Saken gjelder spørsmålet om en erklæring fra søkeren om frafall av byggetillatelse binder Statsforvalteren til å oppheve kommunens vedtak uten realitetsbehandling. Erklæringen ble sendt inn etter at naboer og Statsforvalteren i fylket hadde påklaget tillatelsen gitt av kommunen og saken var innkommet til settestatsforvalteren for behandling. Søkeren besluttet å trekke søknaden og erklærte samtidig at han frafalt retten som fulgte av byggetillatelsen. Statsforvalteren mente at det ikke lenger var en søknad å trekke, og at rettsvirkningene inntrådte så snart byggetillatelsen var gitt. Videre mente Statsforvalteren at klagerne hadde en berettiget interesse av å få realitetsbehandlet klagen. Ombudet kom til at det var naturlig å se det slik at klagegjenstanden var bortfalt som følge av frafallet. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere sitt standpunkt på ny med sikte på å oppheve kommunens vedtak og avslutte klagebehandlingen.

En iransk borger fikk avslag på søknaden sin om beskyttelse og ble etter flere år i Norge returnert til hjemlandet. Der ble det fullbyrdet en straff mot henne på 80 piskeslag. Borgarting lagmannsrett slo fast at returen var en krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3, men at hun ikke hadde krav på beskyttelse etter at straffen var fullbyrdet og hun hadde kommet tilbake til Norge. Etter lagmannsrettens dom anmodet hun Utlendingsnemnda (UNE) om å omgjøre avslaget på beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Fordi klagerens straff allerede var fullbyrdet, mente UNE, i likhet med lagmannsretten, at hun ikke hadde krav på beskyttelse. UNE behandlet ikke spørsmålet om hun skulle få opphold på selvstendig grunnlag, fordi hun allerede hadde fått en oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter søknad om familieinnvandring med sønnen. Utlendingsdirektoratet la i familieinnvandringssaken avgjørende vekt på hensynet til klagerens sønn. Fordi en oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag i beskyttelsessaken vil kunne gi klageren en økt sikkerhet mot retur til hjemlandet, burde UNE ha vurdert om klageren skulle innvilges opphold i denne saken. Videre oppholdstillatelse vil da ikke være avhengig av sønnen. UNE bes om å behandle saken på nytt, dersom klageren ikke allerede er innvilget permanent oppholdstillatelse.

Saken gjelder Lillesand kommunes saksbehandlingstid ved behandling av innsynskrav og klager på innsynsavslag. Ombudet viser til at kommunens saksbehandlingstid er for lang og i strid med lovens krav, jf. offentliglova §§ 29 første ledd og 32 tredje ledd. Ombudet har tidligere kritisert kommunens saksbehandlingstid i enkelte av disse sakene (ombudssak 2021/243). Kommunen har ikke gitt noen tilfredsstillende forklaring på tidsbruken eller hva kommunen har foretatt seg i sakene etter ombudets forrige undersøkelse. Ombudet ber om å bli orientert når sakene er behandlet.

Saken gjelder fastsettelse av virkningstidspunktet for uføretrygd. Etter folketrygdloven § 22-13 syvende ledd kan en ytelse gis for opptil tre år før kravet ble satt fram, dersom den som har rett til ytelsen åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere. En ytelse kan også gis for opptil tre år tilbake dersom kravet ikke er satt fram tidligere fordi trygdens organer har gitt misvisende opplysninger. Sivilombudet er kommet til at vilkåret om at «den som har rett til ytelsen, åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere» gjelder rettighetshaveren, og at rettighetshaveren ikke kan identifiseres med vergen. Videre er ombudet kommet til at Nav ga misvisende opplysninger til klageren. Klageren har dermed rett til etterbetaling og virkningstidspunktet for klagerens uføretrygd settes tilbake til hennes 18-årsdag, ti måneder før kravet ble satt fram. Ombudet ber Arbeids- og velferdsdirektoratet sørge for at saken blir behandlet på nytt.

Saken gjelder tilbakekall av godkjenning av en barnehage som over en lengre periode hadde hatt flere avvik knyttet til innemiljøet. Statsforvalteren anga at godkjenningen var trukket tilbake i medhold av den ulovfestede vilkårslæren. Sivilombudets undersøkelse har vært rettet mot det rettslige grunnlaget for å trekke godkjenningen tilbake. Hverken folkehelseloven eller forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. har uttrykkelige regler om tilbakekall av godkjenning. Etter ombudets syn kan en godkjenning omgjøres etter alminnelige forvaltningsrettslige regler. For at omgjøring i form av å trekke en gitt godkjenning tilbake skal kunne foretas, må de hensyn som taler for omgjøring, veie vesentlig tyngre enn de som taler imot. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg disse synspunktene for fremtidige saker.

Saken gjaldt et krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger om søknader om beskyttelse (asyl). Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo kravet under henvisning til taushetsplikten om personlige forhold. UDI mente at innsyn i en slik sammenstilling ville kunne føre til at individuelle asylsøkere ble identifisert. Justis- og beredskapsdepartementet opprettholdt UDIs avslag. Ombudet kom til at departementet ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for hvordan innsyn i en slik sammenstilling kan røpe taushetsbelagte opplysninger. Ut fra den redegjørelsen departementet har gitt, er det vanskelig å se at opplysningene i sammenstillingen kan kobles sammen med opplysninger som er kjent andre steder, og på den måten røpe den taushetsbelagte opplysningen at en person har søkt om beskyttelse. Ombudet ba departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjaldt krav om innsyn i en oversikt over finansminister Trygve Slagsvold Vedums telefonsamtaler som omhandlet skjenkestopp, og som fant sted mellom søndag 9. januar 2022 kl. 12.00 og mandag 10. januar 2022 kl. 12.00. Finansdepartementet avslo innsynskravet under henvisning til at en telefonlogg ikke var omfattet av innsynsretten. Departementet viste blant annet til at opplysningene ikke lenger var tilgjengelig hos Finansdepartementet eller statsråden, samt at telefonloggen var å regne som elektroniske spor. Ombudet er kommet til at en loggføring med informasjon om en konkret telefonsamtale (telefonlogg) utgjør et «dokument» i offentleglovas forstand. Spørsmålet om en slik telefonlogg er å anse som et «saksdokument for organet», og dermed omfattet av hovedregelen om innsynsrett, må vurderes konkret for hver enkelt oppføring. Det er kun arbeidsrelaterte telefonlogger som kan anses som saksdokumenter, og telefonlogger knyttet til for eksempel private eller partipolitiske samtaler vil på lik linje med det som gjelder andre dokumenter ikke anses som saksdokumenter for organet. Ettersom det i denne saken er opplyst at de etterspurte telefonloggene ikke lenger eksisterer, finner ikke ombudet grunn til å be Finansdepartementet om å behandle saken på nytt. Departementet bes imidlertid merke seg ombudets synspunkter for eventuelle senere saker. Ombudet presiserer også at det ikke er tatt stilling til om telefonlogger kan tenkes unntatt innsyn på annet grunnlag.

Saken gjelder hvilken skole som er elevens nærskole etter opplæringslova § 8-1 første ledd og kommunens forskrift om skoletilhørighet. Klageren søkte om skoleplass for sin sønn på det hun mente var sønnens nærskole. Kommunen og Statsforvalteren avslo søknaden. Senere tok klageren opp med Statsforvalteren at den kommunale forskriften sa at den aktuelle skolen var nærskolen for området der sønnen bodde. Statsforvalteren svarte at det var en feil i forskriftsteksten, og at forskriftens forarbeider og kommunens praksis måtte føre til at sønnen fikk en annen nærskole enn det forskriftsteksten skulle tilsi. Sivilombudet er kommet til at skolen klageren søkte om plass på er sønnens nærskole, slik at han har rett til å begynne på denne skolen. Den klare forskriftsteksten veier tyngre enn forarbeidene og kommunens praksis. Videre mener ombudet at Statsforvalteren ikke gjorde en tilstrekkelig individuell og konkret vurdering av hensynet til barnets beste i sin vurdering etter opplæringslova § 8-1 tredje ledd. Ombudet ber Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt hvordan åtte kommuner praktiserer utestenging fra Nav. I undersøkelsen har vi gjennomgått 97 beslutninger om utestenging fra Nav-kontorer i kommunene Bergen, Bodø, Drammen, Hamar, Skien, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Beslutningene er truffet i perioden 1. januar 2020 til 21. november 2021. Nav har et reelt behov for å beskytte sine ansatte og andre som er til stede i lokalene. Samtidig kan utestenging være et inngripende tiltak overfor den det gjelder. Det er derfor viktig at beslutninger om utestenging gjøres på korrekt måte. Sivilombudets undersøkelse handler ikke om bortvisning fra stedet i mer akutte situasjoner, men om hvordan Nav-kontor praktiserer utestenging av enkeltpersoner framover i tid. Utestenging fra Nav er ikke regulert i lov eller forskrift, men gjennom Navs interne retningslinjer. Sivilombudets undersøkelse viser at retningslinjene ikke alltid etterleves eller praktiseres likt, og at det kan være behov for lovregulering. Vi presenterer i denne rapporten våre funn fra undersøkelsen, og ombudet gir sine anbefalinger til kommunene og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen, er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det er dessuten begrunnet tvil om Statsforvalteren har forstått lovens krav riktig. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Det er videre i strid med god forvaltningsskikk at den muntlige kommunikasjonen mellom assisterende fylkeslege og den behandlingsansvarlige ikke er nedtegnet og arkivert. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg ombudets syn på ovennevnte, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.