Sakens bakgrunn
A (pasienten) ble henvist til X DPS og fikk time hos en lege i spesialisering (LIS) 26. oktober 2017 for å diskutere utprøving av et medikament. Ifølge ham selv ba han om at en navngitt overlege ikke skulle være involvert i behandlingen av ham. LIS-legen skal ha godtatt dette og skulle notere det. Pasienten skal ha tatt opp lyden av samtalen. Han hadde bare én time på X DPS i denne omgang.
Da pasienten fikk epikrisen, fremgikk det at overlegen han skal ha reservert seg mot, hadde vært med å drøfte behandlingsalternativene. Det fremgikk også at overlegen var klinisk veileder for LIS-legen og ansvarlig for epikrisen. Pasienten var inntil dette ukjent med at overlegen hadde vært involvert i behandlingen.
I klage 3. januar 2018 tok pasienten opp forholdet med Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Han skrev at han aldri ville ha gått til behandling ved X DPS hvis han hadde visst at overlegen var involvert. Han la ved ovennevnte lydfil. Fylkesmannen svarte 17. januar 2018 at det «ut fra en helhetsvurdering av sakens opplysninger» ikke var «tilstrekkelig grunnlag» for videre tilsynsmessig oppfølgning av saken. Noen videre begrunnelse ble ikke gitt.
Undersøkelsene våre
Pasienten klaget til ombudsmannen 23. januar 2018. Ombudsmannen innhentet saksdokumentene fra Fylkesmannen og besluttet å undersøke saken nærmere. I brev 23. april 2018 spurte ombudsmannen blant annet
- om Fylkesmannen hadde konkludert med at det ikke var begått noe pliktbrudd
- hvilke vilkår som gjelder for at Fylkesmannen eventuelt skal kunne la være å ta stilling til om det er begått pliktbrudd når det er anmodet om en pliktbruddsvurdering og hvorfor disse vilkårene er oppfylt i denne saken
- hvilket faktum Fylkesmannen hadde basert seg på
- om saken var godt nok opplyst
- om Fylkesmannen hadde vurdert om pasienten hadde motsatt seg deling av helseopplysninger, jf. bestemmelsen om unntak fra taushetsplikt i helsepersonelloven § 25 første ledd
- om Fylkesmannen hadde vurdert om pasientens samtykke til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1, var betinget av at overlegen ikke ble involvert
- om Fylkesmannen hadde vurdert om pasienten hadde fått nødvendig informasjon om innholdet i helsehjelpen jf. § 4-1 og
- om helsehjelpen hadde vært faglig forsvarlig og omsorgsfull, jf. helsepersonelloven § 4.
I svaret på ombudsmannens undersøkelse 4. mai 2018 skriver Fylkesmannen blant annet følgende:
«Fylkesmannen la til grunn for vår vurdering at behandlende lege var under spesialisering (lis-lege) og at lis-legen vurderte at det for å yte forsvarlig helsehjelp på spesialistnivået til denne pasienten var nødvendig å konferere med overlege/spesialist. Videre la vi til grunn for vår vurdering at LIS-legen hadde lovet pasienten å ikke kontakte en bestemt overlege. Enn videre la vi til grunn i vår vurdering at LIS-legen – for å opptre i tråd med god klinisk praksis – i ettertid derfor burde ha informert pasienten om at hun likevel var nødt til å konferere med nettopp denne overlegen dersom hun mente dette var nødvendig for å yte helsehjelp til pasienten på spesialistnivået. Imidlertid vurderte vi at en slik eventuell manglende informasjon til pasienten – minner her om at vår vurdering er gjort uten tilgang til pasientens journal – uansett ikke er et så stort avvik fra god klinisk praksis at dette isolert sett innebærer et pliktbrudd i forhold til helsepersonelloven § 4. Vi kunne heller ikke se ut fra fremlagt dokumentasjon at selve behandlingen som var gjort var uforsvarlig. På denne bakgrunn valgte vi å ikke gå videre med saken.»
Fylkesmannen opplyste at de ikke hadde tatt stilling til «hvorvidt og på hvilken måte» pasienten hadde motsatt seg at overlegen ble involvert i behandlingen. Det ble presisert at pasienten hadde samtykket til behandling ved X DPS. Ifølge Fylkesmannen var det ikke holdepunkter for at lovbrudd hadde skjedd eller at behandlingen hadde vært uforsvarlig.
Ombudsmannens syn på saken
1. Plikten til å ta stilling til om det er begått pliktbrudd
En pasient har rett til å «be» Fylkesmannen om en vurdering av om helsepersonell har brutt plikter i helselovgivningen til ulempe for seg, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Fylkesmannens saksbehandling av slike avgjørelser er nærmere regulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a.
Det følger av ordlyden og forarbeidene at Fylkesmannen som hovedregel må ta stilling til om det er begått pliktbrudd når de får inn en slik anmodning, se blant annet ombudsmannens uttalelse 27. oktober 2015 (SOM-2015-234).
Veiledning om når det kan gjøres unntak fra dette, gis i blant annet i Statens helsetilsyns «Veileder i behandling av hendelsesbaserte tilsynssaker del I» punkt 2.2.9, hvor det står at fylkesmannen kan «unnlate å opprette tilsynssak ved åpenbart grunnløse anmodninger». I Ot. prp. nr. 13 (1998 – 99) punkt 23.2.5 heter det at det følger av «alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper» at tilsynsmyndigheten «kan avvise saker uten realitetsbehandling der klagen er åpenbart ugrunnet». Ombudsmannen har forstått lovgivningen og disse uttalelsene slik at Fylkesmannen har en snever adgang til å ikke ta stilling til om det er begått pliktbrudd når de mottar en pliktbruddsanmodning, se SOM-2015-234. Ombudsmannen har blant annet i SOM-2015-234 omtalt denne snevre adgangen slik at anmodning må «realitetsbehandles» med mindre den kan karakteriseres som «åpenbart grunnløs».
Det kan være grunn til å justere dette noe, med tanke på hva som er å anse som en «realitetsbehandling». Også der en anmodning blir ansett «åpenbart ugrunnet», har jo saken langt på vei vært gjenstand for en vurdering av realitetene. I disse tilfellene foreligger strengt tatt ikke noen avvisning i tradisjonell forstand, men en slags silingsavgjørelse for de tilfeller hvor det er åpenbart at det ikke er begått pliktbrudd.
I tråd med terminologien brukt av tilsynsmyndighetene har ombudsmannen i blant annet SOM-2015-234 omtalt plikten til å ta stilling til en anmodning om vurdering av pliktbrudd som en plikt til å opprette «tilsynssak». I pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a benyttes imidlertid ikke begrepet tilsynssak. Ombudsmannen finner det derfor her riktigst å omtale dette som en plikt til å foreta en «pliktbruddsvurdering», og ikke som en plikt til å opprette tilsynssak. Hva saken pliktbruddsvurderingen foretas i kalles, har imidlertid neppe noen vesentlig betydning. Fylkesmannen må uansett følge reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a og de kravene til saksbehandlingen som følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.
2. Fylkesmannens avgjørelse om ikke å opprette tilsynssak
Slik vi forstår Fylkesmannens avgjørelse i saken, ble det ikke tatt ikke stilling til om det var begått pliktbrudd. Avgjørelsen om ikke å åpne tilsynssak, er begrunnet slik:
«Vi har gjennomgått henvendelsen din. Vi har merket oss at vi ser at du er misfornøyd med at [LIS-legen] tok kontakt med/rådførte seg med [overlegen], men ut fra en helhetsvurdering av sakens opplysninger finner vi ikke tilstrekkelig grunnlag for videre tilsynsmessig oppfølgning av saken.»
I ettertid har Fylkesmannen kommet med en mer utfyllende begrunnelse i svaret til ombudsmannen. Der opplyses det at pasienten burde blitt informert om at overlegen ble involvert på tross av reservasjonen, men at dette uansett «ikke er et så stort avvik fra god klinisk praksis at dette isolert sett innebærer et pliktbrudd i forhold til helsepersonelloven § 4». Fylkesmannen vurderte saken slik at det ikke «forelå holdepunkter for at selve behandlingen var uforsvarlig».
Ut fra dette synes Fylkesmannen utelukkende å ha vurdert saken ut fra forsvarlighetskravet i § 4. Spørsmålet om involveringen av overlegen innebar et brudd på taushetsplikten, ser derimot ikke ut til å ha blitt vurdert.
Legers taushetsplikt følger av helsepersonelloven § 21, og det er ingen tvil om at LIS-legen som utgangspunkt hadde taushetsplikt om opplysningene hun fikk av pasienten. Unntak fra taushetsplikten krever særskilt hjemmel. Kravet om særskilt hjemmel gjelder også dersom det er aktuelt å dele opplysninger med en spesialist med særlig relevant fagkompetanse, en faglig veileder eller en overordnet lege.
Helsepersonelloven § 25 åpner for at taushetsbelagte opplysninger kan gis til samarbeidende helsepersonell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. At en lege i spesialisering konsulterer en overlege på samme DPS om forhold knyttet til behandlingen av en pasient ved senteret, vil i utgangspunktet falle inn under bestemmelsen i § 25. Forutsetningen for at opplysningene skal kunne gis, er imidlertid at pasienten «ikke motsetter seg det». Det er altså ikke noe krav om samtykke fra pasienten, men pasienten har rett til å reservere seg.
I Ot.prp.nr. 13 (1998-1999) omtales bestemmelsen om taushetsplikt overfor samarbeidende helsepersonell slik i punkt 11.7.3.3:
«Der pasienten motsetter seg slik informasjonsutveksling, er helsepersonellet forpliktet til å samarbeide så langt det er mulig uten å nevne de opplysninger det skal bevares taushet om. Det vil være viktig å få klarhet i hvilke opplysninger, evt hvilke personell, pasienten ønsker skal være unntatt fra dette samarbeidet.»
Ombudsmannen har merket seg at Fylkesmannen ved behandlingen av saken la til grunn pasientens opplysninger om at han motsatte seg at overlegen skulle «involveres», og at han hadde informert LIS-legen om dette. En annen vurdering av faktum ville uansett ha vært vanskelig uten å innhente supplerende opplysninger fra LIS-legen og journalen. En naturlig tolkning av en reservasjon mot «involvering» kan være at vedkommende ikke skal gis adgang til helseopplysninger.
Når det legges til grunn at pasienten har motsatt seg at overlegen skal «involveres», tyder dette på at unntaket i § 25 ikke kom til anvendelse. Andre unntaksbestemmelser synes ikke å være vurdert. I en slik situasjon må Fylkesmannen etter ombudsmannens syn vurdere om det er begått brudd på taushetsplikten.
Slik saken er opplyst, er det vanskelig å se at pasientens anmodning om vurdering av pliktbrudd kunne karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Fylkesmannen bes derfor om å vurdere på nytt om det skal undersøkes nærmere om det er begått et pliktbrudd.
Konklusjon
Taushetspliktig helseinformasjon kan bare deles med samarbeidende helsepersonell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, og pasienten ikke motsetter seg slik deling, jf. helsepersonelloven § 25 første ledd.
Fylkesmannen skulle derfor ha vurdert om legen brøt taushetsplikten ved å dele helseinformasjon med en overlege som pasienten uttrykkelig hadde uttalt at ikke skulle involveres. I en slik situasjon kan pasientens anmodning om vurdering av pliktbrudd, neppe karakteriseres som «åpenbart grunnløs».
Fylkesmannen bes vurdere på nytt om det skal undersøkes nærmere om det er begått et pliktbrudd.