Leder ved X virksomhet orienterte A i brevs form om at han ville bli midlertidig omdisponert fra X virksomhet, Y avdeling til X virksomhet, Z avdeling i seks måneder. Avgjørelsen ble opplyst truffet med hjemmel i tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr. 3 § 12 siste punktum, etter «en totalvurdering av saken og arbeidsmiljøsituasjonen». Det var ikke gitt skriftlig forhåndsvarsel.
Forut for dette hadde A avgitt en rapport hvor han hevdet at avdelingsleder ved X virksomhet, Y avdeling hadde «utvist utilbørlig opptreden og framsatt grunnløse beskyldninger» overfor ham.
A klaget hit over den midlertidige omdisponeringen av ham som han mente var i strid med arbeidsgivers styringsrett, og dessuten gjengjeldelse etter varsling. Han hadde også innvendinger mot saksbehandlingen.
Etter gjennomgangen av saken ble virksomheten bedt om en redegjørelse samt en utdypelse av grunnlaget for beslutningen om omdisponering. Klagerens påstand om gjengjeldelse etter varsling ble også bedt kommentert.
Virksomheten besvarte spørsmålene herfra. Brevet ble, etter at virksomheten og klager hadde fått uttale seg, ikke forelagt klager. Klageren hadde tilleggskommentarer.
Det ble så stilt ytterligere spørsmål il virksomheten om saksbehandlingen. Virksomheten ble dessuten bedt om å kommentere arbeidsgivers styringsrett tolket i lys av arbeidsavtalen inngått med klager, og det ble bedt om kommentarer til dommen i Rt 2011 s. 841 som gjelder omdisponering av en undervisningsinspektør i en Oslo-skole etter en langvarig arbeidsmiljøkonflikt.
Virksomheten besvarte spørsmålene, og redegjorde i hovedsak bare for saksbehandlingen. Det ble i den forbindelse opplyst at når «det gjelder forhåndsvarsel i forkant av omdisponeringen […] er det ikke funnet skriftlighet rundt dette», men at det hadde vært telefonsamtaler mellom daværende leder og klager, uten at det var kjent hva det var gitt melding om i samtalene.
Klageren hadde kommentarer til dette, og påpekte særlig at han aldri har hatt noen slike telefonsamtaler med lederen som virksomheten beskrev.
Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen:
«1. Arbeidsgivers styringsrett
Hjemmelen for omdisponeringen av klager er av virksomheten oppgitt å være tjenestemannsloven § 12 siste punkt, som lyder slik:
«Heller ikke er det gjort noen endring i retten til midlertidig å omdisponere tjenestemenn når tjenestens tarv krever det.»
I Ot.prp. nr. 72 (1981-1982) Om lov om statens tjenestemenn Til § 12 side 26 siste avsnitt er det uttalt at:
«Etter departementets oppfatning ligger det tradisjonelt innenfor styringsretten å omdisponere personalet uten hensyn til hva de daglige gjøremålene ellers skulle tilsi, om tjenesten krever at man nytter personalet på en bestemt måte. Det kan skyldes en økt arbeidsbelastning, sykdom eller annet fravær og meget annet. Men det er også på det rene at tilsettingsvilkår og sedvane på stedet setter begrensninger. Man kan ikke oppfatte styringsretten her som absolutt. Men departementet ønsker å presisere at lovforslaget på dette punkt ikke innebærer noen innskrenkning i den styringsretten som i dag er anerkjent.»
Departementet presiserer altså at regelen i tjenestemannsloven § 12 siste punkt ikke er ment å innskrenke styringsretten. Jeg antar at styringsretten heller ikke er ment utvidet, da dette i tilfelle ville vært naturlig å presisere i forbindelse med uttalelsen om at den ikke er ment innskrenket. Reglene i tjenestemannsloven § 12 for øvrig gjelder plikten til å overta annen stilling på varig basis, og departementet har i forarbeidene ønsket å «ta inn en reservasjon i paragrafen mot den oppfatning at det hermed også var gjort begrensninger i adgangen til rent midlertidige omdisponeringer». På denne bakgrunn legger jeg i det følgende til grunn at det ved avgjørelsen av om det var adgang til den midlertidige omdisponeringen av klager, må tas utgangspunkt i de alminnelige, ulovfestede reglene om arbeidsgivers styringsrett. Dette synet støttes av departementet i Ot.prp. nr. 67 (2004-2005) Om lov om statens embets- og tjenestemenn pkt 10.1.1 Gjeldende rett (opphevet før ikrafttredelse), som lyder slik:
«Henvisningen til særlovgivningen i § 12 tredje punktum har etter departementets oppfatning ikke selvstendig betydning. Det samme gjelder bestemmelsen i siste ledd om retten til midlertidig å omdisponere tjenestemenn når tjenestens tarv tilsier det. Dette følger etter departementets oppfatning av arbeidsavtalen og ulovfestet rett.»
Arbeidsgivers styringsrett er i Rt 2000 s. 1602 (Nøkkdommen) beskrevet slik:
«Arbeidsgiveren har i henhold til styringsretten rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet, men dette må skje innenfor rammen av det arbeidsforhold som er inngått.
Ved tolkingen og utfyllingen av arbeidsavtalene må det blant annet legges vekt på stillingsbetegnelse, omstendighetene rundt ansettelsen, sedvaner i bransjen, praksis i det aktuelle arbeidsforhold og hva som finnes rimelig i lys av samfunnsutviklingen.»
Slik det fremgår av det ovennevnte siterte fra forarbeidene og fra rettspraksis må avklaringen av om styringsretten omfattet en rett til midlertidig omdisponering av klager, ta utgangspunkt i en tolkning av den arbeidsavtalen som er inngått mellom ham og virksomheten. Det er ikke tvilsomt at tilsettingsvilkår kan sette begrensninger for styringsretten.
Virksomheten har oversendt klagers arbeidsavtale inngått 3. juni 2010. Klager var da allerede tilsatt, men etter organisasjonsendring ble det inngått en ny arbeidsavtale der han ble tilsatt i en annen stilling enn han hadde hatt. I arbeidsavtalen under punktet «Virksomhet», fremgår det at virksomhetens navn er «X virksomhet, Y avdeling», mens den oppgitte adressen er alle virksomhetenes felles postboksadresse i Æ. Under punktet «Arbeidssted» fremgår det at dette er «virksomhetens adresse». Siden virksomhetens adresse er oppgitt generelt som den felles postboksadressen, mener jeg det må ses hen til virksomhetens navn, som er angitt spesifikt med Y avdeling. Dersom det var meningen at arbeidssted også skulle være Z avdeling, kunne dette vært angitt, eventuelt kunne virksomhetens navn vært oppgitt bare med X virksomhet. Under punktet «Hvis andre arbeidssteder, angi dette», er det ikke angitt noe. Her ville det vært nærliggende å oppgi Z avdeling dersom det var ment at arbeidssted også kunne være der. Arbeidsavtalen er inngått like etter sammenslåingen av Y og Z virksomhet, som i følge de oversendte saksdokumentene hadde virkning fra 1. april 2010. Dersom arbeidsgiver ønsket at arbeidsavtalen med A skulle gjelde også Z avdeling, forelå det en klar oppfordring til å la avtalen om arbeidssted gjelde X virksomhet uavhengig av avdeling, eller også Z avdeling spesielt. Jeg vil også nevne at klagers arbeidsavtale avviker fra standard arbeidsavtale i staten som ofte er utformet slik at tjenestemannen er tilsatt i NN virksomhet, for tiden med tjenestested i XX avdeling, jf. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets Personalpolitikk ved omstillingsprosesser kapittel 5.3.
I saksdokumentene er det vedlagt et notat fra en samtale mellom virksomheten og klager. Jeg har forstått det slik at det i forbindelse med den ovennevnte organisasjonsendringen, var diskusjoner rundt klagers stilling da han ikke ønsket å fortsette i stillingen han hadde. Notatet er skrevet av leder, og det fremgår blant annet at klager hadde et «klart ønske om å være på Y». Arbeidsavtalen er inngått kort tid etter, og det ville da vært naturlig eventuelt å presisere at arbeidssted også kunne være et annet enn Y avdeling. Når dette ikke er gjort, til tross for denne oppfordringen, taler det for at tilsettingen er ment kun å gjelde for Y avdeling.
Jeg er ikke kjent med eller opplyst om at det foreligger sedvane eller andre omstendigheter ved tilsettingsforholdet av betydning for tolkningen av den fremlagte arbeidskontrakten.
Dermed kan jeg ikke se annet enn at arbeidsgivers styringsrett i denne saken er begrenset i arbeidsavtalen på en slik måte, ved at arbeidssted er angitt svært spesifikt, at det ikke var adgang til å omdisponere klager fra Y avdeling til Z avdeling.
Den midlertidige omdisponeringen av klager innebærer dermed et brudd på hans arbeidsavtale.
2. De øvrige klagepunktene
Klager har også anført at den midlertidige omdisponeringen innebar gjengjeldelse etter at han hadde varslet om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Ettersom jeg, slik det fremgår ovenfor, har kommet til at arbeidsgiver ved omdisponeringen gikk utenfor styringsretten, har jeg ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om det foreligger gjengjeldelse.
Jeg vil bemerke at saksbehandlingen i denne saken fremstår som kritikkverdig, all den tid det ikke finnes forhåndsvarsel eller annet skriftlig materiale. Saksbehandlingen her er skriftlig, og derfor ikke egnet til å avklare hvorvidt det har vært muntlig kontakt mellom klager og ledelsen, og hva som eventuelt har blitt sagt i slike samtaler. Dette er imidlertid ikke nødvendig ettersom slik omdisponering uansett er et tiltak av en så inngripende karakter at det som et minimumskrav på forhånd må gis et skriftlig varsel eller annen skriftlig orientering.
Konklusjon
Jeg har kommet til at X virksomhet ikke hadde adgang til den midlertidige omdisponeringen av klager fordi dette innebar et brudd med hans tilsettingsvilkår og arbeidsavtale.
Den midlertidige omdisponeringen har utløpt, og min uttalelse her får derfor ingen konkret betydning for klager som nå etter hva jeg er kjent med er tilbakeført til arbeidssted avdeling Y. Jeg ber imidlertid virksomheten vurdere tiltak for å rette opp den urett som ble begått mot klager ved avtalebruddet, og jeg ber om å bli orientert om virksomhetens videre behandling av saken.»