Sakens bakgrunn
A ble i 2015 dømt til ubetinget fengsel i to år og seks måneder for grov vold i nære relasjoner mot hans daværende samboer og stedatter, samt flere brudd på besøksforbud.
A søkte 10. mai 2017 om overføring fra fengsel X til fengsel Y. Fengsel Y avslo søknaden 3. juli 2017. Avslaget ble opprettholdt av Kriminalomsorgen region øst i vedtak 11. september 2017.
Regionen fant det ikke sikkerhetsmessig forsvarlig å overføre A til fengsel med lavere sikkerhet. Det ble blant annet lagt vekt på at A var utenlandsk statsborger med varig utvisningsvedtak, at han ikke møtte til straffegjennomføring og at det var igangsatt overføringssak til Polen.
Klagen hit og undersøkelser herfra
16. september 2017 klaget A til ombudsmannen. Blant annet pekte han på at overføring til fengsel med lavere sikkerhet var viktig for at hans da syv år gamle sønn skulle få muligheten til å besøke han.
Etter en gjennomgang av sakens dokumenter ble det funnet grunn til å undersøke enkelte sider av saken nærmere. I brev 10. november 2017 ble Kriminalomsorgen region øst bedt om å opplyse om det var foretatt en konkret vurdering av hensynet til barnets beste, eventuelt hva som var årsaken til at dette ikke var gjort. Dersom det var foretatt en slik vurdering, ble regionen bedt om å redegjøre nærmere for den vurderingen som var blitt gjort og avveiningen opp mot andre momenter i saken, samt kommentere hvorfor denne vurderingen ikke fremgikk av vedtaket.
I svarbrevet 11. desember 2017 ga regionen uttrykk for at hensynet til barnets beste skal vektlegges ved alle avgjørelser som påvirker barn av domfelte og innsatte, og at det var foretatt en slik vurdering i denne saken. Regionen hadde vektlagt at sønnen hadde besøkt A, og lagt til grunn at han ønsket samvær med faren. Ut fra de opplysningene regionen hadde tilgang til, forelå det imidlertid ikke konkrete omstendigheter som tilsa at hensynet til sønnen ville være utslagsgivende for vurderingen. Kriminalomsorgen anså det ikke sikkerhetsmessig forsvarlig å overføre A til fengsel med lavere sikkerhet. Hensynet til sønnens behov for kontakt med A ble ansett ivaretatt ved muligheten for å komme på besøk i fengselet og å opprettholde kontakt per telefon. Videre uttalte regionen:
«Vurderingen vist til ovenfor fremgår ikke eksplisitt av vedtaket, noe vi i ettertid ser er uheldig. Vi ser også i ettertid at vår begrunnelse i avslaget vedrørende innsattes sønn kunne vært mer utfyllende. Den skjønnsmessige vurderingen er ikke i tilstrekkelig grad synliggjort i vedtaket. Vi beklager dette.»
A har i brev 7. januar 2018 gitt merknader til regionens redegjørelse. Blant annet mente han at kriminalomsorgen ikke behandler disse sakene konkret, men at fluktfare tillegges så stor vekt at det ikke foretas noen reell vurdering av de andre momentene i saken. Videre pekte han på at det for utlendinger som skal utvises etter endt dom, vil være vanskelig å gjennomføre samvær etter utlevering og at det da blir særlig viktig å kunne møte barnet ofte mens soningen gjennomføres i Norge. Dessuten påpekte han at han ikke hadde blitt informert om muligheten til å dokumentere barnets ønsker om besøkskontakt med ham.
Kriminalomsorgen region øst har ikke kommet med ytterligere kommentarer.
Ombudsmannens syn på saken
Etter straffegjennomføringsloven § 15 annet ledd kan innsatte som har gjennomført en del av straffen, overføres fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå til fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Dette skal ikke gjøres dersom formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det er grunn til å anta at innsatte vil unndra seg gjennomføringen.
Hensynet til barnets beste er alltid et relevant moment ved avgjørelser som har innvirkning på barn, jf. straffegjennomføringsloven § 3 annet ledd og forskrift om straffegjennomføring § 1-3 annet ledd. Av bestemmelsene fremgår det at barnets rett til samvær og kontakt med sine foreldre «skal særlig vektlegges». Disse bestemmelsene er en videreføring av FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 og Grunnloven § 104 annet ledd, hvor det fremgår at «[v]ed handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».
Hvis domfelte har barn, skal det dermed ved vurderingen av om overføring til fengsel med lavere sikkerhet skal innvilges, alltid tas hensyn til om dette vil være til barnets beste. Dette gjelder også i tilfeller hvor sikkerhetsmessige grunner tilsier at søknaden i utgangspunktet ikke skal innvilges. Kriminalomsorgen må i slike tilfeller foreta en konkret vurdering med utgangspunkt i det enkelte barns behov og forutsetninger. Det følger også av retningslinjene til straffegjennomføringsloven § 3 annet ledd at det «om nødvendig» skal innhentes uttalelser fra objektive instanser om hva som er til barnets beste.
Ombudsmannen har også tidligere behandlet saker der kriminalomsorgens vurdering av hensynet til barnets beste ved ulike typer søknader fra innsatte har vært et tema. I sak 2012/1794, som gjaldt avslag på søknad om besøkstillatelse i fengsel, uttalte ombudsmannen følgende om kriminalomsorgens plikt til å foreta en vurdering av barnets beste:
«Kriminalomsorgen har etter loven et selvstendig ansvar for å ta hensyn til barnets beste. Hva dette innebærer vil variere fra sak til sak. Det medfører i alle tilfeller en plikt til å foreta en konkret vurdering av hva som er til barnets beste, og i enkelte saker til en ytterligere utredning av saken ved å innhente uttalelser mv.»
Det sentrale spørsmålet i denne saken har vært om det i forbindelse med avslaget på søknaden om overføring ble foretatt en konkret vurdering av hensynet til domfeltes barns beste. I vedtakets begrunnelse er As ønske om å være nærmere sønnen omtalt, men det fremgår ikke hvordan hensynet til sønnen er vurdert. Regionen skrev i redegjørelsen til ombudsmannen at det ble foretatt en konkret vurdering av hensynet til barnet i denne saken, men erkjente og beklaget at denne vurderingen ikke var tilstrekkelig synliggjort i vedtaket.
Det følger av forvaltningsloven § 24 første ledd at enkeltvedtak skal grunngis, og at begrunnelsen skal gis samtidig som vedtaket treffes. Kravene til innhold i begrunnelsen fremgår av forvaltningsloven § 25. Begrunnelsesplikten bygger blant annet på hensynet til grundighet og nøyaktighet i saksbehandlingen og publikums tillit til forvaltningen, herunder partens mulighet til å forstå at avgjørelsen er riktig og til å vurdere hvorvidt det skal klages på vedtaket.
I regionens vedtak fremkommer ikke den konkrete vurderingen av hensynet til barnets beste som ifølge regionen er foretatt. Ombudsmannen vil understreke viktigheten av at det foretas en konkret og individuell vurdering av hensynet til det enkelte barns beste, og at de vurderingene som foretas synliggjøres i vedtaket. Det er uheldig at de vurderingene som skal ha blitt gjort, ikke har kommet klart frem i vedtaket i denne saken. Ombudsmannen minner også om uttalelsen herfra 26. april 2016, der det ble forutsatt at Kriminalomsorgen region øst sikrer at dette blir fulgt bedre opp i fremtidige saker, se sak 2015/2904. Behandlingen av søknaden fra A viser at det fortsatt er et behov for å følge opp dette videre.
Innvendingen fra A om at han ikke har fått informasjon om hvordan han kan dokumentere sønnens behov for samvær, har ikke vært tatt opp med kriminalomsorgen, og gir derfor ikke grunn til nærmere omtale her. På generelt grunnlag er det likevel grunn til å minne kriminalomsorgen på forvaltningens selvstendige ansvar for å vurdere partenes behov for veiledning i en sak og til å sørge sakens opplysning, jf. forvaltningsloven §§ 11 og 17, jf. § 33 femte ledd. Hensynet til barnets beste kan – som omtalt over – tilsi at kriminalomsorgen har en selvstendig plikt til ytterligere utredning av barnets interesser i en sak, blant annet ved å innhente dokumentasjon i saken.
Konklusjon
Vurderingen av hensynet til barnets beste fremkom ikke i regionens vedtak. Dette var uheldig. Ombudsmannen forutsetter at kriminalomsorgen region øst i fremtidige saker alltid foretar en konkret vurdering av hensynet til barnets beste, og at denne vurderingen synliggjøres i vedtaket. Utover disse merknadene finner ombudsmannen å kunne la saken bero med den begrunnelse Kriminalomsorgen region øst nå har gitt, jf. sivilombudsmannsloven § 10 fjerde ledd.