Lang saksbehandlingstid i Pasientskadenemnda

Pasientskadenemnda har i denne saken brukt mer enn tre og et halvt år på å behandle klagen fra A over Norsk pasientskadeerstatnings avslag på hennes erstatningskrav etter medisinsk behandling. Dette er kritikkverdig. Nemnda burde i flere av sakens faser ha utvist større aktivitet for å bringe saken til en mer snarlig avslutning. Dette gjelder blant annet i forbindelse med innhentingen av en ny spesialisterklæring. Nemnda burde også i større grad ha informert klagerens advokat skriftlig under sakens gang og dokumentert den muntlige kommunikasjonen som har funnet sted.

Oppfølging

Sakens bakgrunn

A fremsatte i juni 2007 krav om pasientskadeerstatning for psykiske skader etter en fødsel i mars samme år. Kravet ble avslått av Norsk pasientskadeerstatning (NPE) i juni 2009. Avslaget ble påklaget 22. juni 2009, og saken ble etter oversendelse fra NPE mottatt av Pasientskadenemnda 26. august 2009.

Klagen hit og ombudsmannens undersøkelser

I brev 27. september 2012 klaget advokat B til ombudsmannen på vegne av A over saksbehandlingstiden i Pasientskadenemnda. Han viste til at saken hadde vært til behandling i nemnda i over tre år uten at den var ferdigbehandlet. Dette måtte ifølge advokaten anses som et «eklatant brudd på god forvaltningsskikk».

Etter en gjennomgang av klagen ble nemnda i brev 5. oktober 2012 bedt om å redegjøre for behandlingen av klagesaken og hvorfor den hadde tatt så lang tid. Nemnda ble også bedt om å gi sitt syn på om den anså saksbehandlingstiden som akseptabel. Det ble videre stilt spørsmål om hvordan klageren/advokaten var holdt orientert om saksfremdriften. Endelig ble det stilt spørsmål om når nemnda forventet at saken ville være ferdigbehandlet.

Nemnda besvarte brevet 24. oktober 2012. I svaret ble det vist til en tidligere redegjørelse til klagerens advokat, der det fremgikk at saken først ble stilt i bero av nemnda i påvente av en dom fra Høyesterett i en sak om tredjemannstap i forbindelse med fødselsskade. Dommen forelå 11. oktober 2010, dvs. fjorten måneder etter at saken ble mottatt, og sekretariatet i nemnda påbegynte da forberedelse til nemndbehandling av saken. Det ble ansett nødvendig å innhente en sakkyndig erklæring fra en psykiater og det ble i denne forbindelse innhentet oppdaterte journaler. Saken ble oversendt til spesialist for uttalelse 23. november 2010 og erklæring fra ham forelå 27. januar 2011. Erklæringen ble umiddelbart oversendt for kommentarer, som forelå i februar 2011. På dette tidspunktet ble nemnda klar over at klageren hadde fremsett et krav om erstatning for inntektstap i sin sønns erstatningssak. Det ble av nemnda vurdert som hensiktsmessig å behandle de to sakene samlet. I sønnens sak var det behov for oppdaterte opplysninger, som først forelå i mai 2011.

Nemndmøte ble berammet til 9. november 2011. I nemndmøtet ble det besluttet å utsette behandlingen av saken fordi det ble ansett nødvendig med ytterligere medisinsk utredning. Det viste seg vanskelig å finne en psykiater som kunne foreta en ny vurdering, men etter noe tid sa psykiater C seg villig. Om den videre saksbehandlingen heter det deretter i svarbrevet hit:

«Saken ble sendt til ny sakkyndig, C, den 12.03.12. Det ble opprinnelig avtalt at den sakkyndige erklæringen skulle foreligge innen 2–3 måneder. Den 27.06.12 ble det sendt purring til C da uttalelsen ikke forelå. C uttalte i e-post av 01.07.12 at ‘saken ligger ganske høyt opp i bunken og vil bli prioritert’. Det ble sendt ny purring til C den 30.08.12. C informerte i e-post samme dag, at den sakkyndige erklæringen ville foreligge innen 15.10.12. Det ble sendt ny henvendelse til C den 23.10.12, der det bes om at saken nå blir prioritert. C besvarte henvendelsen samme dag, og informerte om at han ville forsøke å prioritere saken.»

Nemnda pekte på at de sakkyndige ikke er ansatt i nemnda og at man ikke har noen «maktmiddel» overfor disse. Det eneste nemnda eventuelt kan gjøre er å trekke tilbake oppdraget. Dette vil imidlertid føre til at det må finnes en ny sakkyndig, og ifølge nemnda var ikke dette så enkelt i denne typen saker. Nemnda vurderte det slik at det ville medføre en ytterligere forlengelse av saksbehandlingstiden å skulle finne en ny sakkyndig i saken.

Når det gjaldt den videre saksbehandlingen opplyste nemnda at så snart den sakkyndige erklæringen forelå ville den bli oversendt til klagerens advokat med tre ukers svarfrist. Etter dette ville saken på nytt være klar til behandling i nemnda.

Nemnda ga uttrykk for at klageren via hennes advokat hadde blitt «godt informert under hele saksbehandlingstiden». Det fremgikk at saksbehandleren mente å ha orientert om berostillelsen i påvente av Høyesteretts dom, men dette kunne ikke sies med sikkerhet. Videre ble det pekt på at advokaten våren 2011 ble informert om at det var ønskelig å behandle de to sakene samlet ettersom kravene gikk inn i hverandre og hadde bakgrunn i den samme behandlingen. Det ble også vist til at advokaten var orientert om problemene knyttet til å få tak i en sakkyndig spesialist. Videre het det:

«Det påpekes at det også har vært ytterligere telefonkontakt mellom nemndas sekretariat og advokat B enn det som fremgår av dokumentoversikten. Beklageligvis har ikke alle henvendelser blitt registrert på saken.»

Advokaten kom med merknader til nemndas svar i brev 25. oktober 2012 og ga uttrykk for at det var helt uakseptabelt at den sakkyndige «gang på gang gis nye frister for ferdigstillelse av en rapport». Det ble pekt på at klageren blir ytterligere skadelidende etter hvert som tiden går. Advokaten pekte videre på at saksbehandlingstiden hadde tatt over tre år og at saken ikke vil kunne bringes inn for domstolene før en avgjørelse foreligger.

Pasientskadenemnda opplyste i brev 30. januar 2013 at den sakkyndige erklæringen var mottatt og at det ble tatt sikte på å legge frem saken på nytt for nemnda i mars/april 2013.

Mitt syn på saken

1. Saksbehandlingstiden

Det følger av forvaltningsloven 10. februar 1967 § 11a første ledd at en sak skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold». I dette tilfellet ble klagesaken mottatt av Pasientskadenemnda i august 2009 og den vil ifølge de siste opplysningene fra nemnda bli behandlet i mars/april 2013. Den samlede saksbehandlingstiden i klageinstansen vil dermed overstige tre og et halvt år. Det skal svært mye til for at en så lang saksbehandlingstid skal kunne aksepteres. I denne forbindelse er det grunn til å peke på at saker om pasientskadeerstatning ofte vil være av stor økonomisk og velferdsmessig betydning for den som har fremsatt kravet. Det opprinnelige kravet i denne saken ble fremsatt så langt tilbake som i juni 2007, det vil si at den samlede saksbehandlingstiden nærmer seg seks år.

Nemnda har opplyst at saken var stilt i bero over ett år i påvente av Høyesteretts dom i en lignende sak. En slik utsettelse av saksbehandlingen vil etter omstendighetene kunne være akseptabelt, forutsatt at det er rimelig klart at dommen faktisk vil kunne få betydning for saken som stilles i bero og den endelige domstolsavgjørelsen ikke ligger for langt frem i tid. I svaret hit er det ikke redegjort noe nærmere for hvorfor den aktuelle saken som stod for domstolene ble ansett å være av betydning for den foreliggende sak, og noen slik vurdering synes heller ikke å fremgå av saksdokumentene. Jeg kan vanskelig ha en selvstendig oppfatning om berettigelsen av berostillelsen, men jeg finner grunn til å peke på at det hadde vært en fordel om dette hadde kommet til uttrykk for eksempel i et brev til klagerens advokat med informasjon om berostillelsen.

Det er vanskelig for meg, ut fra dokumentene som er oversendt hit, å vurdere behovet for å behandle klagerens sak sammen med sønnens sak. Hvorvidt dette ble avdekket på et tilstrekkelig tidlig tidspunkt kan jeg, ut fra sakens opplysning, heller ikke danne meg noen selvstendig oppfatning om. I alle tilfelle synes den eventuelle forsinkelsen som følge av at det måtte innhentes oppdaterte opplysninger i sønnens sak å ha vært forholdsvis kort sett opp mot den samlede saksbehandlingstiden i nemnda.

Nemndas konklusjon i møtet 9. november 2011 om å innhente en ny spesialisterklæring kan jeg ikke gå nærmere inn på. Det gikk imidlertid hele fire måneder fra nemnda kom til denne konklusjonen til det gikk ut en konkret forespørsel til en ny spesialist. Selv om jeg har merket meg nemndas uttalelser om problemene knyttet til å finne spesialister, finner jeg det noe vanskelig å akseptere saksbehandlingstiden i denne fasen av saken. Jeg viser i den forbindelse til at saksbehandlingen i nemnda på dette tidspunktet allerede hadde tatt over to år, og at nemnda derfor burde ha arbeidet svært aktivt for å finne en ny spesialist. Slik aktivitet er ikke dokumentert i det materialet jeg har hatt tilgjengelig ved gjennomgangen av saken.

Det kan settes spørsmålstegn ved at nemnda ga oppdraget til en lege som allerede da han aksepterte oppdraget varslet at han ville bruke to til tre måneder på den nye erklæringen. Jeg har imidlertid ingen oversikt over hvilke alternativer som forelå, og kan derfor ikke kritisere denne beslutningen.

Det fremgår ikke nøyaktig når den nye spesialisterklæringen er datert, men på bakgrunn av nemndas brev 30. januar 2013 legger jeg til grunn at den først forelå i januar 2013. Det vil i så fall si at det tok mer enn ti måneder fra oppdraget ble gitt til erklæringen forelå. Jeg har merket meg, og har forståelse for, nemndas synspunkter knyttet til de begrensende oppfølgingsmulighetene overfor eksterne spesialister. Det er likevel noe vanskelig å akseptere behandlingstiden i denne fasen av saken, ikke minst i lys av hvor lang tid behandlingen av klagesaken allerede hadde tatt.

Jeg har merket meg at nemnda har fulgt opp saken overfor spesialisten ca. annenhver  måned. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål om betydningen av rask tilbakemelding har vært tilstrekkelig tydelig kommunisert til spesialisten. Jeg har i denne forbindelse merket meg at det først var i e-brev 23. oktober 2012 at det uttrykkelig ble vist til at saksbehandlingstiden i nemnda hadde vært lang. Det kan også stilles spørsmål om ikke saken burde ha vært hyppigere fulgt opp. Videre må det gå en grense for hvor lenge man kan vente på en ny spesialisterklæring, ikke minst der saksbehandlingen allerede har tatt svært lang tid. På et eller annet tidspunkt må nemnda eventuelt gi opp forsøket på å få ny spesialisterklæring og avgjøre saken på grunnlag av de opplysningene som foreligger.

Den forutgående lange behandlingstiden i denne saken, både i NPE som førsteinstans og i nemnda som klageinstans, burde ha medført at det ble arbeidet mer intenst for at saken ikke skulle forsinkes ytterligere. Nemnda må etablere rutiner slik at oppfølgingen i slike situasjoner blir bedre. Det er for øvrig avgjort på sin plass at nemnda har igangsatt et arbeid med å løse utfordringene knyttet til innhenting av spesialisterklæringer.

I foreløpig svar til advokaten 4. september 2009 orienterte Pasientskadenemnda om en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på tolv måneder. Nemnda har i sitt siste brev hit opplyst at det tas sikte på en sluttbehandling i mars/april 2013. Saksbehandlingstiden i nemnda vil dermed overstige tre og et halvt år. Som gjennomgangen viser, er årsaken til dette sammensatt. Samlet sett er behandlingstiden ikke akseptabel og nemnda burde i flere av sakens faser ha utvist større aktivitet for å bringe saken til en mer snarlig avslutning. Nemnda har beklaget saksbehandlingstiden i brev til klagerens advokat 16. mars 2012. Beklagelsen var på sin plass da, og er det utvilsomt også i dag, mer enn ett år senere.

Jeg forutsetter at saken nå ferdigbehandles som opplyst i det siste brevet hit, og ber for ordens skyld om at en kopi av nemndas vedtak oversendes hit til orientering.

2. Informasjon under sakens gang

Jeg har merket meg at advokaten ikke ble orientert skriftlig om beslutningen om å stille saken i bero i påvente av avgjørelsen fra Høyesterett. Dette hadde etter min mening vært naturlig, og det kunne som sagt også ha sørget for notoritet knyttet til beslutningen. Det fremgår at saksbehandler er usikker på om det ble gitt muntlig orientering om berostillelsen. Tvilen knyttet til dette hadde vært unngått med en skriftlig tilbakemelding.

Jeg har for øvrig merket meg at det har vært telefonkontakt mellom nemndas sekretariat og advokaten utover det som fremgår av dokumentoversikten. Nemnda uttaler at «[b]eklageligvis har ikke alle henvendelser blitt registrert på saken». Denne beklagelsen kan jeg slutte meg til. Også muntlig kontakt bør som hovedregel dokumenteres.

Med disse merknadene er behandlingen av ombudsmannssaken avsluttet. Jeg ber om at nemnda holder mitt kontor orientert om det videre arbeidet med de generelle utfordringene knyttet til tilgang på spesialister og innhenting av spesialisterklæringer.

Pasientskadenemnda opplyste i brev 8. april 2013 at det ble fattet endelig vedtak i saken 15. mars 2013.

 

 

Forvaltningens oppfølging

Pasientskadenemnda oversendte ved brev 5. februar 2014 sin nye «Veiledning for saksbehandling i Pasientskadenemnda», der det blant annet var fastsatt rutiner for oppfølging av saker oversendt sakkyndige for vurdering. Nemnda orienterte videre om arbeidet med å løse problemene knyttet til å finne sakkyndige og skrev:

«Et resultat at dette arbeidet er at vi ved årsskifte 2013/2014 inngikk avtale med fire nye leger, herunder en psykiater. Disse legene skal et fast antall timer i måneden skrive sakkyndige erklæringer for oss.»