Saken gjelder avslag på søknad om velferdspermisjon. Klageren fikk avslag på en søknad om velferdspermisjon fra fengsel. Bakgrunnen for saken var at klagerens far og farfar hadde blitt utsatt for en ulykke. Klageren ønsket å besøke sin far, og bistå i å sikre personlige eiendeler i huset. Regionen kom til at vilkåret om «særlige og vektige grunner» i straffegjennomføringsloven § 33 første ledd ikke var oppfylt ettersom klageren ikke hadde dokumentert at hans velferdspermisjon ville avhjelpe situasjonen. Ombudet kom til at regionen skulle lagt større vekt på den faktiske situasjonen som oppstod, og vurdert om denne når opp til terskelen «særlige og vektige grunner».

Saken gjelder en samisk elev i X kommune, som hadde krav på opplæring i samisk som andrespråk. Han fikk ikke dekket reiseutgifter til en språksamling i nordsamisk, selv om samlingen var en del av undervisningsopplegget tilbudt fra Y kommune. X kommune anså imidlertid ikke samlingen for å være en del av undervisningsopplegget, men dekket likevel deltakerkostnaden og regnet timene med i vurderingen av antall undervisningstimer, etter en fastsatt timefordeling. Kommunen mente også at undervisningsopplegget som ellers for det meste besto av fjernundervisning og enkeltbesøk av fjernundervisningslæreren var forsvarlig, slik at deltakelse på språksamlingen ikke var nødvendig. Sivilombudet mente at X kommune ikke hadde oppfylt retten til samisk opplæring, da de ikke dekket reisen til språksamlingen. Uten språksamlingen hadde ikke undervisningsopplegget et tilstrekkelig antall timer. Kommunen vurderte om undervisningen var forsvarlig i svaret til ombudet, men kunne ikke dokumentere at det var gjort en slik vurdering tidligere. Sivilombudet mente derfor at kravene til skriftlighet ikke var fulgt og at saksbehandlingen ikke var forsvarlig. Kommunen erkjente at de ikke hadde gitt god nok informasjon om retten til opplæring i samisk og hvilket undervisningstilbud de mente at eleven skulle ha. Sivilombudet redegjorde for retten til opplæring i samisk både etter ny og gammel opplæringslov og ba kommunen foreta en ny vurdering.

Saken gjelder ombudets undersøkelse av eget tiltak av den digitale vedtaksløsningen i Nav for hel- og delautomatisk behandling av søknader om sykepenger. Systemet ble tatt i bruk i 2022 og behandlet i 2024 ca. 2 millioner søknader. Sivilombudet påpekte at innbyggernes rettigheter eksisterer uavhengig av digitaliseringen av forvaltningen. Ny teknologi må utvikles slik at den oppfyller regelverket og ivaretar eksisterende rettigheter. Sivilombudet kom til at Navs digitale vedtaksløsning for behandling av søknader om sykepenger ikke oppfyller folketrygdloven §§ 8-28 og 8-29 som fastslår at utgangspunktet for beregningen av sykepengegrunnlaget skal tas i inntektsopplysninger hentet fra a-ordningen. Dersom det ikke var mulig å oppfylle lovens krav, måtte loven endres for å videreføre dagens løsning. Sivilombudet mente at fire av de elleve delautomatiske vedtakene som Sivilombudet særlig hadde gjennomgått, ikke oppfylte kravene til begrunnelse som følger av forvaltningsloven §§ 24 og 25 og kravene til god forvaltningsskikk. Sivilombudet mente videre at de delautomatiske vedtakene om sykepenger skulle inneholde navnet til saksbehandleren og navnet på enheten i Nav som hadde behandlet saken. (Ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet ble det arbeidet med å implementere dette i systemet). Det var også betenkelig at Nav ved innføringen av et nytt digitalt system, som skulle behandle et stort antall saker i året, ikke hadde mulighet til å kartlegge i hvor stor grad vedtakene ble påklaget eller i hvor mange av klagesakene det ble avdekket feil eller kvalitetsavvik. Sivilombudet kom videre til at Navs praksis med å avvise sykmeldinger som lider av formfeil eller mangler opplysninger, har et usikkert rettslig grunnlag og er i strid med god forvaltningsskikk. Sivilombudet mente at det kunne ha vært hensiktsmessig at Nav hadde rettslig adgang til slik avvisning, såfremt søkeren først var gitt anledning til å rette feilene.

Saken gjelder et krav om innsyn i a-meldinger, som NRK har sendt inn til a-ordningen. A-ordningen forvaltes av Skatteetaten og legger til rette for at arbeidsgivere kan melde inn blant annet opplysninger om arbeidstakeres inntekts- og arbeidsforhold, skattetrekk og utleggstrekk. Alle opplysninger samlet inn i a-ordningen er underlagt taushetsplikt etter a-opplysningsloven § 7. Saken reiser spørsmål om hvor langt taushetsplikten etter a-opplysningsloven går når det er innsynsrett i de samme opplysningene hos en virksomhet som er omfattet av offentleglova. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil knyttet til om alle opplysningene i a-meldingene er underlagt taushetsplikt, spesielt ansattes bruttoopplysninger om lønn. Ombudet kom videre til at a-opplysningsloven § 7 må suppleres med en begrensning i taushetsplikten når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold. Ombudet mente at det er vanskelig å se at noen berettiget interesse tilsier at det skal være hemmelighold om opplysninger som klart vil være offentlige hos et annet organ, for eksempel ansattes bruttoopplysninger om lønn.

Saken gjelder Vegdirektoratets avvisning av en fremtidsfullmakt med begrunnelse at den ikke var stadfestet av statsforvalteren. Sivilombudet kom til at Vegdirektoratet ikke har rettslig grunnlag for å avvise alle fremtidsfullmakter som ikke er stadfestet. Ombudet ba derfor direktoratet legge ombudets rettslige vurdering til grunn i fremtidige saker, og selv ta stilling til om fremlagte fullmakter er gyldige og har trådt i kraft.

Saken gjelder Statsforvalteren i Agders behandling av en klage fra en jente rett under 16 år som sykehuset behandlet med ernæring via sonde mot hennes vilje. Sivilombudet kom til at Statsforvalteren skulle ha vurdert å opprette tilsyn med sykehuset som følge av klagen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Ombudet la vekt på at informasjonen i klagen ga særlig grunn til å vurdere om det forelå fare for pasientsikkerheten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a. Ombudet la også vekt på at klageren snart var 16 år, at hun hadde uttrykt sterk motvilje mot behandlingen, og at hun hadde vært utsatt for flere former for inngripende tvang over lang tid. Sivilombudet kom også til at Statsforvalteren skulle drøftet hensynet til barnets beste i den begrunnelsen som Statsforvalteren ga for avgjørelsen, jf. forvaltningsloven § 25, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3. Sivilombudet mente også at Statsforvalterens saksbehandlingstid på i underkant av fem måneder var i strid med forvaltningsloven § 11 a.

Saken gjelder saksbehandlingstiden og innhold i avslag etter offentleglova i innsynssaker hos Oslo universitetssykehus HF. Sivilombudet undersøkte saken på generelt grunnlag og av eget tiltak på bakgrunn av informasjon mottatt i konkrete klagesaker. Sivilombudet merket seg Oslo universitetssykehus’ redegjørelse for behandling av innsynskrav. Ombudet fant grunn til å påpeke at sykehuset må organisere arbeidet slik at offentleglovas krav ivaretas ved at innsynskravene og innsynsklagesakene behandles «utan ugrunna opphald». Ombudet ba OUS vurdere om det bør igangsettes tiltak for å sikre at offentleglovas frister overholdes ved alle klinikker. Sivilombudet ba Oslo universitetssykehus vurdere å presisere i rutinene for behandling av innsynskrav at klageadgangen også gjelder for de tilfeller der innsynskrav avvises eller avslås fordi sykehuset ikke har dokumentet/opplysningene som det er bedt om innsyn i.

Saken gjelder krav om innsyn i eiendomsskatteopplysninger til enkelte eiendommer i Fredrikstad kommune. Kommunen avslo kravet om innsyn etter offentleglova § 13 jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 og viste også senere til offentleglova § 12 bokstav c. Kommunen oversendte ikke dokumentene det var bedt om innsyn i til klageinstansen. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opphevet kommunens avgjørelse og viste til at det må gjøres en konkret vurdering av om de enkelte opplysningene var taushetsbelagte. Etter dette ble saken sendt frem og tilbake mellom kommunen og Statsforvalteren der kommunen ba Statsforvalteren om å omgjøre opphevelsesvedtaket og Statsforvalteren fastholdt opphevelsesvedtaket. Saken reiste for ombudet spørsmål om saksbehandlingstiden i kommunen, klageorganets plikt til sakens opplysning, og hva Statsforvalteren kan gjøre for å sørge for en effektiv prøving av innbyggerens innsynskrav. Saken ble både tatt opp med Fredrikstad kommune og Statsforvalteren. Sivilombudet kom til at behandlingen av innsynssaken ikke hadde vært i tråd med kravene i offentleglova, verken hos Fredrikstad kommune eller hos Statsforvalteren. Innbyggeren hadde ikke fått en effektiv prøving av sitt krav om innsyn i eiendomsskatteopplysninger. Fredrikstad kommune har brutt plikten til å oversende saksdokumentene til klageinstansen. Statsforvalteren skulle ha søkt å få opplyst saken så godt som mulig uten å ha dokumentene det er bedt om innsyn i og vurdert om det det kunne treffes vedtak om innsyn/delvis innsyn slik at innbyggeren fikk et tvangsgrunnlag. Ombudet ba Fredrikstad kommune merke seg ombudets kritikk og anmodet Fredrikstad kommune om å oversende de usladdede dokumentene til Statsforvalteren uten videre forsinkelser. Ombudet anmodet kommunen om å utarbeide retningslinjer for behandling av innsynssaker og innsynsklagesaker, der kravene til saksbehandlingstid og plikt til å oversende alle dokumentene til klageinstansen tydelig fremgikk. Ombudet ba om å få oversendt retningslinjene så snart de forelå. Ombudet ba Statsforvalteren om å merke seg ombudets påpekninger. Statsforvalteren ble bedt om å vurdere konkret og generelt hvordan ombudets uttalelse skulle følges opp. Ombudet ba om tilbakemelding på hva som ble gjort.

Saken gjelder behandlingen av innsynskrav i flere eiendomsskatteklager i Hvaler kommune. Kommunen avslo delvis kravene under henvisning til taushetsplikt jf. offentleglova § 13 jf. eigedomsskattelova § 29 andre ledd jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 første ledd. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opphevet kommunens vedtak. Kommunen ba Statsforvalteren omgjøre opphevelsesvedtakene, mens Statsforvalteren fastholdt sine vedtak. Sivilombudet kom til at behandlingen hos Statsforvalteren ikke har ivaretatt journalistens rettigheter etter offentleglova da journalisten i realiteten sto uten avgjørelse i sakene det ble bedt om innsyn i 13. februar 2024. Ombudet var ikke enig i Statsforvalterens begrunnelser for at avgjørelsene var opphevet i stedet for omgjort/stadfestet. Behandlingstiden har ikke vært i tråd med kravet i offentleglova § 32 tredje ledd. Ombudet ba Statsforvalteren om å sørge for at sakene ble så godt opplyst som mulig og om å treffe avgjørelser om innsyn/delvis innsyn/stadfestelse i sakene.

Saken gjelder Domstoladministrasjonens og styret for Domstoladministrasjonens behandling av en sak om krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger. Innsynskravet ble avslått under henvisning til at opplysningene ikke kunne sammenstilles med enkle fremgangsmåter, jf. offentleglova § 9. Den samlede saksbehandlingstiden var lang, klageren ble nektet innsyn i saksfremlegget til styret (klageinstansen), styret tok ikke stilling til om klageren hadde rett til innsyn i saksfremlegget, og klageren mottok ingen begrunnelse for klagesaksavgjørelsen. Sivilombudet fant ikke grunnlag for å kritisere konklusjonen om at vilkårene for rett til sammenstilling i offentleglova § 9 ikke var oppfylt, men rettet kritikk mot saksbehandlingen. Domstoladministrasjonens håndtering av saken var ikke i tråd med offentleglovas krav til rask behandling av innsynssaker. Videre begikk Domstoladministrasjonen en feil da klageren ble nektet innsyn i saksfremlegget. Sivilombudet ba Domstoladministrasjonen påse at det innarbeides tydelig i rutinene at en part som utgangspunkt har rett til innsyn i saksfremlegget til styret om saken, og ba om å få tilsendt de reviderte rutinene. Sivilombudet mente at styret for Domstoladministrasjonen som ledd i klagebehandlingen pliktet å ta stilling til om klageren hadde rett til innsyn i saksfremlegget, og at klageren skulle fått anledning til å kommentere saksfremlegget før styret behandlet saken. Når det ikke ble gjort tilsier det at kravene til sakens opplysning ikke ble overholdt. Sivilombudet tok ikke stilling til om saksbehandlingsfeilene kunne ha virket inn på klagesaksavgjørelsens innhold, men ba styret merke seg ombudets syn for senere saker. Klagesaksavgjørelsen var ikke tilstrekkelig begrunnet, fordi klageren ikke hadde fått innsyn i saksfremlegget. Den manglende begrunnelsen er imidlertid rettet opp i ettertid.