Ombudsmannen ber på denne bakgrunn Fylkesmannen om å vurdere anmodningen om pliktbruddvurdering på nytt og komme med en tilbakemelding på hva de vil foreta seg i saken innen 23. januar 2019.