• Forside
  • Uttalelser
  • Godtgjøring til verge – adgangen til avkortning av sats for medhjelpers arbeid og utredningsarbeid for Fylkesmannen

Godtgjøring til verge – adgangen til avkortning av sats for medhjelpers arbeid og utredningsarbeid for Fylkesmannen

Vergemålsmyndighetenes saksbehandling og rettsanvendelse ved vedtak om avkortning av en advokatverges krav om godtgjøring har vært undersøkt her. Saken gjelder rundt 70 vergeoppdrag og reiser spørsmål om arbeid utført av andre enn vergen selv kunne godtgjøres med en lavere timesats enn det vergen selv mente var avtalt. Statens sivilrettsforvaltning (SRF) mente at det ikke er adgang til å avtale godtgjøring for slikt arbeid med en timesats høyere enn 400 kr. Videre er det spørsmål om advokaten kunne kreve dekning for arbeid med å fremlegge opplysninger Fylkesmannen hadde etterspurt.

Ombudsmannen er kommet til at SRFs oppfatning om at det gjelder en maksimal timesats på 400 kr for arbeid utført av andre enn vergen selv, beror på en uriktig forståelse av vergemålsforskriften. SRF kunne derfor ikke på dette grunnlaget se bort fra vergens anførsel om at det var inngått en avtale om godtgjøringssatsene. Ombudsmannen mener også at arbeidet med å utarbeide en oversikt over vergeoppdragene etter pålegg fra Fylkesmannen må regnes som arbeid vergen kan kreve godtgjøring for.

SRF bes om å behandle den konkrete saken på nytt, og om å vurdere om det er behov for å endre et rundskriv om utgiftsdekning og godtgjøring. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om SRFs oppfølging av saken.

Oppfølging

Sakens bakgrunn

Advokat A har fra 2008 vært oppnevnt som verge for en rekke personer av Trondheim overformynderi og Sør-Trøndelag tingrett. Ved vergemålsreformen i 2013 ble oppdragene videreført, og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag overtok som førsteinstans i vergemålssakene. Slik ombudsmannen forstår det, ble advokaten ved overgangen til ny vergemålsordning godtgjort time for time etter den offentlige salærsatsen for arbeid både han selv og en ansatt advokat utførte. Også etter overgangen ble denne ordningen med godtgjøring time for time praktisert. For arbeid utført av advokatens sekretær, ble det ifølge advokaten inngått en avtale med Fylkesmannen om en timesats på 600 kr. For ombudsmannen er det dokumentert at Fylkesmannen iallfall ved én anledning har tilstått godtgjørelse i henhold til disse satsene, og med uttrykkelig henvisning til at dette var avtalt.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag sendte brev til advokatvergene i fylket 27. oktober 2015 med informasjon om nytt regelverk og nye godtgjøringssatser. I brevet ba Fylkesmannen om at advokatene innen 1. april 2016 sendte en oversikt over alle eksisterende vergeoppdrag, og at advokaten opplyste om hvilke vergeoppdrag som eventuelt krevde juridisk kompetanse, og hvilke oppgaver innenfor oppdraget dette gjaldt. Senere ble også advokatvergene ved Fylkesmannens brev 23. februar 2016 varslet om endringer i timeprisen for vergearbeid som advokaten delegerer til andre. Med henvisning til Statens sivilrettsforvaltnings rundskriv 1-2014 om godtgjøring og utgifter til representanter og verger opplyste Fylkesmannen at det er en forutsetning for delegering at arbeidet kan utføres til lavere totalkostnad og at Fylkesmannen ikke har adgang til å innvilge en høyere timesats enn 400 kr.

Etter å ha mottatt en oversikt fra advokat A i brev 1. april 2016 over alle hans vergeoppdrags omfang og karakter, begynte Fylkesmannen andre halvår 2016 arbeidet med å fatte enkeltvedtak om hvilke satser for godtgjøring og utgiftsdekning som skulle gjelde for de ulike oppdragene fremover i tid.

For arbeid utført i perioden før disse enkeltvedtakene ble fattet, krevde advokat A godtgjøring på samme måte som for tidligere krav. Godtgjøringskravene for 1., 2. og 3. kvartal 2016 ble imidlertid avkortet av Fylkesmannen. Timesatsen for arbeid utført av ansatt advokat og advokatsekretær ble redusert til 400 kr. Videre ble tidsbruken for poster advokaten hadde anført som «avstemming av konto» og til gjennomgang av vergeoppdrag etter anmodningen fra Fylkesmannen ikke godkjent. Etter klagebehandlingen stadfestet Statens sivilrettsforvaltning (SRF) 8. og 9. desember 2016 Fylkesmannens vedtak.

Advokat A brakte saken inn for ombudsmannen i brev 28. august 2017.

Våre undersøkelser

Vi innhentet saksdokumentene i fire tilfeldig utvalgte av de 70 sakene. Etter en gjennomgang av klagen med vedlegg og de innhentede saksdokumentene, tok vi saken opp skriftlig med Statens sivilrettsforvaltning i brev 15. mars 2018. Spørsmålene vi stilte var knyttet til Statens sivilrettforvaltnings rettsanvendelse og saksbehandling ved vurderingen av de tre ulike avkortningsgrunnlagene. SRF svarte i brev 16. april 2018 og kom senere med utfyllende merknader i brev 22. august 2018. Advokat A har inngitt merknader i brev 26. juni 2018. Svarene gjengis samlet under den tematiske fremstillingen som følger:

Om godtgjøring for arbeid utført av andre:

For arbeid utført av andre enn vergen selv ble godtgjøringen satt ned til en timesats på 400 kr. I vedtaket begrunnet SRF avkortningen med at oppdraget som verge er personlig og normalt ikke kan delegeres. SRF viste til vergemålsforskriften og til rundskriv 1-2014 «Utgiftsdekning og godtgjøring til verger og representanter», der det fremgår at enkelte delegerte oppgaver likevel kan godtgjøres med en timesats på maksimalt 400 kr.

Vi ba SRF redegjøre nærmere for hvordan SRF hadde vurdert advokatetens anførsel om at han hadde inngått en avtale med Fylkesmannen om godtgjøringssatser, og hvilket rettslig grunnlag vergemålsmyndighetene eventuelt hadde for å endre denne avtalen. Videre spurte vi om SRF mente å ha adgang til å regulere godtgjøringssatsen i rundskriv og hvilke rettsvirkninger rundskrivet eventuelt har på avtaler mellom vergen og Fylkesmannen om godtgjøringen.

I svaret viste SRF til hovedreglene for godtgjøring etter vergemålsforskriften og at en verge bare unntaksvis kan godtgjøres time for time etter en timesats på inntil 200 kr for alminnelige verger og inntil 400 kr for faste verger. Videre pekte SRF på at advokater på visse vilkår kan godtgjøres etter offentlig salærsats. Når det gjaldt delegering av arbeid, viste SRF til at det i rundskriv 1-2014 pkt. 3.1 er åpnet for at enkelte oppgaver utført av andre personer enn vergen kan kreves godtgjort, men da til en vesentlig lavere pris enn om vergen utfører oppgavene selv – og maksimalt 400 kr per time. SRF mente at dette er den maksimale satsen som fremkommer i vergemålsforskriften som kan benyttes ved timegodtgjøring for andre enn advokatverger.

Når det gjaldt anførselen fra advokaten om at han hadde inngått en avtale med Fylkesmannen om en timesats på 600 kr for arbeid utført av advokatens saksbehandler, mente SRF at det ikke kunne legges til grunn en annen sats enn det som fremgår av vergemålsforskriften § 16. Etter SRFs syn var det ikke grunnlag til å fortsette å bruke feil timesats selv om Fylkesmannen hadde lagt dette til grunn i et tidligere vedtak. SRF viste i denne sammenhengen også til synspunkter i juridisk teori knyttet til avtaler som gjelder enkeltvedtak. SRF fremholdt at tredjeparter som ikke er part i slike avtaler, må kunne påberope seg forvaltningslovens regler full ut. Det ble vist til at det er Fylkesmannen som inngår avtaler med vergen om godtgjøring, mens det det er vergehaver selv som i de fleste tilfeller skal betale godtgjøringen med egne midler.

SRF mente at Fylkesmannens brev 27. oktober 2015 var et forhåndsvarsel som ga advokatvergen mulighet til å ivareta sine interesser og innrette sin virksomhet etter vilkårene som gjaldt. Videre viste SRF til Fylkesmannens brev 23. februar 2016 med veiledning om vergeoppdragets personlige dimensjon og varsel om at timesatsen for delegert arbeid fra og med 1. april 2016 ville være maksimalt 400 kr. SRF viste til at oppdraget som verge er basert på frivillighet, og at vergen har rett til å si fra seg oppdraget, jf. vergemålsloven § 29 første ledd. De nevnte brevene ga klager en mulighet til å vurdere om han ønsket å fortsette oppdragene på de vilkår som fremkom. Det kunne også være aktuelt for Fylkesmannen å frata en verge oppdraget som verge, jf. vergemålsloven § 29 annet ledd. I dette tilfellet var imidlertid dette ikke aktuelt etter at det var sendt ut forhåndsvarsel, idet vergen hadde hatt full mulighet til å innrette seg etter veiledningen gitt i brevet, blant annet gjennom ikke å legge arbeid til annen advokat eller advokatsekretær.

Til vårt spørsmål om SRFs adgang til å regulere godtgjøringssatsen, viste SRF til at rundskriv – i motsetning til forskrifter – ikke kan benyttes til å fastsette rettigheter eller plikter for private personer. SRF pekte på at satsen på godtgjøring inntil 400 kr, som rundskriv 1-2014 viser til, følger av satsen fastsatt i vergemålsforskriften § 16, jf. vergemålsloven § 30 siste ledd. Videre pekte SRF på at det aktuelle rundskrivet gir en samlet fremstilling av regelverket rundt godtgjøring og utgiftsdekning til verger, men at fastsetting av regler med bindende virkning for tredjemenn må skje i forskrifts form. SRF mente det ikke er timesatsen, men adgangen til å godtgjøre arbeid som er ikke er utført av vergen selv, som det er føringer for i rundskriv 1-2014 pkt. 3.1.

SRF ga for øvrig uttrykk for at det kan det stilles spørsmål ved om det overhodet er anledning til å tilkjenne godtgjøring for delegert arbeid. Videre opplyste SRF at de har anbefalt Justis- og beredskapsdepartementet å starte en revisjon av bestemmelsen om godtgjøring til verger.

Advokat A har i merknadene til SRFs redegjørelse uttrykt at SRF bagatelliserer betydningen av at det var inngått fast avtale om godtgjøring for ansatt advokat og sekretær. Han pekte på at mange av de 70 oppdragene var krevende, og at arbeidsfordelingen hadde vært at vergen selv tok de tyngste oppgavene mens saksbehandler tok rutineoppgaver. Sett hen til at vergemålsmyndighetenes praksis var å gi de tyngste sakene til advokatene, måtte de forstå at det ikke ville være mulig for vergen å ivareta disse uten betydelig bistand fra ansatte. Han hadde også innvendinger til SRFs vurdering av hjemmelsgrunnlaget for å begrense maksimal timesats for arbeid utført av en ansatt hos vergen, og fremholdt at dette ikke kan utledes av vergemålsforskriften § 16.

Om godtgjøring til tidsbruk for å besvare Fylkesmannens brev 27. oktober 2015 med forespørsel om å gi en oversikt over vergeoppdrag:

Advokaten fikk ikke dekket sitt krav om godtgjøring for arbeidet med å besvare Fylkesmannens anmodning i brev 27. oktober 2015. Arbeidet hadde han fordelt på alle vergeoppdragene med krav om godtgjøring for en halv times arbeid per vergeoppdrag. SRF begrunnet vedtaket med at det utførte arbeidet ikke var å anse som en vergeoppgave. Det ble blant gitt uttrykk for at arbeidet «kan sammenlignes med tilfeller hvor vergen krever godtgjørelse til seg selv, noe som i hovedsaker er i vergens interesse». Ved vår undersøkelse av saken ba vi blant annet om at SRF utdypet dette standpunktet, og kommenterte i hvilken grad det utførte arbeidet også kunne anses å være i vergehavernes eller vergemålsmyndighetenes interesse. Vi ba også SRF redegjære nærmere for sitt syn på hva den offentlige salærsatsen er ment å dekke, og om SRF mente at det utførte arbeidet måtte anses som en «kontorutgift», som omtalt i rundskriv 1-2014 punkt 3.4. Ifølge rundskrivet skal slike «kontorutgifter» normalt anses å være dekket gjennom salærsatsen.

SRF fremholdt i sin redegjørelse hit at Fylkesmannen ikke hadde bedt advokat A om å redegjøre for innholdet i samtlige saker, men at han var blitt bedt om å opplyse om hvilke vergeoppdrag som eventuelt krevde juridisk kompetanse, og hvilke oppgaver innenfor oppdraget dette gjaldt. Videre skrev SRF:

«Dersom vergen ønsker en annen godtgjøring enn det som følger av hovedregelen, må han selv godtgjøre at den faste satsen ikke gir rimelig dekning. Advokater må godtgjøre at oppdraget krever juridisk kompetanse. Det vil således være i vergens egen interesse å gi de opplysninger Fylkesmannen ber om, da dette har betydning for størrelsen på hans godtgjøring. Vi kan ikke se at arbeid i forbindelse med dette er å «ivareta interessene til den som er under vergemål», jf. vergemålsloven § 31. I og med at hovedregelen er at vergehaver selv skal betale godtgjøringen til vergen vil vergen og vergehaver regelmessig ha ulike interesser i saker vedrørende godtgjøring. Arbeid påløpt for å redegjøre hvorvidt et oppdrag krever juridisk kompetanse vil derfor ikke nødvendigvis være i vergehaver interesse, ettersom dette medfører at vergehaver må betale en høyere sum i godtgjøring.»

SRF fremholdt at Fylkesmannen gjennom brevet 27. oktober 2015 ga advokaten muligheten til å begrunne hvorfor unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse, slik at Fylkesmannen kunne vurdere om det var grunnlag for å innvilge annen godtgjøring enn det som følger av hovedregelen.

Til spørsmålet herfra om hva den offentlige salærsats og den faste satsen for utgiftsdekning er ment å dekke, poengterte SRF at de ikke hadde lagt til grunn at det aktuelle arbeidet er å anse som en «kontorutgift» som omtalt i rundskriv 1-2014 punkt 3.4. SRFs vurdering var at arbeidet ikke var en vergeoppgave. Videre viste SRF til vergemålsloven § 47, der det fremgår at vergen står under tilsyn av fylkesmannen og plikter å gi de opplysninger om vergemålet som fylkesmannen ber om.

Advokat A har blant annet fremholdt at opplysningene ble innhentet for å lette Fylkesmannens arbeid med å fatte fremtidsrettede vedtak. Videre har han anført at vergemålsloven § 47 ikke gir hjemmel for å kreva at vergen arbeider gratis for Fylkesmannen.

Om vergemålsmyndighetenes saksutredning knyttet til krav om godtgjørelse for arbeid knyttet til avstemming av konti:

I advokatens klage til Sivilombudsmannen pekte han på at vergemålsmyndighetene ikke overholdt sin undersøkelsesplikt hva gjelder vurderingen av kravet knyttet til «avstemming av konto». Slik han så det, hadde verken Fylkesmannen eller SRF forstått hva arbeidet med «avstemming av konto» besto i – til tross for advokatens utfyllende beskrivelse per e-post 26. mai 2016. I vår undersøkelse av saken ba vi om SRFs vurdering av om saken var «så godt opplyst som mulig» før SRF traff vedtak i saken.

SRF mente saken var «så godt opplyst som mulig» før vedtaket ble truffet. Det ble vist til at SRF hadde den aktuelle e-posten fra vergen, der han forklarte nærmere hva arbeidet med «avstemming av konto» innebar og at det derfor ikke var nødvendig å innhente ytterligere informasjon om dette. Statens sivilrettsforvaltning var enig i Fylkesmannens vurdering, og tiltrådte Fylkesmannens begrunnelse om at en ekstra individuell utsjekk av at riktig beløp er belastet riktig klientkonto var å anse som interne rutiner som medførte merarbeid.

Vergen har i sine merknader påpekt at SRF ikke ser ut til å ha fått med seg at arbeidet med å avstemme vergekonto går ut på å sjekke kontoutdrag på vergekonto opp mot fakturaer/kvitteringer for å sjekke at summene stemmer og for å kontrollere månedssaldo på vergekonto. Han viste til at slike feil har forekommet.

Ombudsmannens syn på saken

1.      Rettslig utgangspunkt – vergen har rett på godtgjøring for arbeidet

Saken gjelder en advokatverges krav om godtgjøring for om lag 70 vergeoppdrag. Oppdragene er ulike i mandat og omfang, og omfatter vergeoppnevnelser foretatt både før og etter overgangen til ny vergemålslov sommeren 2013.

Regler om godtgjøring til verge er gitt i vergemålsloven § 30. Hovedregelen er at en verge har krav på godtgjøring for arbeidet som verge og at vergen også har rett til å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med vergeoppdraget. I medhold av bestemmelsens annet ledd er det i vergemålsforskriften §§ 16 flg. gitt nærmere bestemmelser om godtgjøringen, herunder om hvilke timesatser som gjelder for de ulike oppdragstypene.

Vergemålsforskriften § 16 første ledd første punktum lyder:

«Innenfor rammene av lov, forskrift, vedtak eller instruks inngår fylkesmannen en avtale med vergen om de nærmere forhold knyttet til vergeoppdraget».

Videre fremgår det av bestemmelsen at utgangspunktet skal være en fast årlig godtgjøring etter bestemte satser for ulike vergeoppdrag for alminnelige og faste verger. Etter bestemmelsens fjerde ledd er det imidlertid adgang til å gi godtgjøring time for time etter ulike satser for alminnelige og faste verger, samt advokater.

Statens sivilrettsforvaltnings rundskriv 1-2014 gir nærmere veiledning og rutinebeskrivelser for regler og praksis ved utgiftsdekningen. Overfor Fylkesmennene kan et slikt rundskriv tjene som en instruks – blant annet med hensyn til vilkår de skal tilby og akseptere når de skal inngå avtaler om nye vergeoppdrag. Som også SRF har påpekt, kan rundskrivet derimot ikke benyttes til å fastsette rettigheter eller plikter med direkte virkning for privat rettssubjekter.

For vergeoppdrag som ble videreført ved overgangen til ny vergemålslov, gjelder vergemålsloven § 101 nr. 2. Utgangspunktet etter denne overgangsbestemmelsen er at oppdragene ble videreført med det samme innholdet og de samme forutsetninger for oppdraget som gjaldt før ny vergemålslov trådte i kraft. I ombudsmannens uttalelse 4. april 2017 (SOM-2015-2842) kom ombudsmannen til at overgangsbestemmelsen må tolkes slik at dette også omfatter avtalte forutsetninger om godtgjøring for vergeoppdraget.

2.     Godtgjøring for arbeid utført av vergens medhjelpere

Vergemålsforskriften § 16 fjerde ledd angir hvilke maksimale timesatser som kan benyttes ved godtgjøring time for time. Bestemmelsen lyder:

«Dersom omfanget av oppdraget tilsier det, kan det unntaksvis gis godtgjøring time for time etter en timesats på inntil kr 200 for alminnelige verger og inntil kr 400 for faste verger. Advokater som oppnevnes som verge, lønnes etter den offentlige salærsats, jf. forskrift 3. desember 1997 nr. 1441 om salær fra det offentlige til advokater m.v. § 2. Vergen må godtgjøre at en fast årlig sats ikke gir en rimelig dekning, og dokumentere timeforbruk for vergearbeidet. Fylkesmannen bør i det enkelte tilfelle sette en grense for hvor mange timer som kan brukes til oppdraget.»

Uenigheten mellom SRF og klageren gjelder hvilken timesats som skal benyttes for arbeid som andre har utført på vergens vegne. Når det gjelder arbeidets art, synes det ikke å være uenighet om at dette i utgangspunktet er arbeid som kan kreves dekket. Dersom advokaten selv hadde utført de aktuelle oppgavene, kunne han dermed krevet dekning time for time etter den satsen han selv hadde avtalt for oppdraget. Spørsmålet er hvilken godtgjøring han kan kreve for medhjelpernes innsats. I den forbindelse er det også et spørsmål om arbeid utført av andre enn vergen selv er å anse som godtgjøring for arbeid eller om det bør anses som en nødvendig utgift i forbindelse med vergeoppdraget.

I Statens sivilrettsforvaltnings rundskriv 1-2014 punkt 3.1. gis det uttrykk for at vergeoppdrag er personlige, og at det derfor i utgangspunktet ikke er mulig for vergen å delegere arbeid til andre. Det åpnes likevel for at delegering kan skje, men at arbeid utført av andre enn vergen selv kan godtgjøres med en timesats på maksimalt 400 kr. SRFs syn er at den angitte maksimalsatsen på 400 kr fremgår av vergemålsforskriften § 16.

Ombudsmannen er ikke enig i denne tolkningen. Etter ordlyden i § 16 beror det på om vergen er oppnevnt i egenskap av alminnelig verge, fast verge eller advokat hvilken maksimalsats som gjelder. Det er på det rene at medhjelperen i dette tilfelle ikke er verge, og heller ikke kan anses som en alminnelig eller fast verge etter forskriften. Hverken vergemålsloven eller forskriften omtaler arbeid som andre enn vergen selv utfører. Heller ikke forarbeidene til vergemålsloven gir direkte veiledning om dekning for slikt arbeid.

I tilfeller hvor en advokatverge er oppnevnt i kraft av å være advokat, vil Fylkesmannen og vergen kunne inngå avtaler i tråd med bestemmelsens første ledd innenfor rammene av salærsatsen. Ombudsmannen er derfor ikke enig med SRF i at forskriften er til hinder for å avtale en høyere maksimal timesats enn 400 kr i et slikt tilfelle. Det er derfor også ombudsmannens mening at rundskriv 1-2014 punkt 3.1 delvis gir uttrykk for en uriktig rettslig forståelse i omtalen av maksprisen ved eventuelle avtaler mellom Fylkesmannen og vergen om delegering. Slike avtaler mellom vergene og Fylkesmannen i tråd med vergemålsforskriften § 16 første ledd første punktum kan uansett ikke settes til side på bakgrunn av rundskrivets omtale om dette.

SRF har stilt spørsmål ved om vergemålsloven åpner for at vergen har adgang til å delegere arbeid til andre. Ombudsmannen finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, og heller ikke på sondringen mellom godtgjøring og dekning for nødvendige utgifter. Dersom vergemålsmyndighetene mener at delegering er avskåret – generelt eller i et enkelt tilfelle – synes den naturlige konsekvensen av dette under alle omstendigheter å være at vergeoppdraget bringes til opphør, eller at vergemålsmyndighetene insisterer på at vergen selv utfører arbeidet. Vergemålsmyndigheten synes i dette tilfellet – både ved inngåelse av vergeoppdragene og ved behandlingen av vergens krav om godtgjørelse – å ha akseptert både at det aktuelle arbeidet kunne delegeres og at vergen kunne kreve godtgjøring for dette arbeidet.

Ombudsmannen bemerker for øvrig at avtaler om godgjøringssatser og muligheten for bruk av medhjelper er et sentralt premiss for vergeoppdraget for vergen. Vergen må ta stilling til om han har kapasitet til å påta seg oppdraget og om avlønningen er akseptabel. Denne vurderingen påhviler imidlertid ikke bare vergen. Fylkesmannen har et ansvar for å finne frem til en person som kan ivareta vergehaverens interesser på en god måte. I vurderingen av om en bestemt verge er «egnet for vervet», jf. vergemålsloven § 28, vil det være naturlig å se hen til vergens kapasitet. Der vergen allerede har mange vergeoppdrag, vil det kunne spille inn i vurderingen om vergen kan delegere enkelte oppgaver til andre. Vurderinger knyttet til vergens kapasitet og oppdragets kostnad vil dessuten kunne være relevante i en eventuell vurdering av om vergemålet bør fratas etter en vurdering av interessene til den som er satt under vergemål, jf. vergemålsloven § 29 annet ledd.

SRF har følgelig lagt til grunn en uriktig forståelse av vergemålsforskriften § 16. Som en følge av denne rettsoppfatningen ble anførselen om at det var inngått en avtale om godtgjøringssatsene og betydningen av denne avtalen for godtgjøringskravet ikke vurdert. Heller ikke som svar på ombudsmannens undersøkelse har SRF gjort en slik vurdering. Saken gir dermed heller ikke grunn til å gå nærmere inn på betydningen av Fylkesmannens brev til advokaten med orientering og varsel om nye godtgjøringssatser eller spørsmålet om vergemålsmyndigheten hadde adgang til å ensidig endre innholdet i eventuelle inngåtte avtaler gjennom nytt enkeltvedtak.

Ombudsmannen ber om at SRF behandler saken på nytt, og at SRF vurderer behovet for endringer i rundskriv 1-2014.

3.     Godtgjøring for tidsbruk for å besvare forespørsel fra Fylkesmannen

Vergen har krav på godtgjøring for «arbeidet som verge», jf. vergemålsloven § 30. En nærmere omtale av hva som ligger i dette begrepet er gitt i lovens forarbeider, jf. merknaden til § 30 i Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 188-189:

«Det er med andre ord bare arbeid og utgifter som har med utførelsen av selve vergeoppdraget, som kan dekkes etter bestemmelsen. Om vergen gjør tjenester for den vergetrengende som ikke omfattes av det mandatet som er gitt, gir bestemmelsen ikke adgang til å kreve betaling for dette. Her vil det likevel være en glidende overgang, og det må vurderes konkret om utgiften eller arbeidet har tilstrekkelig sammenheng med vergeoppdraget.»

En problemstilling i denne saken er om advokatvergen hadde krav på godtgjøring for arbeid knyttet til å besvare en forespørsel fra Fylkesmannen. Arbeidet besto i å lage en samlet oversikt over 70 ulike vergeoppdrag, med opplysninger om personalia og en opplisting av hvilke konkrete oppgaver innenfor hvert enkelt oppdrag som krever juridisk kompetanse. Med 70 ulike vergeoppdrag er det klart at det innebærer betydelig arbeidsinnsats å gi en slik oversikt.

Arbeid av denne typen er ikke uttrykkelig nevnt i de fastsatte mandatene for de enkelte vergeoppdragene. Kommunikasjon og samarbeid med vergemålsmyndigheten fremstår likevel som en naturlig del av oppdraget som verge. Det konkrete arbeidet ble utført etter direkte forespørsel fra vergemålsmyndigheten og kravene er knyttet direkte opp til tiden brukt ved kartleggingen av hvert enkelt vergeoppdrag. Av vergemålsloven § 47 første ledd følger det at vergen «står under tilsyn av Fylkesmannen og plikter å gi de opplysninger om vergemålet til fylkesmannen som fylkesmannen ber om». Sett fra vergens ståsted fremstår arbeidet med å etterkomme slike pålegg som en del av arbeidet som verge – iallfall i tilfeller der de etterspurte opplysningene gjelder opplysninger om vergehaver eller vergeoppdraget. Ombudsmannen er enig med advokat A i at vergemålsloven § 47 ikke gir vergemålsmyndigheten adgang til å kreve at vergene jobber gratis for Fylkesmannen i tilfeller hvor det er avtalt at vergeoppdraget skal godtgjøres time for time, og at det ikke er rimelig å forvente at en verge kan oppgi de etterspurte opplysningene uten å foreta arbeid av et visst omfang.

SRF mener at arbeidet kan sammenlignes med de tilfeller hvor vergen krever godtgjørelse til seg selv, noe som i hovedsak er i vergens interesse. Ombudsmannen finner denne henvisningen lite treffende. Fylkesmannens kartlegging av vergeoppdragene synes blant annet å ha hatt til hensikt å sørge for at det i fremtiden ikke ble benyttet kostbar juridisk kompetanse for vergeoppdrag der det ikke var behov for slik kompetanse. Før ny vergemålsordning ble advokaten godtgjort med advokatsalær for alle oppdrag. Konsekvensene av kartleggingen ville for advokaten kunne være reduserte satser eller at oppdrag ble fratatt, noe som neppe var i advokatens egeninteresse.

Fylkesmannens henvendelse til advokat A tyder på manglende oversikt over vergeoppdragene i fylket, hvilket også ble påpekt i brevet. Arbeidet advokat A har utført, kan dermed fremstå som et bidrag til Fylkesmannens egen saksutredning. Selv om arbeidet som ble gjort også kan sies å være i vergehaverens interesse, er det derfor likevel et spørsmål om det er rimelig at vergehaver belastes for dette arbeidet. I denne forbindelse påpeker ombudsmannen at det er i første rekke er vergemålsmyndighetenes ansvar å utrede hva slags vergebehov den vergehaver har, herunder om det er nødvendig med en verge som er advokat, jf. vergemålsloven § 59. Dersom vergemålsmyndighetene vurderer å endre et eksisterende vergeoppdrag, må Fylkesmannen i henhold til § 47 kunne pålegge eksisterende verge å gi opplysninger som er relevante for denne vurderingen. Det må imidlertid antas å gå en grense for hvor langt Fylkesmannen kan gå i å pålegge vergen utredningsoppgaver som i utgangspunktet påhviler vergemålsmyndighetenes selv, og med dette velte utgifter eller arbeidsbelastning over på vergehaver eller vergen.

SRF har i korrespondansen hit også fremholdt at Fylkesmannen ikke hadde bedt advokat A om å redegjøre for innholdet i samtlige saker, men at han var blitt bedt om å opplyse om hvilke vergeoppdrag som eventuelt krevde juridisk kompetanse, og hvilke oppgaver innenfor oppdraget dette gjaldt. Ombudsmannen oppfatter dette dit hen at SRF mener at advokaten har utført et mer omfattende arbeid enn det Fylkesmannen hadde bedt om. Dette fremstår som et nytt avslags- eller avkortningsgrunnlag i forhold til begrunnelsene i SRFs opprinnelige avslag. Ombudsmannen finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet.

Ombudsmannen er etter dette kommet til at det aktuelle arbeidet etter sin art må kunne regnes som slikt arbeid som vergen kan kreve dekning for etter vergemålsloven § 30. Statens sivilrettsforvaltning bes derfor om å behandle spørsmålet på nytt. Sett hen til at det aktuelle arbeidet også kan anses som arbeid utført på oppdrag fra vergemålsmyndigheten, ber ombudsmannen om at SRF vurderer om det er rimelig om vergemålsmyndighetene selv betaler vederlag for dette arbeidet.

4.     Vergemålsmyndighetenes ansvar for sakens opplysning

Forvaltningsloven § 33 siste ledd krever at klageinstansen påser at «saken er så godt opplyst som mulig» før vedtak treffes. Omfanget av denne utredningsplikten må ses i sammenheng med veiledningsplikten, jf. lovens § 11.

Advokaten fikk avslag fra Fylkesmannen på et krav om dekning for arbeid knyttet til «avstemming av konto». I klageomgangen ga han en nærmere orientering om hva dette arbeidet innebærer uten at han fikk medhold i klagen.

Slik ombudsmannen ser det, er uenigheten mellom advokaten og vergemålsmyndigheten knyttet til selve vurderingen av om vergen har krav på å få dekket det aktuelle arbeidet. SRF har i redegjørelsen hit klargjort at både Fylkesmannen og SRF var kjent med og så hen til advokatens ytterligere beskrivelser av arbeidets art, men at arbeidet ikke ble ansett som rimelig og nødvendig innenfor vergens mandat. Sett hen til at det ble foretatt en konkret vurdering av de opplysningene advokaten ga, har ikke ombudsmannen innvendinger til at SRF ikke foretok ytterligere oppklaring av hva advokaten mente med «avstemming av konto».

Ombudsmannen har på denne bakgrunn ikke innvendinger til SRFs saksutredning på dette punktet. Det presiseres for ordens skyld at ombudsmannen ikke har tatt stilling til om det var riktig å nekte godtgjøring for det aktuelle arbeidet. Dette spørsmålet har ikke vært en del av ombudsmannens undersøkelser.

Konklusjon

Ombudsmannen er kommet til at SRFs oppfatning om at det gjelder en maksimal timesats på 400 kr for arbeid utført av andre enn vergen selv, beror på en uriktig forståelse av vergemålsforskriften. SRF kunne derfor ikke på dette grunnlaget se bort fra vergens anførsel om at det var inngått en avtale om godtgjøringssatsene. Ombudsmannen mener også at arbeidet med å utarbeide en oversikt over vergeoppdragene etter pålegg fra Fylkesmannen må regnes som arbeid vergen kan kreve godtgjøring for.

SRF bes om å behandle den konkrete saken på nytt, og om å vurdere om det er behov for å endre et rundskriv om utgiftsdekning og godtgjøring. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om SRFs oppfølging av saken.

Forvaltningens oppfølging

Statens sivilrettsforvaltning orienterte i brev 18. mars 2020 at saken var fulgt opp. Advokaten hadde fått tilbud fra Statens sivilrettsforvaltning om dekning av godtgjøringskravet med en samlet utbetaling på kr 199 374. Senere fikk han utbetalt ytterligere kr 130 950, blant annet for arbeid utført etter det som ombudsmannssaken gjaldt.