Saken gjelder hvorvidt opplysninger om offentlig ansattes ansiennitet omfattes av retten til innsyn etter offentleglova, eller om slike opplysninger er et personlig forhold som er taushetsbelagt. Opplysninger om offentlig ansattes ansettelsesforhold er i utgangspunktet ikke et personlig forhold og derfor ikke taushetsbelagt i henhold til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Slike opplysninger kan da ikke unntas fra innsyn etter offentleglova § 13 første ledd. Dersom det skal gjøres unntak fra dette utgangspunktet må det begrunnes konkret hvorfor opplysninger om for eksempel ansiennitet utgjør et personlig forhold. Det skal mye til for å si at opplysninger om offentlig ansattes ansettelsesforhold gjelder personlige forhold, fordi hensynet til at allmennheten skal kunne gjøre seg kjent med offentlig ansattes arbeid gjør seg gjeldende. Ombudet kan ikke se at det i denne saken er grunnlag for å fravike utgangspunktet om at opplysninger om offentlig ansattes arbeid og ansettelsesforhold, herunder ansiennitet, ikke er et personlig forhold som er taushetsbelagt. Sivilombudet ber Kommunal- og distriktsdepartementet om å foreta en ny vurdering av innsynsklagen.

Saken gjelder Statsforvalteren i Cs avgjørelse om å gi delvis innsyn i dokumenter i en varslingssak. Ombudet er kommet til at X kontrollutvalg må anses som en del av Y kommune. Reglene i arbeidsmiljøloven § 2 A-7 om taushetsplikt ved varsling til eksternt organ får derfor ikke anvendelse. Ombudet er kommet til at det var riktig å gi delvis innsyn i varslingssaken. Det er ikke rettslig grunnlag for å unnta dokumentene i sin helhet så lenge de taushetsbelagte opplysningene ikke utgjør det «vesentligste» av dokumentet. Det er heller ikke funnet grunnlag for avgjørende rettslige innvendinger til Statsforvalterens konkrete vurdering av hvilke opplysninger som var omfattet av taushetsplikt. Ved vurderingen av taushetspliktens rekkevidde etter reglene i offentleglova er det ikke et relevant hensyn at den som ber om innsyn muligens kunne anses som part i varslingssaken. Innsyn må vurderes enten etter reglene i offentleglova eller forvaltningsloven kapittel IV om partsinnsyn.

Saken gjelder innsyn i ulike dokumenter hos Finansdepartementet, blant annet om styringsdialogen mellom departementet og Skattedirektoratet og om undersøkelser av to varsler. Departementet avslo innsyn med en samlet begrunnelse om at noen dokumenter var unntatt med hjemmel i taushetsplikten etter forvaltningsloven og skatteforvaltningsloven, jf. offentleglova § 13, og at noen av dokumentene var organinterne, jf. offentleglova § 14 første ledd. For et dokument om vurdering av risiko for misligheter i Skatteetaten avslo departementet fordi innsyn vil lette gjennomføring av straffbare handlinger, jf. offentleglova § 24 tredje ledd første punktum. Finansdepartementet har i redegjørelsen til Sivilombudet gitt en nærmere begrunnelse for innsynsavslaget med en konkret oversikt over hvilke dokumenter innsynskravet gjaldt og oppgitt konkret avslagshjemmel for de enkelte dokumentene. Med den nye begrunnelsen anser ombudet at begrunnelsesplikten i offentleglova § 31 nå er ivaretatt. Ombudet forutsetter at Finansdepartementet i fremtidige innsynsavslag gir en begrunnelse som på en tilstrekkelig klar måte angir hvilke unntakshjemler som gjelder hvilke dokumenter. Ombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om Finansdepartementet har tatt utgangspunkt i en riktig forståelse av taushetspliktens rekkevidde for opplysninger i varslingssaken. Når det gjelder dokumentet om vurdering av risiko for misligheter, har ombudet ikke innvendinger til departementets standpunkt om at dokumentet inneholder mange opplysninger som kan unntas fordi innsyn vil lette gjennomføring av straffbare handlinger. Etter ombudets syn vil resten av dokumentet likevel kunne ha selvstendig betydning for den som ber om innsyn og finner det derfor usikkert om dokumentet kan unntas i sin helhet etter § 12 bokstav c. Ombudet ber derfor Finansdepartementet om å vurdere på nytt om det kan gis mer innsyn.

Saken gjelder offentlig søkerliste til stillingen som direktør for Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Navnene til fire søkere ble unntatt offentlighet. Helse- og omsorgsdepartementet begrunnet dette med at disse søkerne på søknadstidspunktet ledet arbeidsplasser i omstillings- eller omorganiseringsprosesser. Ombudet er kommet til at departementets begrunnelse for å unnta navnene fra den offentlige søkerlisten ikke er tilstrekkelig, jf. offentleglova § 25. Videre har ombudet kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 17 og at departementet ikke har foretatt en tilstrekkelig merinnsynsvurdering etter offentleglova § 11. Det kreves særlige grunner for å unnta en søker fra søkerlisten til en lederstilling. Det må foretas en konkret avveiing av behovet for unntak opp mot behovet for offentlighet for den enkelte søker. I denne saken har departementet ikke i tilstrekkelig grad konkretisert de særlige grunnene som kan begrunne unntak fra den offentlige søkerlisten eller vurdert momentene som taler for offentlighet.

En forsker ved NTNU i Trondheim ba om innsyn i eldre arkivdokumenter vedrørende nyfødtscreening-programmet i Norge. Statens Helsetilsyn ga innsyn i flere saker, men avslo innsyn i organinterne dokumenter, samt enkelte opplysninger i andre dokumenter under henvisning til lovbestemt taushetsplikt. Helse- og omsorgsdepartementet stadfestet hovedsakelig avslaget, men ga delvis innsyn i ytterligere to dokumenter. Departementet viste til offentleglova § 14 første ledd og offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 som hjemmel for unntakene. Departementet vurderte merinnsyn for de dokumentene og delene som ble unntatt etter offentleglova § 14 første ledd, men viste til at hensynene til offentlighet ikke veide tyngre enn behovet for unntak. Sivilombudet er kommet til at Helse- og omsorgsdepartementets meroffentlighetsvurdering er mangelfull. Vurderingen departementet har foretatt er generell, og ikke knyttet opp mot innholdet i det enkelte dokument eller i de konkrete opplysningene som er unntatt. I den nye vurderingen må behovet for unntak vurderes konkret for hvert dokument og opplysning som er unntatt. Dersom behovet for unntak ikke gjør seg gjeldende, bør departementet gi helt eller delvis innsyn. Ombudet ber på denne bakgrunn departementet om å foreta en fornyet meroffentlighetsvurdering, og orientere ombudet om den nye vurderingen innen 14. januar 2022.

Etter at en varetektsfengslet mann døde i fengsel, ba mannens tidligere forsvarer, samboer og familie om innsyn i kriminalomsorgens dokumenter tilknyttet de faktiske forholdene rundt dødsfallet. Kriminalomsorgen avslo innsyn med henvisning til offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og straffegjennomføringsloven § 7 bokstav h. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om kriminalomsorgen har lagt til grunn en riktig rettslig forståelse av taushetspliktens rekkevidde i denne saken. Slik saken er opplyst er det usikkert om dokumentene inneholder slike opplysninger om «forhold av betydning for sikkerheten» i fengselet, som kriminalomsorgen har taushetsplikt om etter straffegjennomføringsloven § 7 bokstav h. Det er også tvil om kriminalomsorgen har tatt utgangspunkt i en riktig forståelse av hvor langt taushetsplikten for «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 rekker. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes «når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold», jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Slik ombudet ser det er det grunn til å tro at de som ber om innsyn er kjent med flere av opplysningene om den innsatte enn det kriminalomsorgen har lagt til grunn. Videre har ombudet innvendinger til utformingen av innsynsavslaget. Den samlede begrunnelsen som ble gitt viste ikke på en tilstrekkelig måte hvilke unntaksbestemmelser som gjaldt hvilke dokumenter, og var derfor i strid med offentleglova § 31. Vedtaket manglet også vurderinger av om dokumentene kunne unntas i sin helhet, jf. offentleglova § 12. Ombudet ber Kriminalomsorgen vurdere innsynskravet på nytt i lys av ombudets merknader i saken.

Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt Politidirektoratets saksbehandlingstid i innsynssaker og ved klagebehandling av innsynssaker. Undersøkelsen har avdekket at direktoratet har hatt en praksis med å la være å behandle innsynskrav etter to måneder med mindre den som har bedt om innsyn purrer på svar fra direktoratet. Etter ombudets syn er saksbehandlingstiden hos Politidirektoratet ikke i tråd med kravene om at innsynskrav og innsynsklager skal avgjøres «utan ugrunna opphold», jf. offentleglova § 29 første ledd og § 32 tredje ledd. Politidirektoratet har erkjent dette og iverksatt en rekke tiltak. Ombudet vil følge med på effekten av disse tiltakene. Politidirektoratets praksis med å ikke behandle innsynskrav etter to måneder med mindre den som har bedt om innsyn klaget til direktoratet hadde ikke hjemmel i offentleglova. Praksisen ble stanset 1. desember 2021. Ombudet ber om at direktoratet forhører seg med avsenderne av disse ubehandlede innsynskravene for å få klarhet i om de fortsatt ønsker at innsynsbegjæringene skal behandles, og behandler de innsynskravene som fortsatt ønskes behandlet.

Saken gjelder saksbehandlingstiden i en sak om behandling av en klage over avslag på innsyn hos Nærings- og fiskeridepartementet. Det gikk over 14 måneder fra klagen ble sendt til departementet fattet vedtak i klagesaken. Den lange saksbehandlingstiden var begrunnet i at klagen krevde flere undersøkelser og reiste vanskelige spørsmål, kombinert med generelt stor arbeidsmengde i departementet. Ombudet er kommet til at departementets saksbehandlingstid i denne saken var for lang og i strid med lovens krav. Selv om innsynsklagen kan ha vært omfattende og krevd avklaring av prinsipielle eller vanskelige spørsmål, overstiger en saksbehandlingstid på over ett år klart hva som kan anses som akseptabelt. Departementet bes om å iverksette tiltak for å få ned saksbehandlingstiden i innsynssakene.

Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt saksbehandlingstiden i innsynssaker hos Statsforvalteren i Trøndelag. Undersøkelsen viste at Statsforvalteren har en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på mellom en og to måneder ved behandling av innsynsklager. Etter ombudets syn er saksbehandlingstiden hos Statsforvalteren i Trøndelag for lang og ikke i tråd med kravet til at klager skal avgjøres «utan ugrunna opphald», jf. offentleglova § 32 tredje ledd. Ombudet ber om tilbakemelding på utvikling i saken, herunder oppdaterte tall for restanser og gjennomsnittlig saksbehandlingstid innen 17. februar 2022. Det bes samtidig om at det redegjøres for tiltakene Statsforvalteren har iverksatt for å redusere saksbehandlingstiden.

En journalist ba om innsyn i dokumenter knyttet til innløsning av privat eiendom som en del av Bane NORs utbygging i Brynsbakken. Bane NOR ga delvis innsyn i takstdokumenter og tilbud om kjøpekontrakt, og avslo innsyn i korrespondanse om to forskjellige eiendommer. Avslaget ble gitt med henvisning til offentleglova § 23 første ledd. Samferdselsdepartementet stadfestet det delvise avslaget, men viste også til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, jf. offentleglova § 13 første ledd som alternativ hjemmel for å unnta enkelte av opplysningene. Sivilombudet er kommet til at det på bakgrunn av den begrunnelsen som er gitt fra Samferdselsdepartementet, er begrunnet tvil om opplysninger om verdi i takstdokumentene og i tilbudet om kjøpekontrakt kan unntas av hensyn til det offentliges forhandlingsposisjon etter offentleglova § 23 første ledd. Ombudet er også kommet til at det er begrunnet tvil om vilkårene for unntak i denne bestemmelsen er oppfylt for kommunikasjonen mellom Bane NOR og takstmannen. Sist er ombudet kommet til at det er begrunnet tvil om enkelte av opplysningene i takstrapportene er taushetspliktige. Ombudet ber departementet vurdere saken på nytt.