Nav lokalkontor ble flere ganger kontaktet av A da utbetalingen av hans uførepensjon stanset opp. A opplevde at han ikke fikk noen veiledning eller bistand fra lokalkontoret til å finne ut grunnen til at pensjonen uteble. Etter det som kom frem i forbindelse med undersøkelsen av saken, fant ombudsmannen grunn til å kritisere saksbehandlingen ved Nav lokalkontoret, og da i særdeleshet den manglende oppfølgingen og veiledningen av A.

I en sak om fastsettelse av barnebidrag der bidragspliktige er svensk statsborger, anførte bidragspliktige at han på grunn av språkproblemer og manglende juridiske kunnskaper, verken forsto innholdet i vedtakene eller informasjonen han fikk fra Nav. Ombudsmannen kom til at manglende tilbud om bruk av tolk og oversettelse av brev og vedtak fra Nav ikke kunne sees å være i strid med forvaltningsloven eller den nordiske språkkonvensjonen, og fant ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot Navs saksbehandling.

I en sak om endring av barnebidrag anførte bidragspliktige at bidragsmyndighetene burde tatt hensyn til hans opplysninger om at bidragsmottakeren hadde inntekter fra «svart arbeid» og dermed skjønnsfastsatt hennes inntekt. Ombudsmannen kom til at Nav burde ha foretatt nærmere undersøkelser av de opplysningene bidragspliktige ga om bidragsmottakerens inntektssituasjon og foretatt en konkret vurdering av om bidragsmottakeren med rimelighet utnytter sin inntektsevne. Nav Klage og anke Midt-Norge ble bedt om å behandle saken på nytt.

Ombudsmannen besøkte i februar 2008 Tromsø fengsel. På bakgrunn av det som fremkom under besøket og øvrig informasjon, ble det stilt flere spørsmål til Kriminalomsorgen region nord om blant annet samiske innsattes rett til å bruke samisk, plassering og aktivitetstilbud for kvinnelige innsatte og helsetjenesten i fengselet. Det ble også bedt om en redegjørelse fra Tromsø kommune for helsetilbudet. Selv om regionen syntes å være seg situasjonen bevisst, understreket ombudsmannen viktigheten av at det ble vurdert aktivt fra kriminalomsorgens side hvilke ytterligere tiltak som kunne iverksettes for å sikre samiske innsattes rett til bruk av samisk og forsvarlige soningsforhold for kvinnelige innsatte. Ombudsmannen ga videre uttrykk for at selv om situasjonen i fengselshelsetjenesten syntes å ha stabilisert seg, måtte kriminalomsorgen og kommunen fortsette arbeidet for å skape et godt samarbeid, og et best mulig helsetilbud for de innsatte. Ombudsmannen har senere mottatt en redegjørelse fra Kriminalomsorgen region nord vedrørende problemstillinger knyttet til samisktalende og kvinnelige innsatte.

Saken gjaldt et fengsels saksbehandlingstid ved behandlingen av en søknad om velferdspermisjon for å delta i en begravelse. Sentralt i saken sto også den måten den innsatte og hans pårørende opplevde å bli møtt på av fengselets ledelse og øvrige ansatte i forbindelse med dødsfallet og permisjonssaken. Ombudsmannen kritiserte fengselet for ikke å ha gitt permisjonssøknaden tilstrekkelig prioritet, slik at muligheten til å få saken klagebehandlet før begravelsen ikke ble godt nok ivaretatt. Saksbehandlingen i fengselet tok altfor lang tid. Det ble påpekt at det ved behandlingen av permisjonssøknader i forbindelse med dødsfall hos personer som står den innsatte nær, er spesielt viktig at kriminalomsorgen er oppmerksom på at soningssituasjonen er spesiell og ofte meget belastende for både innsatte og pårørende. De må derfor behandles med tilbørlig respekt og en profesjonell holdning.

Saken gjaldt ansvaret for, og rutinene rundt, mattilbudet til frihetsberøvede personer som fremstilles til rettsmøter. Bakgrunnen for saken var en henvendelse fra Advokatforeningen Oslo krets. Ombudsmannen konstaterte at ansvaret for fremstiltes velferd, herunder tilgang til nødvendig mat under rettsmøter, ligger hos det offentlige og ikke hos den enkeltes advokat. Det ble pekt på at opplevelse av sult under rettsmøter kan utgjøre et rettssikkerhetsproblem. Departementets redegjørelse for gjeldende rutiner og kartleggingen av disse rutinene etterlot et inntrykk av at den eksisterende ordningen ikke var tilfredsstillende. Ombudsmannen ba derfor departementet om så snart som mulig å sørge for å få på plass effektive tiltak for å sikre nødvendig tilgang til mat under rettsmøter for alle fremstilte. Justis- og politidepartementet opplyste at det hadde foretatt en gjennomgang av rutinene i kriminalomsorgens regioner, og bedt regionene om å iverksette en rutine som innebærer at tjenestemannen med det operative ansvaret skal se til at innsatte som fremstilles til rettsmøter har med seg matpakke. Ombudsmannen ba deretter departementet om å gi en orientering om oppfølgingen av uttalelsen overfor andre grupper frihetsberøvede enn innsatte som er under kriminalomsorgens ansvar. I tillegg ba ombudsmannen om departementets syn på spørsmålet om ansvar og kostnadsdekning der fremstilte til tross for den innførte rutinen ikke har med seg matpakke ved fremstilling til rettsmøter. Justis- og politidepartementet redegjorde etter dette for rutinene som var utarbeidet eller pålagt utarbeidet for å sikre et forsvarlig mattilbud til frihetsberøvede som fremstilles til rettsmøter fra politiarrest, utlendingsinternat og institusjoner i kriminalomsorgen. Det ble slått klart fast av departementet at kostnadene ved innkjøp av mat i tilfeller der matpakke ikke er medbrakt, skal dekkes av det offentlige.

Saken gjaldt utlendingsmyndighetenes vedtak om bortfall av bosettingstillatelse på grunn av langvarig fravær fra riket. Utlendingsmyndighetenes begrunnelse for bortfallet var at klageren hadde hatt et samlet fravær fra riket på mer enn to år i løpet av en fireårsperiode, jf. utlendingsforskriften § 49 annet ledd annet punktum. Ombudsmannen kom til at det fremsto som tvilsomt om det var adgang til å gi en slik bestemmelse som i utlendingsforskriften § 49 annet ledd annet punktum på grunnlag av hjemmelsbestemmelsen i utlendingsloven § 12 fjerde ledd. Departementets initiativ for å endre bestemmelsen var derfor i utgangspunktet positivt, men det var en klar svakhet at hjemmelsspørsmålet ikke var drøftet nærmere i forbindelse med forslaget om å gjeninnføre den tidligere forskriftsbestemmelsen som gjaldt før 1. januar 2000. Ombudsmannen understreket videre at utlendinger som innvilges bosettingstillatelse må gis korrekt og fyllestgjørende informasjon om bortfallsreglene, også de som bare fremgår av forskrift. Verken informasjonen som var gitt i klagerens sak eller politiets standardtekster var tilfredsstillende. Departementet ble bedt om å skaffe seg en oversikt over og vurdere hva som burde gjøres i forhold til utlendinger som kan ha blitt rammet på samme måte som klageren i den konkrete saken. Departementet ba senere Utlendingsdirektoratet om å utforme en standardformulering der det redegjøres for bortfallsreglene, som skal tas inn i alle direktoratets vedtak om innvilgelse av bosettingstillatelse. Direktoratet ble samtidig bedt om å instruere politiet om å bruke den samme formuleringen i sine vedtak. Det fremgikk for øvrig at direktoratet hadde identifisert ca. 25 saker i samme rettslige stilling som ombudsmannssaken. Justis- og politidepartementet ga senere en redegjørelse for endringer i det tidligere regelverket som gjaldt frem til 1. januar 2010 og i utlendingsloven 15. mai 2008 nr. 35 § 62 og utlendingsforskriften 15. oktober 2009 nr. 1286 § 11-8 første ledd. Det ble også opplyst at det ville bli inntatt nye standardformuleringer i alle politiets vedtak om å innvilge permanent oppholdstillatelse (tidligere bosettingstillatelse). Videre fremgikk det at Utlendingsdirektoratet hadde identifisert 22 saker der utlendingen kunne være rammet på samme måte som denne klagesaken. Etter en konkret vurdering av hver enkelt sak var det ikke funnet behov for ytterligere oppfølging.

Etter et besøk til Lier statlige ventemottak 4. mars 2008 fant ombudsmannen grunn til å ta opp enkelte sider av driften med Utlendingsdirektoratet. De spørsmålene som ble tatt opp var i hovedsak av personvernmessig karakter, og gjaldt både forholdet til beboerne og besøkende. Ombudsmannen konkluderte med at flere forhold ved ventemottaket syntes å være i strid med, eller stå i et tvilsomt forhold til, personopplysningsloven og personopplysningsforskriften. Dette gjaldt oppbevaring av billedmateriale fra overvåkingskameraene i tre måneder og manglende varsling av innendørs overvåking i deler av mottaket. Videre ble det etterlyst en nærmere vurdering fra direktoratet rundt praksisen med rutinemessig oversendelse av alle besøkendes identitetspapirer til Politiets utlendingsenhet, sett i forhold til personopplysningslovens regler om behandling av personopplysninger. Utlendingsdirektoratet fulgte opp uttalelsen med instrukser til mottaket. Ombudsmannen forutsatte at direktoratet sørget for at instruksene blir fulgt.

Bakgrunnen for saken var et vedtak i kriminalomsorgen om prøveløslatelse av en utenlandsk innsatt med vilkår om samtidig iverksetting av et tidligere fattet utvisningsvedtak. Etter at klagen til ombudsmannen var sendt, ble vilkåret frafalt fordi det var vanskelig å si når uttransporteringen av A, som da hadde sittet mer enn 1 ½ måned utover 2/3-tid, ville kunne finne sted. Saken hadde etter dette ikke direkte praktisk betydning for klageren, men det ble funnet grunn til å ta opp flere spørsmål på generelt grunnlag med Justis- og politidepartementet, blant annet knyttet til forholdet mellom straffegjennomføringslovens løslatelsesregler og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5, som regulerer når personer lovlig kan frihetsberøves. Departementet erkjente at frihetsberøvelse ut over 2/3 tid, som bare er begrunnet i manglende effektuering av utvisningsvedtak, står i et tvilsomt forhold til kravene om årsakssammenheng m.v. som følger av EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav a. Det ble videre gitt uttrykk for at straffegjennomføringslovens regler om gjeninnsettelse på grunnlag av manglende effektuering av utvisningsvedtak vanskelig lar seg forene med EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f. Ombudsmannen var enig i disse konklusjonene og fant det positivt at departementet ville ta initiativ til nødvendige endringer av regelverket for å bringe dette i samsvar med EMK artikkel 5 og klargjøre forholdet mellom straffegjennomføringslovens løslatelsesregler og utlendingslovens fengslingsbestemmelser. Ombudsmannen forutsatte at departementet ville vurdere nødvendigheten av å iverksette midlertidige tiltak slik at ingen borgere ble utsatt for urett i tiden frem til ikrafttredelsen av det nye regelverket. Departementet ble bedt om å holde ombudsmannen orientert om det videre arbeidet med å endre regelverket.

A fikk avslag på søknad om familiegjenforening fordi han ikke i nødvendig grad hadde dokumentert sin identitet. Han hadde blant annet fremlagt originalt pass utstedt på irregulær måte, men Utlendingsnemnda mente at passet ikke hadde tilstrekkelig notoritet. A hadde heller ikke fått en begrenset tillatelse slik at han kunne reise til hjemlandet og skaffe et regulært pass. I klagen anførte A blant annet at det ikke var tvil om hans identitet og at kravet til dokumentasjon var for strengt. Ombudsmannen aksepterte at utlendingsmyndighetene praktiserte et krav om notoritet (kvalitet) for identitetspapirer. Det var ikke grunnlag for å kritisere avslaget eller at A ikke hadde fått en midlertidig tillatelse. Ombudsmannen påpekte imidlertid at kravet til notoritet ikke var synliggjort i det formelle regelverket og at informasjonen fra Utlendingsdirektoratet om dette kravet var mangelfull. Den rettslige reguleringen er uoversiktig og gir liten forutsigbarhet for en økende gruppe av søkere. Arbeids- og inkluderingsdepartementet ble informert om ombudsmannens syn. Justis- og politidepartementet, som hadde overtatt forvaltningsansvaret for utlendingsloven, tok deretter initiativ overfor Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda for å sikre at søkere får god og tydelig informasjon om regelverk og praksis.