Ved sjablongberegninger i forbindelse med eiendomsskattetakseringer har flere kommuner først summert stipulert tomteverdi med stipulerte bygningsverdier (beregnet ut fra kvadratmeterverdier som fremkommer av retningslinjer) og så multiplisert denne summen med indre og ytre vurderingsfaktor. I en klagesak her ble det vist til at det var vanlig ved takseringer av fast eiendom ellers at verdien av tomta og verdien av bygningene ble beregnet separat og så summert. Det ble uttalt at det ikke kunne være riktig at verdien av bygningene hadde sammenheng med tomteverdiene, og omvendt, og at det riktige måtte være å multiplisere sjablongverdiene med hver sin faktor, og så summere. Som eksempel ble det vist til eiendomsskattetakseringen av en fritidseiendom, der takstverdien av tomta ble redusert med 20 % fordi det sto et eldre hus på den, mens takstverdien av hytta ble økt med 69 % fordi tomta lå innenfor hundremetersbeltet fra sjøen.
Finansdepartementet ble på denne bakgrunnen, på generelt grunnlag, bedt om en vurdering av om det å summere stipulert tomteverdi med stipulerte bygningsverdier for så å multiplisere denne summen med indre og ytre faktor, var en velegnet og rettslig holdbar metode for å fastsette eiendomsskattetakster. Herunder ble det bedt om en vurdering av om separate beregninger av tomte- og bygningsverdier generelt ville kunne gjøre det enklere å etterprøve takseringene, og om det ville kunne føre til et jevnere forhold mellom eiendomsskattetakster og omsetningsverdier for eiendommer i samme kommune.
Finansdepartementet svarte at sjablongmetoder for taksering måtte sikre at skattegrunnlaget avspeilte variasjonene i omsetningsverdien mellom de ulike eiendommene i kommunen på en forholdsmessig måte. Dersom flere sjablonger ble brukt, måtte disse ta hensyn til ulike forhold ved eiendommen, og det burde fremkomme av kommunens retningslinjer hva som skulle vektlegges ved anvendelsen av hver sjablong. Retningslinjene måtte gjøres tilgjengelig for de eiendomsskattepliktige, slik at de kunne etterprøves.
Departementet skrev at det å anvende indre og ytre faktor separat på henholdsvis bygning og tomt i utgangspunktet ville kunne gi «meget god treffsikkerhet», gitt at hver faktor bare hadde tilknytning til den ene av de to delene av eiendommen. Dersom reguleringsfaktorene ble anvendt på summen av stipulerte tomte- og bygningsverdier, kunne det bli nødvendig å tilpasse faktorenes innhold i lys av dette. Det ble antatt at treffsikkerheten kunne bli noe mindre ved slik sammenslått faktorbruk, og at det kunne bli behov for ytterligere korrigerende faktorbruk i tilfeller der det innbyrdes verdiforholdet mellom tomt og bygning avvek sterkt fra det vanlige i kommunen.
Samlet sett kunne det se ut til at sammenslått faktorbruk ikke hadde fullt så gode egenskaper som separat faktorbruk, men departementet så det ikke som sin oppgave å ensrette faktorbruken av den grunn.
Til spørsmålet om separate beregninger av tomte- og bygningsverdier ville kunne føre til et mer likt forhold mellom eiendomsskattetakster og omsetningsverdier for eiendommer i samme kommune, svarte departementet at det neppe kunne konkluderes uten nærmere undersøkelser. Det ble vist til at bruk av sjablonger og justeringsfaktorer var forutsatt å være et hjelpemiddel ved takseringen, og at besiktigelse av eiendommen kunne medføre at den ble taksert enten lavere eller høyere enn hva en ren sjablong- og faktorberegning tilsa.
Finansdepartementets brev ble oversendt klageren til merknader. Han skrev blant annet at det var på høy tid at det ble innført retningslinjer for taksering som skulle gjelde i hele landet, og at likebehandling, enkelhet og muligheter for innsyn måtte prioriteres. Han videreformidlet også synspunkter fra en rådgiver, som blant annet mente at takseringer der verdien av tomt og bygninger ble beregnet under ett ville være forsvarlige ved bruk av skjønn, men ikke ved bruk av sjablonger.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Et gjennomgangstema i klager over eiendomsskattetakseringer her er at klagerne mener at eiendomsskattetaksten for deres eiendom er uforholdsmessig høy sammenlignet med eiendomsskattetaksten for en eller flere andre eiendommer i kommunen, sett i forhold til antatt omsetningsverdi. Klagebehandlingen her er normalt avgrenset til å vurdere om saksbehandlingen har vært forsvarlig og om regelverket har vært anvendt riktig; de skjønnsmessige avveiningene som ligger til grunn for takstene er normalt ikke egnet for nærmere overprøving her. Selv om det kan virke sannsynlig at en eiendomsskattetakst er uforholdsmessig høy sammenlignet med eiendomsskattetaksten for andre eiendommer i kommunen, kan dette i seg selv altså vanskelig gi grunnlag for kritikk fra min side. Klagene kan likevel gi grunn til en viss bekymring for om likhetshensynet faktisk blir ivaretatt i tilstrekkelig grad og for om kommunenes eiendomsskattetakseringer er tillitvekkende med hensyn til dette.
Jeg har merket meg Finansdepartementets uttalelser om fastsetting av eiendomsskattetakster ved bruk av sjablonger, og legger til grunn at kommunene vil innrette seg etter disse. Dette vil medføre at det vil være mulig å overprøve både kommunenes retningslinjer og de enkelte eiendomsskattetakseringene i større grad enn det har vært til nå, og det vil igjen kunne føre til høyere tillit til kommunenes takseringsarbeid.»