Ombudsmannen besøkte Ila fengsel og forvaringsanstalt 21. desember 2010. Et sentralt tema var forholdene for psykisk syke og/eller svakt fungerende innsatte. Under besøket redegjorde anstalten også for en forvaringsdømt som ble varetektsfengslet etter utløpet av tidsrammen for forvaring i påvente av rettskraftig dom. Han mistet da adgangen til å ha kortvarige permisjoner for behandling.
I etterkant av besøket ble Kriminalomsorgen region nordøst bedt om å redegjøre for omstendighetene rundt varetektsfengslingen. Dessuten ønsket ombudsmannen regionens syn på forholdene for psykisk syke og/eller svakt fungerende, herunder bruken av isolasjon som alternativ til overføring til en egnet psykiatrisk avdeling. Ombudsmannen viste blant annet til fengselsdirektørens uttrykte bekymring for enkelte innsatte, som ble delt av en ansatt psykiater under besøket. Videre ble det vist til uttalelser fra tilsynsrådet og anbefalinger fra Den europeiske torturovervåkningskomité. Regionen ble bedt om å redegjøre for «status i eventuelt arbeid på sentralt hold for å bedre forholdene på kort og lang sikt». Til sist ønsket ombudsmannen mer utfyllende opplysninger om bruken av isolasjon i ulike former for innsatte anstalten hadde vært særlig bekymret for.
Regionen besvarte henvendelsen 1. juli 2011, og oversendte senere på forespørsel brev fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning 5. juli 2011 om den omtalte forvaringsdømte.
I avsluttende brev til Kriminalomsorgen region nordøst 21. mai 2012 hadde jeg følgende merknader:
«1. Varetektsfengsling av forvaringsdømt – muligheten for fortsatt permisjon
Jeg har merket meg at den aktuelle forvaringsdømte ble varetektsfengslet etter utløpet av tidsrammen for forvaring og løslatt 26. januar 2011, etter ca. fire måneder, i henhold til dom fra Borgarting lagmannsrett samme dag. Før varetektsfengslingen hadde han blant annet fått innvilget korttidspermisjoner til behandling hver 14. dag. Under varetektsoppholdet mistet han imidlertid denne muligheten. Det fremgår av tilsendte dokumenter at det har vært uenighet om den rettslige adgangen til å innvilge permisjoner i en slik situasjon. Både kriminalomsorgen, som motsatte seg permisjoner, og påtalemyndigheten, som innvilget søknader om permisjon, anså imidlertid videre korttidspermisjoner som formålstjenlig og sikkerhetsmessig forsvarlig. Først ved brev 5. juli 2011, lenge etter løslatelsen, uttalte Kriminalomsorgens sentrale forvaltning at det var «tilstrekkelig rettslig grunnlag til å vurdere permisjon etter de ordinære reglene i strgjfl. § 33» ved analogi.
Den konkrete saken er ikke brakt inn for ombudsmannen, og jeg går derfor ikke nærmere inn på den. Det er imidlertid åpenbart uheldig at spørsmålet om permisjon først ble avklart etter løslatelsen og at det var – og er – usikkerhet omkring den rettslige situasjonen på dette området. Jeg har i brev i dag til Riksadvokaten funnet grunn til å undersøke dette forholdet noe nærmere … Videre var det åpenbart uheldig at det tok lang tid å avgjøre den domfeltes begjæring om prøveløslatelse. Jeg har merket meg at lagmannsretten har konstatert brudd på EMK artikkel 5 nr. 4. Også dette er tatt opp i brevet til Riksadvokaten.
Dette temaet gir ikke grunn til videre oppfølging overfor Kriminalomsorgen region nordøst. Jeg har imidlertid funnet grunn til å informere Kriminalomsorgens sentrale forvaltning om saken, se vedlagte brevkopi.
For øvrig har jeg notert meg opplysningen om at kriminalomsorgen «for tiden er i gang med en samlet gjennomgang av regelverket for forvaring».
2. Forholdene for psykisk syke og/eller svakt fungerende
Regionen har redegjort kort for det som gjøres for å bedre situasjonen for innsatte med alvorlig funksjonssvikt, både i forhold til «omgang og innretning på helsetjenestetilbudet», og i forhold til arbeidet med «å etablere ressursavdelinger i fengsler». En del av Ila fengsel og forvaringsanstalt er foreslått å kunne være en slik avdeling. Saken opplyses å være til behandling i Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.
Det er bekymringsfullt at overføring av alvorlig psykisk syke innsatte til psykiatriske døgninstitusjoner kan være vanskelig å få gjennomført både for innsatte ved Ila og ved andre fengsler. Dette synes å ha vært en vedvarende utfordring i mange år. Jeg har ikke en slik kjennskap til problemstillingen at det er naturlig med videre undersøkelser eller oppfølging herfra. Det er imidlertid grunn til å minne om at Den europeiske torturovervåkningskomité (CPT) flere ganger har anbefalt at norske myndigheter tar tak i problemene på området. I rapport 11. april 2006 heter det for eksempel at hurtig overføring til en psykiatrisk enhet «should be given a very high priority». I den siste rapporten 21. desember 2011, etter et besøk blant annet ved Ila fengsel og forvaringsanstalt, anbefalte komiteen igjen at norske myndigheter tar «the necessary steps to ensure that prisoners suffering from a severe mental illness are transferred to an appropriate psychiatric unit/hopital» (avsnitt 70). Jeg forutsetter at denne anbefalingen vurderes grundig av ansvarlige myndigheter.
3. Isolasjon ved Ila fengsel og forvaringsanstalt – statistikk
Lederen for fengselet uttrykte under besøket bekymring for bruken av utelukkelse fra fellesskapet og isolasjon for innsatte med lavt funksjonsnivå. Dette hadde vært en bekymring i flere år og ble sett i sammenheng med mangel på behandlingsplasser innen psykiatrien. På denne bakgrunn ble det bedt om opplysninger om bruken av isolasjon i ulike former de siste to årene for de innsatte som direktøren særlig har vært bekymret for. Tanken var å forsøke å få innsikt i om mangel på behandlingsplasser førte til uakseptable konsekvenser ut fra et rettslig ståsted
Fengselsleder har opplyst at det vil være meget arbeidskrevende å fremskaffe slik dokumentasjon, og jeg har etter omstendighetene frafalt forespørselen om dokumentasjon. Dette vil uansett gi et ufullstendig bilde av situasjonen ved Ila fengsel og forvaringsanstalt og for den enkelte. Det er kriminalomsorgen og helsetjenesten som må ivareta den enkelte og ta affære dersom bruken av isolasjon eller forholdene for øvrig gjør at fortsatt opphold ved anstalten blir utilrådelig. Jeg forutsetter at fengselsledelsen og/eller helsetjenesten går videre til ansvarlige myndigheter med eventuell konkret bekymring overfor enkeltpersoner.
For øvrig har jeg merket meg at CPT hadde et særlig fokus på forvaringsdømte under sitt besøk ved Ila fengsel og forvaringsanstalt i mai 2011. Rapporten inneholder imidlertid ingenting om bekymringsfull bruk av isolasjon eller lignende på anstalten.
Med disse merknader avslutter jeg saken overfor kriminalomsorgen. Kopi av dette brevet er oversendt Riksadvokaten, Kriminalomsorgens sentrale forvaltning og Ila fengsel og forvaringsanstalt.»
I brev samme dag spurte jeg Riksadvokaten om hva som gjøres for å påskynde saker om prøveløslatelse fra forvaring og forlengelse av tidsrammen, samt om kontakten mellom påtalemyndigheten og domstolen for beramming av slike saker. Riksadvokaten ble også spurt om sitt syn på den rettslige adgangen til å innvilge permisjon under varetektsfengsling etter utløpet av tidsrammen for forvaring. Riksadvokaten la saken frem for Oslo statsadvokatembeter, og uttalelsen derfra ble oversendt hit sammen med Riksadvokatens svar.
I avsluttende brev til Riksadvokaten 23. november 2012 uttalte jeg:
«1. Beramming/fremdrift
Oslo statsadvokatembeter har inntrykk av at sen behandling i slike saker dels skyldes sen beramming av hovedforhandling, noe som igjen i stor grad skyldes at forsvarer ikke kan møte tidligere. Det vises til en konkret sak, der påtalemyndigheten henvendte seg til domstolen om fremskynding av tidspunktet for hovedforhandling. Dessuten mener Oslo statsadvokatembeter at sen behandling også skyldes kapasitetsproblemer i kriminalomsorgen. I denne forbindelse er det vist til en konkret sak, der samlet behandlingstid i Kriminalomsorgen region nordøst og Kriminalomsorgen region nord var over ett år før innstilling ble avgitt. I denne saken skal påtalemyndigheten ha purret på fremdriften til kriminalomsorgen. Riksadvokaten «har ikke kunnskap som trekker i annen retning» når det gjelder årsaker til lang behandlingstid.
Jeg har merket meg Riksadvokatens rundskriv 4/2001, VII, pkt. 6, som det vises til i svarbrevet, der statsadvokatenes ansvar for å prioritere slike saker understrekes. Videre har jeg merket meg Riksadvokatens henvisning til den enkelte domstol vedrørende tidspunktet for beramming.
Saken gir ikke grunn til mer herfra hva gjelder påtalemyndighetens rolle i disse sakene. Jeg har imidlertid funnet grunn til å oversende kopi av deler av korrespondansen til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning til orientering.
2. Spørsmål om permisjon fra varetekt
Spørsmålet gjelder forvaringsdømtes muligheter for fortsatt permisjon etter tidsrammens utløp, der vedkommende er varetektsfengslet i påvente av rettskraftig dom. Oslo statsadvokatembeter uttaler at en forvaringsdømt i denne situasjonen fortsatt bør nyte godt av samme permisjonsregime som om han var innsatt i forvaringsanstalt. I den konkrete saken det vises til var både politiet og statsadvokat enige med KSF om at det var rettslig grunnlag for permisjoner. I brevet til Riksadvokaten heter det at dette «kunne nok sikkert med fordel fremgått tydeligere og direkte av loven». Riksadvokaten selv har ikke hatt spesielle merknader til problemstillingen.
Jeg er enig i at adgangen til permisjon under varetekt bør tydeliggjøres. Det ligger imidlertid utenfor mitt arbeidsområde å ta stilling til hvordan dette best bør gjøres. Jeg har tidligere informert KSF om min behandling av spørsmålet etter besøket til Ila fengsel og forvaringsanstalt i desember 2010. Kriminalomsorgen er i gang med en samlet gjennomgang av regelverket for forvaring, og jeg antar at også spørsmålet om permisjon vil bli vurdert i denne sammenheng.»
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning ble herfra informert om brevet og fikk oversendt deler av korrespondansen i saken. Jeg uttalte samtidig:
«Som det fremgår, mener jeg at adgangen til permisjon for forvaringsdømte under varetekt bør tydeliggjøres. Det antas at dette er noe som vil bli vurdert i forbindelse med arbeidet med en samlet gjennomgang av regelverket for forvaring».