Saken gjelder krav om merverdiavgiftskompensasjon for 11 beboere med funksjonsnedsettelse i et borettslag med særskilt tilrettelagte boliger. Skattemyndighetene avslo kravet om kompensasjon fordi de mente at beboerne ikke var innvilget «heldøgns helse- og omsorgstjenester» fra kommunen, jf. forskrift om merverdiavgiftskompensasjon § 7a første ledd. Sivilombudet kom til at vilkåret om innvilgelse av heldøgns helse- og omsorgstjenester var oppfylt. Ved vurderingen av om det er innvilget heldøgns tjenester må hele vedtaket ses i sammenheng, med generelle beskrivelser av beboerens hjelpebehov og hvordan disse skal ivaretas, for eksempel ved bistand fra personalbasen. I tilfeller der et vedtak er formulert som en gjentakelse av tidligere tildelte tjenester, kan ikke kompensasjon avslås utelukkende fordi vedtaket gjelder en senere periode enn det kompensasjonskravet gjelder. I en slik situasjon må det også foretas en gjennomgang av tidligere vedtak. Sivilombudet ba om at skattekontoret vurderte kravet om merverdiavgiftskompensasjon på nytt.

Saken gjelder Statsforvalterens plikt til å prøve kommunens vurdering av krav til forsvarlige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, i en klagesak om avslag på omsorgsstønad. Klageren søkte om omsorgsstønad for omsorgsarbeid han utfører for sin sønn. Kommunen avslo søknaden under henvisning til at sønnen allerede hadde fått innvilget tilstrekkelige tjenester for å dekke sitt hjelpebehov. Vedtaket ble påklaget til Statsforvalteren, og klageren anførte at kommunens innvilgete tjenester ikke var i samsvar med kravet om nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Statsforvalteren stadfestet kommunens vedtak, og viste til at arbeid som klageren gjorde ut over det kommunen hadde vurdert som nødvendig og forsvarlig, ikke ga grunnlag for omsorgsstønad. Statsforvalteren foretok ikke noen selvstendig prøving av kommunens forsvarlighetsvurdering. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren skulle ha foretatt en selvstendig vurdering av kommunens konklusjon om at det innvilgete tjenestetilbudet til klagerens sønn var i samsvar med forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Dette underbygges av at klagerens sentrale anførsel var at sønnens tjenestetilbud ikke var forsvarlig, noe Statsforvalteren skulle vurdert, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt og holde ombudet orientert om utfallet.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Nasjonalbibliotekets vedtak 9. august 2023 om å gi X kommune dispensasjon fra lovkravet om fagutdannet biblioteksjef. Kommunens ansettelse av biblioteksjef uten bibliotekfaglig utdanning ble påklaget til Sivilombudet av en søker. I uttalelse 18. oktober 2023 (SOM-2023-532) kom ombudet til at det ikke var adgang til å ansette biblioteksjef uten fagutdanning, når det fantes kvalifiserte søkere til stillingen. Det kunne ikke sees bort fra en søker med fagutdanning med mindre søkeren var uegnet. Sivilombudet er kommet til at Nasjonalbibliotekets saksbehandling av kommunens dispensasjonssøknad 14. juli 2023 i saken som ble undersøkt i SOM-2023-532 ikke skjedde i samsvar med forskrift om kvalifikasjonskrav for ansatte i folkebibliotek (forskriften) § 4. Det ble ikke gjort en selvstendig vurdering av forskriftens vilkår om at det ikke var kvalifiserte søkere. I lys av at ombudets uttalelse i SOM-2023-532 ikke fikk betydning for ansettelsesforholdet til den som var blitt ansatt, finner Sivilombudet ikke grunn til å be Nasjonalbiblioteket behandle søknaden på nytt. Kravet i folkebibliotekloven § 5 må følges ved ansettelser av biblioteksjef og vilkårene etter forskriften § 4 må være oppfylt ved vurderingen av dispensasjonssøknader. Sivilombudet er enig med Nasjonalbiblioteket i at personlig egnethet er et relevant moment i kvalifikasjonsvurderingen. Det kan imidlertid ikke sees bort fra en søker med bibliotekfaglig utdanning med mindre vedkommende må anses som uegnet. Det er ikke tilstrekkelig at søkeren er ansett mindre egnet enn søkeren uten bibliotekfaglig utdanning. Nasjonalbiblioteket bes merke seg Sivilombudets konklusjoner. Sivilombudet anmoder om at Nasjonalbiblioteket gir en orientering innen 15. mars 2024 om hvordan konklusjonene vil bli fulgt opp.

I mai 2022 mottok klager vedtak fra Nav Rana om krav om refusjon av kr. 85 355 i etterbetaling av trygdeytelse. Klager hadde ikke mottatt forhåndsvarsel om refusjonskravet eller vedtak om etterbetaling av trygdeytelse for den aktuelle perioden. Hun oppfattet vedtaket slik at beløpet i sin helhet skulle tilbakebetales til kommunen og tok kontakt med advokat, som påklaget vedtaket. Nav Arbeid og ytelser fattet 20. juli 2022 vedtak om etterbetaling av trygdeytelse. Statsforvalteren i Nordland stadfestet Nav Ranas refusjonsvedtak, etter at det var avklart at refusjonsbeløpet utgjorde kr. 6 271. Sosialtjl. § 26 regulerer retten til refusjon av utbetalt sosialhjelp i etterbetalt trygdeytelse. Det følger forutsetningsvis av ordlyden i sosialtjl. § 26 og rundskriv R35-00 at det må foreligge et vedtak om etterbetaling før det kan kreves refusjon, for at det skal være mulig å foreta en gjennomgang av om refusjonsbeløpet og det etterbetalte beløpet gjelder samme periode og samme formål. Sivilombudet er kommet til at Nav Ranas refusjonsvedtak 5. mai 2022 måtte forstås slik at det ble krevet refusjon av kr. 85 355. Statsforvalterens vedtak 22. november 2022 var derfor en endring til gunst da de kom til at det reelle refusjonskravet var kr. 6 271. Klagebehandlingen innebar således at vedtaket fra Nav Rana var blitt endret i klagers favør. Det var derfor misvisende å stadfeste Nav Ranas vedtak. Statsforvalteren bes merke seg Sivilombudets syn og legge dette til grunn i fremtidige klager på refusjonsvedtak. Sivilombudet anmoder om en tilbakemelding innen 15. mars 2024 på hvordan Statsforvalteren har fulgt opp Sivilombudets konklusjoner.

Saken gjelder prinsippet om fri eksamensrett etter universitets- og høyskoleloven. Klageren i saken hadde ikke studieplass, og han søkte derfor om å ta eksamen i faget Mikroøkonomi 1 ved Høgskulen på Vestlandet som privatist. For å ta eksamen i faget måtte kandidatene bestå to obligatoriske arbeidskrav. Søknaden ble avslått fordi klageren ikke hadde bestått arbeidskravene. Fakultetet viste til informasjon på skolens nettside, der det sto at privatister bare kunne ta eksamen i fag uten obligatoriske læringsaktiviteter, eller dersom aktiviteten allerede var bestått. Avslaget ble opprettholdt av klagenemnda. Etter at ombudet undersøkte saken, omgjorde nemnda vedtaket, sånn at klageren kunne ta eksamenen i faget. Sivilombudet er kommet til at klagenemnda la til grunn feil lovforståelse da de avslo klagerens søknad om å ta eksamen i faget. For at en obligatorisk aktivitet skal avskjære retten til å ta eksamen, må aktiviteten i seg selv gi en vesentlig kompetanse som er en del av formålet med utdanningen. Videre er det et krav at denne kompetansen ikke kan prøves på eksamen. I klagerens sak var formålet med de obligatoriske arbeidskravene å sikre at studentene jobbet jevnt og stilte forberedt til eksamen. Dette er ikke tilstrekkelig grunn til å nekte privatister retten til å ta eksamen. I uttalelsen kommenteres også privatisters rett til å ta eksamen i forslaget til ny universitets- og høyskolelov som på tidspunktet for denne uttalelsen er til behandling i Stortinget.

Saken gjelder et krav om innsyn hos Kommunal- og distriktsdepartementet i dokumenter knyttet til en klagesak hos ESA. Departementet unntok blant annet to dokumenter fra henholdsvis KLP og KS offentlighet med grunnlag i offentleglova §§ 15 andre ledd og 12 bokstav c. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om departementet har lagt til grunn en riktig forståelse av offentleglova § 15 andre ledd, da departementet har unntatt deler av dokumentene som fremstår som generelle gjennomganger av jus eller faktum. Ombudet mener også det er tvil om dokumentene i sin helhet kan unntas etter offentleglova § 12 bokstav c. Ombudet ber derfor departementet om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder lempning av skatte- og avgiftskrav etter skattebetalingsloven § 15-1 første ledd. Klageren i saken søkte om å få lempet et større skattekrav som hadde oppstått for mer enn 20 år siden. Klageren ble senere kjent med at han også skyldte et like stort beløp i merverdiavgift. Han mente merverdiavgiftskravet var foreldet. Skattekontoret og Skattedirektoratet kom frem til at vilkårene for lempning ikke var oppfylt, uten å vurdere om merverdiavgiftskravet var foreldet. Sivilombudet er kommet til at Skattedirektoratet skulle ha vurdert om merverdiavgiftskravet var foreldet, og dermed kravets endelige størrelse, før de tok stilling til om gjelden kunne lempes. Ombudet anser dette som en feil ved rettsanvendelsen, jf. sivilombudsloven § 12 første ledd bokstav a. Et vedtak om lempning etter skattebetalingsloven § 15-1 første ledd må omfatte alle skatte- og avgiftskravene som den skattepliktige skylder, med mindre kravene åpenbart ikke har betydning for vurderingen. Skattedirektoratet har opplyst at de vil be skattekontoret vurdere lempningssøknaden på nytt. Ombudet ber om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen av søknaden.

Saken gjelder uføretrygd. Spørsmålet er om klageren, som har diagnosene CFS/ME og fibromyalgi, har gjennomgått all hensiktsmessig behandling etter folketrygdloven § 12-5 første ledd første punktum, og om åpenbare grunner tilsier at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessig, jf. folketrygdloven § 12-5 første ledd annet punktum. Klagerens fastlege vurderte at ytterligere behandling og arbeidsrettede tiltak ville kunne føre til en forverring av klagerens symptomer og redusere hennes daglige funksjon ytterligere. Ombudet mener det ikke går klart nok frem av Trygderettens kjennelse og Navs vedtak hvordan klagerens tåleevne konkret er vurdert. Ombudet ber Nav følge opp uføresaken i samsvar med uttalelsen.

Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt praksis for synliggjøring av hvem som er ilagt aktivitetsforbud i dyrevelferdssaker på offentlig journal med Landbruks- og matdepartementet. Undersøkelsen har omhandlet spørsmål om hvilke opplysninger som er taushetsbelagte i slike saker og sammenhengen mellom opplysninger i den offentlige journalen og hvilke opplysninger det gis innsyn i ved innsynskrav. Departementet svarte at det er underlagt taushetsplikt i medhold av forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 at noen er ilagt aktivitetsforbud og dette gjelder både der dyreholdet er i privat sammenheng og i næringsvirksomhet. Imidlertid mente departementet at begrensningen i taushetsplikten i § 13 b første ledd nr. 2 gjorde at det likevel ikke er taushetsplikt at noen i vedtak er ilagt et aktivitetsforbud. Departementet hadde innhentet opplysninger fra Mattilsynet som viste at praksis ikke var konsekvent for hvilke opplysninger som ble skjermet på offentlig journal. Ombudet har kommet til at det at noen er ilagt aktivitetsforbud i privat dyrehold er opplysninger om noens personlige forhold som er taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Dersom dyreholdet er i en næringsvirksomhet, vil det etter ombudets syn ikke være taushetsbelagt at dyreholder er ilagt aktivitetsforbud da dette ikke kan sies å være en opplysning om dyreholderens personlige forhold. Ombudet er ikke enig med departementet i at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 kommer til anvendelse for publisering av opplysninger i postjournalen. Ombudet har påpekt at det må gjøres konkrete vurderinger av hvilke øvrige opplysninger som er taushetsbelagte ved innsynskrav i vedtak om aktivitetsforbud. Videre har ombudet bedt departementet påse at Mattilsynet får forbedrede rutiner og opplæring, slik at praksis blir ensartet for hvilke opplysninger som offentliggjøres i postjournalen og hvordan innsynskrav behandles i dyrevelferdssaker. Departementet er også bedt formidle ombudets vurderinger til Mattilsynet og statsforvalterne, som synliggjør saker etter dyrevelferdsloven på sine postjournaler.

Saken gjelder en kommunes behandling av klage over utslippstillatelse for sanitært avløpsvann. Ombudet er kommet til at saksbehandleren i førsteinstansen var inhabil til å tilrettelegge saken for klagenemnda, samt å delta under klagenemndas behandling av saken, jf. kommuneloven § 13-3 andre ledd. Videre er ombudet kommet til at klagenemndas vedtak ikke er i tråd med reglene om begrunnelsesplikt, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25. På bakgrunn av saksbehandlingsfeilene ber ombudet klagenemnda om å behandle saken på nytt.