Klagen fra A gjaldt ileggelsen av abonnementsgebyr for hans eiendom i Stryn kommune. Etter at kommunen hadde vedtatt nye forskrifter for vann- og avløpsgebyr ble han avkrevd abonnementsgebyr for hver boenhet i bygningen. Han fremholdt at hele bygget var et næringsbygg, og ikke en blandingseiendom slik kommunen hadde lagt til grunn. Dersom den skulle regnes som blandingsbygg måtte de enkelte leilighetene være seksjonerte.
Ombudsmannen ba kommunen om å redegjøre for bruken av uttrykket «kombinasjonsbygg med seksjonerte sjølveigerbustadar» i forskriftens punkt om abonnementsgebyr, og hvorfor punktet ble definert ulikt i forskriftens punkt 7 og punkt 8. Det ble også bedt om en redegjørelse for kommunens syn på adgangen til å kreve abonnementsgebyr for hver boenhet i kombinasjonsbygg der de enkelte boenhetene ikke var seksjonerte.
Kommunen opplyste at bygningen på eiendommen inneholder butikklokaler og leiligheter og derfor ble definert som kombinasjonsbygg i henhold til vann- og avløpsforskriften. Det skulle være definisjonen i forskriftens punkt 7.2 om tilknytningsgebyr som skulle komme til anvendelse i dette tilfellet, og det var den definisjonen det ble vist til i kunngjøringen da saken var ute til offentlig høring. Dette var årsaken til at kommunen hadde sett bort fra kravet om seksjonering som var nevnt i forskriftens punkt 8.1. Det ble avslutningsvis nevnt at kommunen ville endre punkt 8.1 for å fjerne tvil om hvordan tilsvarende bygg skulle klassifiseres.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Det følger av lov om kommunale vass- og kloakkavgifter 13. mai 1974 nr. 17 § 1, at kommunen kan kreve vann- og avløpsgebyr. Av § 3 følger det at kommunen «fastset i forskrift storleiken på avgiftene i kommunen og gjev nærare reglar om gjennomføringa av avgiftsvedtaket og innkrevjing av avgiftene». I forurensningsforskriften 1. juni 2004 kap. 16 er det gitt nærmere regler om kommunale vann- og avløpsgebyrer. Etter § 16-2 er det kommunen som i forskrift fastsetter regler for beregning og innkreving av vann- og avløpsgebyrene, samt gebyrenes størrelse. De kommunale forskriftene må ligge innenfor rammene av forurensningsforskriften, herunder selvkostprinsippet.
Stryn kommune vedtok 19. desember 2006 ny forskrift for vann- og avløpsgebyr for kommunen, og saken her gjelder anvendelsen av denne forskriften.
I den kommunale forskriften punkt 8 er det gitt regler om beregning av årsgebyr for vann og avløp. I punkt 8.1, avsnittet om abonnementsgebyr heter det bl.a.:
«Abonnementsgebyr for bustad gjeld for bustad- og fritidshus og skal betalast per eining. For einebustad med inntil ei ekstra bueining, skal det likevel betalast berre eitt abonnementsgebyr. For burettslag, bustadsameige og kombinasjonsbygg med seksjonerte sjølveigarbustadar, skal det betalast abonnentsgebyr for kvar bueining…
…
Abonnementsgebyr for næring, som er alle andre bygg/eigedomar enn reine bustadseigedomar, vert gjort avhengig av dimensjon på inntaksleidning for vatn og dimensjon på avlaupsleidning for avlaup etter slik fordeling…»
I høringsbrevet som ble sendt ut 4. desember 2003, forut for vedtakelsen av denne forskriften, het det bl.a:
«Blandingseigedomar med forretning, kontor og bustadar, vil få eitt fastledd for næringsdelen, avhengig av kapasitet på inntak. I tillegg vil kvar bueining få eit fastledd på 0,5 x fastledd for einebustad. … For reine næringseigedomar og driftsbygningar i jordbruk vil fastleddet bli utreikna på grunnlag av dimensjon/kapasitet på inntak».
Høringsbrevet gir med andre ord ikke uttrykk for noe skille mellom blandingseiendom der de ulike enhetene er seksjonert eller de tilfellene det ikke foreligger seksjonering.
Stryn kommune har definert As eiendom som kombinasjonsbygg, og har lagt til grunn at forskriften punkt 8.1 om borettslag, boligsameie og kombinasjonsbygg med seksjonerte selveierboliger kommer til anvendelse ved utregning av abonnementsgebyret. Det er blant annet vist til ordlyden i høringsbrevet.
Det er på det rene at As eiendom ikke inneholder seksjonerte boenheter, og at eiendommen kun har ett gårds- og bruksnummer. Slik jeg leser forskriften fremgår det eksplisitt av ordlyden at betalingsplikt for hver enkelt boenhet kun gjelder for borettslag, boligsameier og blandingseiendommer der boligenhetene er seksjonert.
Bestemmelsen omfatter med andre ord ikke eiendommer av den typen A eier.
Det er lovens eller forskriftens ordlyd som er bestemmende for hvilke plikter som kan pålegges borgerne. At kommunen i høringsbrevet synes å ha gitt uttrykk for en videre betalingsplikt for såkalte blandingseiendommer, kan ikke få betydning for tolkningen av forskriften når ordlyden er så klar som i dette tilfellet.
Forskriften som ble vedtatt i 2006 kan derfor ikke anses å gi hjemmel for å ilegge As eiendom abonnementsgebyr som kombinasjonsbygg etter bestemmelsens punkt 8.1. Etter denne bestemmelsen kan det bare kreves gebyr for hver enkelt boenhet når boenhetene er seksjonert. Ettersom klagerens eiendom ikke er en ren boligeiendom, og heller ikke kan defineres som kombinasjonsbygg etter den dagjeldende forskriften, skulle abonnementsgebyret for eiendommen vært utregnet etter bestemmelsene om «næring, som er alle andre bygg/eigedomar enn reine bustadseigedomar».
Jeg ber kommunen foreta en ny vurdering av As klage på utregning av abonnementsgebyret.
Kommunen har nå revidert forskriftene for vann- og avløpsgebyr. Jeg presiserer at denne saken kun gjelder tolkning av den forskriften som gjaldt da betalingsplikten oppsto, og ikke tar stilling til avgiftsplikten for As eiendom etter den reviderte forskriften.»
De innbetalte gebyrene ble etter ombudsmannens uttalelser tilbakebetalt til klager.
Klageren kom deretter tilbake til saken, og anførte at den nye forskriften heller ikke ga kommunen hjemmel til å ilegge vann- og avløpsgebyr for hver enkelt boenhet. Etter å ha gjennomgått saken på nytt, konkluderte jeg med at ytterligere undersøkelser av saken ikke ville kunne føre til rettslige innvendinger mot den reviderte forskriften, og saken ble avsluttet.