I klagen og senere korrespondanse med ombudsmannen anførte A blant annet at fengselet og regionen hadde forhåndsdømt ham etter at han ble siktet for nye straffbare forhold. Dette konkretiserte han ved å vise til begrunnelsen for ulike avslag fra kriminalomsorgen, deriblant avslag på flere søknader om permisjoner.
Saksdokumenter ble innhentet og det ble besluttet å undersøke primært begrunnelsen for regionens avslag på As søknad om velferdspermisjon. I avslaget het det:
«Kriminalomsorgen region nord legger i likhet med fengselet betydelig vekt på at innsatte mens han sonet straff på åpen soning på X fengsel, Y avdeling, har begått alvorlige kriminelle handlinger som har ledet til siktelse.»
I brev herfra ble Kriminalomsorgen region nord gjort oppmerksom på As påstand om forhåndsdømming. Det ble også gitt uttrykk for at regionen, i begrunnelsen for avslaget, syntes å konstatere ansvar uten noe forbehold. Ombudsmannen viste videre til et senere avslag fra fengselet på søknad om ordinær permisjon. I avslaget henviste fengselet til siktelsen for de nye straffbare forholdene og uttalte:
«Den kriminelle virksomheten er bedrevet fra den åpne soningen ved Y i perioden november 2006 til februar 2007. …
– – –
De handlingene som danner grunnlag for de nye forholdene begikk du mens du sonet ved avdeling Y. Gjennom dine handlinger misbrukte du den tilliten og muligheten du ble gitt når du fikk sone ved åpen avdeling, samtidig som du viste en manglende evne eller vilje til å bryte med en kriminell livsførsel.»
Det ble spurt om regionen ville foreta seg noe overfor fengselet dersom formuleringene ble ansett som uheldige.
I svarbrevet fremhevet regionen at kriminalomsorgen må legge politiets vurdering til grunn, og at det var sannsynlighetsovervekt for at A hadde begått handlingene «jf. kravet om skjellig grunn til mistanke». Regionen hevdet derfor at det var belegg for ordlyden i begge sitatene og at uttalelsene klart var «innenfor loven og det som er relevant ved skjønnsutøvelsen…». Det var «helt åpenbart» og i samsvar med «fast praksis og følger av retningslinjene til straffegjennomføringsloven» at kriminalomsorgen må ta hensyn til nye straffbare forhold ved vurdering av innsattes soningssituasjon.
A hevdet deretter at regionens uttalelser knyttet til de straffbare handlingene var et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14. Han anførte at regionens tolkning representerte en «grov krenkelse» og «direkte misbruk av makt». Regionen ble forelagt As brev, men hadde ikke ytterligere merknader.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Kriminalomsorgens vedtak om permisjon
Innsatte kan gis permisjoner etter straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 33 dersom «sikkerhetmessige hensyn ikke taler mot det». Det kreves at «særlige og vektige grunner taler for det» eller at permisjon «anses formålstjenlig for den videre gjennomføring av straffen». Nærmere bestemmelser er gitt i straffegjennomføringsforskriften og i retningslinjer.
I regionens avslag på velferdspermisjon 27. juni 2007 legges det betydelig vekt på at domfeltes handlinger er en «klar indikasjon på at gjentakelsesfaren er klar og påtagelig» og at det må antas å være «overveiende sannsynlig» at domfelte vil kunne begå nye straffbare handlinger ved en permisjon. Søknaden var begrunnet i et vanskelig forhold mellom innsatte (domfelte) og hans samboer. I avslag 27. september 2007 på søknad om ordinær permisjon vurderer X fengsel det som «påregnelig og overveiende sannsynlig» at A kan begå nye straffbare handlinger under permisjon. Videre mener fengselet det er grunn til å anta at det foreligger unndragelsesfare. Bakgrunnen for disse vurderingene er særlig siktelsen for nye straffbare forhold og at A soner dommer for alvorlig kriminalitet. Hans behov for kontakt med sine barn anses ivaretatt på annen måte.
I vedtakene foretar fengselet og regionen en sviktfarevurdering, der siktelsen spiller en sentral rolle. Det kan vanskelig rettes avgjørende rettslige innvendinger mot dette, slik forholdene ligger an.
Regionen henviser i sitt svarbrev til at «det er helt åpenbart at Kriminalomsorgen ved vurdering av soningen til en innsatt må ta hensyn til nye straffbare forhold, selv om disse ikke er kommet til endelig avgjørelse i domstolene». Jeg er enig i at det i en vurdering av sikkerhetsmessig forsvarlighet må legges vekt på at innsatte er mistenkt, siktet eller tiltalt for nye straffbare forhold. Dette fremgår av straffegjennomføringsloven § 33 tredje ledd. Det skal «ut fra den kjennskap kriminalomsorgen har til innsatte og innsattes atferd under gjennomføringen, særlig legges vekt på om det er grunn til å anta at innsatte vil begå ny straffbar handling, unndra seg gjennomføringen eller bryte forutsetninger og permisjonsvilkår…». Dette innebærer imidlertid ikke at kriminalomsorgen kan formulere sine vedtak som om spørsmålet om straffeskyld er avklart og avgjort.
Slik saken ligger an, og med de begrunnelser som A har gitt for sine søknader, kan avslagene vanskelig kritiseres herfra på rettslig grunnlag.
2. Begrunnelsen for avslag
Det sentrale spørsmålet i denne saken er om fengselets og regionens formuleringer i sine avslag kan sees som en forhåndsdømming av A og slik sett utgjøre en urett mot ham, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 3. A har anført at formuleringene i de ovennevnte vedtakene utgjør brudd på bestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950 (EMK) artikkel 6 nr. 2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter 16. desember 1966 (SP) artikkel 14. Begge bestemmelsene knesetter prinsippet om at enhver skal anses uskyldig inntil skyld er bevist. Dette uskyldskravet, også kalt uskyldspresumsjonen, er et grunnleggende rettsstatsprinsipp og utgjør et grunnprinsipp i norsk straffeprosess. Konvensjonsbestemmelsene gjelder som norsk lov etter menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 § 2. Bestemmelsene har også forrang foran andre lovbestemmelser ved motstrid, jf. loven § 3.
Jeg nøyer meg med å drøfte forholdet til EMK artikkel 6 nr. 2, som det er mest rettspraksis knyttet til. I norsk oversettelse lyder bestemmelsen:
«Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.»
Regelen innebærer at ingen kan bli ansett som skyldig på annen måte enn ved fellende dom avsagt i samsvar med loven etter en rettferdig rettergang (se Jørgen Aall, Rettsstat og menneskerettigheter, 1995, s. 355 flg.). Uskyldskravet er et utslag av kravet til rettferdig rettergang i art. 6 nr. 1, og kjerneområdet er derfor straffeprosessen. Etter praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har imidlertid prinsippet anvendelse utover selve rettergangen, både før dom er avsagt og etter at dom er falt. Uskyldskravet inneholder også et forbud mot å konstatereskyld før det foreligger fellende dom og å behandle den mistenkte eller siktede som skyldig før dette tidspunktet (Asbjørn Strandbakken, Uskyldspresumsjonen, 2003, s. 29 flg). EMD har i flere rettsavgjørelser uttrykt dette tydelig, for eksempel i Bøhmer v. Germany (Application nr. 37568/97):
«54. The presumption of innocence will be violated if a judicial decision or a statement by a public official concerning a person charged with a criminal offence reflects an opinion that he is guilty before he has been proved guilty according to law.»
Aall uttrykker det slik på s. 357 i sin bok:
«Begrunnelsen i rettslige eller administrative vedtak, for eksempel for innstilling eller en henleggelse av saken, eller uttalelser forut for eller uten dom, kan derfor krenke artikkel 6.2 om ikke de nødvendige forbehold tas.»
Ikke bare domstolene, men også andre offentlige myndigheter omfattes av regelen, se bl.a. Møse, Menneskerettigheter, 2002, s. 370.
Kriminalomsorgen er altså forpliktet etter uskyldskravet, selv om dette ikke følger av straffegjennomføringsloven. I retningslinjer fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning 16. mai 2002 pkt. 1.7 heter det imidlertid: «Ved all behandling av innsatte skal det tas hensyn til norsk lovgivning og til internasjonale lover og konvensjoner som Norge er forpliktet til å følge, se lov av 21. mai 1999 nr. 30 (menneskerettsloven) med vedlegg.»
Kriminalomsorgen kan avslå søknader om permisjoner m.v. når det foreligger mistanke om eller siktelse for nye straffbare forhold, uten at dette strider mot uskyldspresumsjonen. Forutsetningen er at det i slike avgjørelser ikke blir konstatert straffeskyld i en sak som ennå ikke er rettskraftig avgjort. Regionen og fengselet har her uttalt at innsatte «har begått alvorlige kriminelle handlinger som har ledet til siktelse» og «handlingene … begikk du mens du sonet ved avdeling Y». Dette fremstår som en skyldkonstatering, uten noen forbehold, og uten at det foreligger tilståelse. Verken i regionens eller i fengselets vedtak foretas det reservasjoner av noe slag. I fengselets vedtak blir det også vist til følger av handlingene: «Gjennom dine handlinger misbrukte du den tilliten og muligheten du ble gitt når du fikk sone ved åpen avdeling, samtidig som du viste en manglende evne eller vilje til å bryte med en kriminell livsførsel.» Det er derfor god grunn til å vurdere formuleringene opp imot uskyldskravet i EMK art. 6 nr. 2.
Vedtakene, som er unntatt offentlighet, er etter det jeg kjenner til formidlet kun til A og var derfor i utgangspunktet ikke kjent for andre enn ham selv og kriminalomsorgen. Koblingen til en fremtidig rettergang er svak og det er tvilsomt om begrunnelsen for avslagene innebærer en krenkelse av konvensjonsbestemmelsen. Hadde utsagnene blitt fremført i det offentlige rom eller til en videre krets, kunne konklusjonen lett ha blitt konvensjonsbrudd. Jeg viser for øvrig til artikkelen «Uskyldspresumsjonen og uttalelser om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort» i Tidsskrift for strafferett nr. 4 2006. Jorun I. Pedersen fremhever der at en skyldkonstaterende uttalelse «som kun når et fåtall personer, har et mindre potensial til å påvirke utfallet av en senere straffesak» (s. 283). Dessuten gjør belastningshensyn og hensynet til omdømmet, som også vernes av konvensjonsbestemmelsen, seg ikke gjeldende i så stor grad der nedslagsfeltet er begrenset.
Uavhengig av rekkevidden til EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2, er formuleringene i vedtakene et klart brudd på god forvaltningsskikk og må unngås. Begrunnelsene i avslagene fremstår nemlig som en forhåndsdømming, slik A har fremhevet.
Regionen bes merke seg mine synspunkter og rette seg etter dem i fremtiden. Jeg forutsetter at regionen i nødvendig grad orienterer underordnede enheter, og i alle fall X fengsel.»