A klaget i brev 7. januar 2014 hit over at Nav Internasjonalt hadde pålagt henne å innhente en spesialisterklæring og varslet om at arbeidsavklaringspengene hennes ville bli stanset dersom hun ikke etterkom pålegget. Spesialisterklæringen skulle anvendes ved behandlingen av en søknad om uførepensjon.
I brev herfra 4. februar 2014 ble Arbeids- og velferdsdirektoratet blant annet spurt om det rettslige grunnlaget for pålegget og varselet.
Direktoratet svarte i brev 10. mars 2014 blant annet dette:
«Den konkrete problemstillingen er knyttet til at NAV Internasjonalt selv har bedt om at søker innhenter spesialisterklæring, og benyttet folketrygdlovens § 21-3 («Medlemmets opplysningsplikt») som hjemmel for dette pålegget. NAV Internasjonalt har videre varslet søker om at løpende ytelse kan bli stanset med hjemmel i ftrl. § 21-7, jf. § 11-8 (manglende medvirkning fra medlemmet) dersom erklæringen ikke innhentes.
…
Direktoratet har bedt om, og mottatt, en redegjørelse om saken fra NAV Internasjonalt.
Redegjørelsen fra NAV Internasjonalt indikerer at resultatområdet i denne saken ikke har fulgt de juridiske rammebetingelsene som gjelder. Når bruker bor i et EØS-land og mottar ytelser fra Norge, er hovedprinsippet at NAV skal innhente nødvendig medisinsk dokumentasjon fra leger og andre behandlere gjennom den kompetente institusjon i det landet bruker bor i … I praksis skjer informasjonsinnhentingen ved at det sendes en anmodning til institusjonen i bostedslandet på en egen blankett (E-blankett eller SED, avhengig av type ytelser), der NAV beskriver hva slags medisinsk informasjon etaten trenger for å behandle saken. Denne prosedyren fremkommer av art. 87 i forordning 987/2009. Artikkelen bestemmer også at Norge skal finansiere undersøkelsen – art. 87 pkt. 6 sier eksplisitt at dette er et avvik fra det generelle prinsippet om at landene skal yte hverandre «vederlagsfri administrativ bistand». Det er altså ikke bruker som skal betale for spesialisterklæringen. Dette stemmer også overens med bestemmelsen i ftrl. § 21-4 annet ledd.
Når bruker bor i Norge, er det ikke normal prosedyre at bruker selv innhenter legeerklæring og sender til NAV. I praktisk saksbehandling skjer det likevel ofte at NAV Internasjonalt ber om at søker selv innhenter erklæring fra lege eller annen behandler. Direktoratet har ikke prinsipielle innvendinger mot denne praksisen som sådan, fordi den ofte medfører at opplysningene kommer inn raskere enn hvis opplysningene hentes inn via samarbeidende institusjon i bostedslandet. Dette er en fordel for alle parter, ikke minst for bruker. Etter det vi er kjent med følges en liknende praksis i noen nasjonale saker, særlig når behandleren bruker lang tid på å sende inn erklæring.
Når bruker selv innhenter erklæring fra behandler, skjer dette på frivillig basis. Utgangspunktet er at NAV skal innhente gjennom kompetent institusjon i bostedslandet. Reglene i ftrl. § 21-3 kommer derfor ikke til anvendelse for innhenting av medisinske opplysninger fra behandler i annet EØS-land. A har heller ikke nektet å la seg undersøke/medvirke til medisinsk undersøkelse, ut fra det vi kan se av de innsendte dokumentene. Det hun ber om er at NAV innhenter erklæringen, noe etaten har plikt til etter art. 87, pkt. 1. En konsekvens av dette er at NAV Internasjonalt ikke kan sanksjonere bruker for manglende medvirkning med hjemmel i ftrl § 21-7, bokstav c. Legalitetsprinsippet innebærer at en slik sanksjon trenger hjemmel i lov, og så lenge det ikke er lovhjemmel for å pålegge bruker å innhente erklæringen selv, er det heller ikke hjemmel for å ilegge sanksjoner. Etter det direktoratet forstår – basert på de dokumentene som er oversendt fra Sivilombudsmannen – er det gjort en feil i denne saken ved at bruker har fått varsel om sanksjon. Vi har for øvrig fått opplyst fra NAV Internasjonalt at den aktuelle spesialisterklæringen nå er mottatt ved kontoret. Den konkrete saken som var foranledning til henvendelsen fra Sivilombudsmannen skal således være løst.»
Ombudsmannen skrev dette i avsluttende brev til Arbeids- og velferdsdirektoratet 19. mars 2014:
«Arbeids- og velferdsdirektoratet har i brev hit 10. mars 2014 foretatt en klargjørende rettslig vurdering av pålegget og varselet. Direktoratet har uttalt at Nav Internasjonalt ikke hadde hjemmel i lov til å pålegge A å innhente spesialisterklæringen, og da heller ikke hadde hatt hjemmel til å stanse arbeidsavklaringspengene.
A har i klagen hit forklart at Nav Internasjonalts pålegg har vært en belastning som har preget hverdagen hennes sterkt. Det fremgår av hennes e-post til Nav Internasjonalt 10. desember 2013 at C var avventende til å gi en spesialisterklæring så lenge det var hun og ikke Nav som anmodet om det, og det synes som om mulighetene til å etterkomme pålegget dermed fremsto som begrensede. Varselet om stans i arbeidsavklaringspengene antas derfor å ha fortonet seg som en reell trussel om at hun ikke lenger ville motta noen ytelse til livsopphold for seg og sine barn. I dr. B’s legeerklæring 25. september 2013 til Nav Internasjonalt er det beskrevet hvordan A strevet i dagliglivet på grunn av dårlig helse, og det er ikke vanskelig å forestille seg at Nav Internasjonalts pålegg og varsel om stans i arbeidsavklaringspengene har vært en betydelig tilleggsbelastning.
Nav Internasjonalts uhjemlete pålegg og varsel om stans i livsoppholdsytelser må kritiseres.»