Søknader om ytelser etter folketrygden tar ofte tid å få behandlet. Det er ikke uvanlig at en søker mottar sosialstønad fra det lokale Nav-kontoret over lengre tid i påvente av å få avgjort en trygdesøknad i den statlige delen av Nav. Når en bruker får innvilget en trygdeytelse og etterbetalt denne ytelsen for en periode tilbake i tid, har det lokale Nav-kontoret på nærmere vilkår rett til å få refundert sine utgifter til sosialstønad i beløpet som etterbetales fra den statlige delen av Nav. Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt hvordan slike saker behandles og kontrolleres. Undersøkelsen viser at regelverket er vanskelig å praktisere riktig. Det øker risikoen for at brukeren får feil utbetaling. Sivilombudet anbefaler at Arbeids- og velferdsdirektoratet ser på flere tiltak for å forenkle behandlingen av refusjonssaker, herunder ivaretar krav til klarspråk i kommunikasjon med brukerne. For å forebygge feil er det også behov for mer opplæring og informasjon om reglene. Sivilombudet ber om tilbakemelding fra Arbeids- og velferdsdirektoratet innen 15. september 2025 på hvordan konklusjonene i vår undersøkelse er fulgt opp.

Saken gjelder Lånekassens praksis for behandling av klager generelt og Lånekassens behandling av en konkret klagesak. Klagerens søknad om inntektsavhengig stipend ble behandlet og avslått av Lånekassen i tre omganger. Ingen av klagene ble sendt videre til Lånekassens klagenemnd. Lånekassen har vist til at det i enkelte saker gis en utfyllende begrunnelse etter Lånekassens gjennomgang av en klage. I slike tilfeller må klageren opprettholde klagen for at saken skal videresendes til Lånekassens klagenemnd. Sivilombudet mener at praksisen med å gi en utfyllende begrunnelse kan være et hensiktsmessig ledd i forberedelsen av enkelte klager, særlig i tilfeller der det er uklart hva henvendelsen gjelder eller om henvendelsen i det hele tatt kan kategoriseres som en klage, jf. forvaltningsloven §§ 32 tredje ledd og 33 andre ledd. Det er imidlertid i strid med forvaltningsloven dersom denne fremgangsmåten benyttes generelt for å redusere antall klager som videresendes til Lånekassens klagenemnd. Lånekassen bør etter Sivilombudets syn utarbeide tydeligere retningslinjer for når en utfyllende begrunnelse er riktig fremgangsmåte for behandling av en klage. Retningslinjene må overholde kravene i forvaltningsloven. Sivilombudet mener også at Lånekassen må endre informasjonen på nettsidene slik at den samsvarer med forvaltningsloven, Lånekassens interne instruks og svarbrev hit. Sivilombudet mener den aktuelle saken ikke er behandlet i tråd med forvaltningsloven § 33. Saken ble heller ikke avgjort «uten ugrunnet opphold», og klageren ble ikke tilstrekkelig orientert om klageadgangen, jf. forvaltningsloven §§ 11 a og 27 tredje ledd.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt lang saksbehandlingstid og manglende svar i enkeltsaker i Forsvaret ved Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS). Sivilombudets undersøkelse viser at Forsvarets automatisk genererte svar på mottatte henvendelser ikke oppfyller plikten til å gi et foreløpig svar etter forvaltningsloven § 11 a. I tillegg mangler Forsvaret oversikt over hva som er gjennomsnittlig saksbehandlingstid på henvendelser som krever saksbehandling. Den enkelte avdeling er delegert ansvar for oppfølging av slike saker. Sivilombudet anbefaler at Forsvarets ansatte får intern opplæring i kravene som følger av § 11 a for å sikre enhetlig oppfølging av slike henvendelser. Forsvaret bør oppdatere informasjon på hjemmesiden for å gi riktig informasjon om forventet saksbehandlingstid. Sivilombudet imøteser Forsvarets tilbakemelding på anbefalingene innen 15. september 2025.

Saken gjelder søknad om skolebytte for en elev med hørselsvansker. Statsforvalteren hadde konkludert med at det var best for eleven å gå på nærskolen, selv om både han og foreldrene mente at det var best at han gikk på en annen skole. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke har utredet saken tilstrekkelig til å kunne konkludere med at det var best for eleven å gå på nærskolen. Etter ombudets syn knyttet det seg også tvil til Statsforvalterens avveining av de ulike momentene i barnets beste-vurdering. Elevens syn på reiseveien var ikke tilstrekkelig klarlagt og det var også usikkerhet knyttet til elevens opplæringsbehov. Etter ombudets syn var det i et slikt tilfelle ikke grunnlag for å legge utslagsgivende vekt på at reiseveien ville utgjøre en belastning for ham ved avveiningen av hva som var til barnets beste. Ombudet har bedt Statsforvalteren behandle saken på nytt.

Saken gjelder informasjonen som Nav gir til personer med gradert uføretrygd ved overgangen til alderspensjon. Bakgrunnen er NRKs omtale av en pensjonist som i flere år mottok 50 % alderspensjon uten å være klar over retten til full pensjonsutbetaling. Navs praksis er at personer med gradert uføretrygd automatisk får tildelt alderspensjon i samme grad som uføregraden ved fylte 67 år. Personen må selv be om en høyere uttaksgrad om han ønsker det. Sivilombudet er kommet til at Nav ikke gir tilstrekkelig klar informasjon om retten til full alderspensjon. Formuleringer i brevene fra Nav om at brukeren må «søke» om endret utbetaling, kan gi inntrykk av at full pensjon ikke er en rettighet, men noe som krever nærmere vurdering. Selv om Nav ikke har brutt veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11, mener ombudet at praksisen er i strid med god forvaltningsskikk. Ombudet ber direktoratet om å endre brevene og vurdere ytterligere veiledning til brukerne.

Saken gjelder saksbehandlingstiden i en klagesak om overføring av et reinmerke til et barn. Statsforvalteren i Troms og Finnmark, som sekretariat for Merkenemnda i Øst-Finnmark (Nuorta-Finnmárkku mearkalávdegoddi), brukte omtrent ett år og to måneder på å forberede og oversende klagen til Klagenemnda for merkesaker. Før det brukte Statsforvalteren og merkenemnda to år og seks måneder på å behandle søknaden. Sivilombudet kom til at tidsbruken i klagesaken var i strid med kravene til saksbehandlingstid etter forvaltningsloven § 11 a og § 33 fjerde ledd. Ombudet fant ikke grunn til videre oppfølging av den konkrete klagesaken, fordi saken var forberedt og oversendt til Klagenemnda for merkesaker. Statsforvalteren ga feil informasjon til klageren om når klagesaken skulle behandles, og rettet ikke opp i feilen da klageren gjorde Statsforvalteren oppmerksom på den lange forventede saksbehandlingstiden. Ombudet har derfor bedt Statsforvalteren sikre at det er rutiner for at liknende feil ikke gjentas.

Saken gjaldt næringsetaten i Oslo kommunes behandling av en søknad om kommunal skjenkebevilling. Den aktuelle søknaden var klar til behandling 13. april 2023. Søknaden ble innvilget 3. april 2025, etter at ombudet hadde igangsatt undersøkelse av saken. Spørsmålet for ombudet var om etaten hadde overholdt alkohollovens og forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Ombudet kom til at den nevnte saksbehandlingstiden klart var i strid med alkoholloven § 1-11, og at det var berettiget tvil om etaten hadde sørget for en forsvarlig fremdrift i saken. Videre hadde etaten etter ombudets syn ikke holdt klageren tilstrekkelig orientert under sakens gang. Det var også uklart om etaten hadde besvart klagerens purringer underveis uten ugrunnet opphold.

Sivilombudet har undersøkt Forsvarets klagebehandling av et vedtak om dimisjon på medisinsk grunnlag. Klageren avtjente verneplikt i førstegangstjenesten da han ble dimittert høsten 2024. Den primære legenemndas vurdering var at klager ikke var tjenestedyktig på grunn av en skade i en finger, og anbefalte at han fikk oppfølging av spesialisttjenesten. Rett etter dimisjonen oppsøkte klager spesialisthelsetjenesten. Etter en grundig undersøkelse av klagers hånd kunne ikke legen se noen grunn til at han ikke skulle kunne fortsette sin førstegangstjeneste. Klager påklaget legenemndas vedtak til klageinstansen i Forsvaret og viste til de nye opplysningene fra spesialisthelsetjenesten. Han oversendte også spesialistuttalelsen som et vedlegg til klagen. Klageinstansen behandlet saken, og opprettholdt kjennelsen om at klager var tjenesteudyktig. Sivilombudet mener at Forsvaret handlet i strid med kravene til en akseptabel klagebehandling da de ikke gjennomgikk og vurderte de nye dokumenterte helseopplysningene. Det er etter Sivilombudets syn et alvorlig brudd på helt grunnleggende saksbehandlingskrav. Det følger av feilen at det ikke er mulig å vite om klagenemndas konklusjon er riktig. Ombudet ber Forsvaret vurdere om det er grunnlag for å gjennomgå saksbehandlingen i et utvalg klagesaker vedrørende medisinske vurderinger for å avdekke om denne saken er et enkelttilfelle eller om det kan være utslag av gjennomgående svakheter i saksbehandlingen av klager over skikkethetsvurderingen.

Ifølge GDPR artikkel 78 nr. 1 har enhver fysisk eller juridisk person rett til et effektivt rettsmiddel overfor en rettslig bindende avgjørelse som gjelder dem, og som er truffet av en tilsynsmyndighet. Sivilombudet forstår retten til et effektivt rettsmiddel i GDPR artikkel 78 nr. 1 – tolket i lys av EU-domstolens avgjørelser – slik at både virksomheten og klageren i utgangspunktet har rett til domstolsprøving av alle sider av Datatilsynets vedtak i saken. Domstolsprøving innebærer kontroll med om Datatilsynet har behandlet saken på en måte som sikrer effektiv rettsbeskyttelse, og om valget av korrigerende tiltak etter GDPR artikkel 58 nr. 2, var innenfor den skjønnsmarginen som tilsynet er gitt i forordningen. Siden klageadgangen etter forvaltningsloven er alminnelig antatt å være minst like vid som adgangen til domstolsprøving, kom ombudet til at klageren i den konkrete saken hadde rett til å klage til Personvernnemnda over alle sider av Datatilsynets vedtak, og at klagen over håndhevingen derfor ikke skulle vært avvist. Det forelå ikke – slik saken var opplyst – momenter som tilsa at klageadgangen skulle være snevrere enn retten til domstolsprøving. Sivilombudet ba Personvernnemnda om å vurdere klagen over Datatilsynets vedtak på nytt i lys av ombudets uttalelse.

Saken gjelder lang behandlingstid, manglende forsinkelsesmeldinger og ubesvarte henvendelser hos Statsforvalteren i Møre og Romsdal i forbindelse med tilsynssak mot tidligere Molde sjukehus. Statsforvalterens behandlingstid var på om lag 2 år og 5 måneder, med en liggetid på nærmere 1 år og 10 måneder. Den lange behandlingstiden ble forklart med ressurssituasjonen og et behov for å prioritere rettighetssaker og uavklarte tilsynssaker. Etter ombudets syn var behandlingstiden i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd, noe Statsforvalteren også hadde erkjent og beklaget. Opplysninger Statsforvalteren ga om gjennomsnittlig behandlingstid i denne typen tilsynssaker, gjorde ombudet bekymret for at flere saker kan få ulovlig lange behandlingstider. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere tiltak for å bedre situasjonen og ombudet vil fortsette å følge med på behandlingstidene fremover. Heller ikke reglene i forvaltningsloven § 11 a andre ledd og normer for god forvaltningsskikk om orienteringer til klageren om sakens fremdrift, var overholdt i saken. Statsforvalteren har opplyst at de nå vil utarbeide rutiner for å sende ut forsinkelsesmelding når saksbehandlingstiden opplyst om i det foreløpige svaret ikke kan overholdes.