1. Sakens bakgrunn
Norsk pasientskadeerstatning (NPE) fattet 24. november 2014 og 30. juni 2015 vedtak om at A (heretter omtalt som klageren) har krav på erstatning etter pasientskadeloven for svikt i behandlingen av en skulderskade. I det første vedtaket ble det konstatert at det var grunnlag for erstatning som følge av forsinket diagnostisering og behandling av skaden, mens det i det andre vedtaket ble konstatert ansvar for infeksjoner oppstått i forbindelse med behandlingen. I begge vedtaksbrevene ble klageren informert om at NPE var avhengig av et samarbeid med ham for å komme frem til riktig erstatningsbeløp. I vedtaksbrevet 24. november 2014 ble det også opplyst at klageren kunne bidra til å korte ned saksbehandlingstiden ved å oversende nærmere informasjon så snart som mulig.
Etter at NPE fattet det første vedtaket om erstatningsansvar, engasjerte klageren advokat B til å bistå ham i forbindelse med erstatningsutmålingen. I perioden desember 2014 til mars 2015 var det en viss korrespondanse mellom partene. På vegne av klageren fremmet så advokat B i brev 3. mars 2015 krav om erstatning for påført inntektstap og utgifter. I brevet ble det også vist til at det var oppstått infeksjon i skulderen.
I brev 20. april 2015 ba NPE om en tilbakemelding på om klageren også ville kreve erstatning for infeksjonen. Det ble bedt om at klageren i så fall fylte ut nytt klageskjema. På samme tid utbetalte NPE et akontobeløp på kr 30 000 til klageren.
Krav om erstatning for infeksjon ble fremmet ved skademelding 1. mai 2015. Etter at NPE gjennom vedtaket 30. juni 2015 hadde konstatert at det var grunnlag for erstatning også for dette forholdet, ble de to utmålingssakene forent til felles behandling hos NPE.
I brev 30. juni 2015 ba NPE X sykehus om å vurdere klagerens varige medisinske men som følge av behandlingsskadene. Henvendelsen ble fulgt opp gjennom brev 27. august og 19. oktober 2015.
Advokat B henvendte seg til NPE ved e-post 1. september 2015. Det ble bedt om at NPE utbetalte et ytterligere akontobeløp knyttet til inntektstap.
En spesialistuttalelse fra X sykehus forelå 3. november 2015. Denne ble oversendt advokat B ved NPEs brev 20. november 2015, der det også ble opplyst at NPE ikke fant grunnlag for ytterligere utbetalinger på dette tidspunktet.
Advokat B henvendte seg til X sykehus ved brev 26. november 2015, der det ble stilt enkelte spørsmål knyttet til spesialistuttalelsen. Spørsmålene ble besvart i brev 3. desember 2015. Ved brev 14. desember 2015 ble kopi av svarbrevet oversendt NPE. I brevet ble det også krevet at NPE utbetalte erstatning for påført inntektstap og menerstatning. Under henvisning til at klageren var i en vanskelig økonomisk situasjon som følge av et betydelig inntektstap over flere år, ble det anmodet om en umiddelbar behandling. I etterkant av brevet 14. desember 2015 henvendte advokat B seg til NPE på telefon ved to anledninger i desember og ba om å bli ringt tilbake. Hun henvendte seg så til NPE ved e-post 4. januar 2016, der hun på nytt ba om at iallfall de ovennevnte erstatningspostene ble gjort opp snarest.
I brev 14. januar 2016 svarte NPE at man ikke anså det mulig å fremsette et endelig erstatningsforslag ennå. NPE mente at det var uklart om klagerens tilstand var varig, og at omfanget av skulderskaden før behandlingsskade ikke var vurdert. NPE mente også at det ut fra den foreliggende dokumentasjonen fremsto som uklart om klageren var i arbeid da behandlingsskaden skjedde. Det ble opplyst at det ville bli innhentet oppdaterte dokumenter fra Nav og fastlege. NPE opplyste at det «dessverre fortsatt [vil] måtte gå noe tid før endelig utbetaling», men at klageren ville få utbetalt et nytt akontobeløp på kr 20 000.
Advokat B sendte 26. januar 2016 en e-post til NPE. Synspunktene i brevet 14. januar 2016 ble delvis imøtegått, samtidig som det ble foreslått et opplegg for å kartlegge omfanget av påført inntektstap. Det ble gjort gjeldende at kravet om menerstatning kunne gjøres opp. Kravet om utbetaling av et akontobeløp for påført inntektstap ble fastholdt.
I brev 27. januar 2016 viste NPE til at det nylig var blitt utbetalt et akontobeløp på kr 20 000, og at utbetalt erstatning så langt dermed utgjorde kr 50 000. Utover dette ble ingen av punktene i e-posten 26. januar 2016 kommentert.
I en ny e-post 12. februar 2016 purret advokat B på svar på spørsmålene som var tatt opp i e-posten 26. januar 2016. Det ble også bedt om en redegjørelse for hvilke skritt NPE ville ta for å sikre fremdrift i saken. Videre ble det bedt om at NPE dekket påløpte advokatutgifter utover et beløp på kr 35 000 som allerede var utbetalt.
I brev 19. februar 2016 svarte NPE at det på dette tidspunktet ikke var rom for utbetaling av advokatutgifter utover det som allerede var dekket. For øvrig ble det ikke gitt tilbakemelding på spørsmålene som var stilt i e-postene 26. januar og 12. februar 2016.
Advokat B sendte 23. februar 2016 et brev til X sykehus, der det ble bedt om en vurdering av på hvilket tidspunkt klageren sannsynligvis ville vært tilbake i arbeid etter ulykken dersom han hadde fått rettidig og adekvat behandling. Henvendelsen ble besvart ved brev 3. mars 2016. 18. mars og 1. april 2016 hadde advokat B telefonsamtaler med leder for den aktuelle avdelingen i NPE. Hun sendte så en e-post 4. april 2016, der hun på nytt etterlyste svar på e-posten 26. januar 2016. Det ble vist til at hun ikke hadde mottatt tilbakemeldinger i henhold til det som var blitt oppgitt i de nevnte telefonsamtalen. Under henvisning til det siste brevet fra X sykehus gjorde hun gjeldende at spørsmålet om fra hvilket tidspunkt påført inntektstap skulle beregnes, nå måtte anses avklart. Hun krevde at NPE snarlig fattet vedtak om erstatning for påført inntektstap og menerstatning, slik at vedtaket eventuelt kunne bringes inn for Pasientskadenemnda.
Etter forslag fra NPE ble det etter dette avholdt et møte i juni 2016 mellom NPE og klageren. På møtet deltok også advokat B samt klagerens far. I etterkant av møtet fremsatte NPE i brev 28. juni 2016 et forslag til samlet oppgjør med kr 1 072 000. I forslaget lå erstatning for menerstatning, påførte utgifter, fremtidige utgifter, tapt hjemmearbeidsevne, påført inntektstap og fremtidig inntektstap, med tillegg av renter og skatteulempe. Samtidig med at forslaget ble fremmet, ble det utbetalt et nytt akontobeløp på kr 190 000. Beløpet tilsvarte menerstatningen ifølge forslaget.
Advokat B meddelte i brev 10. august 2016 at klageren ikke aksepterte NPEs forslag til endelig erstatningsoppgjør. I brevet ble det fremholdt at klageren ikke mente – og heller aldri hadde gitt uttrykk for – at det var grunnlag for å ta stilling til endelig oppgjør ennå. Det ble vist til at det var usikkerhet knyttet til det fremtidige tapet – og da særlig med hensyn til i hvilken grad klageren kunne bli tilbakeført i arbeid. Det ble videre gjort gjeldende at klageren hadde krav på større erstatning for påført inntektstap og menerstatning enn det forslaget la opp til. Det ble krevet at NPE fattet vedtak om og gjorde opp erstatningspostene knyttet til påført inntektstap, påførte utgifter og menerstatning. Alternativet var etter klagerens syn at NPE utbetalte «en betydelig a konto tilsvarende hva som i denne omgang kan aksepteres fra NPEs side når det gjelder disse postene».
NPE sendte et nytt brev til advokat B 26. august 2016. NPE oppga at forslaget til endelig oppgjør var utarbeidet etter at klageren «på møtet i juni uttrykte ønske om å komme ut i arbeid». Det ble også vist til at det på møtet var fremkommet opplysninger om at klageren ikke hadde levert helseopplysninger til Nav innen fristen for eventuell forlengelse av arbeidsavklaringspenger eller ny planperiode. NPE ga uttrykk for overraskelse over advokatens opplysninger om at klageren ikke ønsket endelig oppgjør. Det ble opplyst at NPE ikke anså seg forpliktet til å fatte vedtak om og gjøre opp erstatning for påført inntektstap, påførte utgifter samt menerstatning. Det ble fremholdt at det formelt sett ikke kunne tas stilling til menerstatning før i oktober 2017, men at man i klagerens tilfelle hadde valgt å foreta en akontobetaling. NPE ba avslutningsvis om tilbakemelding på hvilken plan klageren hadde fått godkjent hos Nav med hensyn til omskolering/attføring, eller om han hadde valgt å starte i arbeid uten bistand fra Nav.
Advokat B sendte en ny e-post til NPE 12. september 2016. Det ble fremholdt at opplysningene i NPEs brev om at klageren ikke hadde overholdt fristen for helseopplysninger overfor Nav, verken var relevante eller riktige. Det ble vist til at klageren rent faktisk var blitt innvilget arbeidsavklaringspenger fra Nav frem til mars 2017. For øvrig ble det vist til at NPE var pliktig til å foreta utbetalinger a konto underveis.
På vegne av klageren brakte advokat B klage over NPEs saksbehandlingstid inn for ombudsmannskontroll i brev 25. november 2016. NPE hadde på dette tidspunktet fortsatt ikke tatt endelig stilling til utmålingen av klagerens erstatning. På tidspunktet for klagen var det utbetalt kr 240 000 i erstatning til klageren, og kr 35 000 til dekning av advokatutgifter
2. Ombudsmannens undersøkelser
Etter å ha mottatt klagen, kontaktet saksbehandler hos ombudsmannen NPE per telefon 12. desember 2016 for å få nærmere opplysninger om behandlingen av saken. Det ble da opplyst at saken fortsatt var til behandling, og at noe av bakgrunnen for at saksbehandlingstiden var blitt lang, var at to saker var blitt forent i én erstatningsutmåling. Videre ble det opplyst at normal saksbehandlingstid i utmålingssaker er ett år. I denne saken var det imidlertid flere usikre poster, og det var ikke enighet med advokaten om forutsetningene for erstatningsutmålingen. Dette medførte etter NPEs syn at det var uheldig å fatte vedtak i saken. Det ble videre opplyst at det ikke var gitt orienteringer til parten om fremdriften i saken, men at advokaten kjente godt til hvor saken sto.
På bakgrunn av opplysningene i telefonsamtalen og den lange saksbehandlingstiden ble det besluttet å undersøke saken nærmere. I brev 5. januar 2017 ble NPE bedt om å redegjøre for enkelte sider ved saken. NPE svarte i brev 16. januar 2017. Ombudsmannen fant deretter grunn til å stille enkelte tilleggsspørsmål i brev 26. april 2017, som ble besvart i brev 11. mai 2017. Svarene på de ulike spørsmålene gjengis samlet under.
a) Saksbehandlingstiden i utmålingssaker generelt og i klagerens sak spesielt
NPE har redegjort for fremdriften i den konkrete saken, herunder om erstatningssøknaden, NPEs utredning og vedtak om erstatning, samt bakgrunnen for at de to erstatningsvedtakene ble forent i én utmålingssak. Det er opplyst at det – blant annet på grunn av advokatens innvendinger til saksbehandlingen og fremdriften – ble gjennomført et møte med klageren i juni 2016. Kort tid etter møtet utbetalte NPE et beløp på kr 190 000 og sendte et forslag til samlet oppgjør i saken med kr 1 072 000. Forslaget ble imidlertid ikke godtatt av klageren. NPE opplyst videre at klageren etter møtet heller ikke har gitt tilbakemelding om han har kommet i arbeid, eller om han i samråd med Nav har lagt noen annen plan for utdanning eller lignende. NPE fremholdt at slike opplysninger vil ha stor betydning for hvilket erstatningsbeløp som er riktig å utbetale.
Når det gjaldt saksbehandlingstiden i utmålingssaker generelt, opplyste NPE at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for tiden er på 12 måneder fra tidspunktet da ansvarsvedtak blir fattet. Behandlingstiden kan likevel variere fra alvorlig og kompliserte saker som tar flere år, til mindre saker som er utbetalt og avsluttet i løpet av et par måneder. De siste årene har NPE arbeidet for å få ned saksbehandlingstiden generelt. Det ble opplyst at det likevel ikke er til å komme utenom at det i enkelte personskadesaker vil kunne ta tid å komme frem til endelig erstatningsbeløp.
b) Rutiner for å orientere om saksfremdriften
NPE opplyste at det rutinemessig gis orientering om uttalelse fra behandlingsstedet, om innhenting av sakkyndige vurderinger og andre viktige skritt som foretas. Videre tilstreber NPE dialog i beregningsfasen, enten i form av skriftlige forslag til oppgjør, møter eller per telefon og er opptatt av å spille på lag med erstatningssøkeren/advokaten så langt det er mulig. Erstatningssøkerne kan også ta direkte kontakt med saksbehandler hvis de har spørsmål.
c) Hvorvidt håndteringen av saken hittil har vært i tråd med de kravene som følger av forvaltningsloven § 11 a og alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling og god saksbehandlingsskikk, og om NPE har utvist tilstrekkelig aktivitet for å bringe saken til en avslutning
NPE erkjente at det hadde vært bedre om sakene ikke hadde blitt delt i to, men bemerket at det var klageren som meldte inn en ny sak i 2015. For øvrig mente NPE at kravet var blitt behandlet forsvarlig. Det ble vist til at det hadde vært utfordrende å komme til en løsning, og at det hadde blitt vurdert som hensiktsmessig å se an hvilken plan Nav skulle legge til grunn for klageren fremover. Ettersom det fremdeles var uklart når klageren ville komme tilbake i arbeid, og også hvilken type arbeid det ville dreie seg om, mente NPE det var vanskelig å fastslå hvilken samlet erstatning klageren hadde rett til. Videre uttalte NPE:
«Det er imidlertid ikke riktig å fatte vedtak på enkelte erstatningsposter, for eksempel menerstatningen og inntektstapet, mens saken skal holdes åpen for øvrig. Dersom saken skulle gå videre til Pasientskadenemnda og eventuelt domstolene vil det være «saken» som prøves, og ikke forvaltningsvedtaket fra NPE, jf. pasientskadeloven § 18. Vi mener derfor det normalt ikke er god saksbehandling å skille ut enkeltposter med vedtak, mens saken fortatt er under behandling.
[…]
Fra NPEs side er det viktig å få frem at vi ikke har noen interesse i å holde sakene åpne lengre enn det som er nødvendig. Det at advokaten i denne saken så tydelig selv skriver at det er `altfor tidlig´ å ta stilling til eventuelt fremtidig inntektstap, mener vi viser at det er stor usikkerhet i saken. Vi holder fast ved at det var fornuftig å bruke noe tid på å forsøke å komme til en omforent løsning i saken.»
Videre mente NPE at de hadde vært aktive med hensyn til å innhente dokumenter, få sakkyndig erklæring og behandle saken. NPE mente også at de hadde forsøkt å få en god dialog med advokaten og klageren.
d) Praksis for beregningen av erstatning i saker der det er uenighet med parten om forutsetningene for beregningen, og hvor lenge det eventuelt er akseptabelt å avvente utmålingen i slike tilfeller.
NPE opplyst at erstatning også blir beregnet i tilfeller der det er usikkerhet knyttet til fremtidig tap eller andre erstatningsposter. I noen tilfeller vil det være mer fordelaktig for pasienten å avvente saken til for eksempel han har kommet i arbeid, eller er operert på nytt. I sjeldne tilfeller lar NPE saken ligge på vent etter avtale med pasienten/advokaten.
Unntaksvis kan det være så stor uenighet mellom hva NPE mener er riktig erstatning, og hva pasienten eller advokaten krever, at det er nytteløst å komme til enighet. NPE mente det ikke vil være mulig å angi noen konkret, maksimal ventetid for utmålingen i slike saker. Der det foreligger usikkerhet om fremtiden må NPE gjøre en kvalifisert vurdering av alle opplysningene i saken, og bestemme seg for en helhetsløsning der det er forsvarlig.
e) Forståelse og praksis knyttet til plikten til å foreta delutbetalinger etter pasientskadeerstatningsloven § 13.
Når det gjaldt muligheten til å utbetale foreløpige erstatninger før saken er avsluttet etter pasientskadeloven § 13, mente NPE at utbetalingene måtte sees på som akontobetalinger som motregnes i det endelige erstatningsbeløpet. Slike utbetalinger kunne foretas både der det kom forespørsel om det, og der NPE så at det forelå store, påførte tap. NPE hadde ikke som praksis å fatte vedtak om størrelsen av delutbetalingen, med mindre pasienten/advokaten var uenig i en eventuell vurdering fra NPE om at det ikke var forsvarlig å utbetale foreløpig erstatning.
NPE viste til at advokat B i denne saken hadde bedt om en avgjørelse om enkelte tapsposter – i dette tilfellet påført inntektstap. NPE fremholdt at dette ikke er det samme som vedtak om ikke å få delutbetaling. NPEs syn var at pasientskadeloven ikke gir rett til vedtak om enkeltposter.
Advokat B har i brev 26. januar 2017 og 2. juni 2017 hatt enkelte merknader til NPEs redegjørelser. Blant annet påpekte hun at det ikke er riktig at klageren ikke har gitt tilbakemelding om han har kommet i arbeid, men at NPE er klar over at han er tilkjent arbeidsavklaringspenger basert på 100 % ervervsuførhet. Dessuten pekte advokaten på at NPE selv har et ansvar for å utrede saken og veilede parten. Det ble fremholdt at det aldri fra klagerens side er bedt om en samlet erstatning for alle poster, men derimot om at NPE tar stilling til kravet om de postene som det er fremsatt spesifiserte og dokumentert krav for.
3. Ombudsmannens syn på saken
3.1 Rettslig utgangspunkt – forvaltningsrettslige krav til sakens fremdrift
Lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) kapittel 3 gir regler for Norsk pasientskadeerstatnings (NPEs) behandlingen av krav om erstatning for pasientskader. Saksbehandlingsreglene i pasientskadeloven suppleres av forvaltningslovens saksbehandlingsregler, jf. pasientskadeloven § 14, samt av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og normer for god forvaltningsskikk.
I praksis vil NPE ved behandlingen av krav om pasientskadeerstatning først ta stilling til spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Deretter – dersom ansvarsgrunnlag foreligger – vil NPE behandle spørsmålet om erstatningens størrelse. Det følger av pasientskadeloven § 15, jf. § 14 at både ansvarsvedtaket og utmålingsvedtaket kan påklages til Pasientskadenemnda. Denne todelte ordningen fremgår ikke direkte av pasientskadeloven, men er godtatt av Høyesterett, se for eksempel Rt. 2015 s. 577 avsnitt 40.
Forvaltningsloven § 11 a første ledd stiller krav til fremdriften ved NPEs behandling av både ansvarsspørsmålet og den etterfølgende utmålingssaken. Det følger av bestemmelsen at en sak skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold». I dette ligger det krav til både saksbehandlingstiden som sådan, og til hva som er akseptable årsaker til opphold i behandlingen. Vilkåret «uten ugrunnet opphold» er skjønnsmessig, og det nærmere innholdet vil kunne variere etter blant annet sakens art og omfang samt tilgjengelige ressurser. De øvrige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven – blant annet kravet etter § 17 om forsvarlig opplysning av saken – vil kunne begrunne en lengre saksbehandlingstid i kompliserte og prinsipielle saker.
Ettersom denne saken knytter seg til NPEs saksbehandling i utmålingssaken, er det grunn til å minne om at også pasientskadeloven § 13 stiller krav til behandlingstiden for utbetaling av erstatning. Bestemmelsens første ledd lyder:
«Erstatning utbetales så snart som mulig etter at saken er avgjort. Delutbetalinger skal skje så snart det er klart at deler av kravet er uomtvistet eller det av andre grunner er ubetenkelig.»
Bestemmelsen oppstiller blant en plikt til å foreta delutbetalinger dersom vilkårene for dette er til stede. NPE må derfor fortløpende vurdere om deler av kravet kan innfris mens saken for øvrig utredes nærmere. Dersom delutbetaling nektes, er dette et enkeltvedtak som parten har rett til å klage over, jf. pasientskadeloven § 15, jf. § 14. Bestemmelsene sett i sammenheng innebærer at NPE må ta stilling til eventuelle krav fra parten underveis om delutbetalinger – enten ved utbetalinger eller ved å fatte enkeltvedtak om nektelse av delutbetaling.
3.2 Saksbehandlingstiden i klagerens sak
I dette tilfelle mottok NPE kravet om erstatning for mer enn tre år siden. Videre er det nå over to år siden NPE fattet sitt siste vedtak om at klageren har rett til pasientskadeerstatning. Saksbehandlingstiden i utmålingssaken er vesentlig lenger enn gjennomsnittlig saksbehandlingstid, som NPE har opplyst at for tiden er på 12 måneder fra tidspunktet for ansvarsvedtak. For at en så lang behandlingstid skal kunne aksepteres, kreves det en særskilt begrunnelse for tidsbruken. Det bemerkes i den sammenheng at utmåling av erstatning vil ha stor økonomisk og velferdsmessig betydning for den saken gjelder, noe det må sees hen til i vurderingen av om tidsbruken kan godtas.
NPE har begrunnet tidsbruken i klagerens sak med usikkerhet knyttet til klagerens fremtidige ervervsmuligheter og et ønske om å komme frem til en omforent løsning i saken. Videre oppfatter ombudsmannen redegjørelsene slik at NPE mener fremdriften i saken beror på partens eget forhold, og at NPE vanskelig kan fatte vedtak i saken uten at han selv bidrar med opplysninger om fremtidig yrkesutsikter og Navs plan for ham.
At NPE søker samarbeid med parten og forsøker å oppnå en omforent utmåling av erstatningen, fremstår i utgangspunktet fornuftig ut fra hensynet både til partens interesser og til en prosessøkonomisk forvaltning av slike saker. Ombudsmannen har heller ikke innvendinger mot NPEs synspunkt om at det i enkelte saker kan være rimelig å avvente utmålingen til man vet mer om for eksempel fremtidig yrkesmuligheter. Det må likevel anses å gå en grense for hvor lenge det er akseptabelt å la saken bero i påvente av slike opplysninger. Særlig bør NPE vise forsiktighet med hensyn til å la saken forbli uavgjort der det er stor grad av uenighet mellom partene.
I dette tilfelle var det tidlig klart at partene var uenige om erstatningens størrelse. Etter at klageren gjorde det klart at han ikke godtok forslaget til erstatningsutmåling som NPE fremsatte i etterkant av møtet i juni 2016, må dette ha fremstått helt klart. Selv om fremdriften også var avhengig av om klageren bidro med opplysninger, har NPE et selvstendig ansvar for å sørge for saksfremdriften. I det minste må NPE i en slik situasjon sørge for tydelig veiledning om hva som forventes av den private parten. Ut fra NPEs redegjørelser og det som fremkommer av de mottatte saksdokumentene, er det vanskelig å se at NPE har vist tilstrekkelig aktivitet for å sørge for fremgang i saken. Etter at klageren gjennom sin advokat ga tilbakemelding i e-post 12. september 2016 om at han fremdeles var tildelt arbeidsavklaringspenger fra Nav, synes NPE ikke å ha tatt initiativ til videre utredning av saken. Det kan heller ikke ses at e-posten er besvart. Det fremstår dermed uklart om klagerens tilbakemelding ble ansett som tilstrekkelig, eller om NPE forventet ytterligere opplysninger fra ham.
3.2 Behandlingen av krav om delutbetalinger
Klageren har gjennom sin advokat bedt om at NPE gjør opp deler av erstatningsutbetalingen. Blant annet fremgår dette av brev 10. august 2016, der det gis uttrykk for at NPE er pliktig til å fatte vedtak for enkelte erstatningsposter, eller at det alternativt utbetales et akontobeløp tilsvarende det som NPE kan akseptere for disse postene.
Sett hen til at NPE har funnet å kunne foreslå et samlet erstatningsoppgjør på kr 1 072 000, synes det klart at den del av erstatningsbeløpet som må anses «uomtvistet», er vesentlig høyere enn de kr 240 000 som hittil er utbetalt. Ombudsmannen kan derfor vanskelig se at plikten til å foreta delutbetalinger etter pasientskadeloven § 13 er tilstrekkelig ivaretatt. Det vises til punkt 3.1 ovenfor.
Ombudsmannen finner ikke grunn til å gå nærmere inn på NPEs standpunkt om at pasientskadeloven ikke gir rett til vedtak om enkelte tapsposter. Undersøkelsene herfra har vært knyttet til plikten til å behandle krav om og foreta delutbetalinger i henhold til pasientskadeloven § 13. NPE kan ikke la være å ta stilling til slike krav. I klagerens sak synes det lenge å ha vært klart at deler av kravet er uomtvistet, noe som skulle tilsi ytterligere delutbetalinger enn det klageren allerede har mottatt. Alternativt måtte NPE fatte vedtak om at slike delutbetalinger ikke skulle skje. Også et slikt avslag er et enkeltvedtak, som må utformes og begrunnes i tråd med bestemmelsene i forvaltningsloven §§ 23–25.
NPEs behandling av klagernes krav om ytterligere delutbetalinger er følgelig ikke i tråd med de kravene som følger av pasientskadeloven § 13 og forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak.
3.3 Informasjon til klager og klagers advokat
Ombudsmannen tar til etterretning NPEs orientering om praksis for informasjon til parten i utmålingssaker, og om at fremdrift og saksbehandling i slike saker i stor grad er basert på samarbeid og dialog mellom partene. Ved en slik saksbehandlingsform er det likevel viktig at NPE er bevisst sin rolle som offentlig myndighet. Forvaltningslovens krav til saksbehandlingen må ivaretas, herunder plikten til å forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold, jf. § 11 a første ledd, og plikten til å sørge for notoritet for den muntlige kommunikasjonen mellom partene, jf. § 11 d.
I denne saken fremstår samarbeidet mellom NPE og klageren/klagerens advokat å ha stoppet opp i etterkant av møtet i juni 2016. NPE har ikke besvart advokatens e-post 12. september 2016, og har heller ikke gitt annen orientering til klageren om fremdriften i saken frem til ombudsmannen – i forbindelse med klagen hit – tok telefonisk kontakt med NPE 12. desember 2016 om saksfremdriften.
Ombudsmannen tar til etterretning at Norsk pasientskadeerstatning fortsatt ikke har angitt noen dato for når klagerens sak vil bli ferdigbehandlet, men at det er opplyst at vedtak om utmålingen vil skje om kort tid.
4. Oppsummering
Saken gjelder behandlingstiden ved Norsk pasientskadeerstatnings utmåling av erstatning etter et tidligere vedtak om at pasienten hadde rett på erstatning for behandlingen av en skulderskade.
En saksbehandlingstid i saker om utmåling av pasientskadeerstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning på mer enn to år og syv måneder er for lang.
NPE må kritiseres for den lange saksbehandlingstiden, og for mangelfull behandling av krav om delutbetalinger. Dessuten har tilbakemeldingene til pasienten underveis i saken ikke vært tilfredsstillende.
Ombudsmannen forutsetter at saken nå ferdigbehandles, som opplyst i det siste brevet hit, og ber for ordens skyld om at en kopi av vedtaket oversendes hit til orientering. Det forutsettes for øvrig at NPE merker seg ombudsmannens synspunkter, og sørger for å innrette saksbehandlingen i fremtidige saker i henhold til disse.