Sakens bakgrunn
I 2012 behandlet ombudsmannen to saker om offentlighet for dokumenter oversendt byrådet og sakslister til byrådsmøtene under kommunal parlamentarisme. Praksisen for byrådet i Oslo kommune og Bergen kommune var at saksfremlegg med vedlegg og sakslister ble unntatt offentlighet frem til byrådskonferansen hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet var delegert avgjørelsesmyndighet, og frem til byrådsmøtet hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet innstilte for bystyret. I uttalelser 7. september 2012 (SOM-2011-3431 og SOM-2011-3432) kom ombudsmannen til at denne praksisen var i strid med reglene i offentleglova. Ombudsmannen la til grunn at verken de aktuelle saksfremlegg med vedlegg eller de aktuelle saklistene kunne unntas fra innsyn som interne dokumenter, jf. offentleglova § 16 første ledd bokstav a og b.
Bergen kommune og Oslo kommune sa seg uenig i ombudsmannens uttalelse. Kommuneadvokaten i Oslo ba i brev 5. november 2012 Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling om en vurdering av problemstillingene. Etter å ha kontaktet Lovavdelingen, fikk ombudsmannen opplyst at departementet hadde oppfattet brevet fra kommuneadvokaten som et innspill i forbindelse med evalueringen av offentleglova. Sett i lys av at arbeidet med evalueringen av offentleglova ville ta tid, ba ombudsmannen i brev 3. mai 2013 kommunene om en orientering. Kommunene orienterte om at byrådene dels hadde rettet seg etter ombudsmannens uttalelse og endret praksis for offentlighet på noen punkter, og at det dels ble ført en praksis i strid med uttalelsen. Byrådene hadde videre lagt om praksis fra skriftlighet til muntlighet i saksforberedelsen i noen sammenhenger.
I brev 5. juli 2013 til Justis- og beredskapsdepartementet ga ombudsmannen uttrykk for at det ikke var dekning i offentleglova for den tolkningen byrådene hadde lagt til grunn for sin praksis. Det ble samtidig gitt uttrykk for at hvilken løsning som bør velges for offentlighet for saker som behandles i byrådene under kommunal parlamentarisme, var et lovgiverspørsmål. Ombudsmannen fant derfor grunn til å underrette departementet om saken, jf. sivilombudsmannsloven § 11. I brev 23. juli 2013 orienterte Justis- og beredskapsdepartementet om at det alt hadde hatt denne problemstillingen oppe til vurdering, og vedla et brev til Oslo kommune hvor det fremgikk at det internt var arbeidet en del med det «lovendringsønsket» som Oslo kommune hadde fremsatt. Departementet ga samtidig uttrykk for at det tok sikte på å komme tilbake til spørsmålet ved årsskiftet. Det ble imidlertid ikke fremsatt forslag til lovendring fra departementets side.
I representantforslag 7. april 2015, Dok. nr. 8:85 L (2014-2015), ble det fremmet forslag om en endring av offentleglova, slik at dokumenter som blir lagt frem til byrådskonferanser og forberedende byråd og saklister til slike møter, ikke er omfattet av de dokumentgruppene som etter offentleglova § 16 første ledd ikke er omfattet av §§ 14 og 15. Flertallet i Stortingets justiskomité viste i Innst. 320 L (2014-2015) til representantforslaget og rådet Stortinget om å endre loven. Ved lovendring 19. juni 2015 ble offentleglova § 16 første ledd tilføyd et nytt tredje punktum, som lyder:
«For kommunar og fylkeskommunar med parlamentarisk styreform gjeld §§ 14 og 15 likevel for saksframlegg med vedlegg og sakliste til førebuande møte i kommuneråd og fylkesråd der ein ikkje skal gjere vedtak eller leggje fram innstilling.»
Journalist A i Kommunal Rapport ba 15. mai 2015 Oslo kommune om innsyn i «samtlige dokumenter som inngår i både det forberedende og det ordinære byrådets saksbehandling, fra perioden 1. januar – 30. april 2015». I foreløpig svar 22. mai 2015 opplyste kommunen at deler av dokumentene det var bedt om innsyn i, ligger ute på kommunens nettsider. Når det gjaldt dokumenter knyttet til møter i forberedende byråd og byrådskonferanser, viste kommunen til at den «trenger noe mer tid til å svare fullstendig på innsynskravet». Ettersom det ikke ble gitt svar på innsynskravet innen fem arbeidsdager, la A til grunn at det forelå et avslag på innsyn og påklaget dette 28. mai 2015 med kopi til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, jf. offentleglova § 32 annet ledd første punktum.
I brev 4. juni 2015 opplyste kommunen at saken reiste prinsipielle problemstillinger, og at kommunen ville trenge noe tid på dette, men at A kunne forvente svar innen en til to uker. Fylkesmannen i Oslo og Akershus purret på kommunen i brev 16. juni 2015. Oslo kommune avslo kravet om innsyn i dokumenter knyttet til forberedende byråd og byrådskonferanser i brev 23. juni 2015, og saken ble samtidig oversendt Fylkesmannen i Oslo og Akershus for klagebehandling. Begrunnelsen for å avslå innsynskravet var at dokumentene var interne, jf. offentleglova § 16 første ledd tredje punktum, jf. § 14 første ledd.
Fylkesmannen stadfestet kommunens avslag i vedtak 8. juli 2015. Fylkesmannen la til grunn at det er de gjeldende reglene på vedtakstidspunktet som kommer til anvendelse, og at dokumentene kunne unntas fra innsyn etter bestemmelsen i offentleglova § 16 første ledd tredje punktum, slik den lød etter lovendringen 19. juni 2015, jf. § 14 første ledd. Hvorvidt kommunen burde ha fattet et vedtak i saken på et tidligere tidspunkt, mente Fylkesmannen det var «vanskelig … å si noe helt konkret om». Det ble vist til at Fylkesmannen ikke var kjent med hvor mange dokumenter det dreide seg om, eller hvor omfattende hvert enkelt dokument er. Fylkesmannen la videre til grunn at «tolkningstvil i så stor grad at lovgiver har valgt å vedta en ny bestemmelse, sammenholdt med at det etter all sannsynlighet dreier seg om en omfattende dokumentmengde», tilsa at tidsbruken ikke har vært urimelig. I brev 27. august 2015 foretok Fylkesmannen en ny vurdering av innsynssaken, men fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket.
Saken ble deretter brakt inn for ombudsmannen 1. september 2015. I klagen ble det anførte at det er rettstilstanden på det tidspunktet innsynskravet ble fremsatt som må legges til grunn, og ikke rettstilstanden på det tidspunktet kommunen fant grunn til å fatte vedtak. Det ble videre vist til at kommunens saksbehandlingstid på nærmere halvannen måned ikke kunne anses som «uten ugrunnet opphold», og at «Fylkesmannen her fullstendig ignorerer det faktum at kommunens ‘vedtakstidspunkt’ var fire dager etter at Stortinget sanksjonerte en lovendring som omhandlet de dokumenttyper [A] krevde innsyn i».
Ombudsmannens undersøkelser
Dokumentene i saken ble innhentet fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. I brev 9. oktober 2015 herfra ble Fylkesmannen bl.a. bedt om å utdype nærmere standpunktet om at det er de gjeldende reglene på vedtakstidspunktet som kommer til anvendelse, særlig sett i lys av angitte uttalelser fra ombudsmannen og lovavdelingen samt kravene til rask behandling av innsynskrav. Det ble også bedt om en mer konkret redegjørelse for årsaken til saksbehandlingstiden og hvilke «prinsipielle problemstillinger» som det var nødvendig å utrede. Fylkesmannen ble også bedt om å opplyse hvilke saksbehandlingsskritt som var foretatt fra kommunen mottok innsynskravet 15. mai 2015 til kommunen vurderte kravet 23. juni 2015, samt innhente og oversende eventuell dokumentasjon på disse saksbehandlingsskrittene. Til slutt ble Fylkesmannen bedt om å kommentere betydningen av bestemmelsen i offentleglova § 32 annet ledd første punktum om at innsynskrav som ikke er avgjort etter fem dager, kan påklages.
I svarbrev 23. oktober 2015 ga Fylkesmannen en vurdering av hvilket regelverk som skal anvendes ved behandlingen av innsynsbegjæringen. Fylkesmannen viste til at det alminnelige forvaltningsrettslige utgangspunktet er at det er de bestemmelsene som gjelder på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. Interessen til den som ber om innsyn, taler for å legge til grunn det tidspunktet som vil gi mest mulig innsyn, mens sakens art kan tale for å legge både tidspunktet for innsyn og vedtakstidspunktet til grunn. Fylkesmannen viste i den forbindelse til ombudsmannens brev 19. juni 2015 til Justis- og beredskapsdepartementet og uttalte videre:
«Slik Fylkesmannen oppfatter ombudsmannen her, forelå det såpass stor usikkerhet knyttet til forståelsen av offentleglova (offl.) § 16 tredje ledd at det var grunn til å be departementet klargjøre loven. Fylkesmannen oppfatter det da slik at det ikke er klart at innsyn ville blitt innvilget selv om vedtaket hadde blitt truffet før ikrafttredelsen av den nye bestemmelsen den 19.06.2015. Etter ombudsmannens sak 2011/3431, kan imidlertid ikke Fylkesmannen utelukke at innsyn kunne blitt gitt, om enn delvis, dersom tidspunktet for innsynsbegjæringen var blitt lagt til grunn.»
Fylkesmannen mente på denne bakgrunn at det ikke var grunnlag for å fravike det alminnelige forvaltningsrettslige utgangspunktet, med mindre saksbehandlingen hos kommunen ikke hadde fulgt lovens krav til fremdrift. Fylkesmannen hadde i den forbindelse innhentet en uttalelse fra kommunen, hvor det bl.a. fremgikk:
«Bakgrunnen for de problemstillinger innsynsbegjæringen reiser er kjent for både Fylkesmannen og Sivilombudsmannen. Oslo kommune har tidligere utredet problemstillinger om temaet, men hadde ikke tidligere mottatt innsynsbegjæringer i de dokumenttypene A ba om innsyn i. Innsynsbegjæringen omfattet ulike dokumenttyper og en stor dokumentmengde, og medførte at kommunen trengte noe tid til saksbehandlingen…
Som det fremgår av kommunens klagebehandling i brev av 23.06.2015, er det foretatt en grundig vurdering av hver enkelt av de dokumenttypene A ba om innsyn i. I tillegg reiste de prinsipielle spørsmålene om merinnsyn tidkrevende vurderinger, som kommunen tidligere ikke hadde vurdert opp mot en konkret innsynsbegjæring…
… Vi mener at saksbehandlingstiden ikke var urimelig lang i en sak det har vært stor rettslig uenighet om, og som reiste kompliserte juridiske vurderinger med avveininger av motstridende interesser. Saken var derfor tidkrevende å utforme og krevde også interne avklaringer.»
På denne bakgrunn la Fylkesmannen til grunn at tidsbruken i saken har vært rimelig og at kommunen har fulgt lovens krav til fremdrift. Når det gjaldt bestemmelsen i offentleglova § 32 annet ledd første punktum, fremholdt Fylkesmannen at det ikke gjaldt en maksimumsfrist på fem dager for å avgjøre innsynskrav. På bakgrunn av dette konkluderte Fylkesmannen med at det er regelverket som gjaldt på vedtakstidspunktet 23. juni 2015 som må legges til grunn i saken.
Redegjørelsen ble oversendt A for kommentarer. Under henvisning til Fylkesmannens uttalelse om at det ikke er klart at innsyn ville blitt innvilget dersom vedtaket hadde blitt truffet før lovendringen, ba A i e-post 2. november 2015 om at ombudsmannen klargjorde sitt syn på hvordan bestemmelsen i offentleglova § 16 var å forstå før lovendringen trådte i kraft.
Ombudsmannens syn på saken
Innsynskravet gjelder bl.a. saksfremlegg med vedlegg og sakliste til møter i forberedende byråd og byrådskonferanser samt protokoll/referat fra disse møtene. I uttalelser 7. september 2012 (SOM-2011-3431 og SOM-2011-3432) la ombudsmannen til grunn at verken de aktuelle saksfremlegg med vedlegg eller de aktuelle saklistene etter dagjeldende regelverk kunne unntas fra innsyn som interne dokumenter, jf. offentleglova § 16 første ledd bokstav a og b. Ombudsmannen har i de nevnte uttalelsene ikke tatt stilling til spørsmålet om innsyn i møtebok/protokoll/referat fra slike møter, jf. kommuneloven § 32 nr. 3, jf. § 30 nr. 3. Ved lovendring 19. juni 2015 ble offentleglova endret slik at det ble gitt en hjemmel for å unnta saksfremlegg med vedlegg og sakliste til forberedende møte i byråd, der det ikke skal gjøres vedtak eller legges frem innstilling, jf. offentleglova § 16 første ledd tredje punktum. Spørsmålet i denne saken er hvilket regelverk som skal legges til grunn ved vurderingen av innsynsbegjæringen.
Det alminnelige forvaltningsrettslige utgangspunktet er at det er rettsreglene på avgjørelsestidspunktet som skal legges til grunn for en avgjørelse, se bl.a. ombudsmannens årsmelding for 1987 side 162 (SOMB-1987-71), ombudsmannens årsmelding for 2001 side 232 (SOMB-2001-68) og ombudsmannens årsmelding for 2007 side 302 (SOMB-2007-83). I uttalelsen fra 2001 heter det:
«Ombudsmannen har i tidligere saker vist til det alminnelige forvaltningsrettslige utgangspunktet om at det er reglene som er trådt i kraft på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. Det vil imidlertid bero på en konkret vurdering av sakens art og søkerens interesser hvilket regelverk som skal legges til grunn i den enkelte sak. Utsettelse av vedtakstidspunktet i påvente av et nytt og strengere regelverk vil det normalt ikke være adgang til.»
Om betydningen av saksbehandlingstidsreglene heter det følgende i uttalelsen fra 2007:
«Den private part kan således etter omstendighetene måtte finne seg i at regelgrunnlaget endres i hans disfavør etter at søknad er inngitt, og for så vidt også etter at vedtak er truffet i første instans. Hensynet til den private parts interesser må antas å være ivaretatt gjennom lovens krav til fremdrift i saksbehandlingen. Disse reglene skal sikre at den private part ikke skal måtte risikere unødvendig langvarig usikkerhet med hensyn til sin rettslige stilling. Reglene begrenser dermed også perioden parten risikerer at regelsituasjonen endres i hans disfavør.
Dersom forvaltningen ikke har fulgt lovens krav til fremdrift i saksbehandlingen, er det ikke like opplagt at en endret rettssituasjon kan anvendes til skade for en privat part. I slike tilfeller svikter begrunnelsen for regelen, og svikten blir mer og mer åpenbar etter som tiden går. I saken her tok behandlingen svært lang tid, jf. fremstillingen nedenfor.»
Det følger av offentleglova § 29 første ledd annet punktum at krav om innsyn skal avgjøres «utan ugrunna opphald». Utgangspunktet er at krav om innsyn skal behandles samme dag som de er mottatt, eller i alle fall innen en til tre virkedager, dersom det ikke skulle foreligge spesielle praktiske vanskeligheter, se bl.a. ombudsmannens uttalelser 8. september 2011 (SOM-2010-2991) og 1. mars 2012 (SOM-2012-157). Lovens ordlyd åpner for at visse omstendigheter kan tilsi at behandlingen og avgjørelsen av en innsynsbegjæring tar noe lengre tid enn normalt. Sakens vanskelighetskrav og kravets omfang kan i visse tilfeller begrunne noe mer tidsbruk enn ellers, jf. Ot. prp. nr. 102 (2004-2005) side 100. Om dette uttales følgende i proposisjonen på side 100, som gir en oppsummering av gjeldende rett slik den er uttrykt i ombudsmannens særskilte melding om praktisering av offentlighetsloven i Justisdepartementet, Dokument nr. 4:1 (1997-1998) side 11 flg.:
«I unntakstilfelle vil derfor en saksbehandlingstid på mellom fire og seks virkedager etter omstendighetene kunne være akseptabelt. En saksbehandlingstid som overstiger åtte virkedager vil normalt måtte regnes som uakseptabel lang. Så lang saksbehandlingstid kan man vanskelig akseptere annet enn i helt ekstraordinære tilfeller.»
Det er også grunn til å trekke frem bestemmelsen i offentleglova § 32 annet ledd første punktum om at manglende svar på et krav om innsyn etter fem dager kan påklages. Selv om bestemmelsen ikke innebærer at det gjelder en maksimumsfrist på fem dager for å avgjøre et innsynskrav, gir bestemmelsen veiledning for hvor lang saksbehandlingstid som normalt er akseptabelt.
Det følger av selve formålet med offentleglova at innsynsbegjæringer må behandles raskt. Dersom forvaltningens saksbehandlingstid blir for lang, vil ofte innsynsbegjæringen miste mye av sin aktualitet og interesse. Offentlighetsprinsippet vil kunne bli uthult og lovens effektivitet som redskap for pressen og allmennheten til å få innsyn i offentlig forvaltning blir betydelig svekket. Rask saksbehandlingstid er også viktig av hensyn til allmennhetens tillit til forvaltningen, og vil kunne motvirke at det oppstår mistanke om at forvaltningen legger vekt på utenforliggende hensyn ved å trenere eller vanskeliggjøre behandlingen av innsynsbegjæringer som kan avdekke mulige kritikkverdige forhold.
Kommunen mottok innsynskravet 15. mai 2015 og vedtak ble fattet 23. juni 2015. Det tok dermed over fem uker å behandle kravet. Saksbehandlingstiden er i hovedsak begrunnet i at saken reiste prinsipielle problemstillinger og at kravet var stort i omfang. Kommunen har erkjent at problemstillingene tidligere har vært utredet av kommunen, men har fremholdt at den ikke har mottatt innsynsbegjæringer i de dokumenttypene det ble bedt om innsyn i. Det er videre fremholdt at kommunen har foretatt en «grundig vurdering» av hvert enkelt av de dokumenttypene det ble bedt om innsyn i, og at saken i tillegg reiste prinsipielle spørsmål om meroffentlighet, som krevde tidkrevende vurderinger. Kommunen har videre gitt uttrykk for at saken var «tidkrevende å utforme» og også krevde interne avklaringer. Det er ikke presisert nærmere hva de interne avklaringene gjaldt.
Som grunnlag for å vurdere kravets omfang, ba ombudsmannen Fylkesmannen innhente og oversende de dokumentene det var bedt om innsyn i. Ombudsmannen har fått oversendt enkelte dokumenter fra Fylkesmannen ved brev 23. oktober 2015, men dokumentoversendelsen var ikke fullstendig. Vedleggslisten i brevet gir likevel et visst innblikk i innsynskravets omfang. Ut fra denne, sammenholdt med de dokumentene som er oversendt, legger ombudsmannen til grunn at kravet har et stort omfang. Dette kan begrunne en noe lengre saksbehandlingstid enn utgangspunktet om at innsynskrav skal behandles innen tre virkedager. Kommunen må få tilstrekkelig tid til å finne frem dokumentene og vurdere om det kan gis innsyn i disse, herunder om det foreligger taushetsbelagte opplysninger i dokumentene. Det er imidlertid grunn til å bemerke at innsynskravet gjelder tre ulike dokumenttyper. Vurderingen av om det foreligger en hjemmel for å unnta disse dokumenttypene, behøver dermed ikke å ta særlig lang tid.
Spørsmålet om innsyn i dokumenter knyttet til møter i forberedende byråd og byrådskonferanser har tidligere vært utredet av kommunen, og problemstillingene som innsynsbegjæringen reiste var dermed godt kjent for kommunen. Ombudsmannen hadde også uttalt seg om spørsmålet om innsyn i saksfremlegg med vedlegg og saklister i to uttalelser 7. september 2012 (SOM-2011-3431 og SOM-2011-3432). Etter det ombudsmannen kjenner til, foreligger det verken lovavdelingsuttalelser eller rettspraksis som gjelder spørsmålet om innsyn i de aktuelle dokumentene. Selv om kommunen ikke hadde mottatt innsynskrav i de aktuelle dokumenttypene tidligere, må det dermed legges til grunn at det ikke var nødvendig å utrede nærmere om det var hjemmel for å unnta dokumentene. De ulike dokumenttypene burde for øvrig være godt kjent for kommunen, slik at det ikke var nødvendig å foreta en «grundig vurdering» av disse. Det er for øvrig vanskelig å se at «interne avklaringer» kan begrunne en lengre saksbehandlingstid i et tilfelle som dette.
Dersom det ikke foreligger hjemmel for å unnta et dokument, er det heller ikke nødvendig å vurdere meroffentlighet. Saksbehandlingstid begrunnet i at det var nødvendig å vurdere prinsipielle spørsmål om meroffentlighet, forutsetter dermed at det foreligger en unntakshjemmel. Etter ombudsmannens syn kan det dermed reises spørsmål om disse vurderingene kan begrunne en lengre saksbehandlingstid i dette tilfellet. Uavhengig av dette er det grunn til å bemerke at kommunens meroffentlighetsvurdering er knyttet opp mot unntaksbestemmelsen som ble tilføyd ved lovendringen 19. juni 2015. Ettersom kommunens vedtak ble fattet 23. juni 2015, kan denne vurderingen dermed vanskelig sies å ha tatt mer enn tre virkedager, med mindre kommunen har utsatt vedtakstidspunktet i påvente av lovendringen som var på forberedelsesstadiet. For øvrig bemerkes det at kommunens meroffentlighetsvurdering ikke er knyttet til de konkrete dokumentene, men kun foretar en vurdering av de aktuelle dokumenttypene.
Kommunen har som nevnt også vist til at saken var «tidkrevende å utforme». Ombudsmannen forstår dette slik at kommunen mener det tok tid å utforme det aktuelle vedtaket/svarbrevet. Kommunens vedtak er relativt grundig, og sett i lys av begrunnelsesplikten for innsynssaker gis det mer informasjon enn det loven krever, jf. offentleglova § 31 første ledd. Bakgrunnen for dette antas å være at A påklaget saken i tråd med offentleglova § 32 annet ledd første punktum. Det bemerkes imidlertid at det også her er vanskelig å se at dette kan ha tatt mer enn tre virkedager. Det vises i den forbindelse til at innholdet i svarbrevet tar utgangspunkt i offentleglova slik den lød etter lovendringen.
Ombudsmannen legger etter dette til grunn at kommunens behandling av innsynskravet ikke har vært i tråd med offentleglova § 29 første ledd annet punktum om at kravet skal avgjøres «utan ugrunna opphald». Slik ombudsmannen ser det, skulle kravet vært avgjort på et langt tidligere tidspunkt, og før lovendringen 19. juni 2015.
Konsekvensen av kommunens saksbehandlingstid er at kravet ble avgjort etter en ny unntaksbestemmelse i offentleglova. Dersom kravet hadde blitt avgjort på et tidligere tidspunkt, måtte kommunen ha lagt til grunn offentleglova slik den da lød. Lovendringen var til skade for A, ved at han ikke fikk innsyn i dokumentene. En slik endret rettssituasjon kan ikke anvendes til skade for den private part når saken ikke ble avgjort på det tidspunktet loven krevde. Ombudsmannen legger derfor til grunn at det riktige må være å benytte regelverket som gjaldt da sakene rettelig skulle vært behandlet, dvs. forut for lovendringen 19. juni 2015.
Avslutningsvis er det grunn til å si noe om bakgrunnen for ombudsmannens brev 5. juli 2013 til Justis- og beredskapsdepartementet. Årsaken til dette er at Fylkesmannen i svarbrev 23. oktober 2015 har gitt uttrykk for at ombudsmannens brev er oppfattet slik at det forelå såpass stor usikkerhet knyttet til forståelsen av offentleglova (offl.) § 16 tredje ledd, at det var grunn til å be departementet klargjøre loven. Ombudsmannen finner grunn til å vise til at det i brevet fremgår klart at ombudsmannen «mener det ikke er dekning i § 16 tredje ledd for den tolkning byrådene har lagt til grunn for sin praksis». Som det fremgår ovenfor, er ikke ombudsmannen kjent med at det foreligger lovavdelingsuttalelser eller rettspraksis som gjelder spørsmålet om innsyn i de aktuelle dokumentene. Verken Oslo kommune eller Bergen kommune er tillagt noen særskilt myndighet til å tolke det eksisterende regelverket. Rettstilstanden var dermed avklart som følge av ombudsmannens uttalelser. Oslo kommunen hadde imidlertid fremsatt et «lovendringsønske» overfor Justis- og beredskapsdepartementet, se departementets brev 27. juni 2013. Ombudsmannen ga derfor uttrykk for at hvilken løsning som bør velges for offentlighet for saker som behandles i byrådene under kommunal parlamentarisme, er et lovgiverspørsmål. Ettersom Justis- og beredskapsdepartementet har offentleglova under sitt ansvarsområde, ga ombudsmannen uttrykk for at departementet burde ta initiativ til å klargjøre loven. I dette ligger det at departementet etter ombudsmannens syn burde avklare hvilken løsning som burde velges for offentlighet for saker som behandles i byrådene under kommunal parlamentarisme. Brevet skal ikke forstås slik at ombudsmannen mente rettstilstanden var uklar.
Konklusjon
Ombudsmannen er kommet til at kommunens behandling av innsynskravet ikke har vært i tråd med kravene i offentleglova om at innsynskrav skal behandles uten ugrunnet opphold. Konsekvensen av kommunens saksbehandlingstid er at kravet ble avgjort etter en ny unntaksbestemmelse i offentleglova. En endret rettssituasjon kan ikke anvendes til skade for den private part når saken ikke ble avgjort på det tidspunktet loven krevde. Ombudsmannen legger derfor til grunn at det riktige må være å benytte regelverket som gjaldt da saken rettelig skulle vært behandlet. Fylkesmannen bes om å foreta en ny vurdering av innsynskravet.