Klagerens mor satt i uskiftet bo da hun ble innlagt på aldershjem. Datteren (klagerens søster) ble oppnevnt som hjelpeverge i økonomiske saker. I forbindelse med utnevnelsen skal klageren (A) ha opplyst at han ønsket å motta månedlige bankutskrifter fra morens konto fra hjelpevergen. Dette ble ikke fulgt opp. Da moren døde ble det åpnet offentlig skifte i boet. I forbindelse med skiftebehandlingen ba A overformynderiet om innsyn i hjelpevergens regnskaper. Det fremgår av sakens dokumenter at grunnlaget for innsynskravet var ligningsopplysninger der det fremgår at morens formue var blitt redusert de siste årene. Innsynskravet ble avslått av overformynderiet, og stadfestet av fylkesmannen. Ved behandlingen av saken ble avslaget begrunnet med en generell henvisning til ombudsmannens uttalelse i en lignende sak, gjengitt i ombudsmannens årsmelding fra 1997 på side 102.
Ombudsmannens behandling av saken
A brakte saken inn for ombudsmannen, og ba blant annet om en vurdering av om han hadde rett til innsyn i hjelpevergens regnskaper.
Det ble funnet grunn til å undersøke saken nærmere, og det ble stilt enkelte spørsmål til fylkesmannens behandling av saken. Det ble vist til anførslene fra A om at morens formue ble betydelig redusert de siste årene hun levde, og at dette var et argument for å gi innsyn i regnskapene. Idet fylkesmannen ikke kunne sees å ha vurdert dette aspektet ved saken, ble det stilt spørsmål om det er fylkesmannens vurdering at avdødes formue ble betydelig redusert i løpet av kort tid. Fylkesmannen ble videre bedt om å kommentere om dette elementet i så fall kunne eller skulle tillegges vekt ved avgjørelsen av innsynsspørsmålet. Eventuelle andre, mer generelle merknader til problemstillingen ble også bedt utdypet.
I fylkesmannens svarbrev ble det gitt følgende opplysninger:
«Fylkesmannen ser at hjelpevergen har brukt relativt mye penger. Vi har imidlertid ikke vurdert konkret om forbruket har vært høyere enn det som kan forsvares. Vi er ikke kjent med hvilket forbruk den hjelpetrengende hadde før hun kom på institusjon og det er derfor vanskelig å si om forbruket har vært større enn det som var forsvarlig etter at hun kom på institusjon. Vi har dessuten forstått av uttalelse fra hjelpevergen at B har vært vant til et visst forbruk.
Når vi konkluderte med at A ikke fikk innsyn i hjelpevergeregnskapene, var det ikke spesielt vurdert i forhold til Justisdepartementets rundskriv om dødsboskifte. Vi er imidlertid kjent med at overformynderiet i samarbeid med revisjonen arbeider «for å få klarhet i et relativt høyt forbruk av penger». Dette fremgår av overformynderiets sak … Det fremgår her også at hjelpevergens regnskap for 2003 og 2004 ennå ikke er godkjent. Fylkesmannen har vært i telefonisk kontakt med overformynderiet i X som bekrefter at undersøkelsene av regnskapene fortsatt er under arbeid og at de ikke er godkjent.
Vi ser det slik at det på det nåværende tidspunkt ikke er konkrete holdepunkter for å kritisere hjelpevergen. Dersom overformynderiets undersøkelser skulle avdekke kritikkverdige forhold, vil det imidlertid være aktuelt å vurdere spørsmålet om innsyn på nytt.»
Klageren kommenterte overformynderiets og fylkesmannens behandling av saken som gjelder godkjennelse av regnskaper.
Fylkesmannen opplyste deretter at det var korrekt at fylkesmannen foreløpig ikke hadde foretatt noen selvstendige undersøkelser av hjelpevergeregnskapet, idet overformynderiet ikke hadde ferdigbehandlet saken.
Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen
«Saken gjelder spørsmålet om en arving har krav på innsyn i hjelpevergens regnskap for avdøde. Jeg har tidligere, i sak 97/0569, gjengitt i årsmeldingen for 1997 på side 102, drøftet et lignende spørsmål. Den saken gjaldt arvingers krav om innsyn i vergens regnskap for en avdød, umyndiggjort person. Jeg uttalte da at arvinger i en slik sak ikke kunne betraktes som parter etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 første ledd bokstav e), og at et innsynskrav derfor ikke kunne hjemles i forvaltningsloven §§ 18 flg. Jeg vurderte også om offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 § 2 kunne hjemle innsynskravet, men fant at vergens regnskaper var underlagt lovbestemt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Jeg vurderte deretter om det var grunnlag for å gjøre unntak fra taushetsplikten. Fra uttalelsen siteres:
«Spørsmålet er dermed om taushetsplikten etter fvl. § 13 første ledd nr.1 gjelder i mindre grad overfor arvingene enn overfor folk flest.
Etter fvl. § 13 a nr. 1 er ikke taushetsplikten til hinder for at opplysningene gjøres kjent for dem de direkte gjelder. Vurderingen her må imidlertid bli den samme som ved vurderingen av om arvingene er parter.
Etter fvl. § 13 a nr. 3 gjelder ikke taushetsplikten dersom ingen berettiget interesse tilsier at opplysninger holdes hemmelig. Prinsipielt kan det at den som beskyttes er død, og arvingen(e) ber om innsyn (eller samtykker i innsyn), være et argument for at vilkåret anses oppfylt.
Spørsmålet om taushetsplikt for avdødes personlige forhold i relasjon til arvingene er lite utredet i norsk rett. Spørsmålet kan antakelig ikke besvares generelt, men må avgjøres etter en avveining i det enkelte tilfellet. Fylkesmannen har lagt til grunn at taushetsplikten gjelder i saken her, og ut fra det foreliggende materiale har jeg ikke noe å innvende mot dette. Unntak kan gjelde i spesielle tilfeller, jf. Justisdepartementets rundskriv Dødsboskifte, G‑0203 B s. 7-8.»
I nevnte rundskriv, punkt 4.2, heter det bl.a. følgende om arvingers innsynsrett i opplysninger om personlige forhold:
«Når det gjelder opplysninger om avdødes økonomiske forhold, bør de gjeldsovertakende arvingene kunne gis fullmakt til å innhente ligning for det seneste året. Når det gjelder de foregående år må skifteretten være restriktiv. Det er normalt arvingene uvedkommende hvordan avdøde selv i levende live forbrukte og anvendte sin formue. Men det kan være grunner til å gjøre unntak fra ovennevnte, f.eks. dersom avdøde satt i uskiftet bo, eller var gammel og syk og formuen i løpet av kort tid er blitt betydelig redusert.»
Jeg finner det klart at hjelpevergens regnskaper i vår sak inneholder opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Det relevante rettslige grunnlaget for begrensinger i taushetsplikten må i denne saken være forvaltningsloven § 13 a nr. 3, som lyder slik:
«Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:
—
3. at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller tilgjengelig andre steder.»
I forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp.nr.3 (1976-1977), heter det i pkt. 3.3.3:
«Som nevnt i høringsnotatet må det foretas en helhetsvurdering av hvorvidt ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene holdes hemmelig. Det kan ofte være vanskelig å vurdere hva som er en berettiget interesse, jfr. pkt. 3.2.4. om kildebeskyttelse. I grensetilfelle må det være en viss adgang til å legge vekt på styrken av de hensyn som taler for at taushetsplikten bør vike. Men dersom det virkelig foreligger en berettiget interesse i hemmelighold, kan taushetsplikten ikke settes til side i medhold av § 13 a nr. 3 etter en konkret interesseavveining.»
Vurderingstemaet etter denne bestemmelsen er knyttet til interessene til den som har krav på hemmelighold. Forarbeidene åpner imidlertid for at hensynene for å begrense taushetsplikten kan få betydning i «grensetilfeller». Jeg antar at det her siktes til situasjoner der det av ulike grunner kan være vanskelig å avklare om det foreligger en berettiget interesse i hemmelighold, eller der det er tvil om hvorvidt en interesse i hemmelighold er berettiget. Jeg vil i det følgende se nærmere på hvilke hensyn som gjør seg gjeldende i herværende sak.
Det må innledningsvis presiseres at opplysningene i regnskapene ikke omhandler hjelpevergens personlige forhold. Den som har krav på hemmelighold i denne saken er avdøde, ikke hjelpevergen. Hvorvidt hjelpevergen samtykker til innsyn i avdødes regnskaper eller ikke, er derfor uten betydning for taushetspliktvurderingen.
Når det gjelder avdødes interesse i hemmelighold, er det alminnelige utgangspunktet i norsk rett at også avdøde har krav på vern om sine personlige forhold. Slik jeg ser det, kan imidlertid vurderingen av spørsmålet om berettiget interesse falle annerledes ut for en avdød som var senil dement, og som hadde oppnevnt hjelpeverge eller verge, enn for andre, friske personer. Uansett kan avdødes situasjon de årene regnskapene gjelder for gjøre det vanskelig å si noe sikkert om hennes berettigede interesse i å holde opplysningene i regnskapene hemmelig.
I denne saken er det på det rene at avdøde var gammel og syk, og at hun på grunn av svekkelsen hadde fått oppnevnt hjelpeverge til å ta hånd om sine økonomiske anliggender. Klageren har pekt på at det fremkommer av utskrifter av morens ligninger for de siste årene at det har skjedd en betydelig og uforklarlig formuesreduksjon i størrelsesorden kr 300 000 etter at moren fikk oppnevnt hjelpeverge. Han har vist til at de siste bankutskriftene viser et betydelig privat forbruk, og at dette forbruket er uforklarlig, idet moren var på aldershjem og fullstendig hjelpetrengende. Etter spørsmål herfra har fylkesmannen bekreftet at hjelpevergens regnskaper for de seneste årene foreløpig ikke er godkjent av overformynderiet. Det er videre opplyst at overformynderiet anser at avdødes forbruk var relativt høyt, uten at det foreløpig er gitt noen konklusjoner på hvorvidt dette skyldes kritikkverdige forhold hos hjelpevergen.
Dersom det er riktig at det skjedde en relativt betydelig reduksjon i avdødes formue i de årene hun hadde oppnevnt hjelpeverge, er dette forhold som kan tale mot at det foreligger en berettiget interesse i hemmelighold. Det vises i denne sammenheng til at avdødes antatte vilje vil kunne trekkes inn i vurderingen av hvorvidt avdøde hadde, og fortsatt har en berettiget interesse i hemmelighold. Dette vurderingstemaet er for eksempel relevant for taushetspliktvurderingen etter helsepersonelloven. Det heter i helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 § 24, om opplysninger etter en persons død, at:
«Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger om en avdød person gis videre dersom vektige grunner taler for dette. I vurderingen av om opplysninger skal gis, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.»
I saker der en hjelpeverge eller verge har utnyttet avdødes hjelpeløse stilling til egen økonomiske vinning, eller det er grunn til mistanke om slike forhold, er det grunn til å anta at det ville vært avdødes vilje at det ble åpenhet om hjelpevergens regnskaper.
Vurderingen av om det er korrekt at det i dette tilfellet har skjedd en betydelig reduksjon av avdødes formue, og hvilken betydning dette eventuelt skal ha for spørsmålet om innsyn, må foretas av overformynderiet, eventuelt fylkesmannen i forbindelse med vurderingen av innsynsbegjæringen. Jeg har ikke grunnlag for å uttale meg konkret om denne vurderingen. Jeg vil imidlertid peke på at det må legges en objektiv norm til grunn for vurderingen av en eventuell formuesreduksjon.
Når det gjelder de hensyn som taler for at taushetsplikten bør vike, antar jeg, som nevnt i ombudsmannsuttalelsen fra 1997, at de momenter som er fremhevet i Justisdepartementets rundskriv G-0203 B om dødsboskifte, kan være relevante for vurderingen. I dette rundskrivet er det fremhevet at uskifte, og at avdøde var gammel og syk, og formuen i løpet av kort tid er blitt betydelig redusert, er momenter som kan tale for at taushetsplikten ikke gjelder i forhold til arvingene. Jeg har ovenfor redegjort for betydningen av en eventuell reduksjon av avdødes formue i forhold til avdødes behov for hemmelighold. En slik objektiv reduksjon av formuen vil altså også kunne tale for at arvingen gis innsyn i regnskapene.
Videre taler det for å gi arvinger innsyn i regnskapene at avdøde satt i uskiftet bo. I den nevnte saken fra ombudsmannens årsmelding fra 1997 var dette ikke tilfellet. Det er på det rene at arvinger i henhold til et uskiftet bo har en annen stilling, rettslig sett, enn arvinger i andre boer. Gjenlevende må på sett og vis anses å forvalte førsteavdødes formue på vegne av arvingene. Selv om gjenlevende har relativt stor frihet til å forvalte formuen fritt, foreligger det visse muligheter for arvingene til å gripe inn i forhold til gjenlevendes forvaltning av uskiftemidlene. Blant annet har arvinger etter arveloven 3. mars 1972 nr. 5 § 24 annet ledd rett til å kreve skifte av boet når gjenlevende «fer misleg åt så buet minskar unødig eller blir utsett for vesentleg minking». Det skal riktignok mye til for å nå fram med et slikt krav, men det viser at lovgiver prinsipielt sett ser annerledes på uskiftede boer.
Et argument som, generelt sett, taler for å nekte innsyn i økonomiske opplysninger om avdøde, er at det finnes et uavhengig, offentlig organ som er pålagt å kontrollere at hjelpevergen har utført sitt verv i tråd med oppdraget. Det ligger til overformynderiets oppgaver å kontrollere at hjelpevergen ikke har misbrukt klientens midler, og å godkjenne hjelpevergens regnskaper. Når det finnes et slikt kontrollorgan, er dette et moment som tilsier at behovet for å gi arvinger innsyn i regnskapene ikke er så sterkt som i saker der overformynderiet ikke er inne. I den grad overformynderiet utfører kontrollarbeidet på en forsvarlig måte, skulle det i prinsippet ikke være behov for å gi arvinger innsyn i hjelpevergens regnskaper for å kunne avdekke mislige forhold. Jeg finner imidlertid at dette argumentet ikke er tilstrekkelig sterkt til alene å avskjære muligheten for innsyn for arvinger. Arvingen kan ikke betraktes som helt uvedkommende de handlinger og disposisjoner som hjelpevergen har foretatt på vegne av avdøde, slik at arvingen kan ha en selvstendig interesse i å se regnskapene.
Slik saken er opplyst, er jeg i tvil om det foreligger en slik berettiget interesse i hemmelighold at anmodningen om innsyn må avslås. Slik denne saken ligger an, og særlig sett hen til at begjæringen om innsyn gjelder opplysninger om hvordan en hjelpeverge/arving har disponert midler til en person som satt i uskiftet bo, antar jeg at det dermed er en viss adgang til også å sen hen til styrken av de hensyn som taler for begrensninger i taushetsplikten.
Hvorvidt taushetsplikten i denne saken skal begrenses, beror etter dette på en konkret interesseavveining, der interessene som taler for hemmelighold må veies mot styrken av de hensyn som taler for å oppheve taushetsplikten. Jeg kan ikke se at fylkesmannen har foretatt en tilstrekkelig bred vurdering av de relevante momentene i saken. Fylkesmannen har i brevet hit 9. mars 2006 pekt på at det vil være aktuelt å vurdere spørsmålet om innsyn på nytt dersom overformynderiets undersøkelser avdekker kritikkverdige forhold. Jeg kan ikke se at det er adgang til å avvente behandlingen av innsynsspørsmålet til etter at overformynderiet har avsluttet kontrollen av hjelpevergens regnskaper. Det kan ikke være avgjørende for innsynsspørsmålet at overformynderiet eller fylkesmannen finner kritikkverdige forhold hos hjelpevergen.
Jeg må etter dette konkludere med at fylkesmannen ikke vurderte alle de relevante hensynene som kunne komme i betraktning ved vurderingen av om taushetsplikten i denne saken skulle begrenses. Fylkesmannens vurdering av innsynssaken fremstår som mangelfull, og på bakgrunn av det faktum som er presentert for meg i saken, anser jeg at det foreligger begrunnet tvil til forhold av betydning i saken, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd siste punktum. Jeg må etter dette be om at fylkesmannen foretar en ny vurdering av om dokumentene skal gjøres kjent for klageren. Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av den nye behandlingen av saken.»