Politiet tok i mars 2002 beslag i en videoprojektor som tilhørte klageren (A). En tidligere eier hadde meldt projektoren stjålet, men ble i januar 2003 dømt for forsikringsbedrageri for forholdet. Klageren fikk projektoren tilbake i begynnelsen av 2005.
Klagerens advokat fremmet i desember 2004 krav til politiet om erstatning for uberettiget beslag. Politiet tok i vedtak i august 2005 ikke kravet til følge, og vedtaket ble påklaget.
I påtegning i februar 2006 til Justissekretariatene uttalte politiet at saken ble avsluttet 17. juli 2003, og at det var rutine ved politidistriktet at alt beslag i denne forbindelse skulle gjøres opp, herunder at gjenstander som skulle utleveres, da ble utlevert. Man kjente ikke til hvorfor det ikke ble gjort i denne saken. Videre opplyste politidistriktet at den tidligere eierens forsikringsselskap hadde meddelt at det ikke gjorde krav på projektoren, at klageren etter avtale skulle avhente projektoren i desember 2004, men at han ikke møtte, da han ikke ønsket tilbakelevering så lenge erstatningssaken verserte.
I brev i mars 2006 til Justissekretariatene fremmet advokaten på ny krav om dekning av klagerens utgifter til advokat. I brev i august 2006 ble det svart at det falt utenfor Justissekretariatenes kompetanse å erstatte slike utgifter, og at søknad om dekning av advokatutgifter måtte fremsettes overfor fylkesmannen, som fritt rettsråd til siktede under strafforfølgning. Justissekretariatene fattet 24. oktober 2006 vedtak om ikke å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven § 448. Klagerens advokat fremmet omgjøringsbegjæring. Justissekretariatene omgjorde i vedtak 8. januar 2007 sitt tidligere vedtak og tilkjente erstatning med kr 30 417,30, for utgifter til dekningskjøp. Standpunktet om ikke å dekke klagerens utgifter til advokat, ble fastholdt.
Etter ny henvendelse fra advokaten, fastholdt og utdypet Justissekretariatene i brev 6. juli 2007 begrunnelsen for ikke å dekke advokatutgiftene, og viste herunder til en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt. 2004 s. 1235.
Saken ble deretter brakt inn for ombudsmannen. Klagen gjaldt politiets saksbehandling, herunder saksbehandlingstid, avslaget på klagerens krav om erstatning for ikke-økonomisk skade og avslaget på kravet om dekning av klagerens utgifter til advokat.
Justissekretariatene opplyste deretter at det var funnet grunn til å korrigere uttalelsen i brev 6. juli 2007 om at advokatutgifter påløpt ved å fremme søknad om erstatning fortrinnsvis ville bli dekket under rettshjelpordningen. Ettersom klageren ikke hadde vært siktet i saken, falt han utenfor den gruppen av personer som mottar fri rettshjelp uten behovsprøving etter lov om fri rettshjelp 13. juni 1980 nr. 35 § 11 første ledd nr. 3. For øvrig ble det fastholdt at klagerens utgifter til advokat ikke var dekningsmessige etter straffeprosessloven § 448.
I brev herfra ble det bedt om en nærmere redegjørelse for Justissekretariatenes rettsanvendelse og begrunnelse for ikke å dekke klagerens utgifter til advokat.
Justissekretariatene uttalte i sitt svar følgende om den konkrete vurderingen som var foretatt i saken:
«Justissekretariatene mener i dette tilfellet at det er årsakssammenheng mellom beslaget av projektoren og klagerens utgifter til advokat for å søke om erstatning. Spørsmålet blir da etter vår vurdering om advokatbistanden står i adekvat årsakssammenheng med beslaget.
Rettspraksis viser at advokatutgifter kan dekkes etter straffeprosesslovens § 448. I de rettsavgjørelsene klageren viser til har advokatbistanden, slik Justissekretariatene forstår avgjørelsene, en nær tilknytning til selve den straffeprosessuelle forføyningen vedkommende har vært underlagt. De sakene som er trukket frem har relatert seg til å bringe en straffeprosessuell forføyning inn for retten for å avgjøre om de straffeprosessuelle vilkårene for selve forføyningen er til stede.
Hva slags advokatutgifter som kan dekkes etter strpl. § 448 var gjenstand for Høyesteretts behandling i Rt. 2004.1235. Kravet til årsakssammenheng synes etter Justissekretariatenes forståelse å relatere seg til to forhold. For det første at skaden må være en følge av en konkret forføyning, og ikke av ’etterforskningen mer generelt’. I klagers sak kan utgiftene ledes tilbake til en konkret forføyning – beslag av projektoren.
For det andre går det frem at det også for advokatbistand knyttet til en konkret forføyning, er krav om en «mer direkte» sammenheng mellom den aktuelle forføyningen og advokatutgiften, enn at advokatutgiften er påløpt som følge av straffeprosessuelle handlinger. De faktiske forhold i Rt. 2004.1235 illustrerer dette: A var som mistenkt og eneste aktuelle gjerningsperson innkalt til et avhør. Dette forholdet falt etter Høyesteretts vurdering inn under uttrykket ’forføyning’, jf. strpl. § 448. På bakgrunn av dette pådro A seg advokatutgifter. Det var også i denne saken faktisk årsakssammenheng mellom forføyning og advokatutgiftene. Høyesterett fant imidlertid ikke at det var tilstrekkelig årsakssammenheng til at utgiftene var dekningsmessige etter strpl. § 448.
Advokatbistand til fremme av erstatningskrav er, i forhold til forføyninger truffet under straffesaken, en etterfølgende bistand. Dette gjelder en kostnad for skadelidte til å gjøre erstatningskravet gjeldende under en administrativ behandling, samt oppfølgning av et krav som allerede er oppstått. Slike utgifter står i et mer indirekte og avledet forhold til forføyningen enn selve det materielle erstatningskravet. På denne bakgrunn la Justissekretariatene til grunn at advokatutgifter påløpt i forbindelse med et krav om erstatning som følge av politiets beslag, ikke hadde en slik direkte sammenheng med forføyningen som kreves i medhold av rettspraksis. Vi viser her til at klagers advokatutgifter i nærværende sak fremstår som mer avledet enn tilfellet var i Rt. 2004.1235, både i tid og karakter.
Justissekretariatene mener prinsipielt at de utgifter til advokat som påløper til å fremme krav om erstatning bør anses regulert gjennom rettshjelpordningen. Henvisningen i straffeprosessloven § 450 til rettshjelplovens § 11 må således anses uttømmende å regulere dekning av advokatbistand for fysiske personer. Selv om rettshjelp til andre enn siktede i slike saker faller utenfor prioriterte saksområder etter rettshjelploven, kan også tredjemenn som søker erstatning etter strpl. § 448 innvilges rettshjelp dersom rettshjelpmyndigheten finner grunnlag for det etter en konkret vurdering, jf. rettshjelplovens § 11 tredje ledd. I hvilken grad utlegg til juridisk eller annen bistand ved behandling av erstatningskravet etter straffeprosesslovens § 444 vil kunne kreves dekket som en tapspost er berørt i Ot.prp. nr. 77 (2001-2002) punkt 11.2 annen spalte, og må etter Justissekretariatenes syn også gjelde i forhold til § 448. Uttalelsene der taler etter vår vurdering for at utgifter til advokatbistand for å fremme krav om erstatning er ment uttømmende regulert gjennom rettshjelploven.»
Til spørsmålet om det «fremstår som rimelig» å dekke klagerens utgifter til advokat, uttalte Justissekretariatene at henvisningen til rimelighet i straffeprosessloven § 448 først og fremst gir uttrykk for at bestemmelsen ikke gir grunnlag for rettskrav på erstatning. Videre ble det gitt uttrykk for at rimelighetsbetraktninger også vil inngå i adekvansvurderingen.
Videre uttalte Justissekretariatene at det hadde forståelse for at det i dette tilfellet kunne fremstå som urimelig at advokatutgiftene ikke ble dekket, så langt disse var rimelige og nødvendige. Med bakgrunn i Justissekretariatenes fortolkning av kravet til årsakssammenheng, hadde man til tross for de rimelighetsgrunner som forelå, ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å kunne dekke advokatutgiftene etter straffeprosessloven § 448.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Straffeprosessloven § 448 lyder slik:
«For skade eller annen ulempe som andre enn siktede er påført ved granskning, ransaking, beslag, kommunikasjonskontroll etter kapittel 16 a eller annen forføyning under saken, kan det tilkjennes erstatning når dette fremstår som rimelig.»
Bestemmelsen kom inn i loven fra vedtakelsen av denne i 1981, og har siden vært omredigert flere ganger, uten at dette har medført endringer i vilkårene for erstatning, jf. Ot.prp. nr. 35 (1978-79) s. 239 og s. 294, og Ot.prp. nr. 77 (2001-2002) punkt 15.3.
Det er ikke omtvistet at klageren ved beslaget av videoprojektoren faktisk ble påført tap i form av verdifall på projektoren i beslagtiden og utgifter til advokat. Justissekretariatene har dekket verditapet, ved å erstatte klagerens utgifter til dekningskjøp med fradrag for vederlaget ved salg av projektoren. For så vidt gjelder klagerens advokatutgifter, har Justissekretariatene gitt uttrykk for at det er årsakssammenheng mellom disse og beslaget av projektoren, men at årsakssammenhengen er så vidt fjern og indirekte at disse utgiftene ikke kan dekkes etter straffeprosessloven § 448. Det er i denne sammenheng særlig vist til kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2004 s. 1235.
Det er lagt til grunn i praksis at bestemmelsen omfatter utgifter til nødvendig advokatbistand, jf. f.eks. Rt. 1998 s. 1083. I en kjennelse i Rt. 2000 s. 890 har kjæremålsutvalget for så vidt gjelder spørsmålet om hvilke skader som dekkes av straffeprosessloven § 448, uttalt at en snever fortolkning av bestemmelsen har støtte i ordlyden og lovforarbeidene. I den foran nevnte kjennelsen i Rt. 2004 s. 1235, som gjaldt en mistenkts krav på erstatning av utgifter til advokat, la kjæremålsutvalget til grunn at det ikke var tilstrekkelig direkte sammenheng mellom skaden og den aktuelle forføyningen. De advokatutgiftene som var krevd erstattet i den saken, var «utgifter som fullt ut synes å være påløpt fra et tidspunkt som ligger flere uker etter at politiets avhør av ham var avsluttet. Advokatens arbeid hadde i betydelig grad sammenheng med den omfattende medieoppmerksomhet som saken fikk, i tillegg til klager over beslutninger om henleggelse.»
Adekvansvurderingen kan vanskelig holdes strengt atskilt fra rimelighetsvurderingen.
I foreliggende sak påbegynte advokaten sitt arbeid før klageren hadde fått tilbake den beslaglagte gjenstanden, og politiet hadde angivelig anmodet om å fremme kravet via advokat. Advokaten fremmet riktignok erstatningskravet etter at politiet hadde tilbudt klageren å levere projektoren tilbake til ham, men bakgrunnen for at klageren da ikke ønsket tilbakelevering, var at han først ville få en avklaring med hensyn til erstatningskravet. Klageren skal før dette, under møter med politiet, ha krevd å få tilbake projektoren, og han skal i denne forbindelse ikke ha fått noen informasjon om muligheten til å begjære rettslig overprøving av beslaget.
Både beslagtiden og den samlede saksbehandlingstiden i saken fremstår som uforholdsmessig lang, noe som blant annet skyldes at politidistriktet ikke fulgte egne rutiner for oppgjør av beslag. Dersom dette hadde vært gjort, anser jeg det som sannsynlig at klageren hadde fått tilbake projektoren på et langt tidligere tidspunkt, og således helt eller delvis unngått verditapet på denne. I så fall ville han neppe hatt behov for advokatbistand i saken.
Den etterfølgende utviklingen, hvor erstatningskravet først ble avslått og deretter delvis innvilget, viser klart at klageren hadde behov for juridisk bistand som en konsekvens av det langvarige beslaget, og underbygger således at utgiftene til advokat var en adekvat følge av dette. De faktiske forhold i foreliggende sak skiller seg således på vesentlige punkter fra saksforholdet i kjennelsen i Rt. 2004 s. 1235, idet advokatutgiftene her synes å stå i nærmere forbindelse med beslaget enn det som var tilfellet der. Ut fra en samlet vurdering må etter mitt skjønn klagerens nødvendige utgifter til advokat anses som en påregnelig følge av beslaget.
Spørsmålet er da om det fremstår som rimelig at utgiftene til advokat blir dekket helt eller delvis. Som Justissekretariatene påpeker, gir henvisningen i § 448 til rimelighet, uttrykk for at bestemmelsen ikke gir et ubetinget rettskrav på erstatning for enhver skadefølge av forføyninger under straffesaken. Justissekretariatene har imidlertid uttrykt forståelse for at det kan fremstå som urimelig at klagerens utgifter til advokat ikke blir dekket. Dette er jeg enig i. Jeg viser til svakhetene ved politiets saksbehandling, beslagtidens lengde, saksbehandlingstiden og den øvrige saksbehandlingen av erstatningskravet, også i Justissekretariatene, og klagerens perifere tilknytning til strafforfølgningen. Det var også uheldig at klageren ikke ble underrettet om adgangen til rettslig overprøving av beslaget.
Justissekretariatene bes vurdere saken på nytt i lys av mine bemerkninger foran. Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av den nye vurderingen.
2. Avslutningsvis har jeg noen kommentarer om forholdet til rettshjelploven, selv om dette spørsmålet ikke har vært tatt opp herfra. Under sakens gang har Justissekretariatene gitt uttrykk for varierende oppfatning om adgangen til å få dekket advokatutgifter etter straffeprosessloven § 448 og forholdet til rettshjelploven.
I Justissekretariatenes brev 27. oktober 2007 hit uttales at den prinsipielle oppfatning er at utgifter til advokat som påløper til å fremme krav om erstatning, bør anses regulert gjennom rettshjelpordningen. Dette kan jeg vanskelig slutte meg til. Som redegjort for foran, følger det av Høyesteretts praksis at nødvendige og rimelige utgifter til advokat er omfattet av straffeprosessloven § 448, forutsatt at kravet til påregnelig årsakssammenheng er oppfylt. Det er ikke i denne praksis gjort unntak for advokatutgifter til fremme av erstatningskrav. Å henvise skadelidte, som ikke har vært siktet i straffesaken, til å søke utgiftene dekket som fri rettshjelp etter lov om fri rettshjelp § 11 tredje ledd, hvoretter det kan «unntaksvis innvilges fritt rettsråd», fremstår som en avskjæring av skadelidtes rettigheter etter straffeprosessloven § 448. For siktede i en straffesak stiller dette seg annerledes, idet han vil ha krav på fritt rettsråd uten behovsprøving ved fremme av krav om erstatning for urettmessig strafforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31, jf. lov om fri rettshjelp § 11 første ledd nr. 3.
Dersom Justissekretariatene mener det er behov for en ytterligere avklaring, eventuelt endring, av gjeldende rett, må dette tas opp med lovgivende myndigheter.»
Justissekretariatene fattet deretter et nytt vedtak om å dekke advokatutgiftene.