A klaget til ombudsmannen over avslag 1. juni 2004 hos Statens Pensjonskasse (SPK) på krav om yrkesskadeerstatning, samt SPKs opprettholdelse av avslaget 22. november 2004. Saken var påklaget til Forsikringsskadenemnda som i uttalelse 16. juni 2006 ga SPK medhold. Klagen hit ble fremmet av advokat B.
A var ansatt som sporadisk vikar, verksbetjent, på snekkerverkstedet i Y fengsel da hun ble bedt om å delta som markør under en øvelse i regi av fengselets operative førstebetjenter. Øvelsen skulle skape et fiktivt fangeopprør, og A var en av flere markører som skulle opptre som en innsatt som gjorde opprør. Markørenes oppgave var å prøve å forsere en mur av 16 fengselsbetjenter, utstyrt med fullt verneutstyr. Fengselsbetjentene var oppstilt i to rekker i dybden, og første rekke var utstyrt med skjold. Markørene ble instruert om å spille sinte og aggressive, og skulle angripe muren med stoler og bandykøller og hyle og skrike og bruke grove ord med mer. Markørene gikk løs på betjentene med stoler og køller, og prøvde å rive skjoldene vekk og komme seg gjennom muren. De ble dyttet tilbake og angrep igjen. Under øvelsen skadet A høyre kne.
I SPKs opprettholdelse 22. november 2004 av avslaget på krav om yrkesskadeerstatning ble det lagt til grunn følgende om hvordan skaden oppsto:
«I telefonsamtale den 14. mai 2004 har [A] beskrevet hendelsesforløpet slik: ”Hun står helt stille og skal slenge seg rundt for å forsere en ”mur” av fengselsbetjenter. Foten blir stående igjen på gulvet. Hun har joggesko og gulvet er ikke glatt. Kneet får en vridning. Hun får umiddelbart vondt, men skjønner ikke at kneet er skadet. Først etter en tid oppsøker hun lege”.»
SPK konkluderte i avslaget 1. juni 2004 med at det ikke forelå krav på yrkesskadeerstatning, da A «ikke [var] utsatt for en ytre, plutselig hendelse da [As] kne fikk en vridning». Etter klage 7. september 2004, samt telefonsamtale 14. mai 2004 hvor hendelsesforløpet ble utdypet, jf. beskrivelsen gjengitt ovenfor, opprettholdt SPK avslaget 22. november 2004 og viste til at A ikke var «utsatt for noen ulykke, det vil si en ytre plutselig hendelse den 21. januar 2003». I sekretariatets redegjørelse i Forsikringsskadenemnda 11. januar 2006 fremgikk det videre at SPK mente hendelsen «heller ikke [kan] karakteriseres som en påkjenning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommendes arbeid». I tillegg fremgikk blant annet følgende:
«Statens Pensjonskasse forstår det slik at [As advokat] viser til ”det utvidede ulykkesbegrep i lov om folketrygd § 13-3 annet ledd annen setning: ”Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.” Og videre mener han hele situasjonen må anses som en ”arbeidsulykke”, dvs. etter ”det utvidede ulykkesbegrep”.
Statens Pensjonskasse vil bemerke at skadenære opplysninger er særlig viktig ved bevisbedømmelsen når korrekt faktum skal søkes avdekket. Dette er slått fast i rettspraksis. Opplysninger som fremkommer først lang tid etter den begivenhet som skal klarlegges, må som utgangspunkt tillegges mer begrenset vekt.
Statens Pensjonskasse vil oppsummere slik:
[A] har beskrevet hvordan skaden skjedde. Den skjedde ikke ved en arbeidsulykke.
Vi kan ikke se at [As advokat] har kommet med nye opplysninger.
Selve øvelsen kan ikke ses på som ”en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid”.»
I brev herfra til SPK ble det vist til at slik øvelsen som skaden oppsto under var beskrevet, og ut fra øvelsens formål, syntes det som øvelsen som sådan måtte kunne karakteriseres som en fysisk utfordrende/krevende og risikofylt øvelse. Øvelsens karakter måtte sees på bakgrunn av markørenes oppgaver, utstyret til de som utgjorde muren samt det forhold at det var lagt opp til fysisk håndgemeng for at øvelsen skulle gjennomføres etter sitt formål mest mulig realistisk. Videre ble det antatt at øvelsen derfor for den enkelte kunne ha fremkalt varierende grad av fysisk påkjenning og fysisk og psykisk stress, samt at øvelsen kunne fremstå som kaotisk, også her sett hen til at det under øvelsen var ment at det skulle skrikes og brukes skjellsord. Her ble vist til at i hvilken grad øvelsen fremkalte nevnte beskrivelser for deltakerne ville måtte avhenge av hvor trent og erfaren den enkelte deltaker i øvelsen er med slike øvelser og situasjoner. Det ble lagt til grunn at dersom man er uerfaren med slike øvelser og uten trening med håndtering av denne type situasjoner, og det heller ikke inngår i det daglige gjøremål på arbeidsplassen, så måtte det antas at man lettere ville kunne oppleve situasjonene som ekstraordinære eller usedvanlige. I tillegg forelå det en sannsynlighet for at man ville kunne skade seg under øvelsen, særlig sett hen til den type nokså «ukontrollert» og «hardhendt» fysisk aktivitet man skulle utvise under øvelsen for å opptre som markør, herunder å bryte seg gjennom muren.
SPK ble bedt om å redegjøre nærmere for sitt syn på den beskrivelsen som ble gitt ovenfor av øvelsen og dens karakter. Det ble videre bedt redegjort for SPKs syn på hvilke forutsetninger en person i As stilling har for å kunne delta i en slik øvelse, samt hvorvidt en slik øvelse var innenfor As normale arbeidsoppgaver og arbeidsforhold, eller om og i hvilken grad dette er en type påkjenning og/eller belastning som lå utenfor As normale arbeidsoppgaver og arbeidsforhold.
Det ble videre vist til og delvis redegjort for Høyesteretts kjennelse 21. desember 2005, den såkalte Skyggekjennelsen, inntatt i Rt. 2005 s. 1757, herunder sitert fra premiss 51 og 52 i kjennelsen. SPK ble bedt om å redegjøre nærmere for sitt syn på hvorvidt A «på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner» kunne anses å ha blitt «utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning», jf. ovennevnte kjennelse, sett hen til øvelsen som sådan og øvelsen i forhold til As normale arbeidsoppgaver og As forutsetninger for å delta i øvelsen. I denne forbindelse ble det bedt utdypet hvorfor SPK mente det «er stor forskjell på faktum i denne saken og i vår sak», samt en nærmere redegjørelse for hva SPK la i at «[p]remiss 51 [i kjennelsen] kan ikke leses uavhengig av resten av saken».
Til spørsmålet om SPKs syn på redegjørelsen herfra om øvelsen mente SPK at det ikke var «øvelsen som helhet» som var sentral, men «hva som skjedde da skaden oppsto». SPK viste til at A hadde beskrevet dette slik at hun «står helt stille og skal slenge seg rundt for å forsere en mur av fengselsbetjenter», og SPK oppfattet dette «slik at hun foretar en i utgangspunktet kontrollert bevegelse, hvor det er hun selv som skal snu seg rundt og hive seg frem mot noe, og at det ikke er noe eller noen som kommer mot henne og som hun må prøve å unnvike». Videre mente SPK det ut fra As ovennevnte beskrivelse ikke var «skjedd noe uforutsett, som kan beskrives som et ytre element, i denne bevegelsen». Beskrivelsen advokat B kom med mente SPK «i vesentlig grad endret» forklaringen av hva som skjedde, da «[d]enne beskrivelsen gir inntrykk av at det er i møtet med ”muren” at skaden oppstår, mens skadelidtes første beskrivelse gir den forståelsen at det er idet hun vrir seg rundt at kneet får en skade». SPK anførte at det «ligger en vesensforskjell i forklaringen ettersom det i advokatens beskrivelse kommer inn et ytre element i form av muren av politifolk, mens det i skadelidtes egen forklaring ikke er noe ytre element – det er en bevegelse hun selv foretar og det er ingen ytre påvirkning som gjør at skaden i kneet oppstår». Deretter ble det vist til at SPK hadde «valgt å legge vekt på skadelidtes egen forklaring, som er nærmere hendelsen i tid», og at dette var «i tråd med rettspraksis om hvilket faktum som skal legges til grunn, jf Anne Lene Lie-dommen (Rt-1998-1565), samt en helt ny dom fra Høyesterett, av 28.09.07». SPK konkluderte deretter med at hendelsen ikke kom «inn under Ftrl. § 13-3, 2. ledd 2. punktum, da det i hendelsen verken foreligger noe ”ytre element”, jf As egen forklaring, eller noen usedvanlig påkjenning eller belastning som ligger utenfor det som er normalt i vedkommende arbeid».
På spørsmålet herfra om SPKs syn på hvilke forutsetninger en person i As stilling har for å kunne delta i denne type øvelse, viste SPK til at deltakelsen i øvelsen var frivillig. SPK la «da til grunn at A selv, i samarbeid med arbeidsgiver, har vurdert det slik at hun hadde de nødvendige forutsetninger for å kunne delta».
Når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt øvelsen var innenfor As normale arbeidsoppgaver og arbeidsforhold, hadde SPK «fått forståelsen av at det ikke er uvanlig at ansatte i fengsler deltar på slike øvelser, uavhengig av hvilken stilling de har. Et fangeopprør må antas å kunne oppstå hvor som helst i fengselet – også i snekkerverkstedet». SPK hadde «forstått faktum slik at selv om øvelsen ikke lå innenfor hovedoppgavene til A, lå den heller ikke utenfor hennes normale arbeidsoppgaver og arbeidsforhold», og anførte at deltakelsen i øvelsen for fengselsansatte måtte «anses å være et for lite avvik fra normal arbeidsprosedyre til at den skal kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke, jf den såkalte ”Meierikjennelsen”, avsagt av Høyesterett 6. juni 2007».
Om SPKs syn på hvorvidt A på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner kunne anses å ha blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, jf. Rt. 2005 s. 1757, anførte SPK at det sentrale var «selve hendelsen som førte til skaden: vridningsbevegelsen, hvor hun forbereder seg på å kaste seg mot muren av politifolk». SPK mente A «i denne hendelsen ikke var i en vanskelig arbeidsstilling eller ble utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning». Dessuten mente SPK at Høyesterett ikke gir «slipp på ulykkesbegrepet» i ovennevnte kjennelse, og anførte blant annet følgende om forståelsen av kjennelsen:
«Retten presiserer at hvis arbeidstakeren hadde støtt hodet mot bjelken han trodde kom farende så ville det ha vært en arbeidsulykke, og legger deretter til grunn at selve skyggen av bjelken er et ytre element. Høyesterett fastholder således kravet til et plutselig og ytre element for at hendelsen skal kunne komme inn under kravet til en yrkesskade, men presiserer at kravet til ytre element må være mindre når arbeidstakeren er i en vanskelig arbeidssituasjon/arbeidsstilling. Dette er også blitt presisert av Høyesterett i den senere Meierikjennelsen, premiss 38 og 39, som vi har vist til ovenfor (…).
I Meierikjennelsen presiserer Høyesterett ulykkesbegrepet ytterligere. Kjennelsen gjaldt en sak hvor en meieriansatt hadde pådratt seg en ryggskade ved løft av flere paller ved arbeidsdagens slutt. Arbeidstakeren mente hun hadde utført et arbeid som lå utenfor hennes ordinære arbeidsoppgaver og at skaden derfor var en yrkesskade i henhold til Ftrl § 13-3, 2. ledd, 2. punktum. Hun fikk ikke medhold.»
SPK siterte deretter fra Høyesteretts kjennelse 6. juni 2007, den såkalte Meierikjennelsen, herunder premiss 35 samt 37 flg., og konkluderte med at Høyesterett i kjennelsen stadfester «at det kreves et ytre element, eller at skadelidte har blitt utsatt for en usedvanlig påkjenning/belastning, for at det skal kunne foreligge en yrkesskade. I vurderingen av om det foreligger et ytre element skal det legges vekt på om skadelidte befant seg i en vanskelig arbeidsstilling, og kravet til ytre element vil i så fall være mindre enn i en ordinær arbeidssituasjon».
På det siste spørsmålet herfra om hvorfor SPK mente det er stor forskjell på faktum i As sak og Skyggekjennelsen og hva SPK la i at premiss 51 i kjennelsen ikke kan leses uavhengig av resten av saken, svarte SPK blant annet følgende:
«Fakta i Skyggekjennelsen var at en sveiser foretok en avvergingsbevegelse for å unngå å bli slått i hodet av det han trodde var en bjelke som kom farende mot ham. Hendelsen skjedde da han skulle reise seg etter å ha beveget seg på huk under et stillas for å hente noen bolter. Han befant seg således i en vanskelig arbeidsstilling, og det å arbeide under slike forhold innebærer særlige risikomomenter. Årsaken til at skadelidte feiloppfattet situasjonen, kan ha vært skygge fra stålbjelken. Bjelken, eller skyggen av denne, var her det ytre element. Det ble også tatt i betraktning at han befant seg i en vanskelig arbeidsstilling, og at det gjorde at det måtte stilles mindre krav til hva som kunne sies å være et ytre element.
I vår sak foreligger det verken noen vanskelig arbeidsstilling eller noe ytre element. A foretok en vridningsbevegelse som hun selv satte i gang og som hun hadde muligheten til å kontrollere kraften av. Når det gjelder kjennelsens premiss 51 er vi av den oppfatning at den må leses i sammenheng med premiss 50 og 52. Overført til vår sak blir det da avgjørende at det ikke har skjedd noe uventet eller overraskende som har vært motiverende for As handlemåte og bevegelser, som igjen har ført til personskade. A var under den skadevoldende hendelsen ikke i en vanskelig arbeidssituasjon eller stilling, men hun var på vei til å kaste seg inn i en slik situasjon.»
SPK siterte følgende fra beskrivelsen av hendelsesforløpet i Trygderettens kjennelse 24. august 2001, som advokat B hadde vist til:
«Under undervisning i konflikthåndtering/selvforsvar på Kriminalomsorgens utdanningssenter var jeg markør for elevene i en celleaksjon. På alle celleaksjoner yter alltid markøren noe motstand for at det skal være så reelt som mulig.
De presset meg opptil veggen med skjold og tok kontrollgrep på armene mine med makt. Så dro de meg ned på gulvet og snudde meg på magen. Fortsatt med kontrollgrep på armene. Da de skulle sette beinlås på beina mine, tok de tak i mitt høyre bein. Som de bøyde forover samtidig som en satte kne sitt ned i låret på meg. Det høyre beinet mitt ble da bøyd forover med makt i det smalt i kneet. Da slapp de alle grep på meg.»
Deretter viste SPK til Trygderettens kjennelse 17. februar 2006, som SPK opplyste gjaldt en skade oppstått i forbindelse med øving på vanskelige situasjoner for fengselsansatte, og siterte følgende fra kjennelsen:
«Etter rettens oppfatning kan man ikke ut fra de forklaringer som X selv har gitt, si at de hendelser som mest ligner på ”basketak”, var av en ulykkesartet karakter med skade til følge. Det at X gjennomførte tre økter, og deretter merket at hun begynte å verke og stivne i ryggen, tyder heller på at det var øvelsens samlede belastning som forårsaket smertene. Slik retten ser det fyller ikke en belastning av denne mer langvarige karakter, uten enkeltstående skadeforvoldende hendelser, vilkårene i folketrygdlovens § 13-3 andre ledd. Den påkjenning eller belastning hun var utsatt for synes ikke usedvanlig i forhold til det som må anses normalt. Slik retten ser det skiller hennes tilfelle seg klart fra det som var situasjonen i Trygderettens ankesak nr. 00/05331 (vår bemerkning: dette er kjennelsen det er vist til ovenfor, avsagt i Trygderetten 24. august 2001), hvor hendelsen hadde en langt mer plutselig karakter, hvor det ikke var tvil om at èn konkret hendelse utløste skaden, hvor skaden var påvisbar og betydelig, og hvor hendelsen førte til at øvelsessituasjonen umiddelbart opphørte.»
SPK anførte at i tillegg til at fakta i As sak skilte seg fra Skyggekjennelsen, så skilte As sak seg fra Trygderettens kjennelse 24. august 2001 «på samme måte som kjennelsen i Trygderetten 17. februar 2006 skiller seg fra kjennelsen i 2001. A befant seg, i henhold til hennes egen forklaring, ikke i en fysisk konfrontasjon med de andre deltakerne i øvelsen. Skade skjedde før hun kom så langt».
Advokat B viste deretter blant annet til at SPK «tviholder på en beskrivelse av den skadevoldende hendelse som er basert på et blyantnotat gjort av en medarbeider i SPK etter en telefonsamtale med skadelidte», og at notatet «inneholder en reservasjon: ”Hun ble ikke dyttet, holdt igjen el., av noen andre så vidt jeg forstod”». B mente SPK burde ha forsikret seg om at medarbeiderens gjengivelse av hendelsen var riktig før SPK besluttet å avslå As krav. Videre viste B til at «SPK nekter å ta hensyn til den utfyllende beskrivelse som er gitt på vegne av skadelidte i mitt brev av 15.03.05 til SPK … Dette til tross for at den beskrivelse som er gitt der bekreftes av andre som deltok i øvelsen». B anførte at det «er ingen motstrid» mellom beskrivelsen han ga i brevet 15. mars 2005 og «den atskillelig knappere beskrivelse som er gitt i skademeldingen til SPK». Videre anførte han:
«Begrunnelsen SPK gir for å tilsidesette den utfyllende beskrivelse, som også da er bekreftet av andre tilstedeværende er uttalelser fra Høyesterett i Rettstidende 1998 side 1565, og dom av 28.09.07.
Høyesteretts uttalelser i begge saker går på beskrivelser av en tilstand – det vil si av skadefølgen. Ved bevisbedømmelsen når skadefølgen skal vurderes bør etter Høyesteretts oppfatning beskrivelser og nedtegnelser om medisinske funn tidsnært den skadevoldende begivenhet veie tyngre enn opplysninger om medisinsk tilstand gitt på et langt senere tidspunkt. I begge sakene dreier det seg om påståtte medisinske tilstander som det er lite sannsynlig ikke vil ha kommet med i tidsnære dokumenter om tilstanden da hadde vært tilstede.
Disse uttalelser har ingen relevans i forhold til bevistemaet i denne sak, nemlig selve den skadevoldende begivenhet.
Heller ikke skademeldingen til SPK er en tidsnær begivenhet, idet den er skrevet godt over 1 år etter hendelsen og den utfyllende, og av andre bekreftet som riktig beskrivelse, finnes det intet grunnlag for å tilsidesette som en mindre sannsynlig riktig beskrivelse.
I trygderettens kjennelse TRR-2005-02691 har Trygderetten lagt vekt på en mer utførlig beskrivelse av hendelsen enn det som har ligget til grunn for trygdekontorets og fylkestrygdekontorets avslag. Trygderetten godkjente skaden som yrkesskade. Saken gjaldt for øvrig en fengselsbetjent som ble skadet under øvelse.»
Advokat B påpekte videre at As deltakelse i øvelsen var frivillig, men at hun kun hadde vært ansatt som tilkalt vikar på snekkerverkstedet i tre uker da øvelsen ble avholdt. Hun hadde «på forhånd ikke fått noen opplæring eller instruksjon i hvordan øvelsen ville arte seg, og var helt uforberedt på den aggressivitet, den fysiske konfrontasjon og det volds- og kraftutøvelseselement som lå i deltakelsen». Advokat B fremhevet også at selv om det «formentlig [ligger] innenfor vanlig ansatte fengselsbetjenters arbeidsoppgaver å delta i øvelser som innebærer forskjellige former for konfrontasjoner med simulerte ansatte», så var A «imidlertid kun ansatt som sporadisk vikar etter behov på snekkerverkstedet, hvor hun da bare hadde virket i 3 uker. Hennes stillingsbetegnelse var verksbetjent, ikke fengselsbetjent». Advokat B viste til at A «ikke var blitt forberedt på at deltakelse i en slik øvelse lå innenfor hennes normale arbeidsoppgaver», og at deltakelse i øvelsen «derfor i seg selv [var] en ekstraordinær påkjenning eller belastning, se her uttalelsene i avsnitt (37 og 38) i ”Meierikjennelsen”». Deretter anførte advokat B blant annet følgende:
«Skademeldingen beskriver skadelidtes deltakelse i øvelsen som: ”Hun var en av flere markører (”innsatte”) og forsøkte å komme forbi en ”mur” av fengselsbetjenter.” SPK kan neppe bestride den del av den utfyllende beskrivelsen som gjelder selve øvelsen, som er gitt i mitt brev av 15.03.05. Dersom en skygge fra en stillestående bjelke, av Høyesterett anses som et tilstrekkelig ytre element, må dess mer en mur av fengselsbetjenter med skjold, hjelmer, spesialstøvler, køller og sikkerhetsvester etc, som skulle forseres med fysisk makt og bruk av slagvåpen som stokker og køller, være tilstrekkelig ytre begivenhet.
For så vidt gjelder SPKs henvisning til ”Meierikjennelsen” bemerkes at ifølge avsnitt (3) hadde lagermedarbeiderne ved produksjonsbåndet forskjellige arbeidsoperasjoner som de byttet på å utføre og i løpet av et skift var hver medarbeider vanligvis gjennom alle arbeidsoperasjoner. Ved avslutningen av kveldsskiftet stod ikke skadelidte på den post som hadde ansvar for pallerydding. Der stod en nyansatt, som var usikker med hensyn til løsningen av oppgavene med å rydde paller og skadelidte tilbød seg da å hjelpe.
Ved gjengivelsen av rettens premisser hopper SPK over følgende, som vel er avgjørende for Høyesteretts konklusjon, avsnitt (40):
”Den omstendighet at det normalt var den arbeidstaker som stod ved starten av produksjonslinjen, som skulle rydde bort og eventuelt stable pallene etter hvert som de ble tømt, og det ikke var A som hadde denne posten ved avslutningen av kveldsskiftet 18.06.96, kan jeg ikke se har noen betydning. Ut fra det som er opplyst, må det legges til grunn at bortrydding og stabling av paller inngikk som en del av pakkerimedarbeidernes normale arbeidsoppgaver, og det lå derfor ikke noe ekstraordinært i at A påtok seg å utføre denne oppgaven den aktuelle kvelden. Pallene er heller ikke så tunge at vekten i seg selv kan kvalifisere til å anse skade ved løft av slike paller som en yrkesskade. Som tidligere nevnt, veier de vanligvis mellom 23-25 kg. Riktignok må det kunne sies at det – spesielt for kvinnelige arbeidstakere – ikke er noen lett jobb å stable slike paller. Vekten var imidlertid kjent, og stablingen ble utført under normale arbeidsforhold. For at vekten i seg selv skal kunne anses som ulykkesmoment, må det være tale om løft av særlig tunge gjenstander. Selv om det hovedsakelig er tale om kvinnearbeidsplasser, er det ikke grunnlag for å karakterisere paller på mellom 23-25 kg som spesielt tunge gjenstander.” Pallestablingen var således en del av skadelidtes normale arbeidsoppgaver.
SPK argumenterer med at i vår sak foreligger det verken noen vanskelig arbeidsstilling eller noe ytre element. SPK hopper over at avsnitt (51) [i Skyggekjennelsen] går lenger enn dette. Ved forståelsen av folketrygdloven § 13-3 2. ledd 2. [punktum] skal bestemmelsen forstås:
”…slik at det i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noen tilleggskrav om ytre hending” …
Øvelsen slik den artet seg brakte skadelidte både i en vanskelig arbeidssituasjon og hun ble utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning. SPKs henvisning til [T]rygderettens kjennelse av 17.02.06 som SPK vedla sin uttalelse er for så vidt gjelder selve skadehendelsen ikke sammenlignbar med vår sak. I trygderettssaken la retten til grunn a[t] skadelidte var utsatt for en belastning av mer langvarig karakter uten noen enkeltstående skadeforvoldende hendelse. Trygderetten har i sin avgjørelse vist til hvordan den saken klart skilte seg fra det som var situasjonen i TRR-2000-05331, hvor hendelsen hadde en langt mer plutselig karakter, hvor det ikke var tvil om at en konkret hendelse utløste skaden, hvor skaden var påvisbar og betydelig og hvor hendelsen førte til at øvelsessituasjonen opphørte. Den sistnevnte situasjon er i det alt vesentlige svært lik vår sak. Det er uansett feil når SPK legger til grunn at hennes angivelige forklaring under telefonsamtalen til SPK-medarbeideren gir dekning for å si at hun ikke befant seg i en fysisk konfrontasjon med andre deltagere i øvelsen, og at skaden skjedde før hun kom så langt. Det kan neppe reises tvil om at skaden inntraff midt under øvelsen, det vil si midt under en sterk fysisk konfrontasjon mellom ”skjoldborgen” og innsatte-markørene. I vår sak skjedde skaden plutselig, den var påvisbar, og øvelsessituasjonen opphørte umiddelbart for skadelidte.
Fengselsbetjent Torstein Moe beskriver øvelsen som ”en kontinuerlig kamp mot borgen” der fremrykning og tilbaketrekning skjer svært raskt. Nøyaktig hvordan skaden skjedde i disse voldsomme tumultene kan imidlertid ingen si.
I Rt. 2006 s. 1129 er det en sak der en lege fikk skadet et kne under en pågripelse. Det fremgår av Trygderettens kjennelse og av lagmannsrettens dom at det var uklart hvordan skaden egentlig oppstod. Det som synes klart er at skaden oppsto under en pågripelseshandling der legens overkropp ble presset ned mot en undersøkelsesbenk, og han ble påsatt håndjern, uten at noen kunne si hvordan kneet ble skadet.
At det her dreide seg om en ulykkeshendelse som oppfylte kravet til yrkesskade ble overhode ikke drøftet.»
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Etter yrkesskadeforsikringsloven 16. juni 1989 nr. 65 § 11 første ledd bokstav a skal yrkesskadeforsikring dekke «skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke». Arbeidsulykkebegrepet er forutsatt å skulle være det samme som i folketrygdloven 28. februar 1997 nr. 19 § 13-3 annet og tredje ledd. Folketrygdlovens definisjon skal derfor legges til grunn i forhold til yrkesskadeforsikringsloven, jf. blant annet Skyggekjennelsen premiss 37. Folketrygdloven § 13-3 annet og tredje ledd lyder:
«Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.
Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.»
I Skyggekjennelsen ble forståelsen av folketrygdloven § 13-3 annet ledd andre punktum drøftet. Saken gjaldt en arbeidstaker (industrirørlegger) som hadde pådratt seg en kneskade under arbeidet på en modul i oljevirksomhet. Under arbeidet hadde han tatt seg inn under et stillas for å hente noen bolter. Det var så lavt under stillaset at han måtte bevege seg på huk. Da han beveget seg tilbake med boltene i hendene og skulle reise seg opp, oppfattet han det slik at en stålbjelke, som var en del av stillaset, kom mot ham, eller at han var så nær at den var i ferd med å treffe hodet. For å unngå å støte hodet mot stålbjelken vred arbeidstakeren seg unna mens han fortsatt var i sittende stilling. Ved denne avvergemanøveren oppsto det en vridning i høyre kne. Det var på det rene at stålbjelken ikke var i bevegelse, eller at arbeidstakeren var så nær den at det var nødvendig å foreta noen manøver for å unngå den. Arbeidstakeren oppfattet situasjonen feilaktig slik at bjelken enten var i bevegelse, eller at han var så nær den at det var nødvendig å foreta en manøver for å unngå den. Høyesterett kom til at skaden var forårsaket av en arbeidsulykke og dermed hadde karakter av en yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Førstvoterende siterer i premiss 42 følgende fra NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov (Trygdelovutvalgets innstilling) hvor arbeidsulykkesbegrepet blir beskrevet:
«I følge Rikstrygdeverkets rundskriv foreligger det i utgangspunktet en arbeidsulykke når det i forbindelse med arbeidet har skjedd en ytre påkjenning eller belastning som har voldt skade. Den skadevoldende hendelsen må ha skjedd uventet eller uforutsett og ha oppstått med en viss plutselighet. Dessuten har en i praksis ansett at det foreligger en arbeidsulykke når det kan påvises at den skadde har vært utsatt for ‘en usedvanlig påkjenning eller belastning som ligger utenfor arbeidets alminnelige ramme eller har oppstått under spesielt vanskelige arbeidsforhold som i seg selv er forbundet med skaderisiko’.
Det presiseres i rundskrivet at det kan sies å foreligge en arbeidsulykke når en skade oppstår som følge av:
– en markert ulykkeshendelse, eller
– en ekstraordinær belastning eller påkjenning, og/eller
– spesielt vanskelige/risikofylte arbeidsforhold.»
Videre uttaler førstvoterende i premiss 44:
«Siden folketrygdlovens arbeidsulykkesdefinisjon tar sikte på å kodifisere Trygderettens praksis, må praksis fra Trygderetten fra tiden før folketrygdloven av 1997 ble vedtatt, tillegges stor vekt ved fastleggelsen av innholdet av definisjonen. Som det fremgår av det jeg har sagt, var det i den praksis som den gang forelå, ikke oppstilt noe absolutt krav om at skaden måtte være forårsaket av en ‘ytre’ begivenhet. Etter min oppfatning blir Trygderettens praksis kort og treffende oppsummert i det jeg nettopp har gjengitt fra Trygdelovutvalgets innstilling.»
Deretter uttales i premiss 50-52:
«I den foreliggende sak oppstod skaden da A gjorde en avvergemanøver for å komme unna en stålbjelke som han trodde kom mot ham eller var nærmere enn det den var. Hendelsen skjedde da han skulle reise seg etter å ha beveget seg på huk under et stillas for å hente noen bolter. Han befant seg således i en vanskelig arbeidsstilling, og det å arbeide under slike forhold innebærer særlige risikomomenter. Årsaken til at A feiloppfattet situasjonen, kan ha vært skygge fra stålbjelken.
Etter min mening må folketrygdloven §13-3 andre ledd andre punktum forstås slik at det i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending. I slike tilfeller vil den vanskelige arbeidssituasjonen eller det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, i seg selv kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment.
Det er her på det rene at dersom A faktisk hadde støtt hodet mot bjelken, ville det ha vært en arbeidsulykke. I den vanskelige arbeidsstilling han hadde, ble hans høyre kne utsatt for en ekstraordinær belastning da han skulle unngå bjelken. På denne bakgrunn finner jeg at den kneskade han ble påført, må anses som en skade som er forårsaket av en arbeidsulykke. Hvorvidt avvergemanøveren objektivt sett var nødvendig, må etter min mening være uten betydning.»
Høyesterett gir i premiss 51 (og 50), jf. også tidligere gjengivelser av forarbeider og praksis i kjennelsen, klart og nokså generelt uttrykk for at det i forhold til det avdempede ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 annet ledd andre punktum ikke kan stilles noe absolutt krav om en «ytre hending», og at bestemmelsen dermed her ikke skal forstås i samsvar med ordlyden. Førstvoterende uttaler nettopp at bestemmelsen skal forstås slik «at det i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending». SPK mener at saken her nettopp skiller seg fra Skyggekjennelsen ved at det der forelå en vanskelig arbeidsstilling og et ytre element og at dette ikke var tilfellet for A.
Det kan riktignok stilles spørsmål om hvilken betydning Høyesterett i den konkrete saken tillegger det forhold at den skadelidte foretok en avvergemanøver på grunn av bjelken. Hvorvidt Høyesterett i premiss 52 betrakter dette forholdet som en del av den vanskelige situasjonen den skadelidte var i, om Høyesterett (til tross for uttalelsene i premiss 51) ser på dette som et slags ytre element eller om skadelidtes oppfatning av bjelken ikke har noen betydning for Høyesteretts vurdering, synes noe uklart. Det er med andre ord noe uklart hva som kan sies å være de avgjørende momenter for Høyesteretts konklusjon i saken og hva som er å anse som uttalelser av mer generell eller «obiter» karakter. Like fullt er uttalelsene i premiss 51 klare og generelle, og uavhengig av subsumsjonen i saken, så gir Høyesterett uttrykk for at det generelt ikke kan oppstilles et absolutt krav til «ytre hending» i forhold til folketrygdloven § 13-3 annet ledd andre punktum. Dette synspunktet synes dessuten Høyesterett å bygge på i den nevnte Meierikjennelsen:
Meierikjennelsen gjaldt en pakkerimedarbeider (Schjødt) ved et meieri som pådro seg en ryggskade ved løft av flere paller ved arbeidsdagens slutt. Arbeidstakeren mente hun hadde utført arbeid som lå utenfor hennes ordinære arbeidsoppgaver, men fikk ikke medhold i dette. Høyesterett beskriver faktum i saken blant annet slik i premiss 3 flg.:
«Arbeidet på pakkeriavdelingen var organisert på den måten at lagermedarbeidere kjørte osten inn på avdelingen på paller. På hver palle var det 64 vakuumpakkede ostestykker à 10 kg. Disse ostestykkene ble pakket ut, lagt på produksjonsbånd, kuttet opp i mindre stykker og vakumpakket på nytt før de ble lagt ut i esker for videre forsendelse. Ved produksjonsbåndet var det flere arbeidsoperasjoner, som arbeidstakerne – som hovedsakelig var kvinner – byttet på å utføre. Etter det som er opplyst, stod hver arbeidstaker normalt rundt en halv time på hver arbeidspost. I løpet av en vakt var de vanligvis gjennom alle de forskjellige arbeidsoppgavene.
De paller som ble benyttet, var Euro-paller. Disse er laget av tre, og veier normalt mellom 23 og 25 kg. Etter at pallene var tømt, skulle den pakkerimedarbeider som stod først ved produksjonsbåndet, ta den tømte pallen til side og eventuelt stable dem oppå tidligere tømte paller. På dagskiftet ble bortkjøring av oppstablede paller fra pakkeriavdelingen vanligvis foretatt av lagermedarbeidere, men på kveldsskiftet ble arbeidet normalt utført av pakkerimedarbeidere. Mens innkjøring skjedde med større trucker, som bare ble kjørt av lagermedarbeidere, ble bortkjøring foretatt med mindre trucker, som også kunne håndteres av særskilt sertifiserte pakkerimedarbeidere. Det er opplyst at Schjødt var sertifisert til å håndtere de mindre truckene som ble benyttet til bortkjøring av paller. …
Den skade denne saken gjelder, inntraff 18. juni 1996. Schjødt arbeidet denne dagen på kveldsskiftet. Ved avslutningen av skiftet hadde det hopet seg opp ca. 7-8 paller som var blitt skjøvet til side, og som måtte ryddes bort. Det var en nyansatt medarbeider som stod først ved produksjonsbåndet. Hun fremstod som usikker i forhold til oppgaven med å rydde og stable paller, og Schjødt tilbød seg derfor å hjelpe henne med dette.»
I premiss 37 viser så Høyesterett til Skyggekjennelsen og uttaler følgende om folketrygdloven § 13-3 annet ledd andre punktum:
«Etter bestemmelsens ordlyd stilles det også for det avdempede arbeidsulykkesbegrep krav om at skaden må skyldes en ”ytre hending”. I Rt. 2005 side 1757 (Skyggekjennelsen) har imidlertid Høyesterett lagt til grunn at bestemmelsen på dette punkt ikke kan forstås i samsvar med ordlyden. På grunnlag av en gjennomgang av lovgivningshistorikken konkluderte Høyesterett her med at det i forhold til det avdempede arbeidsulykkesbegrep ikke kan stilles noe absolutt krav om ytre hending.»
Høyesterett siterte deretter premiss 51 i Skyggekjennelsen. Videre ble det vist til Rikstrygdeverkets rundskriv til folketrygdloven og det som oppsummeres der om Trygderettens praksis om skader som oppstår i forbindelse med løft, bæring og lignende, som ikke har betydning for vår sak. Høyesterett uttalte så i premiss 39 og 40:
«Denne praksis er etter min mening i samsvar med den lovforståelse Høyesterett gav uttrykk for i Skyggekjennelsen. For at skader ved løft av gjenstander skal være omfattet av det avdempede arbeidsulykkesbegrep, må det være tale om løft av spesielt tunge gjenstander, løft av gjenstander med uventet vekt, løft som ligger utenfor arbeidstakerens normale arbeidsoppgaver, eller løft i en vanskelig arbeidsstilling eller under andre ugunstige omstendigheter.
Selv om bortrydding og stabling av tømte paller ikke inngikk i hovedarbeidsoppgavene for pakkerimedarbeiderne ved Tine Norske Meieriers anlegg på Klepp, lå denne arbeidsoperasjonen heller ikke utenfor. Den omstendighet at det normalt var den arbeidstaker som stod ved starten av produksjonslinjen, som skulle rydde bort og eventuelt stable pallene etter hvert som de ble tømt, og det ikke var Schjødt som hadde denne posten ved avslutningen av kveldsskiftet 18. juni 1996, kan jeg ikke se har noen betydning. Ut fra det som er opplyst, må det legges til grunn at bortrydding og stabling av paller inngikk som del av pakkerimedarbeidernes normale arbeidsoppgaver, og det lå derfor ikke noe ekstraordinært i at Schjødt påtok seg å utføre denne oppgaven den aktuelle kvelden.»
Som det fremgår av det siterte fra premiss 37 i kjennelsen, stadfestes Høyesteretts standpunkt i premiss 51 i Skyggekjennelsen. Begrunnelsen for ikke å konstatere yrkesskadedekning synes for øvrig å forutsette at om stablingen av paller hadde vært utenfor de ordinære arbeidsoppgavene eller på annen måte oppgaver av ekstraordinær karakter, ville dette vært tilstrekkelig for ansvar uten noe ytre element som årsak til skaden. Jeg er derfor ikke enig med SPK i at «Høyesterett fastholder således kravet til et plutselig og ytre element for at hendelsen skal kunne komme inn under kravet til en yrkesskade, men presiserer at kravet til ytre element må være mindre når arbeidstakeren er i en vanskelig situasjon/arbeidsstilling», eller at Høyesterett i Meierikjennelsen stadfester at det alltid kreves et «ytre element». Som nevnt, forstår jeg Høyesterett i Skyggekjennelsen slik at det ikke kan stilles noe absolutt krav til «ytre hending» overhodet når arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning. Dette bekreftes videre etter min mening av Høyesterett i Meierikjennelsen. Etter dette, legger jeg til grunn at dersom en arbeidstaker på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, vil den vanskelige arbeidsstillingen eller det forhold som har ført til den ekstraordinære belastningen eller påkjenningen i seg selv kunne utgjøre et tilstrekkelig ulykkesmoment.
SPK har lagt til grunn det hendelsesforløp i saken som saksbehandleren i SPK nedtegnet etter telefonsamtale med A 14. mai 2004 om at A «står helt stille og skal slenge seg rundt for å forsere en ”mur” av fengselsbetjenter. Foten blir stående igjen på gulvet. Hun har joggesko og gulvet er ikke glatt. Kneet får en vridning. Hun får umiddelbart vondt, men skjønner ikke at kneet er skadet. Først etter en tid oppsøker hun lege. Hun ble ikke dyttet, holdt igjen el. av noen andre, så vidt jeg forsto». Advokat B ga senere i brev 15. mars 2005 til SPK en annen beskrivelse av hendelsesforløpet hvor han blant annet opplyste at «[s]kaden oppstod i forbindelse med at skadelidte skulle prøve å forsere muren av betjenter med skjold, og idet skadelidte møtte muren i den hensikt å komme gjennom denne ble hun antakelig kastet tilbake. Hun og de andre gjorde flere forsøk på å komme gjennom muren, det gikk svært hett for seg, og skaden oppsto under disse tumultene». Denne forklaringen legger til grunn et annet hendelsesforløp enn det A opplyste over telefon til SPK, nemlig at skaden oppsto etter at A traff «muren», og ikke i forbindelse med at hun skulle hive seg mot den. Forklaringen er gitt etter at tvisten i saken oppsto. Advokat Bs forklaring har derfor mindre bevisverdi, og må tillegges mindre vekt enn mer tidsnære bevis. Slik saken er opplyst, legger jeg det derfor til grunn som det mest sannsynlige hendelsesforløpet den beskrivelse som er gitt i telefonnotatet. Det er videre vanskelig å se at redegjørelsene som i ettertid er gitt fra andre som deltok i øvelsen medfører at det skal legges til grunn et annet hendelsesforløp. Etter dette legger jeg til grunn at det ikke forelå noen konkret «ytre hending» i form av at skaden oppsto etter at A traff «muren» eller lignende. Jeg vil i denne forbindelse bemerke at som utgangspunkt må det påhvile den skadelidte en opplysningsplikt og ansvaret og risikoen for at riktige opplysninger gis når skademelding for yrkesskade fylles ut. Når derimot forsikringsselskapet, i dette tilfellet SPK, er usikker på hendelsesforløpet ut fra den beskrivelse som er gitt i skademeldingen går antakelig denne opplysningsplikten over til en undersøkelsesplikt for selskapet. SPK synes i utgangspunktet å ha oppfylt denne plikten ved brevet 11. mai 2004 til A, og undersøkelsesplikten gikk da trolig over igjen til å være en opplysningsplikt for A. Det fremgår ikke av brevet at A skulle redegjøre skriftlig for hendelsesforløpet, men når hun velger å ringe og gjøre dette muntlig over telefon antas det at hun selv har valgt å være avhengig av at de opplysninger som nedtegnes over telefon av saksbehandler er riktige.
Spørsmålet i saken blir etter dette hvorvidt situasjonen A var i under øvelsen medførte at hun «på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner» ble «utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning» i kneet sitt når hun foretok bevegelsen.
SPK har lagt til grunn at A «ikke var i en vanskelig arbeidssituasjon eller stilling, men hun var på vei til å kaste seg inn i en slik situasjon» når skaden oppsto. Videre hadde SPK «fått forståelsen av at det ikke er uvanlig at ansatte i fengsler deltar på slike øvelser, uavhengig av hvilken stilling de har. Et fangeopprør må antas å kunne oppstå hvor som helst i fengselet – også i snekkerverkstedet». Faktum i saken forsto SPK «slik at selv om øvelsen ikke lå innenfor hovedoppgavene til A, lå den heller ikke utenfor hennes normale arbeidsoppgaver og arbeidsforhold». Videre har SPK vist til Meierikjennelsen og anført at deltakelsen i øvelsen for fengselsansatte måtte «anses å være et for lite avvik fra normal arbeidsprosedyre til at den skal kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke».
A var ansatt som verksbetjent på snekkerverkstedet i fengselet. Ut fra dette, og ut fra ansettelseskontrakten, legger jeg til grunn at A i utgangspunktet ikke hadde noen arbeidsoppgaver i forhold til sikkerheten i fengselet eller i forhold til fysisk håndtering av eller annen maktutøvelse overfor de innsatte. Hennes oppgaver antas å relatere seg til snekkerfaglige forhold og eventuell veiledning av innsatte om slike forhold i aktuelle aktiviteter. Dersom de innsatte skulle oppføre seg på en truende eller på annen sikkerhetsmessig uakseptabel måte, antar jeg A ikke var ment å skulle håndtere denne situasjonen selv eller hadde ansvar for å håndtere slike situasjoner, men kontakte vakter ved fengselet. Jeg har vanskelig for å se at den øvelsen A deltok i lå innenfor hennes normale arbeidsoppgaver og arbeidsforhold, og saken skiller seg i stor grad fra Meierikjennelsen og faktum i den saken, jf. sitatene fra kjennelsen ovenfor. Den oppgaven personen i kjennelsen utførte var en del av de normale og jevnlige arbeidsoppgavene, avhengig av hvilket skift personen hadde på jobben. Det kan neppe legges til grunn at det var tilsvarende vanlig og normalt i forhold til As jobb som verksbetjent å delta i øvelser av den karakter saken gjelder. Jeg mener derfor SPKs sammenligning av As tilfelle og Meierikjennelsen blir feilaktig og lite treffende i forhold til spørsmålet om hva som var normale arbeidsoppgaver. SPK har videre lagt «til grunn at A selv, i samarbeid med arbeidsgiver, har vurdert det slik at hun hadde de nødvendige forutsetninger for å kunne delta» fordi As deltakelse var frivillig. Jeg har vanskelig for å se at frivillig deltakelse etter forespørsel i seg selv innebærer at man har de nødvendige forutsetninger for å delta. Advokat B har fremhevet at A «på forhånd ikke [hadde] fått noen opplæring eller instruksjon i hvordan øvelsen ville arte seg, og var helt uforberedt på den aggressivitet, den fysiske konfrontasjon og det volds- og kraftutøvelseselement som lå i deltakelsen». Uansett innebærer ikke frivillighet at øvelsen ble noe mer normal og vanlig og mindre risikofylt arbeid for A. Slik saken er opplyst, legger jeg etter dette til grunn at øvelsen lå utenfor As normale arbeidsoppgaver.
Når det gjelder selve øvelsen og dennes karakter, har SPK ikke sagt seg uenig i den redegjørelsen og beskrivelsen som ble gitt herfra, men anført at det «ikke er øvelsen som helhet som er sentral her, men hva som skjedde da skaden oppsto». Jeg er ikke enig i at det kan sees bort fra øvelsen og dermed de arbeidsforhold A hadde da hun foretok bevegelsen som medførte skaden i kneet. På samme måte som arbeidssituasjonen skadelidte var i hadde avgjørende betydning i Skyggekjennelsen for hvorvidt skaden der var en arbeidsulykke, blir spørsmålet i saken vår om A skadet kneet sitt (ble utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning) på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner. Hvis dette er tilfellet vil den vanskelige arbeidsstillingen eller det forhold som har ført til kneskaden i seg selv kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment. Hvorvidt det forelå vanskelige arbeidsforhold og/eller andre forhold som kan sies å være årsak til As skade beror nettopp på øvelsens karakter og omstendighetene rundt øvelsen, herunder hvor risikofylt og ekstraordinær øvelsen var generelt og i forhold til As arbeidsoppgaver.
Jeg legger til grunn at øvelsen, dens karakter og formål, må kunne karakteriseres som en fysisk utfordrende/krevende og risikofylt øvelse hvor det var lagt opp til fysisk håndgemeng. Det gikk «hett for seg» under øvelsen, og øvelsen bar preg av «aggressivitet» og «hissighet» og var «kaotisk». Markørene var i kontinuerlig kamp med «muren» og rykket raskt frem og tilbake, brukte stoler og lignende for å slå på muren samt skrek og brukte skjellsord. Riktignok vil en som er trent i slike situasjoner være noe mer forberedt på å håndtere dem, men for dem, og enda mer for en utrent person, vil en slik øvelse være en ekstraordinær situasjon. Dersom man er uerfaren med slike øvelser og uten trening med håndtering av denne type situasjoner, og det heller ikke inngår i det daglige gjøremål på arbeidsplassen, vil en slik øvelse lett fremkalle psykisk og fysisk stress og være risikofylt. Så lenge forholdene er «kaotiske», «aggressive», «ukontrollerte» og hardhendte, og man er stresset og er ment å utøve «vold», er det nærliggende at man ikke har den samme kontrollen over kropp og bevegelser som i mer normale omgivelser. Det er da videre en særlig risiko for at man skader seg. For A må denne øvelsen karakteriseres som unormal og ekstraordinær i forhold til hennes normale arbeidsoppgaver på snekkerverkstedet. Ut fra den karakter øvelsen hadde, og ut fra As forutsetning og sett i forhold til hennes normale arbeidsoppgaver, mener jeg øvelsen fremsto som risikofylt og utgjorde særlig vanskelige arbeidsforhold for A. Jeg mener etter dette at det er nærliggende å legge til grunn at A skadet kneet sitt (ble utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning) på grunn av den vanskelig arbeidsstillingen øvelsen innebar at hun var i, og at øvelsen i seg selv utgjorde et tilstrekkelig ulykkesmoment.
Jeg ber etter dette SPK vurdere saken på nytt, og underrette meg om utfallet av den fornyede vurderingen.»
SPK foretok deretter en ny vurdering av saken og kom til at hendelsen var en arbeidsulykke etter yrkeskadeforsikringsloven § 11, jf. folketrygdloven § 13-3.