Sakens bakgrunn
Statnett SF søkte 7. mars 2007 om konsesjon etter energiloven 29. juni 1990 nr. 50 § 3-1 til å bygge og drive en ny 420 kV kraftledning fra Ørskog transformatorstasjon i Ørskog kommune til Fardal transformatorstasjon i Sogndal kommune. Det ble og søkt om tillatelse etter oreigningslova 23. oktober 1959 nr. 3 § 2 nr. 19 til å foreta ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for å bygge og drive de omsøkte elektriske anleggene. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ga Statnett anleggskonsesjon og ekspropriasjonstillatelse 10. juni 2009 til å bygge en om lag 280 km lang 420 kV kraftledning fra Ørskog transformatorstasjon til Sogndal transformatorstasjon etter en nærmere angitt trasé. I Flora kommune ga NVE konsesjon til en trasé som gikk via Endestad og Svarthumle.
NVE mottok 75 klager på vedtaket, herunder klager fra Sogn og Fjordane Turlag og flere grunneiere og beboere ved konsesjonsgitt trasé. Direktoratet fant ikke grunnlag for å omgjøre eller oppheve konsesjonsvedtaket av 10. juni 2009, men anbefalte noen mindre nærmere angitte traséjusteringer. Saken ble oversendt Olje- og energidepartementet (OED) i brev av 7. oktober 2009.
Olje- og energidepartementet fattet vedtak i klagesaken 21. desember 2011. For traséstrekningen mellom Tonheim og Monskaret i Flora kommune besluttet departementet at kraftledningen skulle gå via Storebru, Knapstad og Eikefjord.
Undersøkelsene herfra
Saken ble brakt inn til mitt kontor ved brev 21. mai 2012 fra advokat Magne Revheim i Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA på vegne av flere grunneiere i Storebru, Knapstad og Eikefjord i Flora kommune. Klagerne anførte at det var gjort feil i saksbehandlingen som måtte få betydning for vedtakets gyldighet. Det ble i hovedsak vist til at departementets skjønnsutøvelse fremstod som vilkårlig, at det var lagt ulik vekt på de samme momentene for ulike deler av traseen, og at departementet hadde tatt utenforliggende hensyn. Videre ble det vist til at saken ikke var forsvarlig utredet. Det ble og anført at grunneiere som ville bli berørt ved en eventuell endring av trasé i klageomgangen skulle vært varslet, både om at departementet vurderte å endre trase og om gjennomføring av befaringer. I tillegg ble det anført at det skulle vært gjennomført befaring av Storebru og Knapstad.
Etter en gjennomgang av Olje- og energidepartementets vedtak 21. desember 2011 ble det funnet grunn til å undersøke saken nærmere. I brev herfra 27. juni 2012 ble departementet anmodet om å kommentere klagernes anførsler. Departementet ble særlig bedt om å kommentere anførslene om manglende befaring og grunneiernes mulighet for kontradiksjon.
Olje- og energidepartementet svarte i brev 11. juli 2012. Departementet ga uttrykk for at det var vanskelig å se hvordan en oppfatning blant grunneiere i Storebru, Knapstad og Eikefjord, om at de var ute av saken for godt, kunne ha festet seg. Det ble vist til at departementet som klageinstans må sette de to aktuelle traséalternativene opp mot hverandre for å kunne foreta en endelig avveining mellom fordeler og ulemper slik lovverket krever, og at grunneierne var informert om at det forelå klageadgang på NVEs konsesjonsvedtak. Om gjennomføring av befaring på traséstrekningen fremholdt departementet:
«Departementets første befaring var på vanlig måte lagt opp slik at departementet skulle få den fulle oversikt over de to omsøkte alternativene som da forelå. I tillegg ble klagepunktene langs traseen NVE ga konsesjon til befart sammen med en rekke andre punkter, blant annet langs den omsøkte traseen ved Storebru og langs Eikefjorden. Befaringen var åpen for alle interesserte langs de to traseene i tillegg til det åpne, innledende møtet som ble avholdt i Førde også for traséalternativene gjennom Flora. Under befaringen fremkom det en rekke innvendinger mot trasé 1.0. Departementet hadde på forhånd gjort seg godt kjent med høringsuttalelser som gikk imot trasé 1.0. Etter befaringen og frem mot avgjørelsen i klagesaken var det full anledning for alle som kunne bli berørt å komme med ytterligere innspill og merknader. Etter departementets vurdering var saken så godt opplyst som mulig før endelig vedtak ble truffet.»
Klagerne kommenterte departementets svar i brev 4. oktober 2012. Det ble anført at grunneierne i Storebru, Knapstad og Eikefjord skulle ha vært varslet om at departementet vurderte endring av traseen i Flora kommune, og at de skulle ha vært gitt mulighet til å uttale seg i klageomgangen. Videre ble det anført at departementet ikke hadde gjennomført befaring langs traseen fra Storebru via Knapstad til Eikefjord. Det ble vist til at grunneierne langs denne traseen ikke ble varslet eller invitert til befaringen eller til møtet i Førde, i motsetning til grunneierne langs traseen NVE hadde gitt konsesjon til.
På bakgrunn av klagernes kommentarer ble det funnet grunn til å stille enkelte tilleggsspørsmål til Olje- og energidepartementet. I brev herfra 6. november 2012 ble det blant annet stilt spørsmål om det forelå en plikt til å varsle grunneierne i Storebru, Knapstad og Eikefjord og om grunneierne var gitt tilstrekkelig mulighet for kontradiksjon. Det ble også reist spørsmål om grunneierne burde ha vært varslet for å sikre en forsvarlig opplysning av saken, og det ble bedt om en nærmere redegjørelse for hvilke vurderinger departementet foretok vedrørende behovet for å forelegge opplysninger som fremkom i klageomgangen for grunneierne i Storebru, Knapstad og Eikefjord for uttalelse. Endelig ble departementet bedt om å redegjøre nærmere for hvilke deler av traseen det ble gjennomført befaring av.
Olje- og energidepartementet svarte i brev 7. desember 2012. Departementet fremholdt at NVE kunngjorde søknader og tilleggssøknader på traseen i Flora kommune i Lysingsbladet samt i avisene Firda og Firdaposten med etterfølgende høringsrunder. I tråd med praksis hadde Statnett sendt søknad og tilleggssøknader direkte til alle berørte grunneiere og rettighetshavere. Det var og blitt orientert om at NVEs konsesjonsvedtak kunne påklages, og vist til en nettside for mer informasjon om vedtaket. Om varsling av grunneierne i Storebru, Knapstad og Eikefjord fremholdt departementet:
«Departementet viser til forvaltningsloven § 16 tredje ledd, jf. § 33 tredje ledd, der det fremgår at varsel kan unnlates blant annet dersom «vedkommende part allerede på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes og har hatt rimelig foranledning og tid til å uttale seg», jf. § 16 tredje ledd, bokstav c.
Energimyndighetene har ingen praksis for å varsle klagemotparter om at vedtaket er påklaget i kraftledningssaker. Departementet viser til informasjon NVE og Statnett sender ut i forbindelse med førsteinstansvedtaket i slike kraftledningssaker. Departementet viser for øvrig til at det har vært allment kjent gjennom oppslag og innslag i riks- og lokalpresse og andre media i distriktet samt ved kommunal behandling av saken at vedtaket var påklaget. Departementet viser videre til at klagesaken pågikk over lang tid – i over 26 måneder.
Departementet mener at eneste reelle varslingsmulighet i en sak med et så stort antall klager og berørte, og hvor antallet parter vanskelig lar seg fastsette nøyaktig, er allmenn kunngjøring. Departementet kan ikke se at en kunngjøring om at vedtaket var påklaget var nødvendig når denne informasjonen allerede var offentlig kjent. I saker som påklages vil det alltid være en reell mulighet for at departementet kommer til et annet resultat enn NVE. At det kan skje endringer fremgår av selve klageinstituttet, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. I tråd med langvarig praksis går departementet derfor ikke ut med noe eksplisitt varsel om at det på konkrete strekninger vurderes endringer av traseen under klagebehandlingen. Endringer under klagebehandlingen etter energiloven av førsteinstansvedtak om kraftledningstraseen har da også vært foretatt i en lang rekke saker gjennom mange år.
Etter departementets syn har klagemotparten fått kjennskap til at det skulle fattes et klagevedtak. Klagemotparten har hatt rimelig foranledning og tid til å uttale seg. Departementet mener på denne bakgrunn at vilkårene om unntak fra varsling var oppfylt.»
Departementet redegjorde deretter for at alle som hadde hatt merknader til eller påklaget NVEs vedtak samt berørte kommuner som ikke hadde påklaget vedtaket, hadde blitt varslet om befaringen. Øvrige «interesserte» mottok ikke eksplisitt varsel, men hadde anledning til å delta både i møter og på befaring. Departementet ga uttrykk for at det ikke fremkom ny argumentasjon eller nye opplysninger i klagene vedrørende trasévalget i Flora kommune, og at det heller ikke senere i klagebehandlingen fremkom opplysninger som klagemotpartene ikke allerede hadde hatt anledning til å kommentere. Departementet anførte og at utgangspunktet etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 34 annet ledd er at klageinstansen skal vurdere de synspunkter klageren kommer med. Departementet tilstrebet imidlertid under befaringen å få sett mest mulig av alle omsøkte alternativer, for å få et best mulig sammenligningsgrunnlag.
Om gjennomføring av befaringen opplyste departementet:
«Befaringen inkluderte stopp ved Svarthumle og Endestad langs traseen NVE hadde gitt konsesjon til. Befaringen inkluderte også stopp i alternativ trasé på Storebru. Befaringen fortsatte langs riksveien, passerte Knapstad og fortsatte videre langs Eikefjorden, med stopp ved Grov/Hatleset. Siste befaringsstopp i Flora kommune var Haukå. Tiltakshaver orienterte løpende og påviste hvor de ulike traséalternativene ville gå i terrenget. Enkelte grunneiere og andre berørte deltok også under befaringen på denne strekningen. Hele Ørskog-Sogndaltraseen NVE ga konsesjon til var nesten 300 km lang, og det ville være umulig for departementet å befare hver eneste eiendom inngående, noe som heller aldri har vært praksis i lignende kraftledningssaker. Befaringen bidro imidlertid, sammen med all øvrig foreliggende dokumentasjon i saken, til at departementet fikk den fulle oversikt over alternativene som forelå.»
Avslutningsvis fremholdt departementet at «[a]lle de forhold som er tatt opp i klagen til Sivilombudsmannen var også vel kjent for departementet på vedtakstidspunktet.»
Klagerne ga deretter, i brev 24. desember 2012, uttrykk for at heller ikke Sørdal ved Storebru ble befart av departementet, og at unntaksreglene for varsling etter forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c ikke er oppfylt.
Departementet kom med tilleggsmerknader i brev 24. januar 2013. Her ble det fremholdt at befaringen ble gjennomført med buss med innlagte stoppunkter underveis, og at både stopp ved Storebru og ved bensinstasjonen i Eikefjord sentrum ga departementet en god oversikt over Storebruområdet og bebyggelsen langs Eikefjorden. Klagerne har deretter, i brev 1. februar 2013, anført at det ikke var stopp i Eikefjord sentrum, jf. brev herfra til departementet 4. februar 2013.
Mitt syn på saken:
1. Varsling av klagemotparter
Forvaltningsloven § 33 tredje ledd pålegger underinstansen plikter overfor eventuelle klagemotparter ved saksforberedelsen i klagesaker, likevel slik at det er klageorganet som i siste instans har ansvaret for saksbehandlingen. Klagemotparter skal varsles så snart som mulig etter mottak av klagen, og det skal settes frist for å gi uttalelse. Det er ikke tilstrekkelig at det i underretningen om førsteinstansvedtaket er opplyst om klageadgangen, jf. bestemmelsen i forvaltningsloven § 27 tredje ledd. Varsling kan imidlertid unnlates dersom klagemotparten allerede på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes og har hatt rimelig foranledning og tid til å uttale seg, eller varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c.
Jeg har forstått det slik at traséalternativ 1.0 via Storebru og langs Eikefjorden var ett av alternativene som var omfattet av søknaden fra Statnett 7. mars 2007, og at søknaden på vanlig måte var sendt på høring til berørte grunneiere og rettighetshavere. Alle interesserte hadde følgelig hatt anledning til å komme med sitt syn på traséalternativene forut for NVEs konsesjonsvedtak. Spørsmålet er dermed om det var nødvendig å varsle grunneiere langs traséalternativ 1.0 om at NVEs konsesjonsvedtak var påklaget, og samtidig sette frist for å gi uttalelse.
Generelt er det grunn til å være varsom med å anvende unntaksbestemmelsen i forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c. Dette særlig fordi aktuelle parter naturlig nok ofte vil forvente et varsel fra det offentlige om at (klage)sak er reist. Unnlatt varsel kan dermed forlede partene til å tro at vedtak ikke vil bli fattet, eventuelt at de uansett ikke vil bli berørt av vedtaket som skal fattes. Etter min mening er det grunn til å være særlig varsom med å anvende unntaksbestemmelsen i en sak som denne, der virkningene av vedtaket kan bli relativt inngripende for klagemotpartene.
Departementet har i denne saken unnlatt å varsle grunneierne, og begrunnet dette med at saken har vært allment kjent gjennom oppslag og innslag i riks- og lokalpresse og andre media i distriktet samt ved kommunal behandling av saken. Det er videre vist til at klagesaken pågikk over lang tid – i over 26 måneder.
Presseomtale kan etter omstendighetene medføre at klagemotparter får kjennskap til at vedtak skal treffes på en slik måte at varsel vil anses unødvendig etter forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c. Dette forutsetter imidlertid at den informasjonen som er gjort allment kjent gjennom ulike media er tilstrekkelig nøyaktig, pålitelig og objektiv til at klagemotpartene på forsvarlig måte kan ivareta sine interesser i saken. Jeg har ikke kjennskap til hvilken informasjon som var allment kjent i denne saken, herunder om det var fremkommet informasjon om at departementets klagebehandling innebar at de ulike traséalternativene skulle vurderes opp mot hverandre på nytt, og at berørte parter hadde rett til å gi uttalelse i saken. Det er derfor uklart for meg om presseomtalen ga klagemotpartene «rimelig foranledning» til å ivareta sine interesser i saken, slik forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c krever.
Avgjørende for meg er imidlertid hensynene bak reglene om varslingsplikt. Etter det jeg har forstått synes klagemotpartene ikke å ha vært oppmerksomme på hva som kunne bli resultatet av departementets klagebehandling. Hensikten med varslingsplikten etter forvaltningsloven § 33 tredje ledd er nettopp å gjøre klagemotpartene kjent med at klagebehandlingen kan føre til endring av vedtaket til ugunst for klagemotpartene og derfor gi dem en «rimelig foranledning» til å uttale seg i saken, jf. til sammenligning ordlyden i forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c. Retten til varsel etter forvaltningsloven § 33 tredje ledd er en grunnleggende rettighet som skal gi klagemotparten anledning til å komme med sitt syn før et vedtak treffes. Varslingsplikten er nødvendig for at retten til å uttale seg skal bli effektiv. Bestemmelsen er viktig, både av hensyn til partenes rettssikkerhet, og for å sikre at forvaltningens avgjørelsesgrunnlag blir riktig. Medvirkning fra partene bedrer også tilliten til forvaltningens avgjørelser. Ved å unnlate varsling, risikerer departementet at klagemotpartene ikke engasjerer seg i klagebehandlingen, som igjen kan medføre at departementets beslutningsgrunnlag ikke blir fullstendig. Når departementet med relativt enkle virkemidler kunne gitt klagemotpartene informasjon om klagebehandlingen og sin rett til å uttale seg i saken, kan jeg vanskelig se at det var grunnlag for å unnlate varsling i en sak som denne. Etter min mening kunne varsling også vært gjennomført uten å komme i strid med prinsippet om en effektiv saksbehandling.
Dertil kommer at departementet har funnet grunn til å varsle alle som hadde hatt merknader til eller hadde påklaget NVEs vedtak om departementets befaring av traseen. Grunneierne langs traseen via Storebru og langs Eikefjord, som var de grunneierne som til slutt ble berørt av departementets endelige vedtak, mottok imidlertid ikke informasjon om befaringen eller det innledende møtet som ble avholdt i tilknytning til befaringen. Jeg finner grunn til å bemerke at en så ulik behandling av parter i samme sak er i strid med god forvaltningsskikk. Dersom forvaltningen bare varsler og innkaller noen av partene i saken til en befaring, kan det lett skape grobunn for mistillit til den avgjørelse som blir truffet.
Det er et grunnleggende krav at forvaltningens saksbehandling skal være forsvarlig. I denne sammenheng står kontradiksjonsprinsippet og forvaltningens utredningsplikt sentralt. Om de aktuelle grunneierne hadde fått varsel og vært tilstede ved befaringen, ville det gjort det lettere for dem å påvise forhold og omstendigheter som de tilla særlig vekt.
Selv om både befaringen og det innledende møtet i prinsippet var åpent for alle som ønsket å delta, har jeg ikke vanskeligheter med å forstå at departementets handlemåte for øvrig ga klagemotpartene i denne saken inntrykk av at de ikke ville bli berørt av departementets klagebehandling og trasévalg. Når det var situasjonen er det naturlig at de så liten grunn til å delta på befaringen og det innledende møtet, eller for øvrig engasjere seg i klagebehandlingen. Når departementet innretter saksbehandlingen slik, kan det ikke forventes at klagemotpartene skal få en riktig forståelse av hvordan klagebehandling av konsesjonssaker foregår, herunder at klageinstansen må vurdere aktuelle traséalternativer opp mot hverandre og foreta en avveining mellom fordeler og ulemper.
Jeg er etter dette kommet til at departementet skulle ha sørget for at grunneierne langs den vedtatte traseen via Storebru og langs Eikefjorden var blitt varslet i henhold til hovedregelen i forvaltningsloven § 33 tredje ledd. Et slikt varsel ville gitt grunneierne nødvendig informasjon til at de på forsvarlig måte kunne ivaretatt sine interesser, herunder informasjon om retten til å uttale seg i saken samt delta på eksempelvis befaringer og møter.
Når det gjelder virkningen av denne saksbehandlingsfeilen, har jeg ikke funnet grunnlag for å uttale meg om feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. På generelt grunnlag bemerker jeg likevel at manglende varsel kan medføre at en sak ikke blir tilstrekkelig opplyst, noe som lett kan få betydning for det aktuelle vedtaket. Behandlingen av konsesjonssaker skiller seg imidlertid en del fra øvrige saker som behandles i forvaltningen, ved at det normalt blant annet gjennomføres relativt omfattende høringsrunder forut for førsteinstansvedtaket. Departementet har vist til at de var godt kjent med høringsuttalelsene som gikk imot traséalternativet via Storebru og langs Eikefjorden, og at alle forhold som er tatt opp i klagen til ombudsmannen var vel kjent for departementet på vedtakstidspunktet. Dette har naturlig nok betydning i vurderingen av om feilen kan ha virket bestemmende på sakens utfall. Samtidig finner jeg grunn til å påpeke at temaet for ombudsmannsbehandlingen ikke har vært hvilke innvendinger grunneierne hadde mot traséalternativet. Noen konklusjon med hensyn til feilens virkning finner jeg derfor ikke grunn til å trekke.
Som jeg nevnte innledningsvis er det grunn til å være varsom med å anvende unntaksbestemmelsen i forvaltningsloven § 16 tredje ledd, fordi partene ofte vil forvente et varsel fra det offentlige, med informasjon om hvilke rettigheter og plikter de har ved klagebehandlingen. Dette må særlig gjelde ved konsesjonsbehandling av kraftledninger, som ofte har relativt stor betydning for de involverte partene. Også andre tungtveiende grunner, som hensynet til kontradiksjon og sakens opplysning, tilsier at departementet varsler klagemotparter i disse sakene. Om det er grunnlag for å unnlate varsling i enkelte særtilfelle, må vurderes konkret. Slik departementets praksis er innrettet ved klagebehandling av disse sakene, vil det imidlertid være en viss risiko for at departementets beslutningsgrunnlag ikke blir fullstendig. Jeg kan derfor vanskelig se at departementets langvarige praksis på dette området er i tråd med forvaltningsloven § 33 tredje ledd.
For øvrig er jeg kjent med at spørsmålet om varsling av klagemotparter ikke lenger vil være aktuelt i de kraftledningssakene hvor vedtaksmyndigheten skal flyttes til Kongen i statsråd, ettersom klagemuligheten etter forvaltningsloven i disse sakene vil bortfalle, jf. lovendring 11. januar 2013 nr. 5. Dersom departementets avvikende praksis med å unnlate varsling av klagemotparter skal opprettholdes i øvrige kraftledningssaker, må departementet etter min mening få den formalisert ved en kongelig resolusjon som gjør unntak fra de aktuelle bestemmelsene i forvaltningsloven for denne type saker, jf. forvaltningsloven § 3 annet ledd første punktum. Et påtrengende praktisk behov er i seg selv ikke tilstrekkelig til å legalisere en annen fremgangsmåte enn den forvaltningsloven gir anvisning på.
2. Gjennomføring av befaring
Etter forvaltningsloven § 33 første ledd, jf. § 17 første ledd første punktum har forvaltningen plikt til å sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. I utgangspunktet gjelder det ikke noe absolutt krav om befaring, men hensynet til sakens opplysning kan gjøre befaring nødvendig. Det må imidlertid som hovedregel være opp til forvaltningen selv å vurdere om en sak krever befaring, hvor omfattende befaring som kreves, hvilke forhold som skal befares etc. I noen tilfeller kan kart, foto og skriftlig dokumentasjon være tilstrekkelig for sakens opplysning. Ved konsesjonsbehandling av kraftlinjer vil det nok regelmessig være behov for befaring av de ulike traséstrekningene for å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst. Hvor omfattende befaringen bør være, og hvilke deler av strekningen som bør befares mer inngående, vil imidlertid bero på en konkret skjønnsmessig vurdering.
Det synes å foreligge en uenighet mellom departementet og klagerne om hvor omfattende og inngående befaringen på traseen gjennom Flora kommune har vært. Ettersom undersøkelsene herfra må baseres på en gjennomgang av saksdokumentene og annet skriftlig materiale kan jeg vanskelig ta stilling til slike bevismessige forhold. Uavhengig av dette finner jeg grunn til å bemerke at det neppe kan kreves at samtlige tettsteder som kan bli berørt av de ulike alternative traséstrekningene skal befares inngående.
Departementet har vist til at befaringen som ble gjennomført på den aktuelle traséstrekningen sammenholdt med øvrig dokumentasjon i saken, som visualiseringer i konsekvensutredninger og befaringshefte, konsekvensutredninger, kartmateriale, NVEs vurderinger, klager og øvrige uttalelser, bidro til at departementet fikk den fulle oversikt over alternativene som forelå. Jeg har på denne bakgrunn funnet grunn til å la dette tvistepunktet i saken bero med de redegjørelser departementet har gitt til klarlegging av dette befaringsspørsmålet, jf. sivilombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 fjerde ledd.
3. Departementets valg av trasé
Etter energiloven § 1-2 er lovens formål å sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi skjer på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder at det tas hensyn til berørte allmenne og private interesser. Konsesjonsbehandling av kraftledninger etter energiloven skal følgelig bygge på en konkret skjønnsmessig vurdering av alle fordeler og ulemper ved etablering av kraftledninger. Energiloven har gitt konsesjonsmyndighetene vide rammer for de skjønnsmessige og helhetlige vurderinger og avveininger som skal inngå i behandlingen av blant annet etablering av kraftledninger og trasévalg. Valg av trasé for en kraftledning innebærer regelmessig at ulike og ofte motstridende interesser må veies opp mot hverandre, og resultatet vil kunne være til skade eller oppleves som lite tilfredsstillende for enkelte av de som blir berørt. Ombudsmannens mulighet og adgang til å prøve slike vurderinger er naturlig nok begrenset. I utgangspunktet vil skjønnsutøvelsen bare kunne overprøves herfra dersom vedtaket kan anses som «ugyldig eller klart urimelig», jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd. Dersom avgjørelsen er lovlig, kan jeg følgelig ikke uten videre overprøve eller sette mitt skjønn over skjønnet til forvaltningen.
Ett av momentene i vurderingen av trasévalg vil være eksponering fra elektromagnetisk felt. Som kjent har jeg i en annen klagesak stilt spørsmål til departementet om strålefaren ved kraftledningen. Saken er avsluttet i brev herfra i dag, hvor det fremgår at jeg ikke fant grunnlag for å kritisere departementets vurdering. Dette ble blant annet begrunnet i at bolighuset på gården til klagerne i den aktuelle saken etter det opplyste lå omtrent 180 meter fra kraftledningen, og dermed utenfor utredningsgrensen etter gjeldende forvaltningsstrategi. Spørsmålet stiller seg noe annerledes for klagerne i nærværende sak, ettersom departementets vedtak vil innebære nærføring til boliger ved Storebru. Eksponering fra elektromagnetisk felt er imidlertid kun ett av flere momenter i vurderingen av valg av trasé. De øvrige momentene departementet har lagt vekt på i vurderingen, fremstår som saklige og lovlige. Departementets vekting av de ulike momentene opp mot hverandre, kan vanskelig overprøves av meg i en sak som denne. Jeg finner likevel grunn til å påpeke at magnetfelteksponering bør være et vektig moment i vurderingen, og at det generelt bør kreves tungtveiende grunner for å velge en trasé som innebærer nærføring til boliger og annen bebyggelse. I denne saken har jeg grunn til å tro at departementet har vært klar over og vurdert ulempene ved nærføringen. Det synes også som om departementet har vært innforstått med beboernes skepsis til å bo så nært inntil kraftledningen. Når departementet i en slik situasjon finner at det foreligger andre mer tungtveiende grunner for trasévalget, kan jeg vanskelig se at jeg har grunnlag for å kritisere departementets skjønnsmessige vurdering, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd.
4. Anmodning om revurdering av varslingspraksis
Jeg ber departementet vurdere gjeldende praksis for varsling av klagemotparter i lys av mine merknader under punkt 1 ovenfor. Dersom det ved en kongelig resolusjon ikke gjøres unntak for varslingsplikten for de kraftledningssakene som ikke vil bli omfattet av endringen i energiloven § 2-2 om flytting av vedtakskompetansen, bør departementet etter min mening vurdere å endre rutinene for varsling av klagemotparter. Departementet bør og vurdere nærmere hvilken informasjon som skal sendes partene i disse sakene om befaringer og møter, eventuelt om denne informasjonen bør kunngjøres offentlig.
Jeg ber om å bli orientert om utfallet av departementets vurdering av eventuelle rutineendringer.