Rentekrav ved tilbakebetaling av renovasjonsgebyr

Et renovasjonsselskap tilbakebetalte et renovasjonsgebyr til A og B, som de uberettiget var blitt fakturert for over en toårsperiode. A og B mente å ha krav på renter på det refunderte beløpet, men renovasjonsselskapet avslo kravet.
Ombudsmannen mente det var tvilsomt om det forelå tilstrekkelig hjemmel for kravet om avsavnsrenter. Det var heller ikke aktuelt med morarenter i denne saken, siden tilbakebetalingen ble foretatt før forfall. Kommunen ble i eget brev bedt om å vurdere å endre den kommunale forskriften om husholdningsavfall, da den syntes å være i uoverensstemmelse med forurensningsloven § 34 femte ledd annet punktum.

Et renovasjonsselskap tilbakebetalte et renovasjonsgebyr på kr. 4294,- som A og B feilaktig var blitt fakturert for over en toårsperiode. A og B mente at renovasjonsselskapets avslag på deres krav om renter var urimelig, da selskapet selv krever renter fra sine kunder ved for sen betaling.

Ombudsmannen besluttet å ta opp saken, og renovasjonsselskapet ble bedt om å redegjøre nærmere for sitt standpunkt om ikke å betale renter ved tilbakebetaling av renovasjonsgebyr. Det ble vist til den kommunale forskriften, gitt i medhold av forurensningsloven 13. mars 1981 nr. 6, om husholdningsavfall § 13.4 annen setning, der det heter:

 

«Om renteplikt ved for sen betaling og inndrivelse av avfallsgebyr gjelder reglene i lov av 6. juni 1975, nr. 29, §§ 26 og 27 om eiendomsskatt til kommunen, tilsvarende.» (vår utheving)

I denne sammenheng ble det også vist til at bestemmelsen fremstår som avskrift av forurensningsloven § 34 femte ledd annet punktum slik den lød før tilbakebetaling ble tilføyd i bestemmelsen ved lovendring i 1996.

Det ble spurt om renovasjonsselskapet hadde fast praksis for ikke å betale renter ved tilbakebetaling av renovasjonsgebyr, og om selskapets syn på om denne praksisen eventuelt var i tråd med den uttrykkelige lovbestemmelsen om renteplikt ved tilbakebetaling i forurensningsloven § 34 femte ledd annet punktum.

Renovasjonsselskapet viste til at lovene og forskriften bare gjelder renter på ubetalte krav fra forfallsdato til innfrielse, og at renter på tilgodebeløp tilsvarende må gjelde etter forfall og frem til utbetaling finner sted. I denne saken betalte selskapet tilbake tilgodebeløpet allerede før forfall, slik at det ikke var aktuelt med morarenter.

A og B holdt fast ved at renovasjonsselskapet burde betale renter for den perioden selskapet hadde disponert over beløpet.

Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen:

«Gjennom renovasjonsselskapets redegjørelse for hvordan lovene skal forstås i tilbakebetalingstilfellene, synes selskapet å ha erkjent at det foreligger renteplikt (morarenter) ved tilbakebetaling av for mye innbetalt gebyr. Selskapet har etter det opplyste også en praksis som er i tråd med dette. Spørsmålet om en endring av forskriften § 13.4 annen setning er tatt opp med kommunen i et særskilt brev herfra, der kommunen blir bedt om å vurdere å endre forskriften slik at den blir i overensstemmelse med ordlyden i forurensningsloven § 34 femte ledd annet punktum, slik den lyder etter lovendringen i 1996.

Det neste spørsmålet i saken er om klagerne har krav på avsavnsrente. Nærmere bestemt om renovasjonsselskapet må betale renter for den tiden klagerne ikke kunne disponere tilbakebetalingsbeløpet fordi dette beløpet var innkrevd av renovasjonsselskapet.

Det tradisjonelle utgangspunktet i norsk rett har vært at krav på renter forutsetter hjemmel i lov, avtale eller sedvane. Verken ordlyden i forurensningsloven § 34 femte ledd annet punktum eller eiendomsskatteloven § 26, som har en tilsvarende bestemmelse om renteplikt ved tilbakebetaling av skatt, gir holdepunkter for at bestemmelsene gjelder avsavnsrente. Heller ikke ordlyden i «Forskrift om rentegodtgjersle når eigedomsskatt vert innbetalt for seint eller betalt attende» § 2, tilsier at det dreier seg om renter før forfall. Forarbeidene til lovendringen i 1996 gir heller ingen veiledning når det gjelder spørsmålet om plikten til å betale renter ved tilbakebetaling både gjelder morarenter etter forfall og avsavnsrenter før forfall. Det er dermed tvilsomt om forurensningsloven, jf. eiendomskatteloven gir tilstrekkelig hjemmel for å pålegge avsavnsrenter. Renovasjonsselskapets avslag på klagernes krav om avsavnsrente kan derfor ikke kritiseres på rettslig grunnlag.

For ordens skyld presiserer jeg at jeg bare har tatt stilling til spørsmålet om renovasjonsselskapet med hjemmel i kommunens forskrift om husholdningsavfall, jf. forurensningsloven § 34 femte ledd annet punktum, hadde adgang til å avslå kravet om avsavnsrente. Hvorvidt klagerne kan ha krav på avsavnsrente på erstatningsrettslig grunnlag har jeg ikke tatt stilling til. Klagerne må i tilfelle ta dette opp med selskapet som et utrykkelig krav.»