Godtgjøring til verge – betydningen av nye godtgjøringsatser for eksisterende vergeoppdrag

Sakens bakgrunn

A ble oppnevnt som hjelpeverge for B (den vergetrengende) av Aust-Agder tingrett 5. april 2013. Oppnevningen skjedde mens vergemålsloven 1927 fortsatt var gjeldende. På oppnevningstidspunktet hadde A nylig gått av med pensjon og avviklet sin advokatvirksomhet. Som advokat hadde hun hatt flere vergeoppdrag. Det ble aldri inngått noen skriftlig avtale om godtgjøring for hjelpevergeoppdraget. A har imidlertid opplyst at hun satte som betingelse for å ta oppdraget at godtgjøring skulle beregnes ut fra en timesats på kr 600. For første halvår av 2013 betalte det kommunale overformynderiet godtgjøring i tråd med denne forutsetningen.

Den 1. juli 2013 trådte vergemålsloven 2010 i kraft. I februar 2014 fremsatte A krav til Fylkesmannen i Aust-Agder om godtgjøring for annet halvår 2013 med kr 14 100 for 23,5 timers arbeid. Fylkesmannen tilkjente i vedtak 6. mars 2014 godtgjøring med kr 3 900 for 19,5 timers arbeid. Da den vergetrengende ikke selv hadde tilstrekkelige midler, ble den tilståtte godtgjøringen dekket av det offentlige, jf. vergemålsloven 2010 § 30 annet ledd siste setning.

A påklaget vedtaket. I klagen – som gjaldt både timeantallet og timesatsen – gjorde hun gjeldende at hjelpevergeoppdraget var opprettet under vergemålsloven 1927, og at det skulle godtgjøres i henhold til avtalen som var inngått i tråd med dette regelverket. Videre opplyste hun at hun i forbindelse med inngåelse av avtalen om timesatsen hadde sett hen til at hun ikke lenger hadde utgifter til drift av advokatvirksomhet etter at hun hadde blitt pensjonist. Timesatsen hun hadde krevd for å påta seg oppdraget, var derfor lavere enn den offentlige salærsatsen som benyttes for godtgjøring til advokatverger.

Fylkesmannen tok til følge klagen over timeantallet, slik at godtgjøringen ble beregnet ut fra det antallet timer A hadde krevet. Samtidig fastholdt Fylkesmannen at beregningen skulle skje med utgangspunkt i en timesats på kr 200.  Klagen ble derfor oversendt Statens sivilrettsforvaltning (SRF), som 13. oktober 2014 stadfestet Fylkesmannens vedtak. SRF mente at avtalen om vergegodtgjøring med en timesats på kr 600 bortfalt ved vergemålsreformens ikrafttredelse, og at arbeid utført etter 1. juli 2013 skulle dekkes i henhold til reglene om godtgjøring etter vergemålsloven 2010. Videre mente SRF at det ikke var aktuelt å tilkjenne godtgjøring etter offentlig salærsats eller halv offentlig salærsats. Det ble vist til at det ikke dreide seg om et advokatvergeoppdrag, og at A heller ikke var registrert som praktiserende advokat.

I brev 8. oktober 2015 anmodet A SRF om å omgjøre godtgjøringsvedtaket. Hun viste i denne forbindelse til ombudsmannens uttalelse 21. mai 2015 (SOM-2014-3357 og SOM-2014-3361). Ved brev 8. februar 2016 orienterte SRF A om at omgjøringsbegjæringen ikke var tatt til følge.

A brakte ved brev 25. februar 2016 saken inn for ombudsmannen.

Undersøkelsene i saken

Dokumentene i saken ble innhentet fra Statens sivilrettsforvaltning (SRF). SRF ble deretter tilskrevet i brev herfra 2. mai 2016. I brevet ble SRF bedt om å opplyse om det ved vurderingen av saken var lagt til grunn at A hadde inngått en avtale med overformynderiet om godtgjøring for oppdraget med kr 600 per time. Det ble videre vist til ombudsmannens uttalelse 21. mai 2015 (SOM-2014-3357 og SOM-2014-3361) og stilt spørsmål om bakgrunnen for at det i As sak ikke ble gitt godtgjøring i tråd med den inngåtte avtalen. SRF ble også bedt om å redegjøre nærmere for det rettslige grunnlaget for standpunktet om at avtalen om godtgjøring ble ansett opphørt ved den nye vergemålsloven ikrafttredelse.

SRF ble videre bedt om å opplyse hvordan vergene ble informert om endringene knyttet til godtgjøring til vergene. Det ble spurt om SRF vurderte at veiledningen som ble gitt, var egnet til å opplyse vergene om at eventuelle tidligere inngåtte avtaler om godtgjøring ikke ville bli videreført etter den nye lovens ikrafttredelse.

I svaret fra SRF 7. juni 2016 ble det opplyst at SRF ved behandlingen av saken ikke hadde tatt stilling til om det var inngått en muntlig avtale mellom A og overformynderiet, da en slik avtale uansett ikke kunne legges til grunn i denne saken. SRF viste til at A ikke hadde en aktivert advokatbevilling på oppnevningstidspunktet. Videre stilte SRF spørsmål ved hva den anførte avtalen rettslig sett var, og ved om forvaltningen har adgang til å binde fremtidig myndighetsutøvelse gjennom en slik avtale. Det ble blant annet påpekt at avtaler om vergegodtgjøring ligger i grenselandet mellom privatrett og offentligrett. Uansett mente SRF at muntlige avtaler inngått med overformynderiene ville være vanskelige å etterprøve.

SRF pekte videre på at adgangen for forvaltningen til å forhåndsbinde myndighetsutøvelse generelt er antatt å være snever. I et tilfelle hvor tredjemann blir berørt av en slik avtale, ville det innebære at vergetrengende – som i utgangspunktet skal betale utgiften – ikke har klagerett. Videre ble det vist til vergemålsloven 1927 § 17 første ledd siste punktum om at overformynderiet skal avgjøre krav om godtgjøring, og at en slik avgjørelse er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven og skulle vært gjort skriftlig.

Forutsatt at det forelå et avtalegrunnlag for vergegodtgjøring, var SRF likevel av den oppfatning at Fylkesmannen ikke har adgang til å fatte vedtak om godtgjøring i overensstemmelse med en slik avtale. Det ble vist til at det som hovedregel er personen med verge som dekker vergens godtgjøring og utgifter. Et slikt bebyrdende vedtak på bakgrunn av en muntlig avtale med en tredjepart ville etter SRFs syn forutsette hjemmel i lov. Det ble vist til at det etter vergemålsloven 2010 § 30, jf. vergemålsforskriften §§ 16 flg. ikke er anledning til å gi godtgjøring etter en slik sats. Videre viste SRF til sitt rundskriv 1-2014 om utgiftsdekning og godtgjøring til representanter. I rundskrivet punkt 3.3.1 er det blant annet opplyst at det ikke er opp til vergen eller person med verge å bestemme andre satser for timegodtgjøring, men at dette tilligger departementet gjennom en eventuell endring av forskriften.

SRF mente at heller ikke overgangsreglene i vergemålsloven 2010 § 101 første ledd nr. 2 ga tilstrekkelig lovhjemmel til at Fylkesmannen kan fatte vedtak om godtgjøring som avviker fra bestemmelsene i vergemålsforskriften § 16. Det ble vist til uttalelser i Prop. 46 L (2012–2013) og NOU 2004:16 side 182. Videre uttalte SRF:

«Med bakgrunn i dette er vårt syn på overgangsbestemmelsen i vergemålsloven § 101 første ledd nr. 2 at selve vergemålet i sin helhet videreføres, og at vergeoppdraget kun videreføres med det innhold som er besluttet for selve vergemålet. Det som tidligere har vært besluttet om utførelse av oppdraget, godtgjøring til verger o.l. reguleres av vergemålsloven av 2010. Statens sivilrettsforvaltning kan følgelig ikke se at overgangsreglene hjemler vedtak om godtgjøring som avviker fra bestemmelsene i vergemålsforskriften 2013 § 16. Det vises særlig til det som er skrevet over om at det må utvises forsiktighet ved analogisk og utvidende tolkning av hjemmelsgrunnlaget for bebyrdende vedtak.»

Når det gjaldt forholdet til ombudsmannens uttalelse 21. mai 2015 (SOM-2014-3357 og SOM-2014-3361), pekte SRF på det i sakene er forskjellige «typer» verger og ulikt rettslig grunnlag for godtgjøringen. Det ble også vist til at den nevnte uttalelsen gjaldt godtgjøring etter offentlig salærsats, som det er hjemmel for i vergemålsforskriften § 16 fjerde ledd. SFR viste til at det ikke er hjemmel til å gi godtgjøring til andre typer verger etter andre satser enn de som følger av forskriftens § 16. For alminnelige og faste verger mente SFR at forskriftens ordlyd er klar vedrørende godtgjøring, noe som ikke var tilfellet for advokatverger. SRF pekte også på at forholdet til tredjemann ikke var særlig omtalt i ombudsmannsuttalelsen.

På spørsmålet om hvilken informasjon som ble gitt til hjelpevergene om ny vergemålslov og -forskrift, svarte SRF at fylkesmennene kan ha gjort dette noe ulikt. Ifølge opplysninger fra Fylkesmannen i Aust-Agder ble det ikke ble gitt noen særskilt skriftlig orientering til hjelpevergene i Gjerstad kommune, men disse hadde mottatt informasjon som ble sendt ut til samtlige hjelpeverger i fylket. SRF viste til at det i informasjonsskriv fra Fylkesmannen til overformynderiene 26. november 2012 ble tatt forbehold om endringer i utkastet til vergemålsforskriften og opplyst at «alt er ikke helt klart ennå ». I informasjonsskrivet ble det også gitt informasjon om de nye reglene for vergegodtgjøring, herunder forslag til godtgjøringssatser. Det ble imidlertid opplyst at de nye bestemmelsene i utgangspunktet kun ville gjelde for nye vergemål besluttet etter 1.juli 2013. Videre het det:

«For at de nye reglene skal få virkning for allerede eksisterende vergemål/hjelpevergemål, kreves det nye vedtak om dette fra Fylkesmannen».

SRF opplyste videre at det 5. februar 2013 ble holdt et informasjonsmøte for hjelpevergene i Gjerstad kommune. På møtet ble det blant annet orientert om de nye godtgjøringssatsene, men SRF kjente ikke til det nærmere innholdet i informasjonen som ble gitt. Videre opplyste SRF at Fylkesmannen 9. april 2013 sendte ut et nytt informasjonsbrev til overformynderiene for distribuering til hjelpevergene, der det blant annet ble vist til overgangsordninger for overformynderiene. Videre ble det i brevet uttalt:

«Det er altså slik at hjelpeverge- /vergeoppdraget fortsetter etter at ny lov trer i kraft, uten at det må fattes nytt vedtak om oppnevning. […] Derimot oppheves eventuelle tidligere fattede vedtak om godtgjøring til (hjelpe)vergen».

SRF mente at det er den siste oppdaterte informasjonen som til enhver tid er gjeldende og må legges til grunn, og at det ikke kunne anses tvilsomt at synspunktet i dette brevet var at tidligere inngåtte avtaler om godtgjøring ikke kunne videreføres etter den nye vergemålslovens ikrafttredelse. Videre ble det pekt på at det ikke er uvanlig at det foretas endringer og revurderinger underveis i lovgivningsprosesser og at det ble tatt forbehold om dette i den informasjonen som er gitt av Fylkesmannen. Videre mente SRF at det særlig måtte ses hen til at A var en profesjonell aktør.

Veiledningen som ble gitt, var etter SRFs syn egnet til å opplyse vergene om at eventuelle tidligere inngåtte avtaler om at godtgjøring ikke ville bli videreført etter den nye lovens ikrafttredelse.

Avslutningsvis fremhevet SRF at dersom det åpnes for videreføring av slike avtaler, så vil dette kunne medføre store økonomiske konsekvenser for de vergetrengende, som allerede er en sårbar gruppe. Det ble pekt på at de vergetrengende også har et betydelig behov for forutsigbarhet, og at disse i det alt vesentlige hadde innrettet seg etter det nye regelverket. SRF ga også uttrykk for at det ville medføre en tilfeldig forskjellsbehandling dersom man i enkelte tilfeller skulle tilkjenne godtgjøring etter andre satser enn det som følger av vergemålsforskriften § 16.

A hadde i brev 14. juni 2016 merknader til SRFs redegjørelse. Blant annet pekte hun på at hun fortsatt hadde advokatbevilling og samme kompetanse som en praktiserende advokat, og at hun når som helst kunne åpne ny advokatpraksis. Når det gjaldt den muntlige avtalen med formannen i overformynderiet, påpekte hun at avtalen hadde blitt fulgt i praksis, noe hun mente at beviste at begge parter hadde oppfattet at det var inngått en bindende avtale. Med hensyn til informasjonen som ble gitt om de nye reglene, påpekte hun at hun ikke visste om Fylkesmannen holdt et spesielt møte for hjelpeverger i Gjerstad kommune 5. februar 2013, da hun på dette tidspunktet enda ikke var blitt kontaktet av Gjerstad overformynderi med forespørsel om å påta seg hjelpevergeoppdraget. Hun opplyste videre at hun ikke hadde mottatt Fylkesmannens brev 9. april 2013 før hun etterlyste dette fra SRF etter at saken var brakt inn for ombudsmannen. Hun ga også uttrykk for at brevets overskrift og innhold tydet på at brevet var en orientering til overformynderiene om deres virksomhet i forbindelse med overgangen til Fylkesmannens overtakelse av vergeordningen. Hun viste til at brevet var stilet til kommunene i Aust-Agder ved overformynderiene, og at det ikke inneholdt noen anmodning om oversendelse til hjelpevergene.

I brev 17. august 2016 hadde SRF ytterligere merknader. Det ble blant annet opplyst at SRF hadde hatt telefonkontakt med den ene av de to overformynderne i Gjerstad kommune i den aktuelle perioden. Han hadde opplyst at det tradisjonelt ikke ble gitt godtgjøring til vergene i kommunen, men at det året før ny vergemålslov trådte i kraft ble innført godtgjøring for enkelte av de vergene som hadde regnskapsplikt. Videre ble det opplyst at overformynderiet videreformidlet informasjonsbrevene som de mottok fra Fylkesmannen til vergene om den nye vergemålsordningen, og at Fylkesmannen arrangerte 1–2 informasjonsmøter for vergene. SRF informerte også om hva som fantes av tilgjengelig dokumentasjon i det historiske arkivet, som ble overført fra overformynderiene til Fylkesmennene. I den konkrete saken fantes det bare et fåtall av dokumenter. Verken søknader om godtgjøring fra A eller vedtak om godtgjøring til A fantes i dette arkivet.

For øvrig fremhevet SRF at når advokater får godtgjøring etter offentlig salærsats, så betaler man for den formelle kompetansen vedkommende har og ikke bare den erfaringsmessige kompetansen.

A har ikke hatt ytterligere merknader.

Ombudsmannens syn på saken

1. Vergeoppdraget – forutsetningen om godtgjøring

A ble oppnevnt som hjelpeverge av tingretten 5. april 2013. Oppnevningen skjedde noen måneder før vergemålsreformen ble iverksatt 1. juli 2013. Vergeoppdraget ble inngått etter vergemålsloven 1927. Vergens krav på godtgjøring ble regulert av § 17, der det fremgikk at vergen – i tillegg til å få dekket nødvendige utlegg – i «den utstrekning det er rimelig, kan … få dekket tapt arbeidsfortjeneste eller få vederlag for sitt arbeid som verge».

Den gjengitte ordlyden i § 17 ble vedtatt gjennom endringslov 15. juni 1990 nr. 29. Frem til lovendringen var adgangen til å tilstå vederlag begrenset til tilfeller hvor vergemålet hadde vært «særlig arbeidskrevende». I Ot.prp. nr. 45 (1989–1990) på side 29 fremhevet departementet at «[l]oven bør ikke stenge for muligheten til å gi godtgjøring der dette er nødvendig for å få verger». Departementet ga også uttrykk for at det for oppnevnte verger «gjennomgående [vil] være naturlig å avklare retningslinjene for godtgjøringen ved oppnevningen».

Myndigheten til å fastsette godtgjøring til vergene lå etter vergemålsloven 1927 hos overformynderne. Rettstilstanden og forvaltningspraksis knyttet til § 17 er nærmere omtalt av Vergemålsutvalget i NOU 2004: 16 på side 182–183:

«Mens nødvendige utlegg således skal refunderes, er det opp til overformyndernes skjønn å avgjøre om og i hvilken utstrekning vergen skal få dekket tapt arbeidsfortjeneste og eller vederlag for arbeidet. Det foreligger ingen generelle retningslinjer verken for hva som skal forstås med «nødvendige» utlegg, og heller ikke for den skjønnsmessige vurdering om tapt arbeidsfortjeneste og vederlag. Etter de opplysninger utvalget har innhentet, er praksis meget varierende. Det synes som om det bare i unntakstilfelle gis erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og vederlag for arbeidet, noe som også ble påpekt i Ot.prp.nr.45 (1989-1990) s. 29»

Reglene om godtgjøring til verge etter vergemålsloven 1927 er også omtalt i Justisdepartementets håndbok for overformyndere, 2006, punkt 2.6.2 og 2.6.3. I håndboken er godtgjøring til advokater særskilt omtalt. Under omtalen av godtgjøring til advokater for kategorien «vergeoppgaver som ikke krevet spesiell juridisk kompetanse» – som både Fylkesmannen og SRF synes å legge til grunn at dette oppdraget er – fremgår det at det ofte vil være rimelig at advokater får vederlag for arbeid som verger, fordi det å være verge er en naturlig del av deres virksomhet. Dessuten fremgår det at overformynderiet også kunne oppnevne en legperson som verge for et lavere vederlag.

A har opplyst at hun påtok seg hjelpevergeoppdraget på betingelse av at dette ville bli godtgjort med kr 600 per time. Denne timesatsen tilsvarte i overkant av 60 prosent av den daværende offentlige salærsatsen. A hadde på oppnevningstidspunktet ikke en aktiv advokatbevilling. Hun var imidlertid fortsatt formelt kvalifisert for å være advokat, og hun hadde erfaring som verge fra sin tidligere advokatpraksis.  Ombudsmannen anser det ikke tvilsomt at overformynderiet på oppnevningstidspunktet hadde adgang til å gi tilsagn om godtgjøring med en slik timesats.

Verken ved oppnevningen eller på noe senere tidspunkt ble det nedtegnet en skriftlig avtale om godtgjøring. Det foreligger heller ingen skriftlig bekreftelse på timesatsen for godtgjøring fra overformynderiet. At oppdraget skulle godtgjøres med en timesats på kr 600, synes likevel å ha blitt lagt til grunn i praksis, ved at overformynderiet utbetalte godtgjøring for første halvår 2013 etter denne timesatsen. Utbetalingen skjedde i henhold til timeliste oversendt fra A ved brev 27. august 2013. I oversendelsesbrevet viste A til at hun hadde inngått en muntlig avtale med overformynderiet om godtgjøring med en timesats på kr 600. Det foreligger ingen opplysninger som tilsier at overformynderiet i etterkant har forsøkt å korrigere denne oppfatningen. Når dette ses i sammenheng med As tidligere erfaring med vergeoppdrag i advokatvirksomhet, og at hun ikke hadde noen personlig eller annen tilknytning til den vergetrengende, må det etter ombudsmannen syn legges til grunn at det på tidspunktet vergemålsreformen ble iverksatt, var en uttrykt og akseptert forutsetning mellom A og overformynderiet at vergeoppdraget skulle godtgjøres med kr 600 per time. Gjennom overformynderiets atferd ble det etablert en ordning som innebar at A hadde et krav på godtgjøring med denne satsen – iallfall inntil hun eventuelt fikk melding om at forutsetningene for oppdraget var endret.

SRF har stilt spørsmål om overformynderiet hadde adgang til å forhåndsbinde sin myndighetsutøvelse gjennom å inngå en avtale om godtgjøring som forpliktet den vergetrengende fremover i tid. Etter ombudsmannens syn kan det ikke anses tvilsomt at overformynderiet – innenfor de rammene som fulgte av vergemålsloven § 17 – hadde adgang til å gi et tilsagn om en timesats på kr 600 da A ble forespurt om å påta seg vergeoppdraget. Som det fremgår ovenfor, er en slik ordning med forhåndsavklaring av retningslinjene for godtgjøring også forutsatt i lovforarbeidene.

Et annet spørsmål er om overformynderiet ville hatt adgang til ensidig å gjøre endringer i timesatsen eller andre vilkår for godtgjøringen med virkning fremover i tid. Etter ombudsmannens syn kommer dette spørsmålet ikke på spissen i As tilfelle. Det foreligger ingen opplysninger som tilsier at overformynderiet forut for 1. juli 2013 hadde truffet noen avgjørelse om endring av retningslinjene for godtgjøring knyttet til As hjelpevergeoppdrag og informert henne om dette.  Etter ombudsmannens syn kan det heller ikke legges til grunn at A – gjennom å motta generell informasjon som ble sendt ut til verger – på en egnet måtte hadde blitt orientert om at tidligere godtgjøringsavtaler ikke ville bli videreført. SRFs opplysninger om informasjonsmøter og orienteringsbrev fra Fylkesmannen til overformynderiene har ikke gitt noe klart svar på hvilken informasjon som ble gitt om overgangsordningene til hjelpevergene. De vedlagte informasjonsbrevene inneholder også motstridende opplysninger om de nye godtgjøringsreglenes betydning for løpende vergeoppdrag, og det fremstår som uklart hvorvidt disse brevene ble videreformidlet til A og kommunens øvrige hjelpeverger. Det nærmere innholdet i informasjonsmøtene er ukjent, og møtene fant etter det ombudsmannen forstår sted før A ble oppnevnt som hjelpeverge.

Ombudsmannen legger etter dette til grunn at det ikke var skjedd noen endring i den etablerte ordningen for godtgjøring før vergemålsloven 2010 trådte i kraft, og at A heller ikke på egnet måte var varslet om at timesatsen ville bli endret med virkning fra den nye lovens ikrafttredelse.

2. Nye godtgjøringsbestemmelser og overgangsregler – betydningen for eksisterende oppdrag

Hovedregelen etter gjeldende vergemålslov § 30 er at vergene har krav på godtgjøring for arbeidet som verge. I medhold av bestemmelsens annet ledd er det i vergemålsforskriften §§ 16 flg. gitt nærmere bestemmelser om godtgjøringen, herunder om hvilke timesatser som gjelder for de ulike oppdragstypene. Advokater som oppnevnes som verge, godtgjøres etter den offentlige salærsatsen, jf. § 16 fjerde ledd annen setning. For øvrig er høyeste timesats inntil kr 200 for alminnelige verger og inntil kr 400 for faste verger, jf. fjerde ledd første setning. Spørsmålet er hvilken betydning disse nye godtgjøringsbestemmelsene har for vergeoppdrag inngått før den nye vergemålsloven trådte i kraft.

Ved overgangen til ny vergemålslov var det behov for å videreføre tidligere opprettede hjelpevergemål etter den nye lovens ikrafttredelse, jf. Prop. 46 L (2012–2013) side 18–19. Det ble derfor gitt overgangsregler i vergemålsloven § 101. Av bestemmelsens nr. 2 følger det at beslutninger om hjelpevergemål opprettet etter vergemålsloven 1927, også gjelder etter iverksettelsen av ny vergemålslov, og at slike vergemål skal anses som et vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevne. I siste setning heter det:

«Oppdraget som hjelpeverge fortsetter etter lovens ikrafttredelse som et oppdrag som verge etter reglene i loven her og med det innhold som er besluttet for hjelpevergemålet.»

Utgangspunktet er altså at hjelpevergeoppdraget videreføres med det innholdet det hadde før vergemålsloven 2010 trådte i kraft. En naturlig språklig forståelse tilsier at oppdragets «innhold» også omfatter individuelt fastsatte ordninger for godtgjøring av oppdraget – iallfall hvor dette har vært en sentral og synlig forutsetning for at vergen skulle påta seg oppdraget.

Overgangsregelen i § 101 er omtalt i Prop. 46 L (2012–2013) i punkt 4.2 og i de særskilte merknadene til § 101. I merknadene heter det blant annet:

«Ved hjelpevergemål vil vergen fortsette med det oppdraget han eller hun fikk ved oppnevningen. Ved umyndiggjøring vil vergens oppdrag ha det innhold som gjelder for vergemål

For øvrig vil det være den nye lovens regler som regulerer vergeoppdraget, blant annet reglene i § 29 om opphør av vervet som verge, § 30 om godtgjøring og dekning av utgifter og kapittel 6 om utførelsen av vergeoppdraget».

Isolert sett kan det gjengitte utdraget gi inntrykk av departementet har ment at overgangsbestemmelsene skal tolkes slik at de nye godtgjøringsbestemmelsene alltid skal komme til anvendelse på eksisterende vergeoppdrag – det vil si også i tilfeller hvor vergen har påtatt seg oppdraget på betingelse av en høyere godtgjørelse enn det de nye reglene åpner for. Sett i lys av vergemålslovens øvrige forarbeider og forhistorie, er det imidlertid ikke gitt at dette var lovgivers intensjon. I NOU 2004: 16 på side 183 påpekte Vergemålslovutvalget at praksis knyttet til vergemålsloven 1927 syntes å innebære «at det bare i unntakstilfelle gis erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og vederlag for arbeidet». Utvalget antok at «den restriktive holdning til å godtgjøre vergen, [hadde] utgangspunkt i det syn at vergeoppdrag var en samfunnsplikt som ikke skulle være lønnet».  Gjennom vergemålsreformen ble godtgjøring innført som hovedregel, slik at grunnforutsetningen om vergeoppdrag som et ulønnet samfunnsansvar ble endret.  Innføringen av bestemte godtgjøringssatser for ulike typer verger bidro dessuten til et mer forutsigbart og rettferdig system for de vergetrengende. At de nye reglene også skulle komme verger som var oppnevnt under vergemålsloven 1927 til gode, fremstår både naturlig og rimelig. Et annet spørsmål er om det også har vært meningen at de nye reglene om godtgjøring skulle gripe inn i individuelt etablerte godtgjøringsordninger til skade for vergen. Dette tolkningsspørsmålet – og de prinsipielle og praktiske sidene ved et slikt inngrep i etablerte ordninger – er ikke drøftet i lovforarbeidene. Det fremstår derfor som uklart om Stortinget har hatt et bevisst forhold til denne problemstillingen ved vedtakelsen av overgangsbestemmelsen. Dette – sammenholdt med den faktisk vedtatte ordlyden i § 101 nr. 2 – tilsier at de gjengitte uttalelsene i Prop. 46 L (2012–2013) ikke kan tillegges avgjørende vekt ved løsningen av det tolkningsspørsmålet som er aktualisert i As tilfelle.

Ombudsmannen har for øvrig tidligere vurdert spørsmålet om godtgjøring til advokatverger etter overgangen til ny vergemålsordning. I uttalelse 21. mai 2015 i (SOM-2014-3357 og SOM-2014-3361) kom ombudsmannen til at gjeldende godtgjøringsordninger for slike eksisterende vergeoppdrag ble videreført etter 1. juli 2013, med mindre endring var avklart med vergen før ikrafttredelsen av den nye loven. Ombudsmannen uttalte blant annet følgende:

«Da oppdragene ble videreført, uten konkret avklaring fra vergemålsmyndighetene om endring av andre forutsetninger for oppdraget, måtte også forutsetningen om godtgjøring løpe videre. Det kan ikke ses å være grunnlag for å forstå overgangsbestemmelsen slik at godtgjøringen, i strid med forutsetningen for oppdraget, skulle beregnes etter nye regler.»

Også i As sak er forholdene slik at vergemålsmyndigheten ikke hadde avklart med vergen at forutsetningene for oppdraget – godtgjøringssatsen – ville bli endret med de nye reglene. I likhet med advokatvergene har også dette vergeoppdraget et profesjonelt preg og det er lite tvilsomt at godtgjøringen var et sentralt element da vergen inngikk avtalen om vergeoppdraget.

SRF har fremhevet hensynet til den vergetrengende og at det vil være uheldig om den vergetrengende skal måtte bekoste et vergemål til en høyere sats enn det som fremgår av nye godtgjøringssatser. Til dette bemerkes det at vergemålsloven 2010 § 29 annet ledd åpner for at det offentlige kan frata en verge vervet dersom dette vil være til beste for den vergetrengende. Størrelsen på vergens godtgjøring kan være et forhold som kan begrunne en slik fratakelse. I As tilfelle dekker det offentlige vergekostnaden. Ombudsmannen finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på denne problemstillingen. Det bemerkes likevel at det kan være et spørsmål om den vergetrengende kan holde det offentlige økonomisk ansvarlig for ikke å ha brakt et unødvendig kostnadskrevende vergeoppdrag til opphør.

3. Konklusjon

Etter ombudsmannens vurdering må det legges til grunn at det på tidspunktet for den nye vergemålslovens ikrafttredelse var etablert en ordning som innebar at A hadde krav på godtgjøring for vergeoppdraget med en timesats på kr 600. Overgangsbestemmelsen i vergemålsloven 2010 § 101 nr. 2 må – i henhold til ordlyden – tolkes slik at også denne siden ved vergeoppdraget ble videreført etter den nye lovens ikrafttredelse. SRFs oppfatning om at den tidligere avtalen ble terminert ved vergemålslovens ikrafttredelse 1. juli 2013, bygger derfor på en uriktig lovtolkning.

SRF bes derfor om å behandle saken på nytt.

Det bes om at ombudsmannen blir orientert om utfallet av SRFs nye vurdering, gjerne ved å få tilsendt kopi av brev til A.