Sakens bakgrunn
A sonet i 2012 en dom ved X fengsel, som er en enhet med lavere sikkerhet, for oppbevaring av narkotika. Fengselet fattet 16. august 2012 vedtak om at han skulle overføres til Y fengsel, som har høyt sikkerhetsnivå. Overføringsvedtaket ble truffet i medhold av straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 14 første ledd bokstav d, der det fremgår at kriminalomsorgen kan beslutte overføring av innsatte til et annet fengsel dersom «overføring er nødvendig for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i fengselet». Vedtaket ble begrunnet med at A hadde «forlatt fengselets område» og i tillegg «tatt kontakt med og fremsatt frykt hos en person som tilhører fengselets naboområde». Vedtaket ble effektuert samme dag som det ble truffet. A ble ikke forhåndsvarslet om at overføringsvedtak kunne bli truffet.
På vegne av A påklaget advokat B overføringsvedtaket til Kriminalomsorgen region sør. I klagen ble det blant annet vist til at A ikke ble gitt anledning til å uttale seg før overføringsvedtaket ble effektuert og at dette innebar et brudd på retten til å bli forhåndsvarslet, jf. forvaltningsloven 10. februar 1967 § 16 første ledd. Regionen besluttet 8. oktober 2012 å opprettholde fengselets vedtak. I regionens vedtak het det blant annet:
«Ved unndragelse av straffegjennomføring fra fengsel med lavere sikkerhet bør den innsatte normalt overføres til fengsel med høyere sikkerhet. Slik overføring skal gjennomføres umiddelbart og det er således ikke praktisk mulig å forhåndsvarsle. Plikten til å forhåndsvarsle faller således bort, jf. fvl. § 16 tredje ledd bokstav a».
Klagen til ombudsmannen og undersøkelsene herfra
I brev 17. oktober 2012 klaget advokat B til ombudsmannen på vegne av A, og skrev blant annet følgende:
«Regionen viser til at plikten til forhåndsvarsling faller bort fordi at ved unndragelse av straffegjennomføring skal overføringen gjennomføres umiddelbart og det er således ikke praktisk mulig å forhåndsvarsle. Her er fengslenes og regionens begrunnelser selvmotsigende og vilkårlig. I vedtaket om overføring er den innsatte overført i medhold av strgfl § 14,1 pkt. d som nødvendig for å opprettholde ro og orden og sikkerhet i fengselet. Han er ikke overført i henhold til § 14.1 b som sier at det er grunn til å tro at den innsatte vil unndra seg gjennomføring.
Selv om fengslet eller regionen mener i ettertid at det dreier seg om unndragelse eller unnvikelse så ble vedtaket på overføringstidspunktet fattet på bakgrunn mistanke og med hjemmel i d. (ro, orden og sikkerhet i fengselet) så på dette tidspunkt forelå det plikt om forhåndsvarsling. Det kan ikke anføres at denne plikten på det tidspunkt han ble overført var falt bort eller ikke praktisk mulig å gjennomføre da den innsatte var tilstede i fengselet. Den innsatte satt i spisesalen når han ble underrettet om vedtaket».
Videre ble det vist til at det «heller ikke [kan] hevdes at umiddelbar gjennomføring var nødvendig for å få gjennomført vedtaket». Det ble i denne sammenheng vist til at A hadde oppholdt seg i fengselet i over én uke etter den aktuelle unnvikelsen fant sted uten at dette hadde medført problemer.
Etter en gjennomgang av klagen og saksdokumentene ble det besluttet å undersøke enkelte sider av saken nærmere. Kriminalomsorgen region sør ble i brev 1. mars 2013 bedt om å redegjøre for hvorfor A ikke ble forhåndsvarslet om det forestående overføringsvedtaket. Det ble bedt om at denne vurderingen ble foretatt i lys av at hendelsen som begrunnet overføringen skjedde mer enn én uke før vedtaket ble truffet. Videre ble regionen bedt om å svare på hvorfor forhåndsvarsel ikke ble ansett «praktisk mulig» å gi. Det ble i denne forbindelse vist til at det ut fra saksdokumentene ikke syntes å ha vært uro i anstalten eller andre sikkerhetsmessige forhold som tilsa øyeblikkelig overføring.
Regionen ble også bedt om å svare på om den var av den oppfatning at overføring etter unndragelse/unnvikelse alltid må gjennomføres umiddelbart, med den konsekvens at forhåndsvarsel ikke gis. Det ble bedt om regionens syn på om ikke dette i så fall innebærer et unntak fra en grunnleggende forvaltningsrettslig regel som etter sin art burde vært omtalt i straffegjennomføringsloven § 7. Regionen ble også bedt om å kommentere om det er av betydning om den innsatte overføres i medhold av straffegjennomføringsloven § 14 første ledd bokstav b (unndragelsesbestemmelsen) eller bokstav d (ro, orden og sikkerhet).
Videre ble regionen bedt om å gi en nærmere redegjørelse for hvorfor overføringen ble ansett som nødvendig, jf. straffegjennomføringsloven § 14 siste ledd og Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings retningslinjer til straffegjennomføringsloven mv. punkt 3.10. Endelig ble det stilt spørsmål om regionen hadde vurdert alternativer til overføring, for eksempel en samtale eller andre tiltak etter straffegjennomføringsloven.
Regionen besvarte spørsmålene i brev 26. mars 2013. Innholdet i svarbrevet er nærmere omtalt nedenfor. Svaret har vært forelagt advokat B. Hun har ikke kommet med ytterligere merknader til saken.
Mitt syn på saken
1. Manglende forhåndsvarsel
Det følger av straffegjennomføringsloven § 7 at forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder for kriminalomsorgen med de særskilte unntak som er fastsatt i bestemmelsen. I forvaltningsloven § 16 første ledd er det fastslått at en part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles før vedtak treffes og gis anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Retten til å motta forhåndsvarsel er en grunnleggende rettighet som skal gi parten anledning til å komme med sitt syn før et vedtak treffes. Bestemmelsen skal således blant annet sikre at forvaltningens avgjørelsesgrunnlag blir riktig, jf. også forvaltningsloven § 17. Forvaltningsloven § 16 siste ledd angir i bokstav a til c når det kan gjøres unntak fra hovedregelen om forhåndsvarsling.
Regionen har i sitt klagevedtak vist til at overføring som begrunnes med at innsatte har unndratt seg fra straffegjennomføringen skal gjennomføres umiddelbart. Det er i denne forbindelse uttalt at det i slike tilfeller derfor ikke er «praktisk mulig» å forhåndsvarsle innsatte og at plikten til forhåndsvarsling etter forvaltningsloven § 16 således bortfaller. I sitt vedtak har regionen også vist til at det følger av Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings retningslinjer til straffegjennomføringsloven mv. punkt 3.43 at overføring grunnet i unndragelse «skal gjennomføres umiddelbart».
I sitt svar hit har imidlertid regionen gitt uttrykk for at det i unndragelsestilfellene ikke «kategorisk [kan] fastslås at overføring alltid må gjennomføres umiddelbart». Dette er et syn jeg deler. Denne uttalelsen fra regionen er mer nyansert enn det som fremkommer av klagevedtaket og retningslinjene, der det kategorisk er vist til at overføring som begrunnes i unndragelse «skal» gjennomføres umiddelbart.
Kriminalomsorgens egne retningslinjer kan ikke begrense retten til å bli forhåndsvarslet ut over de uttrykkelige unntakene som er oppstilt i forvaltningsloven § 16 tredje ledd. Det er bare grunnlag for å unnlate forhåndsvarsling dersom én av de nevnte unntaksbestemmelsene etter en konkret vurdering i den enkelte sak anses å komme til anvendelse. Hvis det skulle ha vært et generelt unntak, måtte det har vært fastsatt uttrykkelig i straffegjennomføringsloven § 7.
Overføringen i dette tilfellet ble hjemlet i straffegjennomføringsloven § 14 første ledd bokstav d (ro, orden og sikkerhet). Et alternativt overføringsgrunnlag kunne etter omstendighetene ha vært lovens § 14 første ledd bokstav b forutsatt at den allerede gjennomførte unndragelsen ga «grunn til å anta» at han på nytt ville «unndra seg gjennomføringen». Det følger uttrykkelig av retningslinjene punkt 3.43, som i første rekke omhandler disiplinærreaksjoner etter lovens § 40, at det er i unndragelsestilfellene at overføring skal gjennomføres umiddelbart. Regionen har i svaret hit gitt uttrykk for at valg av overføringshjemmel «ikke [er] avgjørende i seg selv» i relasjon til om overføring på grunnlag av unndragelse skal gjennomføres umiddelbart med den konsekvens at forhåndsvarsling ikke gis. På bakgrunn av at jeg ovenfor har gitt uttrykk for at forhåndsvarsling bare kan unnlates dersom ett av unntaksvilkårene i forvaltningsloven § 16 tredje ledd er oppfylt, er jeg enig med regionen i at valg av overføringshjemmel ikke er avgjørende for plikten til å forhåndsvarsle.
Regionen har for øvrig uttalt følgende om bakgrunnen for at A ikke ble forhåndsvarslet:
«Fengselet har opplyst at overføring ble foretatt umiddelbart etter at fengselet ble gjort kjent med unnvikelsen.
Sikkerhetsmessige hensyn tilsa at han umiddelbart ble fratatt muligheten til å begå ytterligere disiplinærbrudd straks han ble kjent med at han skulle overføres til annet fengsel. Det er nettopp i tidsrommet, fra man blir orientert om overføringsbeslutningen til overføring til fengsel med høyt sikkerhetsnivå faktisk skjer, at unndragelsesfaren er størst. At det var nødvendig i dette tilfelle følger av disiplinærbruddets alvorlige karakter, samt av bruddets art, som viste at den innsatte hadde evne og vilje til å unndra seg straffegjennomføringen.
Vedtaket om umiddelbar overføring bør dessuten ses i lys av kriminalomsorgens muligheter for alternative tiltak. For å hindre ytterligere disiplinærbrudd ville det vært nærliggende å benytte utelukkelse i medhold av strgjfl. §§ 37 eller 39. Dette er beslutninger som normalt iverksettes umiddelbart, uten forhåndsvarsling. På grunn av manglende fasiliteter er det ikke mulig å låse innsatte inn på en hensiktsmessig måte i X. Utelukkelse av innsatte må derfor gjennomføres i et annet fengsel. I region sør medfører dette i praksis at innsatte må overføres til et fengsel med høyt sikkerhetsnivå, da et fåtall av anstaltene med lavere sikkerhetsnivå har adekvate celler.
På denne bakgrunn finner vi det ikke kritikkverdig at den innsatte ikke ble forhåndsvarslet».
Det følger av forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav a at forhåndsvarsling kan unnlates dersom «slik varsling ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres». Bestemmelsen oppstiller således to alternative grunnlag for å unnlate slikt varsel.
I regionens vedtak er det vist til forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav a og uttalt at det ikke var «praktisk mulig» å varsle A ettersom overføringsvedtaket måtte gjennomføres umiddelbart. Regionens uttrykkelige henvisning til vilkåret «praktisk mulig» i bestemmelsens første alternativ må forstås slik at det var dette alternativet kriminalomsorgen på vedtakstidspunktet anså som anvendelig. Slik regionens svarbrev hit er formulert taler imidlertid mye for at kriminalomsorgen er av den oppfatning at forhåndsvarsel kunne unnlates med den begrunnelse at slik varsling «vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres». Særlig regionens uttalelse om at unndragelsesfaren er størst fra det tidsrom innsatte blir orientert om et slikt overføringsvedtak, og til overføringen finner sted, trekker i retning av en slik forståelse.
Unntaket «ikke … praktisk mulig» fremstår etter ordlyden som et strengt vilkår. Det vil i første rekke være anvendelig der et øyeblikkelig vedtak er påkrevd fordi saken haster så mye at varsel ikke lar seg gjennomføre. Unntaket om at forhåndsvarsel «vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres» kan særlig være aktuelt der det er aktuelt å treffe vedtak om tvangsgjennomføring og det kan konstateres fare for at parten vil unndra seg effektueringen av vedtaket dersom det gis slikt varsel. Ordlyden i dette unntaket er ikke like klart som i det første alternativet med hensyn til hvor strengt vilkåret skal forstås. Formuleringen «vil medføre fare» taler likevel for at det må oppstilles et krav om konkrete holdepunkter for at et forhåndsvarsel vil ha som følge at vedtaket ikke kan gjennomføres.
Forarbeidene til straffegjennomføringsloven taler for at det skal en del til for å gjøre unntak fra plikten til å forhåndsvarsle. I Ot.prp. nr. 5 (2000 – 2001) heter det i punkt 6.3 at forvaltningsloven «representerer en viktig rettssikkerhetsgaranti i saker av stor betydning for den enkelte», og at departementet derfor har «vært kritisk i forhold til hvilke unntak man foreslår» fra loven. De innsattes rettssikkerhet – som blant annet innebærer en rett til å bli forhåndsvarslet om vedtak og en rett til å uttale seg før vedtak fattes – en noe man forsøkte å ivareta i forbindelse med lovgivningsarbeidet. En overføring til fengsel med høyere sikkerhetsnivå er videre et inngripende tiltak som i alminnelighet vil innebære en tyngre soningssituasjon for innsatte. Reelle hensyn tilsier derfor også at det den innsatte bør forhåndsvarsles og få anledning til å uttale seg før vedtak fattes.
Regionen har i svaret hit vist til at sikkerhetsmessige hensyn tilsa umiddelbar overføring på bakgrunn av den risiko som forelå for at A ville begå ytterligere disiplinærbrudd, herunder unndra seg straffegjennomføringen. At slike sikkerhetsmessige hensyn er relevante ved en vurdering av vilkåret «vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres», er på det rene i en sak som den foreliggende, ettersom risikovurderingen knyttet til faren for unndragelse fra et fengsel i all hovedsak er av sikkerhetsmessig art.
I ombudsmannssak 2008/1980 uttalte jeg følgende om adgangen til å legge vekt på sikkerhetsmessige hensyn ved vurderingen av om det er «praktisk mulig» å forhåndsvarsle innsatte:
«Etter straffegjennomføringsloven § 3 skal gjennomføringen av straffereaksjonen ‘være sikkerhetsmessig forsvarlig’. Det fremgår av kriminalomsorgens retningslinjer punkt 1.4 at sikkerhetsmessige hensyn alltid skal vurderes nøye, og at sikkerheten i og utenfor fengslene skal ha høyeste prioritet ved alle avgjørelser. Selv om lovbestemmelsen (og retningslinjene) primært er rettet mot innholdet i straffegjennomføringen, jf. overskriften til bestemmelsen, kan det hevdes, slik regionen synes å gjøre, at prinsippet også må få anvendelse på saksbehandlingen.
—
Etter omstendighetene vil det klart nok kunne være relevant å legge vekt på sikkerhetsmessige hensyn ved vurderingen av hva som ‘ikke er praktisk mulig’ etter forvaltningsloven § 16. Rammen for dette vil likevel være begrenset».
Det er således på det rene at sikkerhetsmessige hensyn kan tillegges en viss vekt også i forbindelse med vurderingen av om forhåndsvarsling kan unnlates under henvisning til at et slikt varsel ikke er «praktisk mulig» å gi. Som nevnt ovenfor, vil likevel slike hensyn bare kunne tillegges begrenset vekt i relasjon til dette unntaksvillkåret.
De sikkerhetsmessige utfordringene som regionen har trukket frem i denne saken er i liten grad knyttet opp mot konkrete forhold ved A eller det aktuelle tilfellet av unndragelse. Det kan hevdes at regionens henvisning til disiplinærbruddets «alvorlige karakter» og «bruddets art» sier noe konkret om akkurat denne saken. Denne delen av sikkerhetsvurderingen kan imidlertid også forstås slik at den primært bygger på regionens generelle erfaringer med tilsvarende saker. Regionens uttalelse om at unndragelsesfaren er størst i tidsrommet fra innsatte gjøres kjent med et overføringsvedtak og til dette effektueres, bygger klart nok på regionens generelle erfaringer i overføringssaker.
Det er ingen grunn til å betvile de generelle erfaringene og risikovurderingene knyttet til faren for ytterligere disiplinærbrudd i saker som den foreliggende, slik regionen har fremhevet. Disse sikkerhetsmessige utfordringene er imidlertid i liten grad knyttet direkte opp mot A og denne konkrete saken. På denne bakgrunn kan disse forholdene derfor etter mitt syn bare tillegges begrenset vekt ved vurderingen av om forhåndsvarsling kunne unnlates i medhold av forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav a. Slik jeg vurderer det må det kreves en større grad av konkret og individuell vurdering av forhold direkte relatert til den enkelte innsatte før slike sikkerhetsmessige hensyn alene kan begrunne unnlatt forhåndsvarsling.
Betydningen av de sikkerhetsmessige hensynene som regionen har vist til svekkes videre av to sentrale forhold. For det første synes det ved regionens sikkerhetsvurdering, slik det er redegjort for denne i svaret hit, ikke å ha vært sett hen til at As unndragelse var kortvarig og at han frivillig returnerte til fengselsområdet. Det fremgår heller ikke av regionens svar hit om det for øvrig forelå forhold ved hans soningshistorikk, som for eksempel tidligere disiplinærbrudd, av betydning for sikkerhetsvurderingen. Begge disse forholdene kunne slik jeg ser det vært egnet til å kaste lys over om, eventuelt i hvilken grad, det var fare for at A ville unndra seg straffegjennomføringen ved at han ble forhåndsvarslet om et mulig overføringsvedtak.
På bakgrunn av den manglende konkretiseringen av de sikkerhetsmessige utfordringene som etter regionens syn gjorde seg gjeldende i saken, kan jeg vanskelig se at det ikke var «praktisk mulig» å gi et forhåndsvarsel i saken. Jeg kan heller ikke se at disse utfordringene var tilstrekkelig konkrete og tungtveiende til at forhåndsvarsling kunne sies å medføre den nødvendige fare for at vedtaket ikke kunne gjennomføres, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav a annet alternativ.
Jeg har forståelse for at det ofte vil kunne være behov for en rask effektuering av et overføringsvedtak. Det er imidlertid også i saker som haster viktig å søke å sikre innsattes rett til å bli forhåndsvarslet og dermed få adgang til å uttale seg før kriminalomsorgen treffer en avgjørelse. Det vises i denne sammenheng til at forvaltningsloven § 16 gir åpning både for at det i unntakstilfeller gis muntlig varsel og at varsel gis kort tid før vedtaket gjennomføres. For så vidt gjelder tidspunktet for varsling, kan varselet likevel ikke gis så sent at innsatte ikke gis en reell mulighet til å uttale seg.
Jeg har merket meg regionens opplysning om at vedtaket om umiddelbar overføring må sees i lys av at manglende fasiliteter ikke gjør det «mulig å låse innsatte inn på en hensiktsmessig måte i X». Selv om jeg har forståelse for dette, har jeg vanskelig for å se at det ikke hadde vært mulig for fengselet å ha en tilfredsstillende kontroll på den innsatte i perioden mellom forhåndsvarsel og vedtak om overføring. Jeg viser i denne forbindelse på nytt til muligheten til muntlig forhåndsvarsling, jf. også straffegjennomføringsloven § 7 bokstav b, og til å sette en kort frist for uttalelse.
Samlet sett kan jeg ikke se at regionen har gitt en tilfredsstillende begrunnelse for at det var grunnlag for å unnlate forhåndsvarsling i dette tilfellet. Etter min mening hadde det vært praktisk mulig for fengselet å gi A et forhåndsvarsel, eventuelt muntlig, og mulighet til å uttale seg før overføringsvedtaket ble fattet og effektuert, uten at dette hadde medført fare for at vedtaket ikke kunne gjennomføres. Overføringsvedtaket bygget i dette tilfellet på en bekymringsmelding fra en nabo, som ikke selv hadde førstehåndskunnskap om det inntrufne, og som kun refererte tredjepartsopplysninger. I en slik situasjon er det særlig betenkelig at den innsatte ikke får forhåndsvarsel og anledning til å uttale seg før det fattes et så vidt drastisk vedtak som en overføring er. Fremgangsmåten gir grunn til å stille spørsmål om saken var tilstrekkelig utredet fra fengselets side før vedtak ble truffet, jf. forvaltningsloven § 17.
Kriminalomsorgen må kritiseres for saksbehandlingen og unnlatelsen av å gi forhåndsvarsel og mulighet for den innsatte til å uttale seg før vedtaket ble truffet. Jeg ber om at kriminalomsorgen tar dette i betraktning ved behandlingen av lignende saker i fremtiden.
2. Vedtaket om overføring
Innsatte kan i medhold av straffegjennomføringsloven § 14 overføres mellom gjennomføringsformer, herunder mellom fengsler med henholdsvis lavere og høyt sikkerhetsnivå. Overføring i strid med innsattes eget ønske reguleres av bestemmelsens første ledd. Overføringsgrunnlaget i foreliggende sak var § 14 første ledd bokstav d. Etter denne bestemmelsen kan overføring finne sted dersom «overføring er nødvendig for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i fengselet».
I retningslinjene til loven fremgår det under punkt 3.10 at dersom overføring på grunn av innsattes eget forhold er aktuelt, skal fengselsleder først vurdere om det er tilstrekkelig med reaksjon etter lovens § 40, eller forebyggende tiltak etter lovens § 37. Dessuten følger det uttrykkelig av § 14 sjuende ledd at domfelte ikke skal overføres til et mer restriktivt fengsel «enn det som er nødvendig».
I klagen hit er det anført at klageren ikke forlot fengselets område og at det følgelig ikke forelå noe brudd på fengselets regelverk. Ombudsmannens saksbehandling er skriftlig og det foretas ikke parts- eller vitneavhør. Behandlingen her er således lite egnet til å avklare uenighet knyttet til faktiske forhold. Jeg har derfor ikke kunnet ta stilling til om A forlot fengselsområdet og om det dermed forelå en unndragelse. I det følgende forutsetter jeg at en slik unndragelse forelå. Det må for øvrig være på det rene at det å forlate området til en fengselsanstalt innebærer et brudd på fengselets reglement og således innebærer et brudd på den «ro, orden og sikkerhet» som må kreves i et fengsel.
Når det gjelder nødvendigheten av å overføre A, har regionen i sitt svar vist til at unndragelse i utgangspunktet anses som et alvorlig disiplinærbrudd. Videre har regionen fremhevet at både allmennpreventive og individualpreventive hensyn talte for en streng reaksjon. Den aktuelle unndragelsen ble beskrevet som «såpass alvorlig» at det ikke var tilstrekkelig med «mildere tiltak, som korrigeringssamtale eller (kun) reaksjon på brudd».
Straffegjennomføringsloven § 14 første ledd bokstav d krever som nevnt at det er «nødvendig» å overføre innsatte til et annet fengsel, jf. også bestemmelsens siste ledd. Om unndragelsen gjorde det nødvendig å overføre A til et fengsel med høyere sikkerhetsnivå for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i X avhenger i stor grad bero av en konkret helhetsvurdering der rene fengselsfaglige betraktninger står sentralt. Slike faglige vurderinger kan jeg bare i begrenset grad overprøve.
I lys av at det aktuelle tilfellet av anført unndragelse var helt kortvarig, og sett hen til at A returnerte til fengselsområdet av eget initiativ, fremstår overføringsvedtaket som noe strengt. Jeg har også notert meg at verken fengselet eller regionen har vist til øvrige forhold ved hans soningshistorikk, så som tidligere disiplinærbrudd, som nødvendiggjorde en overføring. Også fraværet av slike forhold underbygger min oppfatning om at avgjørelsen fremstår som streng. Selv om vedtaket fremstår som strengt, har jeg likevel ikke funnet tilstrekkelig grunnlag til for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot avgjørelsen.
Jeg har for øvrig merket meg regionens henvisning til at fengselet i sitt vedtak har «opplyst at reaksjon ikke ilegges» og at dette «viser at fengselet har vurdert spørsmålet om reaksjon». Etter dette må det legges til grunn at alternative tiltak ble vurdert fra fengselslederens side i tråd med retningslinjenes punkt. 3.10.