A ble tilstått uførepensjon med virkning fra 1. januar 2000 i vedtak 8. februar 2001 fra det daværende Fylkestrygdekontoret i Østfold. Etterbetalingen av uførepensjonen for perioden 1. januar 2000 til 20. mars 2001 gikk i sin helhet til å dekke et refusjonskrav fra sosialtjenesten i Spydeberg kommune. A mente at det var foretatt vesentlige feil ved refusjonen av etterbetalingen til sosialtjenesten og fremsatte i brev 17. januar 2006 krav om erstatning etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) § 2-1. Det ble særlig vist til at trygdekontoret i brev 26. mars 2001 hadde underrettet sosialtjenesten om at klageren var tilstått uførepensjon og om at et eventuelt refusjonskrav ble imøtesett. Refusjonskrav ble mottatt ved trygdekontoret først 22. juni 2001. Det ble hevdet at trygden ikke hadde anledning til å holde tilbake en etterbetaling i mer enn tre uker i medhold av folketrygdloven 28. februar 1997 nr. 19 § 22-7, og at sosialtjenesten ikke har noe refusjonskrav etter lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. (sosialtjenesteloven) § 5-9 når etterbetaling først er utbetalt den trygdede.
Kravet om erstatning ble avslått av Nav Østfold. Begrunnelsen som ble gitt, var at klageren ikke hadde hatt noe økonomisk tap fordi det hele tiden hadde vært klart at ytelsene han hadde mottatt fra sosialtjenesten, ville gå til fradrag ved en eventuell etterbetaling fra trygden. Det ble erkjent at fem måneder er lenge å vente på en etterbetaling, men at dette ikke var en saksbehandlingstid som tilsa at arbeids- og velferdsetaten av den grunn hadde opptrådt uaktsomt.
A klaget saken inn for ombudsmannen, og det ble herfra besluttet å undersøke saken nærmere. Arbeids- og velferdsdirektoratet ble bedt om å redegjøre «noe nærmere» for hvordan folketrygdloven § 22-7 generelt skal forstås, og om hva som blir konsekvensen når krav ikke er mottatt i trygden etter utløpet av tre uker. Det ble også bedt om merknader til om et trygdekontor i en situasjon som den foreliggende hadde anledning til å velge å vente på refusjonskravet slik det var gjort. I tillegg ble det bedt om direktoratets syn på om et brev i saken 16. juni 2000 fra kommunen til trygdekontoret kunne anses som et krav i relasjon til folketrygdloven § 22-7. Det gikk der frem at sosialtjenesten var kjent med at uførepensjon var søkt, og informert om at det ble gjort krav i denne. Endelig ble direktoratet bedt om å gi eventuelle øvrige merknader til klagen og til erstatningskravet.
Spørsmålene ble besvart av Nav Drift og utvikling. Deler av svaret er inntatt i tilknytning til merknadene til saken nedenfor. Brevet ble oversendt A som kom med merknader.
Før saken ble tatt opp til avsluttende behandling her, ble det funnet nødvendig å stille Nav Drift- og utvikling enkelte oppfølgingsspørsmål. Det ble bedt om at Nav redegjorde nærmere for tolkningen av treukersfristen i folketrygdloven § 22-7 annet punktum. Det ble særskilt vist til at bakgrunnen for treukersfristen etter det opplyste dels har vært å få fortgang i kravene og dels at medlemmet skal kunne innrette seg. I denne sammenheng ble det spurt om det hadde betydning at det i vedtakene fra sosialtjenesten var tatt forbehold om at krav om refusjon kunne bli fremmet, og om det var slik at medlemmet da likevel hadde et rettskrav på etterbetalingen etter at treukersfristen var gått ut. Det ble også spurt om treukersfristen kunne sees på som en saksbehandlingsregel eller ordensforskrift som skulle tilstrebes å følges opp, eller som en regel med materielle følger. Videre ble Nav bedt om å begrunne noe nærmere hvorfor det mente at A ikke hadde hatt et økonomisk tap, når Nav samtidig syntes å legge til grunn at han hadde et rettskrav på å motta etterbetalingen da fristen gikk ut, og at det var en feil fra trygdens side at han ikke på det tidspunktet mottok etterbetalingen. Det ble også bedt opplyst om Nav Drift og utvikling anså at sosialtjenesten i en slik situasjon ville kunne rette et refusjonskrav direkte mot klageren.
Deler av svaret fra Nav Drift og utvikling er inntatt nedenfor i tilknytning til ombudsmannens merknader til saken. Svaret ble oversendt A som kom med enkelte merknader som ikke er gjengitt her.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Henvendelsen til ombudsmannen er formet som en klage over at A ikke har fått erstatning. Til grunn for erstatningskravet og myndighetenes imøtegåelse av kravet ligger imidlertid en trygdesak og en sak etter sosialtjenesteloven. Ingen av disse sakene er i sin helhet undersøkt her. Som det fremgår av saksfremstillingen ovenfor, har undersøkelsene vært begrenset til spørsmål som gjelder forståelsen av folketrygdloven § 22-7 og den måten bestemmelsen er praktisert på i denne saken.
1. Meldingen til sosialtjenesten
Melding til sosialtjenesten i Spydeberg kommune fra trygdekontoret om at klageren var tilstått uførepensjon, og at et eventuelt refusjonskrav måtte fremmes, ble sendt i form av en håndskrevet påtegning datert 26. mars 2001. Påtegningen ble ført på en kopi av et brev sosialtjenesten hadde sendt trygdekontoret 16. juni 2000, og brevkopien ble så returnert til sosialtjenesten. Uten at det er avgjørende for saken her, bemerker jeg at det ikke fremgikk av påtegningen at et eventuelt krav om refusjon i etterbetalingen måtte innberettes innen tre uker, og heller ikke fra hvilket tidspunkt treukersfristen startet. I Rikstrygdeverkets (nå Arbeids- og velferdsdirektoratets) rundskriv til bestemmelsen fremgår det under avsnittet om «Rett til å holde ytelser tilbake» at «[t]rygdekontoret må opplyse i meldingen fra hvilket tidspunkt fristen løper». Trygdekontorets melding 26. mars 2001 til sosialtjenesten synes med andre ord ikke å være i samsvar med rundskrivet. Det synes dessuten ikke å fremgå av påtegningen eller dokumentene i saken for øvrig hvorvidt klageren mottok kopi av påtegningen, og heller ikke om han på andre måter ble orientert. Slike mangler ved saksbehandlingen er uheldige både fordi de kan få uheldige følger for den enkelte sak og fordi de er egnet til å svekke den alminnelige tilliten til trygdemyndighetene. Når loven setter en frist på tre uker, og det kun er trygdemyndigheten som kan vite hvilken dag fristen skal regnes fra, sier det seg selv at meldingen til sosialtjenesten må inneholde en angivelse av starttidspunktet og gjerne også datoen for utløpet av fristen. Meldingen bør dessuten skje på en formell, skriftlig måte som sikrer at den blir registrert hos mottakeren, at innholdet blir oppfattet, og at man i ettertid kan kontrollere hva som har skjedd. En håndskrevet påtegning på en kopi av et 9 måneder gammelt brev slik som tilfellet var i saken her, er ikke i samsvar med forsvarlig saksbehandling.
I anledning en annen sak som har vært til behandling her (ombudsmannssak 2008/713) er det vist til at det kan reises spørsmål om det er grunn til å foreta en gjennomgang av forholdet mellom folketrygdloven § 22-7, sosialtjenesteloven § 5-9 og saksbehandlingsrutinene for refusjonssaker. Det samme spørsmålet kan reises i saken her, og jeg kommer avslutningsvis tilbake til dette.
2. Trygdens vurdering av erstatningskravet
A har formet sin påstand som et krav om erstatning, og Nav har behandlet saken ut fra dette utgangspunktet. Som jeg senere skal komme inn på, reiser saken også – og kanskje først og fremst –spørsmål om A har i behold sitt opprinnelige krav på å få utbetalt trygdeytelsen etter trygdeloven. Jeg tar imidlertid først for meg spørsmålet om erstatning.
For at det skal kunne konstateres erstatningsplikt for det offentlige, må det være begått en feil eller annen skadevoldende handling, og det må foreligge et ansvarsgrunnlag. Oftest vil det si at en offentlig ansatt må ha handlet uaktsomt eller forsettlig. Videre må det foreligge et økonomisk tap, og det må være årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og tapet. Nav Drift og utvikling fastholdt i svarbrevet 5. juli 2007 at klageren ikke hadde krav på erstatning da det ikke forelå et økonomisk tap. Fra brevet vises det til:
«I forhold til erstatningskravet er vi enige med klager om at det var feil av Spydeberg trygdekontor å vente på refusjonskrav fra sosialtjenesten i så lang tid som det her ble gjort. Imidlertid kan vi ikke se at denne feilen har medført noe økonomisk tap for A, noe som er et av vilkårene for erstatning. Ytelsesregelverket i sosialtjenesteloven og ftrl legger ikke opp til at en bruker skal få flere ytelser til samme formål for samme periode. Så vidt det kjennes til er det også innarbeidet praksis i vedtak fra sosialtjenesten at det varsles om at den vil fremsette refusjonskrav mot Arbeids- og velferdsetaten, dersom vedkommende i ettertid blir innvilget ytelser fra folketrygden til samme formål for samme periode. I As tilfelle ville det innebære en dobbeltutbetaling til samme formål, dersom han skulle motta ytelse til livsopphold etter sosialtjenesteloven, samtidig som han skulle motta uførepensjon for samme periode. At det skulle være rett til slik dobbeltutbetaling har formodningen mot seg. Således kan feilen fra trygdekontoret ikke sies å ha medført noe økonomisk tap for han, siden han allerede har mottatt èn ytelse til livsopphold fra sosialtjenesten.»
Nav Drift og utvikling utdypet dette standpunktet i brev hit 8. februar 2008:
«Som tidligere nevnt i brev av 5. juli 2007 er det et grunnleggende prinsipp i forhold til ytelser fra det offentlige, herunder folketrygdytelser og sosialstønad, at man ikke skal motta utbetalinger til samme formål for samme periode mer enn en gang. Dersom A i dette tilfellet har rett på erstatning fra Arbeids- og velferdsetaten, vil det måtte grunne seg i at han i så fall skulle ha rett på dobbeltdekning av ytelser til livsopphold (sosialstønad og uførepensjon). Dette har som tidligere anført formodningen mot seg på grunn av det grunnleggende prinsippet om at ingen i utgangspunktet har rett på dobbeltdekning.
Det finnes dog så vidt Nav Drift og utvikling kjenner til ingen bestemmelse som gir kommunens sosialtjeneste rett til å fremme refusjonskrav direkte mot brukeren.
Nav Drift og utvikling anser det grunnleggende prinsipp om at ingen i utgangspunktet har rett på dobbeltdekning for å være overordnet innen ytelsesområdet, men lar det i dette tilfelle være opp til Sivilombudsmannen om det i nærværende tilfelle forligger grunnlag for å fravike dette normalt klare utgangspunktet.
Dersom utgangspunktet skal fravikes, vil A ha rett på erstatning.»
Sosial stønad er subsidiær i sin karakter i den forstand at stønaden ytes dersom søkeren ikke kan «sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, jf. sosialtjenesteloven § 5-1 første ledd. Som Nav har vist til, er det derfor et grunnleggende prinsipp at ingen har krav på «dobbel» ytelse fra det offentlige ved både å få sosialhjelp og trygd. Sosialomsorgsloven av 1964 inneholdt riktignok opprinnelig ingen regel om refusjon i senere tilstått trygdeytelse. Prinsippet ble likevel håndhevd ved at stønaden ofte ble gitt som lån som ble krevd tilbakebetalt dersom klienten senere fikk innvilget trygd for samme formål og samme tidsrom som sosialhjelpen var ytt for. Hjemmel til å kreve refusjon ble gitt ved at lovens § 3 fikk et tillegg (§ 3 nr. 6) ved lovendring 1. juni 1973. Bestemmelsen fulgte vesentlig de samme linjer som dagens lov.
Selv om det har vært et uttrykt ønske fra lovgiver å unngå dobbeltbetaling, må anvendelsen av prinsippet skje innenfor de rammene som loven og de øvrige rettskildene setter. Folketrygdloven er en rettighetslov. Det vil si at enhver som anses å komme inn under lovens bestemmelser, har krav på å få utbetalt de ytelser som loven hjemler. Så snart saksbehandlingen er ferdig og trygdemyndighetene har konstatert at lovens vilkår er til stede, skal ytelsen ifølge lovens § 22-1 «utbetales til den som har rett til ytelsen». Dersom det skal gjøres unntak fra dette, kreves hjemmel i lov. I Ot.prp. nr. 51 (1973-74) om lov om endringer i folketrygdloven og andre lover, der adgangen til å holde tilbake trygdeytelsen tre uker i påvente av sosialkontorets refusjonsvedtak ble foreslått innført, heter det på side 7:
«På bakgrunn av den alminnelige bestemmelsen i folketrygdloven § 15-6 om at utbetaling av ytelser skal skje til den berettigede, finner en at adgangen til å holde ytelsen tilbake bør ha uttrykkelig lovhjemmel.»
Også refusjonsvedtaket er et inngrep som krever hjemmel i lov. Dette følger både av det alminnelige legalitetsprinsippet, og av at trygdeloven som nevnt er en rettighetslov. Spørsmålet om det offentlige har et krav, vil derfor avhenge av om myndighetene har holdt seg innenfor lovens bestemmelser. I tillegg til å statuere det materielle kravet om tilbakebetaling, innebærer refusjon en særegen og effektiv måte for myndighetene til å inndrive kravet. Det taler for en streng fortolkning av hjemmelsloven.
Det jeg her har anført, må legges til grunn ikke bare ved bedømmelsen av det offentliges refusjonskrav som sådant, men også i forhold til et eventuelt erstatningskrav fra klienten når det går ut på han ikke har fått utbetalt det han har krav på etter folketrygdloven. Det blir derfor etter mitt skjønn for enkelt når Nav kun viser til prinsippet om å unngå dobbelt ytelse som grunnlag for å avslå As erstatningskrav. Så vidt jeg forstår, har Nav erkjent at det foreligger et gyldig vedtak fra trygdemyndighetene om tilståelse av trygdeytelser, og at kravet rettelig skulle vært utbetalt A. Når han likevel ikke tilkjennes erstatning, er det fordi Nav mener det offentlige har et tilsvarende krav mot ham. Det rettslige grunnlaget for dette kravet er bestridt av klageren, og må etter mitt skjønn grunngis nærmere. Det springende punkt er om det offentlige kan gjøre gjeldende et refusjonskrav som er vedtatt og fremmet av sosialtjenesten 10 uker etter utløpet av treukersfristen i folketrygdloven § 22-7.
Jeg har merket meg at Nav i brev hit lar det «være opp til Sivilombudsmannen om det i nærværende tilfelle forligger grunnlag for å fravike» prinsippet om «at ingen har rett på dobbeltdekning». Jeg har ovenfor redegjort for det prinsipielle utgangspunktet, men selve vurderingen av erstatningsspørsmålet må trygdemyndighetene selv foreta.
3. Har A i behold et utbetalingskrav etter folketrygdloven?
Som nevnt innledningsvis, reiser saken også spørsmål om A kan ha krav mot trygden på annet grunnlag enn som et erstatningskrav for manglende betaling. Utgangspunktet for saken er at A ble innvilget trygd i vedtak 8. februar 2001. Han har ikke fått utbetalt pengene, og spørsmålet er om han fortsatt har et utbetalingskrav i behold. Redegjørelsen nedenfor tar primært sikte på denne problemstillingen, men momentene vil også være relevante i en vurdering av spørsmålet om erstatningsplikt. For ordens skyld bemerkes at jeg ikke går inn på spørsmålet om et eventuelt krav vil være foreldet, idet en slik innsigelse til nå ikke er fremmet fra Navs side.
Folketrygdloven § 22-7 lyder:
«Er det grunn til å anta at en arbeidsgiver, en pensjonsordning eller en offentlig myndighet har krav på refusjon i en persons ytelser etter denne loven, kan trygdens organer gjøre den som har krav på refusjon, kjent med vedkommendes rettigheter uten hinder av taushetsplikten. Utbetaling av ytelsen kan i tilfelle utsettes i opptil tre uker, med mindre annet følger av lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 26 og forskrift gitt i medhold av denne bestemmelsen. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for dagpenger under arbeidsløshet».
Nav Drift og utvikling skriver om bestemmelsen i brevet hit 5. juli 2007:
«1. Ihht Folketrygdloven (ftrl) § 22-7 kan utbetaling av ytelser etter loven utsettes i opptil tre uker dersom det er grunn til å anta at en offentlig myndighet har krav på refusjon i ytelsen. De tre ukene må beregnes fra det tidspunkt ytelsen fra trygden er klar til utbetaling, og ikke fra vedtakstidspunktet. Grunnen til dette er at det må påregnes noe tid i forbindelse med avregning av etterbetaling, og dette vil variere fra sak til sak. Vanligvis vil utbetalingstidspunktet følge umiddelbart etter at vedtak er fattet og ytelsen er beregnet.
I henhold til lovens formulering er det uten betydning når et trygdekontor sender melding til noen som antas å ha refusjonskrav og når meldingen kommer frem til denne. Ovennevnte tolkning om at fristen skal regnes fra det tidspunkt ytelsen fra trygden er klar til utbetaling har støtte i Norsk lovkommentarer, § 22-7, note 1204, og ”Folketrygdloven med kommentarer” Kjønstad 1998 s. 764.
Når de tre ukene er omme uten at trygdekontoret har mottatt refusjonskrav, tilsier lovens ordlyd at utbetaling ikke kan utsettes lenger. Dette på grunn av at treukersfristen er satt slik at man skal få fortgang i refusjonskravene og at medlemmet skal kunne innrette seg. Dette tilsier at etterbetalingen må utbetales den trygdede umiddelbart etter treukersperioden selv om trygden vet at en offentlig myndighet har mulighet til å kreve refusjon.
2. I henhold til merknadene under pkt. 1 vil trygdekontoret ikke kunne utsette utbetalingen dersom refusjonskrav ikke er mottatt innenfor treukersfristen.
3. Brev av 16. juni 2000 fra Spydeberg kommune til Spydeberg trygdekontor kan ikke anses som et fullverdig krav i henhold til ftrl § 22-7. Det må forutsettes at et refusjonskrav dokumenteres. Det bør da inneholde en opplisting over hva slags ytelser brukeren har mottatt til konkrete formål, konkret størrelse på beløp og når ytelsene ble mottatt. Brevet fra kommunen kan heller ses på som en melding til trygdekontoret for å forsikre seg om at trygdekontoret sender forespørsel om konkret refusjonskrav til kommunen, dersom trygdeytelser innvilges med etterbetaling.»
I det utdypende brevet 8. februar 2008 la Nav til grunn at et eventuelt forbehold fra sosialkontoret om at krav om refusjon kan bli fremmet, ikke kunne antas å ha betydning ut fra et innrettelseshensyn da folketrygdloven § 22-7 ikke legger opp til at slike forhold skal vektlegges. Nav svarte benektende på spørsmålet herfra om treukerfristen var en ren saksbehandlingsregel eller ordensforskrift uten materielle følger.
Nav Drift og utvikling viste videre til rundskriv I 34/2001 punkt 5.9.5 der det er fremholdt at foreldelsesfristen for refusjonskrav etter sosialtjenesteloven § 5-9 reguleres av foreldelsesloven, og at det på denne bakgrunn ble antatt at treukersfristen i folketrygdlovens § 22-7 ikke kan anses som en foreldelsesregel.
Jeg har ikke innvendinger mot det som Nav her generelt har anført om hvordan folketrygdloven § 22-7 er å forstå. Nav Drift og utvikling er, så vidt jeg kan se, enig med klageren i at Spydeberg trygdekontor ikke hadde anledning til å vente på refusjonskravet ut over tre uker etter at etterbetalingen var klar til utbetaling. Som det fremgår, er treukersfristen satt både av hensyn til å få fortgang i refusjonssaker, og for at trygdemedlemmet skal kunne innrette seg etter vedtaket. Det var derfor i strid både med lovens ordlyd og dens intensjon når Spydeberg trygdekontor holdt tilbake etterbetalingen av trygdeytelsen ut over tre uker.
Loven forutsetter med andre ord at trygdebeløpet skal utbetales den trygdede som rette vedkommende straks tre uker er gått dersom det innen den tid ikke er framsatt noe krav om refusjon. Som Nav har vist til, vil en slik utbetaling være befriende for trygdemyndighetene, selv om det er på det rene at sosialtjenesten har til hensikt å kreve refusjon. Spørsmålet er om det skal ha noen betydning for betalingsplikten at sosialmyndighetene har rukket å fremme refusjonskravet før utbetaling har funnet sted, men etter utløpet av treukersfristen. Loven gir ikke noe helt entydig svar på spørsmålet. Således inneholder ikke sosialtjenesteloven § 5-9 som gir hjemmel til å kreve refusjon, noen bestemmelse om frist. På den annen side må paragrafen harmoniseres med fristbestemmelsen i folketrygdloven. Folketrygdlovens karakter av rettighetslov og de oppgjørsbetraktninger som ligger til grunn for fristen, utgjør sterke argumenter for at refusjonskravet må være fremmet innen tre uker for å kunne gjøres gjeldende. Om dette synspunktet kan opprettholdes fullt ut, slik at enhver fristoverskridelse er til hinder for refusjon uansett grunn, er det ikke nødvendig å gå inn på i saken her. Overskridelsen av fristen var på hele ti uker, og trygdekontoret synes å ha holdt pengene tilbake kun i påvente av at sosialkontoret skulle treffe vedtak om refusjon. Det er nettopp en slik handlemåte folketrygdloven § 22-7 tar sikte på å forhindre. På sett og vis vil det derfor være å honorere lovstridig atferd og bringe forholdet ytterligere i strid med folketrygdloven dersom trygdekontoret i en slik situasjon gis adgang til å betale til sosialtjenesten istedenfor til den trygdede.
Jeg kan ikke se at Nav har vurdert As krav om betaling ut fra reglene om betalingsplikt i folketrygdloven og ber om at det blir gjort. Dersom Nav mener det offentlige har et krav som kan bringes til motregning, må grunnlaget for dette beskrives nærmere. Som anført ovenfor, blir det for enkelt å vise til det grunnleggende prinsipp om at det ikke skal ytes dobbel ytelse til samme formål og for samme tidsperiode.
Dersom Nav etter den fornyede vurderingen skulle komme til at A har et krav, oppstår spørsmålet om renter. Et rentekrav må eventuelt bygge på erstatningsrettslig grunnlag og formuleres som et krav om å få dekket avsavnstap, jf. bestemmelsen i folketrygdloven § 22-17 om at renter ikke tilkjennes ved etterbetaling.
4. Oppsummering
Oppsummeringsvis har jeg kommet til at den begrunnelsen som direktoratet har gitt for å la være å tilstå A den tilkjente etterbetalingen av trygd ikke er holdbar. Jeg må derfor be direktoratet behandle saken på nytt. Kravet kan ses på som et krav om erstatning, slik klageren har gjort, men det synes kanskje riktigere å se det som et krav om oppfyllelse av betalingsplikten etter folketrygdloven direkte. Jeg har ikke gått inn på spørsmålet om foreldelse, fordi dette ikke har vært noe tema i saken til nå. Likeså har jeg heller ikke gått inn på om et eventuelt krav fra klageren kan møtes med motkrav på formuerettslig grunnlag. Jeg tenker da særlig på betydningen av eventuelle forbehold eller betingelser ved tildelingen av sosiale ytelser, og at Spydeberg kommune v/sosiallederen i brev 16. juni 2000 til Spydeberg trygdekontor, med kopi til A, gjorde gjeldende krav om refusjon i en eventuell fremtidig uføreytelse. For ordens skyld presiseres at jeg ikke i noen retning har tatt stilling til hva utfallet av den nye behandlingen bør bli.
Saken reiser flere spørsmål i tilknytning til praktiseringen og tolkningen av folketrygdloven § 22-7 og sosialtjenesteloven § 5-9. Spørsmål vedrørende saksbehandlingen har som nevnt også vært reist i en liknende sak (ombudsmannssak 2008/713). I den saken ble det ikke funnet grunn til å gjøre ytterligere undersøkelser herfra. En anonymisert kopi av det avsluttende brevet i saken følger vedlagt.
Et grunnleggende spørsmål som jeg har berørt i fremstillingen ovenfor, men ikke fant det nødvendig å gå nærmere inn på, er hva som skal til fra sosialtjenestens side for å oppfylle bestemmelsen i folketrygdloven § 22-7 om at krav må være satt frem innen tre uker. En mulig løsning er at kravet om refusjon først oppstår i og med at sosialtjenesten treffer vedtak etter sosialtjenesteloven § 5-9, slik at det må være truffet et slikt vedtak før fristen er utløpt. En annen mulig løsning kan være at det er tilstrekkelig å fremsette et begrunnet krav innen fristen, men at det formelle vedtaket om refusjon kan fattes i etterkant. Det var dette som var tilfelle i ombudsmannssak 2008/713.
Et annet spørsmål er hvilke følger en eventuell oversittelse skal få. Som saken her illustrerer, kan det anføres grunner for at folketrygdloven § 22-7 må anses som en slags «cut-off»-klausul slik at ethvert krav som kommer for sent, ikke kan gi grunnlag for refusjon, selv om trygdeytelsen fortsatt befinner seg på trygdemyndighetens hånd. Det er imidlertid ikke åpenbart at dette vil føre til gode løsninger i praksis.
Slik jeg ser det, kan det være behov for å vurdere regelverket med sikte på å skape større klarhet, både med hensyn til den formelle framgangsmåten og de materielle følgene dersom reglene ikke blir fulgt. Dette er et område der klarhet og forutsigbarhet er viktig, ikke bare for de trygdede, men også for de tjenestemenn som skal praktisere regelverket. Jeg vil ikke ha noen mening om det er nødvendig å gjøre endringer i selve regelverket, eller om det er tilstrekkelig å gi nærmere retningslinjer. Dette må direktoratet vurdere, og jeg anmoder om at det blir gjort.
Jeg ber om å bli orientert om resultatet av den fornyede behandlingen – både saken til A og vurderingen av regelverket.»
Etter ombudsmannens uttalelse behandlet Nav Klage og anke Øst erstatningskravet på nytt og traff vedtak om å utbetale A tilsvarende beløp som var refundert til Spydeberg kommune.