Sakens bakgrunn
A klaget 23. mai 2017 til ombudsmannen over å ha blitt forbigått ved ansettelse i en stilling som lærer i to fag ved X skole i Y kommune våren 2017. A hadde på ansettelsestidspunktet permisjon fra fast lærerstilling ved en annen skole i kommunen, og var ansatt i en midlertidig stilling ved X skole, hvor hun ønsket fast stilling.
Det fremgikk av dokumentene i saken at stillingen først ble lyst ut som en 60 %-stilling. Etter førstegangsutlysningen kom kommunen til at det ikke var kvalifiserte søkere til stillingen, og den ble lyst ut på nytt, da som 50 %-stilling. I andregangsutlysningen ble det opplyst at X skole trengte lærer med kompetanse i to fag. Andre krav til søkernes kompetanse var ikke nevnt i utlysningsteksten. Ellers fremgikk det av utlysningsteksten at det kunne bli ledig et årsvikariat i forbindelse med videreutdanning på en eller flere av skolene i kommunen.
Både klager og han som ble ansatt i stillingen, var søkere begge gangene stillingen ble lyst ut. A har 15 studiepoeng i det ene faget, men har ikke det andre faget i fagkretsen. Hun opplyste i søknaden at hun etter gjeldende regelverk hadde undervisningskompetanse i det andre faget, og at hun ønsket å ta videreutdannelse i det andre faget, for å være formelt kvalifisert til å undervise i faget etter 2025. Den ansatte, B, har 60 studiepoeng i det andre faget, har ikke det ene faget i fagkretsen, men underviste i dette ved Z i Y kommune. Han manglet pedagogisk utdannelse. Etter andregangsutlysning ble det besluttet å ansette B midlertidig i stillingen. A ble innstilt som nummer to.
Undersøkelsene herfra
Etter at saksdokumentene var gjennomgått, ble det funnet grunn til å ta saken opp med Y kommune. I brev til kommunen 19. september 2017 viste ombudsmannen til at slik saken var opplyst i saksdokumentene, syntes A å oppfylle kompetansekravene i opplæringslova, også når det gjaldt å kunne undervise i det andre faget i barne- og ungdomsskolen. Kommunen ble derfor spurt om hvorfor stillingen ble tilbudt som vikariat til en søker som ikke oppfylte kompetansekravene i opplæringslova.
I svaret til ombudsmannen viste kommunen til at etter forskrift til opplæringslova §§ 14-2 siste ledd og 14-3 siste ledd skal den som underviser i det andre faget på barnetrinnet ha minst 30 studiepoeng i faget, på ungdomstrinnet minst 60 studiepoeng i faget. B hadde 60 studiepoeng i det andre faget i fagkretsen. Den kompetansen ønsket kommunen å sikre seg, da kun 1 av 5 lærere i kommunen hadde 30 studiepoeng eller mer i det andre faget. Bs kompetanse var derfor noe kommunen hadde stor bruk for.
Det ble videre vist til at A allerede var fast ansatt i undervisningsstilling i kommunen. Ansettelse av henne i den aktuelle 50 %-stillingen, ville derfor ikke øke antallet ansatte i kommunen med 30 studiepoeng eller mer i det andre faget.
Kommunen erkjente at B manglet formell kompetanse i det ene faget, men påpekte samtidig at han hadde en allsidig praksis i faget, og flere års praksis fra undervisning i det ene faget fra flere skoler. Videre ble det vist til at B hadde gode skussmål når det gjaldt klasseledelse, kontakt med elevene og samarbeidsevner, og at X skole hadde stort behov for en lærer med de kvalitetene.
A hadde en rekke merknader til kommunens saksfremstilling. Hun hadde også tilleggskommentarer som gjaldt tidligere ansettelsesprosesser og kommunens bruk av lærerressurser. Kommunen hadde ikke ytterligere merknader til saken.
Ombudsmannens syn på saken
Siktemålet ved ansettelse av lærere er å finne frem til den av søkerne som etter en samlet vurdering anses best kvalifisert for den utlyste lærerstillingen. Utgangspunkt for den vurderingen er kvalifikasjonskravene som fremgår av utlysningsteksten og kompetansekravene fastsatt i opplæringslova med tilhørende forskrifter. Ellers vil sentrale momenter være den enkelte søkers utdanning, praksis og personlige egnethet for den utlyste lærerstillingen.
Opplæringslova § 10-1 har følgende ordlyd:
«Krav om kompetanse ved tilsetjing av undervisningspersonell
Den som skal tilsetjast i undervisningsstilling i grunnskolen og i den vidaregåande skolen, skal ha relevant fagleg og pedagogisk kompetanse. Departementet gir nærmare forskrifter om krav til utdanning og praksis for den som skal tilsetjast i undervisningsstillingar på ulike årstrinn og i ulike skoleslag.»
Høyesteretts dom 31. oktober 2016 (HR-2016-2229-A) gjaldt forståelsen av opplæringslova § 10-6, jf. § 10-1. Det følger av den dommen at arbeidsgiver som et ledd i prøvingen av om søkeren har «relevant faglig og pedagogisk kompetanse», også kan vurdere søkerens personlige egnethet. Hvis utfallet av en strengt saklig vurdering basert på korrekt faktum er at arbeidsgiver finner søkeren personlig uegnet for den utlyste stillingen, vil ikke søkeren kunne anses å oppfylle kompetansekravet i § 10-1.
§ 10-2 første, annet og tredje ledd lyder:
«Krav om relevant kompetanse i undervisningsfag
Tilsette som skal undervise, må ha relevant kompetanse i dei faga dei skal undervise i.
Departementet gir nærmare forskrifter om krav til relevant kompetanse for dei som skal undervise på ulike årstrinn og i ulike skoleslag. Departementet kan i forskrift også fastsetje at det ikkje skal stillast krav om relevant kompetanse i enkelte fag.
Krav om relevant kompetanse i undervisningsfag gjeld ikkje for den som er mellombels tilsett etter § 10-6 eller etter arbeidsmiljølova, eller den som er tilsett på vilkår etter § 10-6a. Fram til 1. august 2025 har den som har fullført allmennlærarutdanninga, og den som før 1. januar 2014 oppfylte krava for tilsetjing i undervisningsstilling, dispensasjon frå krav som er gitt i medhald av andre ledd.»
Det følger av opplæringslova § 10-6 at det er bare hvis det «ikkje er søkjarar som fyller kompetansekrava for tilsetjing i § 10-1» at kommunen vil ha adgang til ansette en person som mangler formell undervisningskompetanse midlertidig i en undervisningsstilling.
Kompetansekravene for å kunne bli ansatt i undervisningsstilling i grunnskolen og den videregående skole, er nærmere regulert i forskrift til opplæringslova kapittel 14. Kravene til pedagogisk kompetanse er presisert i opplæringsforskriften § 14-1, mens kravene til faglig kompetanse på barnetrinnet er presisert i forskriften § 14-2, og på ungdomstrinnet i §14-3.
Opplæringsforskriften § 14-1 første ledd lyder:
«Alle som skal tilsetjast i undervisningsstilling, må ha pedagogisk bakgrunn i samsvar med krava i rammeplanane for lærarutdanningane med forskrifter, jf. lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler § 3-2 andre ledd, eller ha tilsvarande pedagogisk kompetanse.»
I forskriften § 14-2 tredje ledd første punktum jf. § 14-3 annet ledd første punktum er det blant annet fastsatt at det henholdsvis på barnetrinnet og ungdomstrinnet nå kreves minimum 30/minimum 60 studiepoeng for å undervise i blant annet det andre faget. I § 14-2 tredje ledd annet punktum jf. § 14-3 annet ledd annet punktum er det med hjemmel i opplæringslova § 10-2 tredje ledd siste punktum gitt dispensasjon fra dette kravet frem til 1. august 2025, for de som hadde «tilfredsstillande kompetanse etter dagjeldande krav for tilsetjing i undervisningsstilling, eller som har fullført tidlegare allmennlærarutdanning etter 1. januar 2014».
A er utdannet allmennlærer, og er omfattet av dispensasjonen som gjelder frem til 1. august 2025, jf. foran. Om A fra og med 1. august 2025 ikke lenger vil være kvalifisert til å undervise i det andre faget, kan i denne saken ikke tillegges avgjørende vekt. For ordens skyld vises også til at hun i søknaden opplyste at hun vil ta tilleggsutdannelsen som er nødvendig for å kunne undervise i det andre faget etter 1. august 2025. Følgelig kan det vanskelig være tvil om at hun oppfylte kompetansekravene i opplæringslova §§ 10-1 og 10-2, jf. forskrift til opplæringslova §§ 14-2 tredje ledd og 14-3 annet ledd, til å kunne undervise i det andre faget i barne- og ungdomsskolen da hun søkte på stillingen. Ombudsmannen har for øvrig merket seg at kommunen innstilte henne som nummer to til stillingen. Det dokumenterer at kommunen fant at hun oppfylte kravene til å ansettes i den utlyste stillingen jf. opplæringslova § 10-1.
I svaret hit har Y kommune erkjent at B ikke hadde formell utdannelse i det ene faget, men ikke nevnt betydningen av at han også manglet pedagogisk utdanning jf. forskriften § 14-1. Kommunen burde gjort det. Fordi B ikke oppfylte kompetansekravene i opplæringslova § 10-1, var det bare hvis det ikke var kvalifisert søker til stillingen, jf. opplæringslova § 10-6, at kommunen hadde adgang til ansette ham midlertidig i stillingen. Som det fremgår ovenfor, var A en kvalifisert søker.
Ombudsmannen har forståelse for kommunens behov for å sikre seg flere lærere med 30-60 studiepoeng i det andre faget. Kommunens ansettelse av en søker med 60 studiepoeng i det andre faget i en midlertidig stilling, fremfor å ansette en søker som fullt ut oppfylte kompetansekravet i opplæringslova § 10-1, var likevel i strid med kvalifikasjonsprinsippet og opplæringslova § 10-6.
Konklusjon
Ombudsmannen har kommet til at den midlertidige ansettelsen av B i den utlyste lærerstillingen var i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Når det er en annen formelt kvalifisert søker til stillingen, som også anses å være personlig egnet, er det ikke adgang til å ansette en ikke-kvalifisert søker midlertidig, jf. opplæringslova § 10-6.
På bakgrunn av ombudsmannens konklusjon, synes A å være blitt urettmessig forbigått ved den ansettelsen som denne saken gjelder. Y kommune bes derfor vurdere hva som kan gjøres overfor A for å bøte på den feilen som er begått. Ombudsmannen ber om å bli orientert om hvordan kommunen følger opp denne anmodningen.
Den som er ansatt i stillingen har ikke vært part i saken her, og ombudsmannens uttalelse har ingen konsekvenser for hans ansettelsesforhold.
For øvrig bes kommunen for fremtidige ansettelsesprosesser om å merke seg det som ovenfor fremgår om hva som er riktig anvendelse av opplæringslova § 10-6.