Overføring av siidaandel

Reindriftsstyret hadde samtykket i overføring av lederansvar for siidaandel fra onkel til niese. Lederen av en annen siidaandel i samme distrikt hevdet at den nye siidalederen ikke oppfylte kravene i reindriftsloven § 15 annet ledd «om å ha deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år», og at det ikke kunne gjøres unntak fra denne regelen.
Ombudsmannen kom til at Reindriftsstyrets avgjørelse og begrunnelse fremsto som uklar, og han ba om at saken ble behandlet på nytt.
Reindriftsstyret behandlet deretter saken på nytt med samme resultat, men presiserte grunnlaget for vedtaket.

C hadde inngått avtale med sin niese B om overføring av lederansvar for siidaandel i X reinbeitedistrikt.

Melding av overføringen ble sendt områdestyret i henhold til reindriftsloven 15. juni 2007 nr. 40 § 15 siste ledd. A (den andre siidaandelsinnehaveren og lederen av reinbeitedistriktet) fremholdt at overføringen var i strid med reindriftsloven § 15 annet ledd fordi B ikke oppfylte kravet om å ha «deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år». Områdestyret godkjente overføringen i vedtak 22. august 2008, idet styret la til grunn at «B har opparbeidet rettigheter gjennom familietilhørighet og reinmerke i distriktet, og forutsetter at hun på den bakgrunn har ervervet erfaring og kompetanse i reindriften».

A påklaget vedtaket. Områdestyret fastholdt vedtaket og sendte saken videre til Reindriftsstyret for behandling. Reindriftsstyret opprettholdt i møte 27. – 28. januar 2009 områdestyrets vedtak med følgende begrunnelse:

 «B har opparbeidet seg reindriftsfaglig kompetanse til å overta som leder av siidaandelen. I den grad hun mangler kompetanse, kan hun tilegne seg dette gjennom sine foreldre og sin onkel.»

A brakte saken inn for ombudsmannen. Det ble bl.a. anført at B ikke oppfylte vilkårene i reindriftsloven § 15 annet ledd om deltakelse i reindriften, og at bestemmelsen ikke ga hjemmel for å fravike dette kravet for en niese. Dispensasjonshjemmelen i § 15 annet ledd siste setning gjaldt bare barn og barnebarn, og annet ledd første setning kunne ikke «tolkes utvidende til også å omfatte personer som faller inn under den beskrivelse som reindriftsstyret gir av Bs deltakelse i reindriften». A hadde videre merknader til fremlagte opplysninger om Bs foreldres deltakelse i reindriften og onkelens drift de siste år, herunder hans helsesituasjon og hans muligheter for å være til hjelp for B i fremtiden.

Sakens dokumenter ble herfra innhentet fra Reindriftsforvaltningen og gjennomgått. Det ble besluttet å undersøke saken nærmere. Reindriftsstyret ble bedt om å redegjøre for om det var lagt til grunn at B hadde oppfylt kravet om tre års deltakelse i alle sider av reindriften, jf § 15 annet ledd, eller om det hadde vært meningen å dispensere fra dette kravet. Videre ble det bedt om kommentarer til klagerens anførsler om at B hadde hatt begrensede muligheter til å delta i reindriften. Dersom Reindriftsstyret hadde ment å dispensere, ble det bedt om en nærmere redegjørelse og begrunnelse for adgangen til å dispensere i forhold til en niese. Reindriftsstyrets henvisning til NOU 2001: 35 om at det er adgang til å gjøre unntak fra kravet om tre års arbeid i driften, ble bedt konkretisert i lys av lovens ordlyd og merknadene til § 15 i Ot. prp. nr 25 (2006-2007) kap 10. Reindriftsstyret ble avslutningsvis bedt om å vurdere å orientere B om at saken var gjenstand for undersøkelse av ombudsmannen.

Lederen for Reindriftsstyret kom med merknader. Under henvisning til reindriftsloven § 9 første ledd anførte han:

«Reindriftsstyret har tolket bestemmelsen slik at B oppfyller kravene til å overta da hun har reinmerke, dvs. faller inn under § 9, første ledd ’en annen person som oppfyller vilkårene til å eie rein…’. Vedtaket er basert på at Bs overtakelse av siidaandel er et unntak fra hovedregelen og ikke dispensering av bestemmelsen.»

Lederen uttalte også at Reindriftstyret har tolket § 15 utvidende slik «at andre enn barn eller barnebarn kan oppfylle unntaket om tre års deltakelse i reindriften, det vil si at den som overtar, har reinmerke og vil kunne få bistand til å oppfylle manglende praksis».Han viste i den sammenheng til Ot. prp. nr. 26 (2006-2007) side 77 der det fremkommer at andre enn barn og barnebarn kan overta en siidaandel.

Det ble videre opplyst at det er mange ungdommer i Finnmark som har tatt høyere utdanning samtidig som de har deltatt i reindriften, og at de ved dette får tilegnet seg reindriftskompetanse. Lederen for Reindriftsstyret mente derfor at § 15 var tolket i tråd med tidligere praksis.

Klageren kom deretter tilbake til saken med en kommentar.

Ved avslutningen av saken uttalte jeg:

«Reindriftsloven § 15 første og annet ledd lyder:

«Dersom sideordnet rekrutteringsandel ikke er etablert, kan lederen av en siidaandel overføre ansvaret som leder av andelen til et barn, et barnebarn eller en annen person som oppfyller vilkårene i § 9 første ledd for å eie rein i andelen.

Den nye lederen av siidaandelen må være myndig og må ha deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år. Områdestyret kan i særlige tilfelle godkjenne overføring til et barn eller barnebarn som ikke oppfyller disse kravene.»

Det følger således av lovteksten at lederen av en siidaandel kan overføre ansvaret både til barn og barnebarn og andre personer som har rett til reinmerke, jf. § 9, under forutsetning av at vedkommende er myndig og oppfyller kravet om deltakelse (praksiskravet) i 3 år. Ut fra lovens ordlyd kan det imidlertid gjøres unntak fra myndighets- og praksiskravet i særlige tilfeller for barn og barnebarn. Øvrige slektninger er ikke nevnt.

I NOU 2001: 35 Forslag til endringer i reindriften, er det på side 145 i merknadene til § 4-7 (vedrørende unntaket fra praksiskravet) vist til at der barn har kommet relativt sent inn i reindriften, for eksempelt fordi vedkommende i tidligere barneår har bodd i andre deler i landet, kan det gjøres unntak fra treårskravet hvis det godtgjøres at vedkommende kan få opplæring på annen måte, og andre reineiere i siidaen er villige til å bistå.

I Ot. prp. nr. 25 (2006-2007) Om lov om reindrift, heter det følgende i merknaden til § 15 (proposisjonens side 58):

«Paragrafen skal regulere situasjonen dersom leder av siidaandel enten beslutter å trekke seg som leder eller dør, og er i samsvar med utvalgets forslag § 4-7.

Etter annet ledd stilles det krav om at den nye lederen av siidaandelen må være myndig og har arbeidet i reindriften sammen med lederen i tre år. Det forutsettes altså at enheten overdras til voksne personer som ut fra praktisk erfaring har både generell reindriftsfaglig kompetanse, samt kunnskap om driftsforholdene i den enkelte siidaen. Områdestyret kan i særlige tilfeller godkjenne overføring til barn eller barnebarn som ikke er myndige eller som ikke har deltatt i driften i tre år. En slik bestemmelse er nødvendig for å unngå uheldige og til dels støtende situasjoner i forhold til livsarvinger.»

Både lovens ordlyd og dens forarbeider taler med andre ord for at adgangen til å gjøre unntak fra myndighets- og praksiskravet, er begrenset til innehaverens livsarvinger. Praksiskravet er gitt for å sikre at den som overtar, har tilstrekkelig reindriftsfaglig kompetanse og kunnskap om driftsforholdene i den enkelte siidaen. Dette hensynet har lovgiver avveid mot ønsket om å sikre etterkommerne reelle muligheter til å overta, og da særlig at livsarvinger som kommer sent inn i reindriften skal få mulighet til å overta. Jeg kan ikke se at de samme hensyn gjør seg gjeldende med samme styrke i forhold til barn av søsken og andre fjernere slektninger.

Jeg er for øvrig ikke kjent med at det foreligger forvaltningspraksis i tråd med Reindriftsstyrets vedtak. Reindriftsagonomen har således i sin vurdering inntatt i områdestyrets vedtak 22. august 2008 lagt til grunn at bestemmelsen i § 15 annet ledd siste setning ikke kommer til anvendelse fordi C ikke har livsarvinger. Jeg har merket meg anførselen i Reindriftsstyrets redegjørelse hit om at «mange ungdommer for eksempel i Finnmark tar høyere utdanning, men samtidig har deltatt i reindrift og deretter overtatt siidaandel». Det er imidlertid ikke opplyst om det her dreier seg om livsarvinger eller fjernere slektninger, og heller ikke hvordan den faktiske eller rettslige situasjonen har vært i forhold til den enkelte.

Slik Reindriftsstyret har begrunnet vedtaket sitt, kan det synes som om styret ikke har tatt uttrykkelig stilling til om B oppfylte kravet om minst tre års arbeid i reindriften sammen med lederen, og at dette ikke ble ansett nødvendig fordi hun kunne tilegne seg den nødvendige kunnskapen senere. Styret la dermed i praksis til grunn at det var adgang til å fravike praksiskravet også for barn av søsken.

Dette er etter mitt skjønn en uriktig forståelse av loven. Forutsetningen for å kunne overdra siidaandel til barn av søsken er at personen er myndig og oppfyller praksiskravet etter reindriftsloven § 15 annet ledd første punktum.

Jeg må etter dette konkludere med at det foreligger begrunnet tvil om forhold av betydning i saken, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 § 10 annet ledd. Tvilen knytter seg til det rettslige grunnlaget for Reindriftsstyrets vedtak, og jeg må derfor be Reindriftsstyret om å vurdere saken på nytt. Reindriftsstyret må da ta uttrykkelig standpunkt til om B innehar de nødvendige kvalifikasjoner etter loven.

B har ikke vært part i ombudsmannssaken. Hun må derfor forelegges min uttalelse og gis anledning til å uttale seg før Reindriftsstyret vurderer saken. Ved en eventuell omgjøring av vedtaket, må reglene i forvaltningsloven 10. februar 1967 § 35 følges. Det må understrekes at jeg ikke har tatt stilling til hva resultatet av den fornyede vurderingen bør bli.

Jeg ber om å bli underrettet om resultatet av den nye vurderingen gjennom kopi av fylkesmannens brev til partene i forvaltningssaken.»

Reindriftsstyret behandlet deretter saken på nytt med samme resultat, men presiserte grunnlaget for vedtaket.