I forbindelse med en politiaksjon som var samordnet mellom norske og brasilianske politimyndigheter mottok norsk politi i april 2007 en rettsanmodning fra den føderale påtalemyndigheten i Brasil. Rettsanmodningen var knyttet til det brasilianske politiets etterforskning av flere brasilianske og norske statsborgere for økonomisk kriminalitet. En av personene omhandlet i rettsanmodningen var A. I anmodningen ble det bedt om å få oversendt konkrete opplysninger om blant annet hans økonomiske forhold fra 2002 og fremover.
Den delen av rettsanmodningen som gjaldt de økonomiske forholdene ble besvart av Økokrim ved oversendelse av en økonomisk rapport datert 27. mars 2007. Det fremgikk innledningsvis i rapporten at den inneholdt en «foreløpig oversikt» over As økonomi for årene 2002 til 2005. Videre fremgikk det at opplysningene i rapporten baserte seg på utskrift av ligningene for de aktuelle årene samt opplysninger fra Enhetsregisteret og Det sentrale personregister (folkeregisteret). I rapporten var det blant annet inntatt en oversikt over registrerte inntekter for hvert av årene oppgitt i norske kroner, amerikanske dollar og brasilianske real. Rapporten ble oversendt fra Økokrim 24. april 2007 som en del av svaret på den brasilianske rettsanmodningen.
I forbindelse med den samordnede politiaksjonen mot en lang rekke personer ble A arrestert i Brasil 8. mai 2007. Etter dette tok A og hans familie kontakt med Økokrim og ba om at det ble gjennomført en fullstendig økonomianalyse som også omfattet perioden før 2002. Det ble anført at en slik analyse ville vise at A hadde hatt lovlig tilgang på midlene som han hadde investert i Brasil.
Økokrim utarbeidet på bakgrunn av dette en ny økonomirapport datert 22. august 2007, som inkluderte de opplysningene A mente var nødvendige for å vise at han hadde hatt tilgang på tilstrekkelige økonomiske midler til å foreta de aktuelle investeringene i Brasil. I tillegg til opplysninger fra offentlige registre, bygget den nye rapporten på opplysninger fra As advokat. Det het innledningsvis i rapporten at den «erstatter foreløpig rapport av 27. mars 2007». Oppsummeringsvis i rapporten skrev Økokrim at A i perioden 1998 til 2005 hadde solgt eierandeler i selskaper og eiendommer for minst fem millioner norske kroner, og at han i tillegg hadde hatt lønnsinntekter, renteinntekter og mottatt aksjeutbytte. Det ble videre konstatert at det var overført mer enn tre millioner kroner fra Norge til Brasil fra selskaper og A privat i forbindelse med hans eiendomsinvesteringer i Brasil.
Den endelige rapporten ble oversendt fra Økokrim til Riksadvokaten 11. september 2007 for videre forsendelse. Sammen med rapporten fulgte et brev stilet til påtalemyndigheten i Brasil. Det var også i dette brevet presisert fra Økokrims side at den nye økonomiske rapporten skulle erstatte den foreløpige rapporten datert 27. mars 2007. Etter at dokumentene var oversendt fra Riksadvokatembetet til Justis- og politidepartementet, ble de videresendt fra departementet til Den norske ambassaden i Brasilia 21. september 2007. Departementet gjorde oppmerksom på at saken hastet og ba om at dokumentene snarest ble videreformidlet til brasilianske myndigheter.
Klagen til ombudsmannen
I mars 2009 klaget B til ombudsmannen på vegne av A. Klagen gjaldt i første rekke Økokrims besvarelse av rettsanmodningen i form av oversendelsen av de to økonomirapportene. Det ble i klagen anført at den første foreløpige rapporten var grunnlaget for brasilianske myndigheters arrestasjon av A i mai 2007. Den nye og mer utfyllende rapporten datert 22. august 2007 ble hevdet å renvaske A fra anklagene fremsatt i Brasil.
Det ble i klagen vist til at den foreløpige rapporten ble oversendt til brasilianske myndigheter «i henhold til internasjonal prosedyre for slike saker» og at dokumentene og samtlige vedlegg var oversatt til portugisisk. I denne forbindelse ble det påpekt at oversendelser av denne typen må være i samsvar med intern brasiliansk rett, ettersom Brasil ikke er medlem av den såkalte «apostillekonvensjonen» (The Hague Convention of 5 October 1961 Abolishing the Requirement of Legalisation for Foreign Public Documents). Det sentrale punktet i klagen var forsendelsen av den endelige rapporten datert 22. august 2007. B viste til at en brasiliansk domstol ved kjennelse 30. juli 2008 hadde «beordret» at en kopi av den endelige økonomiske rapporten skulle inntas i straffesaken. Etter det som ble opplyst var imidlertid rapporten fortsatt ikke tatt inn i saken som følge av at den ikke ble oversendt til brasilianske myndigheter i samsvar med internasjonal prosedyre for slike saker. Det ble særskilt vist til at den endelige rapporten ikke inneholdt «løvestempel», at den ikke var sendt via «internasjonale juridiske kanaler» og at bare fem av totalt 69 sider i rapporten var oversatt til portugisisk (vedleggene var ikke oversatt).
I klagen fremgikk det også at A i e-brev til Økokrim hadde stilt spørsmål blant annet om den endelige rapporten ble oversendt i henhold til «internasjonale konvensjoner og samarbeidsavtale mellom Norge og Brasil» og at han i svar fra Økokrim fikk bekreftet at rapporten var blitt sendt til Brasil gjennom de formelle kanaler for internasjonalt politisamarbeid. B viste også til at det fremgikk av Økokrims svar at «det vil ikke bli gitt uttalelser fra Økokrim ut over dette». Det ble på denne bakgrunn konkludert med at saken var avsluttet fra Økokrims side. B skrev videre at at As brasilianske advokat fortsatt ikke hadde fått bekreftet at rapporten var «ankommet Brasil på korrekt måte», og at hans henvendelse til Økokrim om dette 13. mars 2009, oversendt fra As norske advokat per e-post samme dag, fortsatt ikke var besvart. I klagen ble det også vist til at den norske advokaten hadde henvendt seg til Justis- og politidepartementet om det samme i e-brev 6. mars 2009, uten at det så langt hadde kommet noe svar fra departementet.
Økokrim ble i etter dette i brev fra ombudsmannen bedt om å redegjøre for omstendighetene vedrørende oversendelsen av den endelige økonomiske rapporten datert 22. august 2007 til brasilianske myndigheter. Det ble også bedt om en redegjørelse for behandlingen av henvendelsen 10. mars 2009 fra As brasilianske advokat, som ble oversendt til Økokrim 13. mars 2009 fra den norske advokaten. I tillegg ble Økokrim bedt om å redegjøre for sin eventuelle kjennskap til håndteringen av henvendelsen fra den norske advokaten 6. mars 2009 til Justis- og politidepartementet.
I Økokrims svar het det blant annet følgende om oversendelsen av den første, foreløpige rapporten:
«Svaret på rettsanmodningen er hjemlet i FNs konvensjon av 2000 mot transnasjonal organisert kriminalitet. Svaret ble sendt fra Økokrim den 24. april 2007, og dette ble kanalisert tjenesteveg gjennom Riksadvokaten og Justisdepartementet. Dokumentene ble deretter flybåret ved at en tjenestemann fra Oslo politidistrikt tok dokumentene fysisk med til Brasil og overleverte disse til Justisdepartementet i Brasilia. Grunnen til at dokumentene ble fremsendt på denne måten, var at man ville forsikre seg om at dokumentene skulle være brasilianske myndigheter i hende forut for gjennomføringen av den planlagte aksjonen i saken. Det er således ikke riktig at dokumentene ble ‘verifisert’ ved den brasilianske ambassaden i Oslo, slik det anføres i klagen side 1, noe som heller ikke er et krav.
Brasilianske myndigheter konkluderte med at A ikke hadde tilgjengelige midler til å foreta investeringer i Brasil.»
Videre redegjorde Økokrim for utarbeidelsen og oversendelsen av den endelige økonomirapporten datert 22. august 2007. Etter at det var redegjort kort for henvendelsene fra A og hans familie, skrev Økokrim:
«Økokrim utarbeidet på denne bakgrunn en fullstendig økonomirapport hvor man tok med de opplysninger som A mente var nødvendig for å vise at han hadde tilgang på midler for å foreta de aktuelle investeringene.»
Om forsendelsen av rapporten het det videre:
«Denne såkalte endelige økonomirapporten ble oversendt fra Økokrim til Riksadvokaten den 11. september 2007 … for videreforsendelse via Justisdepartementet … til den norske ambassaden i Brasilia. Ambassaden ble gjort oppmerksom på at saken hastet. Rapporten var oversatt til portugisisk.»
Ifølge Økokrim ble det senere gitt en bekreftelse på at forsendelsen ble videresendt fra ambassaden til Utenriksdepartementet i Brasil 1. oktober 2007. Økokrim viste også til at to tjenestemenn fra Økokrim avga rettslige forklaringer i Brasil i månedsskiftet september/oktober 2007, og at det i forklaringene ble gitt presiseringer til de tilleggsundersøkelsene som var foretatt og et mer fyllestgjørende bilde av de økonomiske undersøkelsene i Norge. En kopi av rapporten ble også overlevert til dommeren. Når det gjaldt spørsmål vedrørende oversetting og legalisering av rapporten, viste Økokrim til at Justis- og politidepartementet muntlig hadde opplyst at det ikke var noe krav om dette ved oversendelser til Brasil.
Om oppfølgingen av henvendelsene fra A og hans støttespillere med hensyn til manglende oppfyllelse av formalkrav, manglende oversettelse og at den endelige rapporten ikke var hensyntatt av domstolen i Brasil, skrev Økokrim:
«Økokrim forholdt seg i starten avventende til de påstandene som ble fremsatt. Bakgrunnen for dette var at dokumentene var oversendt på samme måte som den foreløpige rapporten, og vi hadde således ingen grunn til å tro at denne ikke var kommet frem. I tillegg var vi oppmerksom på at vi ikke på noen måte kunne instruere brasiliansk domstol i deres bevisvurdering. Det ble dessuten gjort undersøkelser med Justisdepartementet, og det ble besvart ved e-post 25. mars 2008 at dokumentene var overlevert fra den norske ambassaden i Brasilia til det brasilianske Justisdepartement 1.10.2007.» (formodentlig feilskrift for Utenriksdepartement)
Økokrim opplyste at det hadde rettet en henvendelse per e-brev direkte til dommeren i Brasil for å undersøke om rapportene var mottatt og om det forelå krav til legalisering av bevis/dokumenter fra Norge for at disse kunne anvendes som bevis i straffesaken. Til tross for purringer var henvendelsen ikke besvart.
Det fremgikk videre at Økokrim hadde vært i muntlig dialog med Justis- og politidepartementet om det påståtte kravet om legalisering og oversettelse av dokumenter, og at det fra departementet ble opplyst at det ikke forelå slike krav ved oversendelse til Brasil. Økokrim skrev videre:
«På bakgrunn av Økokrims tjenestemenns rettslige forklaringer i Brasil, og fremleggelsen av en kopi av den endelige økonomiske rapporten, oversatt til portugisisk, til dommeren, samt at Økokrim ble gjort oppmerksom på at en brasiliansk dommer i kjennelse av 30. juli 2008 … hadde beordret samtlige dokumenter mottatt fra norsk politi inntatt som dokumenter i saken, følte Økokrim seg overbevist om at den endelige rapporten var tatt inn som dokument i den brasilianske straffesaken.
Uansett var Økokrim, på bakgrunn av de undersøkelser som var foretatt i saken, sikre på at konklusjonen i den endelige rapporten var kjent for dommeren i Brasil. Dette fremgår blant annet av de protokollerte forklaringene til [de to tjenestemennene fra Økokrim] avgitt i dommeravhør.»
Videre skrev Økokrim at det på bakgrunn av opplysninger i brevet fra As brasilianske advokat, formidlet via den norske advokaten 13. mars 2009, umiddelbart ble tatt kontakt med Justis- og politidepartementet for å avklare hvor Økokrims svar på rettsanmodningen lå i det brasilianske rettssystemet. Gjennom opplysninger fra Den norske ambassaden i Brasilia kom det frem at den endelige økonomirapporten ved en feil hadde blitt returnert fra brasilianske myndigheter i november 2008 til Oslo politidistrikt sammen med en rekke andre dokumenter knyttet til «Operasjon Paradis». Som følge av dette oversendte Økokrim rapporten på nytt 2. april 2009 «via de formelle kanaler», dvs. via Riksadvokaten, Justis- og politidepartementet og Den norske ambassaden i Brasilia:
«For å garantere at det ikke forelå noen misforståelser fra norsk side mht. oversetting og legalisering av dokumenter ble dette nok en gang tatt opp med Justisdepartementet. De opplyste at det ikke forelå et slikt krav fra Brasil.»
Økokrim opplyste også at det senere ble bekreftet fra Den norske ambassaden i Brasilia at oversendelsen var formidlet fra det brasilianske Justisdepartementet til den brasilianske dommeren i saken.
Økokrim beklaget at advokaten ikke fikk svar på sitt e-brev 13. mars 2009. Det ble i den forbindelse vist til at A byttet advokat og at det derfor var uklart hvilken rolle den aktuelle advokaten hadde. Når det gjaldt Justis- og politidepartementets oppfølging av advokatens telefaks dit 6. mars 2009, henviste Økokrim til departementet.
B kom etter dette med flere brev med skriftlige merknader til Økokrims behandling av saken. Også Økokrim hadde enkelte tilleggsbemerkninger. Det ble blant annet på bakgrunn av de ulike innspillene funnet grunn til å undersøke ytterligere forhold i saken nærmere. Økokrim ble bedt om å gi en noe mer detaljert redegjørelse for det rettslige grunnlaget for utleveringen av opplysningene om A. Det ble også bedt om en redegjørelse for om det i forbindelse med besvarelsen av rettsanmodningen 16. april 2007 ble foretatt en vurdering av om dette var «ubetenkelig», jf. bestemmelsen i påtaleinstruksen 28. juni 1985 § 6-4 tredje ledd der dette er oppstilt som et vilkår for å etterkomme en anmodning om opplysninger fra politimyndighet i annet land.
Økokrim ble videre spurt om det ved oversendelsen av den endelige rapporten med vedlegg for annen gang 2. april 2009 ble vurdert å foreta mer direkte undersøkelser med hensyn til om dokumentene var kommet frem på en slik måte at de kunne inntas i As sak.
Det ble deretter vist til et e-brev i saken til A fra Økokrim datert 21. oktober 2009, hvor det fremgikk at Økokrim 29. september 2009 mottok en henvendelse fra dommeren i Brasil via Den norske ambassaden i Brasilia. Dommeren anmodet om at alle dokumentene vedrørende As sak ble oversendt på nytt. Det fremgikk videre av
e-brevet at Økokrim etterkom anmodningen og oversendte dokumentene 15. oktober 2009 via ambassaden, som ble anmodet om å sende dokumentene direkte til dommeren. Økokrim ba også ambassaden sørge for at «de formalkrav som stilles fra brasilianske myndigheter blir ivaretatt, slik at de oversendte dokumentene kan inntas som saksdokumenter i den brasilianske straffesaken». I brevet herfra ble Økokrim ble bedt om å redegjøre for årsaken til at den brasilianske dommeren ba om at dokumentene ble oversendt på nytt, dersom dette var kjent. Det ble også bedt om å få redegjort for eventuell etterfølgende kommunikasjon mellom Økokrim og ambassaden i saken. Videre ble det stilt spørsmål om Økokrim foretok noe ytterligere for å forsikre seg om at dokumentene hadde kommet frem til dommeren og at de «formalkrav som stilles fra brasilianske myndigheter» faktisk ble ivaretatt.
Økokrim ble avslutningsvis bedt om å opplyse om det noe tidspunkt hadde blitt vurdert å få vedleggene til den endelige rapporten oversatt til portugisisk, uavhengig av eventuelle folkerettslige forpliktelser.
I Økokrims svar het det at utleveringen av de opplysningene som ble innhentet ved tvangsmiddelbruk (utleveringspålegg) var hjemlet i utleveringsloven 13. juni 1975 nr. 39 § 24, mens utlevering av øvrige opplysninger var hjemlet i FNs konvensjon 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet. Det ble deretter redegjort for disse hjemlene. Økokrim opplyste at det ble vurdert som ubetenkelig å besvare rettsanmodningen, og det ble redegjort noe nærmere for den vurderingen som ble foretatt og grunnlaget for denne. Videre ble det gitt en kronologisk redegjørelse for Økokrims håndtering av As henvendelser vedrørende spørsmålet om dokumentene fra Norge var tatt inn i den brasilianske straffesaken.
Om den påfølgende henvendelsen fra dommeren i Brasil het det i svaret:
«Etter at dokumentene ble sendt på nytt anmodet Økokrim Justisdepartementet om å følge opp saken via ambassaden i Brasil med henblikk på å få en endelig bekreftelse på at dokumentene var kommet fram til dommeren i Brasil. Det vises til e-post korrespondanse mellom ambassaden og Justisdepartementet av 9. september 2009 … , hvor det fremkommer at den brasilianske dommeren har anmodet [det] brasilianske Justisdepartement [om] å få bekreftet hvorvidt det fra norske myndigheter var blitt fremsendt tilleggsbevis i saken.
Det ble fra ambassaden anmodet om at en slik henvendelse til norske myndigheter kunne fremmes fra dommeren gjennom brev direkte til den norske ambassaden. Dette resulterte i at dommer … sendte brev den 14. september 2009 til ambassaden … Denne henvendelsen ble videreformidlet til Økokrim via Justisdepartementet og ble besvart av Økokrim den 15. oktober 2009…
Når det i Økokrims svarbrev er inntatt en særskilt anmodning om at ambassaden ivaretar de formalkrav som stilles fra brasilianske myndigheter, hadde dette sin bakgrunn i at A og hans brasilianske forsvarer fortsatt hevdet at det var formalfeil som var årsaken til at dokumentene ikke var tatt inn i saken. I og med at det var ukjent både for Økokrim og overordnet myndighet i Norge, Justisdepartementet, at det forelå den type formalkrav hos brasilianske myndigheter, valgte Økokrim å be ambassaden om å forsikre seg om at eventuelle formalkrav ble oppfylt slik at dokumentene kunne tas inn i den brasilianske straffesaken. Det vises i denne forbindelse til at ambassaden hadde opprettet en direkte kontakt med dommeren i Brasil.
Økokrim har i ettertid ikke hatt kontakt med ambassaden da vi har fått bekreftet av bl.a. A at dokumentene har kommet frem og at de formelle krav er i orden.
Oppsummeringsvis – det er uklart for Økokrim hva som er årsaken til at dokumentene i denne saken ikke kom frem til rette dommer i Brasil og inntatt i saksdokumentene. Økokrim har ikke fått signaler fra brasilianske myndigheter om at svar på rettsanmodninger ikke er mottatt eller at de lider av formalfeil.
Økokrim fastholder at man har benyttet samme fremgangsmåte de tre gangene den endelige rapporten har blitt fremsendt.»
Avslutningsvis opplyste Økokrim at det ved oversendelsen av dokumentene ikke ble funnet hensiktsmessig å få dem oversatt til portugisisk. Det ble vist til at spørsmålet hadde vært tatt opp med Justis- og politidepartementet på bakgrunn av henvendelser fra A, og at tilbakemeldingene derfra var at det ikke foreligger konvensjonsforpliktelser om dette. Ifølge Økokrim skulle departementet også ha opplyst at noen land insisterer på å gjennomføre egne oversettelser av dokumenter som skal brukes som bevis i straffesaker.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Innledning
Det har vært en omfattende korrespondanse i denne saken, som har et stort og detaljert faktum, blant annet knyttet til brasilianske myndigheters behandling av dokumentene fra Økokrim. Ombudsmannens undersøkelser har hatt som siktemål å få opplyst enkelte sider av saken. Utgangspunket for min uttalelse vil måtte være de spørsmålene som har vært stilt til Økokrim og svarene som er gitt derfra, sammenholdt med det øvrige skriftlige materialet som har vært oversendt hit. Det er grunn til å understreke at undersøkelsene først og fremst har rettet mot det som ble oppfattet å være hovedpunktet i klagen hit 25. mars 2009, nemlig Økokrims grunnlag for og gjennomføring av oversendelsen av den endelige økonomiske rapporten datert 22. august 2007.
2. Det rettslige grunnlaget for utleveringen av opplysningene om A til brasilianske myndigheter
Det rettslige grunnlaget for myndighetenes adgang til å yte bistand etter rettsanmodninger fra utenlandske myndigheter følger av domstolloven 13. august 1915 nr. 5 § 46 og lov om utlevering av lovbrytere m.v. (utleveringsloven) 13. juni 1975 nr. 39 § 24. I domstolloven fremgår det blant annet at «forretningen» må utføres i overensstemmelse med norsk rett, jf. § 46 tredje ledd.
I utleveringsloven § 24 nr. 1 heter det:
«Til bruk for straffesak i fremmed stat kan det på begjæring bestemmes at tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven kapitler 15, 15 a, 15 b, 16, 16 a, 16 b og 17, skal kunne anvendes på samme måte som i saker om lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket».
Det heter videre i § 24 nr. 2 annet og tredje punktum:
«Begjæringen skal inneholde opplysninger om arten av og tiden og stedet for den straffbare handling. Hvis ikke annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat, kan begjæringen bare etterkommes dersom det godtgjøres at det foreligger beslutning om bruk av tvangsmidler, utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning».
I § 24 nr. 3 første punktum fremgår det at begjæringen ikke kan etterkommes dersom den handlingen forfølgningen gjelder, eller en tilsvarende handling, ikke er straffbar etter norsk lov.
Det ble ved besvarelsen av rettsanmodningen fra Brasil fattet beslutning fra den norske påtalemyndigheten om utleveringspålegg etter straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 § 210 tredje ledd for å innhente bankkontoopplysninger.
Økokrim har i brev 18. august 2010 gitt uttrykk for at det med hensyn til vilkårene i utleveringsloven § 24 nr. 2 og 3 ble foretatt undersøkelser av om en eller flere av de typer handlinger den brasilianske etterforskningen gjaldt, var straffbare også etter norsk rett. Dette skal ha blitt bekreftet, og det er vist til at saken i Brasil blant annet gjaldt hvitvasking. Økokrim har videre vist til at det ble bedt om å få oversendt en rettslig beslutning om tvangsmiddelbruk fra Brasil, jf. utleveringsloven § 24 nr. 2. Det nærmere innholdet i den rettslige beslutningen fra Brasil er jeg ikke kjent med. Jeg har merket meg at B har kommet med en rekke innvendinger mot denne beslutningen og det grunnlaget den bygger på. Dette har jeg ingen mulighet til å foreta en nærmere vurdering av.
På bakgrunn av den informasjonen Økokrim har gitt må jeg legge til grunn at påtalemyndigheten hadde et tilstrekkelig rettslig grunnlag for å innhente og utlevere den informasjonen som ble gitt til brasilianske myndigheter i henhold til utleveringsloven § 24.
Når det gjelder de øvrige opplysningene som inngikk i besvarelsen av rettsanmodningen, har Økokrim vist til at dette er gjort med grunnlag i FNs konvensjon 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet, som Norge har ratifisert. Brasil har også sluttet seg til konvensjonen, som i artikkel 18 har regler om gjensidig juridisk bistand (Mutual legal assistance). I forbindelse med ratifikasjonen ble det i St.prp. nr. 58 (2002-2003) punkt 4.1 lagt til grunn at norsk rett oppfylte de pliktene som følger av konvensjonen på dette området.
Det fremgår av konvensjonens artikkel 18 nr. 1 at statspartene skal yte hverandre mest mulig gjensidig juridisk bistand i etterforskning, straffeforfølgning og rettssaker med hensyn til lovbruddene som omfattes av konvensjonen. Juridisk bistand kan blant annet bestå i å skaffe til veie opplysninger, bevisgjenstander og ekspertuttalelser, jf. artikkel 18 nr. 3 bokstav e, og å skaffe originaler eller bekreftede kopier av aktuelle dokumenter, herunder dokumenter fra forvaltningen, banker, finansselskaper og forretningsvirksomhet for øvrig, jf. artikkel 18 nr. 3 bokstav f. Økokrim har gitt uttrykk for at konvensjonen sammenholdt med utleveringsloven § 26 ga grunnlag for å utlevere de aktuelle opplysningene. Denne konklusjonen kan jeg ikke se at jeg har grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot.
Et ytterligere vilkår for når anmodninger om bistand fra politiet i andre land i form av innhenting av opplysninger i anledning en straffbar handling kan etterkommes er oppstilt i påtaleinstruksen 28. juni 1985 nr. 1679 § 6-4 tredje ledd. Det fremgår der at dette må finnes «ubetenkelig». Økokrim har blant annet uttalt følgende om dette vilkåret, under henvisning FN-konvensjonen fra 2000:
«Det elementet i ubetenkelighetsvurderingen som består i en mer generell vurdering av standard og rettssikkerhet i anmodende stats strafferettspleie, blir etter vårt syn mindre sentralt når Norge har inngått en slik folkerettslig forpliktelse».
Når det gjelder de vurderingene som for øvrig lå til grunn for at Økokrim anså det ubetenkelig å besvare rettsanmodningen, er det vist til at det ble ansett naturlig å innlede samarbeid med brasilianske myndigheter på bakgrunn av de opplysningene Økokrim hadde på det aktuelle tidspunkt. Økokrim har i denne forbindelse vist til informasjon fra oppslag i Dagens Næringsliv […] og opplysninger fra det brasilianske politiets etterforskning, som bl.a. var fremskaffet ved bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder og vitneforklaringer fra nordmenn bosatt i Brasil. Disse opplysningene underbygget ifølge Økokrim at det hadde funnet sted straffbare handlinger. Det ble også vist til at det i rettsanmodningen var lagt ved en kjennelse fra en brasiliansk domstol, som konkluderte med at det var skjellig grunn til å mistenke nordmenn, deriblant A, for å ha begått straffbare handlinger i Brasil. Økokrim har for øvrig poengtert at det verken fra Justis- og politidepartementet eller Riksadvokaten fremkom noe om at politisamarbeid med Brasil, herunder svar på rettsanmodningen, kunne være betenkelig.
I svaret hit har Økokrim også pekt på at «foreløpig rapport av 24. april 2007» bare inneholdt objektive opplysninger fra ligningsregisteret og bankopplysninger og at det ikke var inntatt subjektive vurderinger med hensyn til eventuell straffeskyld. Økokrim har understreket at rapporten bare var ment å gi brasilianske myndigheter en foreløpig oversikt over nevnte registeropplysninger på et tidlig stadium av deres etterforskning og at Økokrim ikke ble informert om hvorvidt opplysningene ville bli brukt i den brasilianske straffesaken, eventuelt hvilken bevisverdi opplysningene ville bli tillagt.
Hvilke momenter som skal inngå i vurderingen av om det vil være «ubetenkelig» å etterkomme en slik anmodning som i denne saken, synes ikke å være berørt i påtaleinstruksen eller andre rettskilder. Ut fra ordlyden går jeg ut fra at det må foretas en bred, sammensatt vurdering hvor en rekke ulike forhold vil kunne være relevante. Jeg kan ikke uten videre slutte meg til Økokrims synspunkt om at det som følge av at Norge har tiltrådt FNs konvensjon 15. november 2000 om grenseoverskridende organisert kriminalitet er mindre sentralt å vurdere den rettslige standarden og rettssikkerheten i strafferettspleien i landet som anmoder om rettslig bistand i straffesaker i form av rettsanmodninger. Jeg viser i denne forbindelse til at flere av de landene som er konvensjonsparter har helt andre rettstradisjoner og presumptivt dårligere utviklede rettssikkerhetsgarantier enn det som er tilfellet i Norge.
De konkrete vurderingene som må foretas opp mot hvert enkelt land, er det vanskelig for meg å ha en selvstendig oppfatning om. Rettssystemet i Brasil har jeg bare begrenset kjennskap til. Jeg har merket meg at konstituert justisminister Grete Faremo i sitt svarbrev 29. mars 2011 til Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité har uttrykt at «Brasil er [..] et rettssamfunn med godt utbygde institusjoner innen rettsvesenet. Dette gjør det naturlig for Norge å samarbeide med landets rettshåndhevende myndigheter». Videre fremgår det av brevet at «Det er […] ingen grunn til å unnlate å innlede et rettslig samarbeid og sende opplysninger til bruk i brasilianske rettsprosesser». B har på vegne av A gitt uttrykk for en langt mer skeptisk holdning til det brasilianske rettssystemet og de prosessene som har foregått i Brasil.
Det kan etter mitt syn være grunn til å vise en viss aktsomhet ved utlevering av opplysninger som ledd i besvarelse av en rettsanmodning fra land med en annen rettstradisjon og et straffesakssystem som står fjernere fra det vi er vant med.
På bakgrunn av den redegjørelsen som er gitt, har jeg imidlertid ikke grunnlag for å kritisere Økokrims konklusjon om at det var «ubetenkelig» å besvare rettsanmodningen som ble fremsatt i denne saken.
Etter dette har jeg ikke grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot grunnlaget for besvarelsen av rettsanmodningen og utleveringen av opplysningene. Det nærmere innholdet i og utformingen av de to økonomiske rapportene som ble sendt som svar på anmodningen, har jeg ikke foretatt nærmere undersøkelser av.
3. Formalkrav med hensyn til utforming og forsendelsesmåte
Et sentralt tema i klagen og de øvrige skriftlige henvendelsene hit har vært hvilke krav som gjaldt for forsendelsen av den endelige rapporten vedrørende As økonomiske forhold datert 22. august 2007 og hvilke formkrav som måtte oppfylles, herunder spørsmål om legalisering og oversetting. Rapporten er blitt oversendt til brasilianske myndigheter til sammen tre ganger: i september 2007, april 2009 og oktober 2009. De to siste oversendelsene har med andre ord funnet sted etter at saken ble brakt inn for ombudsmannen.
3.1 Oversendelsesmåten
I Justis- og politidepartementets rundskriv G-19/2001 om «Internasjonalt rettslig samarbeid i straffesaker» er det i punkt 4.2 vedrørende oversendelse av rettsanmodninger ved bevisopptak angitt at slike «skal oversendes fra den fremmede stat via diplomatiske kanaler». Dette innebærer etter det opplyste at anmodningen etter mottakelse skal oversendes fra Utenriksdepartementet til Justis- og politidepartementet, og deretter videre til Riksadvokaten, som sender anmodningen tjenestevei til rette politidistrikt (eller eventuelt særorgan). Saken skal «returneres gjennom de samme kanaler».
I brev 2. juli 2009 til A (del av vedlegg 4 til Bs brev hit 21. oktober 2009), har Justis- og politidepartementet redegjort for forsendelsen av den foreløpige rapporten og de to første forsendelsene av den endelige økonomiske rapporten. Departementet orienterte også om de folkerettslige reglene for oversendelse av rettsanmodninger, som innebærer at oversendelse kan skje via diplomatiske kanaler, det vil si via de respektive landenes utenriksdepartementer, med mindre det foreligger en folkerettslig forpliktelse som avskjærer dette. Det synes ikke å være tilfelle i denne saken.
Mens den første, foreløpige rapporten på grunn av tidsnød ble sendt fra Justis- og politidepartementet direkte til det brasilianske Justisdepartementet, skjedde de to første oversendelsene av den endelige rapporten «via diplomatiske kanaler». Økokrim har i sin redegjørelse 18. august 2010 vist til at «man har benyttet samme fremgangsmåte de tre gangene den endelige rapporten har blitt fremsendt». Etter det jeg kan forstå på bakgrunn av redegjørelsene som er gitt i saken, ble imidlertid rapporten ved tredje gangs oversendelse, etter henvendelsen fra den brasilianske dommeren, videresendt fra Den norske ambassaden i Brasilia direkte til dommeren, det vil si at dokumentene ikke synes å ha gått via brasiliansk UD i dette tilfellet.
At diplomatiske kanaler ble benyttet ved de to første oversendelsene synes å være i samsvar med både internrettslige og folkerettslige regler for slike oversendelser. Jeg har på bakgrunn av de redegjørelsene som er gitt ikke grunnlag for å kritisere bruken av denne fremsendelsesmåten, selv om den foreløpige rapporten ble oversendt på annet vis. Ettersom dokumentene ifølge Økokrim etter den tredje og siste oversendelsen er bekreftet mottatt hos dommeren, ser jeg heller ingen grunn til å rette kritikk mot at denne oversendelsen ikke ser ut til å ha skjedd fullt ut i samsvar med det som er beskrevet ovenfor, i og med at rapporten skal ha gått direkte til dommeren i saken.
3.2 Oversettelse og legalisering
I brev 22. mai 2009 til Økokrim (vedlegg 14 til Økokrims brev hit 4. juni 2009) har Justis- og politidepartementet på generelt grunnlag redegjort for bistand fra norske myndigheter til norske borgere som er under straffeforfølgning i andre land. Redegjørelsen ble utformet etter forespørsel fra Økokrim. Departementet uttaler blant annet:
«Rettsanmodninger skal normalt oversettes til det offisielle språket i det landet hvor anmodningen bes utført (dvs. språket i den anmodede landet), med mindre det er gjort unntak fra oversettelseskravet i f.eks. en konvensjon eller bilateral avtale. Svar på rettsanmodninger returneres vanligvis på anmodede stats språk, slik at det anmodende landet senere eventuelt må oversette dokumentene i tråd med interne regler. Det er heller ingen generelle krav om at svar på rettsanmodninger skal legaliseres.»
Departementet har også i brevet til A 2. juli 2009 orientert om at det ikke er krav om legalisering ved oversendelse av eller svar på rettsanmodninger. Det presiseres også der at bruk av departementets brevhode i forbindelse med oversendelsen ikke innebærer noen form for legalisering.
Slik saken er opplyst, kan jeg vanskelig se at det med hensyn til spørsmål om legalisering og oversettelse av dokumentene foreligger folkerettslige forpliktelser eller krav etter intern norsk rett som ikke har vært fulgt i forbindelse med Økokrims oversendelse av den endelige økonomiske rapporten til brasilianske myndigheter. Det synes heller ikke å være forutsatt eller avtalt noe særskilt med brasilianske myndigheter vedrørende dette i sakens anledning.
Oversettelsen av den fem sider lange rapporten til portugisisk er ifølge Økokrim gjort på eget initiativ, og for Økokrims kostnad. Jeg finner ikke grunnlag for å kritisere Økokrim for at vedleggene med underlagsdokumentasjon, i hovedsak på engelsk og norsk, ikke har blitt oversatt.
4. Økokrims oppfølging av saken i forbindelse med annen gangs oversendelse av den endelige rapporten
Da den endelige økonomiske rapporten datert 22. august 2007 ble oversendt for andre gang 2. april 2009 hadde det gått omkring halvannet år siden den første gang ble oversendt høsten 2007. Det har herfra vært stilt spørsmål om Økokrim på bakgrunn av den lange tiden som hadde gått og at rapporten inneholdt opplysninger/presiseringer med antatt positiv betydning for As sak, vurderte å foreta mer direkte undersøkelser av om dokumentene var kommet frem på en slik måte at de kunne inntas i saken mot A.
I sitt svar 18. august 2010 har Økokrim uttalt:
«Økokrim returnerte dokumentene til Brasil gjennom hasteforsendelse av 2. april 2009. I påtegning til riksadvokaten … ble det redegjort for omstendighetene rundt forsendelsen. Økokrim benyttet nok en gang anledningen til å gjøre overordnet myndighet oppmerksom på de innvendinger som var kommet fra A og det ble særskilt anmodet om at den endelige økonomirapporten ble tatt inn i straffesaken mot A. I forbindelse med denne oversendelsen fikk Økokrim bekreftelse fra Justisdepartementet og ambassaden i Brasil den 24. juni 2009 … om at dokumentene var kommet frem og levert dommeren».
Selv om sakens utvikling viste at det ble nødvendig med enda en oversendelse kan jeg vanskelig se at det er grunnlag for å laste Økokrim for ikke å ha foretatt ytterligere undersøkelser etter at det ble mottatt bekreftelse fra Den norske ambassaden i Brasilia om at dokumentene var kommet frem og levert til dommeren. Jeg kan på denne bakgrunn vanskelig rette kritikk mot Økokrim for oppfølging av denne delen av saken.
Slik saken er opplyst, har jeg ikke fått klarhet i årsaken til at det til tross for at dokumentene ble bekreftet fremkommet, var nødvendig for den brasilianske dommeren i oktober 2009 å anmode om at dokumentene ble oversendt nok en gang.
5. Økokrims behandling av e-brevet fra advokat C 13. mars 2009
Økokrims beklagelse av at advokat C ikke fikk svar på sitt e-brev 13. mars 2009, er på sin plass. Det følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper at skriftlige henvendelser til forvaltningen i utgangspunktet skal besvares skriftlig. Dette må også gjelde der det er oppstått tvil om avsenderen fortsatt representerer den personen henvendelsen er inngitt på vegne av, i dette tilfellet A.
6. Oppsummering
Slik saken er opplyst, har jeg ikke grunnlag for å rette avgjørende innvendinger mot det rettslige grunnlaget for Økokrims besvarelse av rettsanmodningen fra brasilianske myndigheter.
Opplysningene i saken viser at det har vært vanskelig å få dokumentene frem til riktig instans hos brasilianske myndigheter og å få brasilianske myndigheter til å ta den endelige rapporten inn i straffesaken. Det fremstår fortsatt som uklart for meg hva som er årsaken til dette. Jeg kan forstå at dette har skapt en vanskelig situasjon for A. På bakgrunn av de undersøkelsene som er foretatt herfra, kan jeg likevel ikke se at det er grunnlag for å konkludere med at de problemene som har oppstått kan tilskrives den oversendelsesmåten Økokrim har benyttet eller Økokrims håndtering av spørsmål om formalkrav og krav om oversettelse av dokumentene. Mine undersøkelser har heller ikke gitt grunnlag for å rette avgjørende kritikk mot Økokrims oppfølging av saken etter at dokumentene ble oversendt for annen gang i april 2009.
Ut over disse merknadene finner jeg å kunne la saken bero med de forklaringer som er gitt av Økokrim i brevene hit, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 fjerde ledd.»