Saken bakgrunn og undersøkelser herfra
A søkte i desember 2011 på stilling som førsteamanuensis ved en høyskole.
Stillingen var underlagt en fagseksjon ledet av C. I henhold til skolens personalreglement 7. desember 2006 (revidert 18. mai 2010) § 15 a utgjorde C, i egenskap av å være leder for den aktuelle seksjonen, innstillingsmyndigheten ved tilsettinger i seksjonen. I tillegg hadde hun som oppgave å foreslå medlemmer til en komité av sakkyndige som ble oppnevnt av tilsettingsrådet, og som hadde som oppgave å bedømme søkernes kvalifikasjoner ut fra utlysningsteksten.
Det meldte seg syv søkere til stillingen. Den oppnevnte sakkyndigkomitéen vurderte disse, og utarbeidet en foreløpig innstilling der tre personer ble anbefalt innkalt til intervju og prøveforelesning. Klageren ble rangert som nummer en av den sakkyndige komitéen, samtidig som det ble uttalt at det var «ei jamn vurdering». Komitéen mente derfor at det burde bli gjennomført intervju og prøveundervisning av disse søkerne. De tre aktuelle søkerne ble invitert til dette, og de som var innstilt som nummer en og to takket ja.
Seksjonslederen ledet intervjuene med assistanse fra ett av sakkyndigkomitéens medlemmer. Til prøveundervisningen var også flere andre til stede. C utarbeidet deretter en innstilling der A ble innstilt som nummer to og B ble innstilt som nummer en. Tilsettingsrådet fattet vedtak 3. mai 2012 i tråd med innstillingen.
A brakte saken inn for ombudsmannen og anførte blant annet at C var inhabil. Dette på bakgrunn av at hun kort tid før tilsettingen hadde avsluttet et seks år langt veilederforhold med den tilsatte, og at hun var oppført som medforfatter i elleve av den tilsattes publikasjoner.
Sakens dokumenter har blitt innhentet fra høyskolen. I tillegg er saken blitt opplyst ved at høyskolen har besvart spørsmål stilt i brev 9. august 2012 og 17. desember 2012 herfra. Høyskolens svar har også blitt kommentert i brev fra klageren, og høyskolen har etter det kommet med ytterligere merknader.
Mitt syn på saken
«Det sentrale spørsmålet i saken er om seksjonslederen var inhabil i sin rolle som innstillende myndighet ved den aktuelle tilsettingen av førsteamanuensis ved høyskolen.
Forvaltningsloven 10. februar 1967 § 6 har regler om habilitet, og danner det rettslige utgangspunktet. Etter det opplyste er ingen av habilitetsgrunnene i første ledd aktuelle i denne saken, og eventuell inhabilitet må begrunnes i bestemmelsens annet ledd. Vurderingstemaet er om det forelå «særegne forhold» som var «egnet til å svekke tilliten» til seksjonslederens upartiskhet.
I begrepet «særegne forhold» siktes det til situasjoner som ikke oppfattes som vanlige. Det må foretas en konkret, bred og skjønnsmessig vurdering av den aktuelle tjenestemannens tilknytning til saken eller dens parter. At slike særegne forhold også skal være egnet til å svekke tillitten til tjenestemannens upartiskhet innebærer at det er en objektiv vurdering som skal foretas. Det avgjørende er altså ikke hvordan C vurderte seg selv, men om det «særegne forhold» er egnet til å svekke tilliten til upartiskheten til den som innstiller.
Ved denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på om avgjørelse i saken «kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen han har nær personlig tilknytning til», jf. § 6 annet ledd første punktum. Det skal også legges vekt på om inhabilitetsinnsigelse er reist av en part, jf. § 6 annet ledd annet punktum. Også momenter som ikke fremgår direkte av lovteksten kan være relevante, se blant annet Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett, 9. utgave, Oslo 2010, s. 227 og Graver: Alminnelig forvaltningsrett,3. utgave, Oslo 2007, s. 339. Blant annet er det alminnelig antatt at sakens art vil være relevant, slik at kravene til habilitet må vurderes strengere for de mer vanskelige og skjønnspregede sakene med stor betydning for partene. Tjenestemannens rolle i saken kan også tas hensyn til, herunder i hvilken grad hun kan påvirke det endelige resultatet.
At den som skal vurdere habilitet i en sak selv anser seg inhabil, må videre være av betydning. Det følger av høyskolens personalreglement § 3 at man er inhabil til å vurdere en søker dersom «man har hatt et betydelig medforfatterskap med søkeren, eller dersom man er veileder for eller blitt veiledet av søkeren ved master- eller doktorgradsutdanning».
C skal etter det opplyste ha vært veileder for B i seks år i forbindelse med hennes doktorgradsavhandling. Av Bs søknad fremgår det at stipendiatperioden varte fra januar 2005 til juni 2011. I tillegg foreligger det et medforfatterskap, som av høyskolen er oppsummert slik i brev 24. august 2012 hit:
« – 7 aviskronikker i 4 forskjellige riksaviser i perioden 2004 —2009, alle med tilknytning til de problemstillinger hun arbeidet med i sin dr. gradsavhandling. Disse er skrevet av B, med C som kvalitetssikrer i kraft av å være veileder i dr. grads prosjektet.
– 2 korte debattinnlegg i fagbladet Y (2005) med synspunkter om dokumentarsjangeren. 8 fagpersoner fra helsefaglige forskningsmiljøer sto bak debattinnleggene, herunder også C og B.
– 1 innlegg i rapport fra avslutningskonferanse for forskningsprosjekt (2011). C var ansvarlig for den del av prosjektet som Bs arbeid hører inn under (helsefag), og står som medforfatter i kraft av å ha kvalitetssikret rapporten. Bs innlegg er ikke en vitenskapelig publikasjon.
– Artikkel til artikkelsamling skrevet av 8 forskere (2007). C var redaktør for artikkelsamlingen, sammen med D fra Universitetet i Oslo, forfatter av en egen artikkel, samt medforfatter av artikler med henholdsvis B og E. Artikkelsamlingen er en vitenskapelig publikasjon.»
Høyskolen har, som nevnt i sitt personalreglement, definert «betydelig medforfatterskap» som en inhabilitetsgrunn. Hva dette innebærer, må nødvendigvis baseres på en skjønnsmessig vurdering. Høyskolen har vist til at kun en av disse publikasjonene er å regne som en vitenskapelig publikasjon, og at C for øvrig har hatt en rolle som veileder og kvalitetssikrer mer enn som medforfatter. Videre har skolen vist til at den vitenskapelige artikkelen ble skrevet i 2007, og at Norsk Forskningsråd opererer med en treårsregel for slike publikasjoner i sitt habilitetsreglement. Det er derfor fremholdt at artikkelen ligger for langt tilbake i tid til å kunne utgjøre en inhabilitetsgrunn.
Etter mitt syn fremstår medforfatterskapet likevel som relativt omfattende. Det avgjørende må være hvordan forholdet, som i dette tilfellet er elleve publikasjoner, fremstår utad. C fremstår som medforfatter, og må også vurderes som dette, selv om både hun og høyskolen har vurdert hennes rolle som mer beskjeden. Høyskolen har ikke forklart nærmere hvilken betydning det har at kun en av publikasjonene vurderes å være en «vitenskapelig artikkel». B har selv oppført de elleve publikasjonene på sin elektroniske søknad til stillingen, og det må derfor være rimelig å anta at disse var relevante ved vurderingen av hennes kandidatur. Etter mitt syn er medforfatterskapet å anses som et særegent forhold, og omfanget trekker i retning av at samarbeidet er egnet til å svekke tilliten til Cs upartiskhet.
Høyskolen har i brev 24. august 2012 opplyst at veilederforholdet ble avsluttet i oktober 2010. Samtidig har høyskolen i brev 30. mai 2012 opplyst at C var «hovedveileder frem til hennes doktorgrad i 2011». Jeg finner etter dette å kunne legge til grunn at C var veileder for B frem til hennes disputas i juni 2011, og viser også til at høyskolen i forbindelse med publikasjonsoversikten har vist til et samarbeid med «kvalitetssikring» i 2011. Dette innebærer at veilederforholdet ble avsluttet et halvt år før stillingen ble utlyst.
Høyskolen har vist til at veilederforholdet ikke rammes av personalreglements inhabilitetsgrunner, ettersom veiledningen var avsluttet. Det er imidlertid klart at forholdet rammes av Forskningsrådets «Bestemmelser om habilitet og tillit» pkt. 3.1 bokstav f, der en person anses som inhabil dersom vedkommende «er, eller for mindre enn tre år siden har vært, veileder for en part med sikte på doktorgrad». Disse bestemmelsene regulerer ikke høyskolens virksomhet direkte, men høyskolen har selv vist til bestemmelsene i relasjon til det som omtales som en treårsregel for betydningen sampublikasjoner. På spørsmål herfra om Forskningsrådets bestemmelser kunne oppfattes som en norm i forskningsmiljøet, har høyskolen vist til at det ikke kan gis noen entydig svar på dette, og at Universitetet i Oslo ikke har tilsvarende regler, men i stedet vurderer habilitet i det enkelte tilfelle.
Forvaltningsloven § 6 annet ledd angir det rettslige utgangspunktet for habilitetsvurderingen. Personalreglementet gir således ingen uttømmende liste av situasjoner som fører til inhabilitet. Reglementet vil imidlertid kunne gi veiledning om hvilke situasjoner som kan føre til inhabilitet. Etter høyskolens reglement vurderes et aktivt veiledningsoppdrag som inhabilitetsgrunn. Dette er det også gode grunner til, da samarbeidet ofte vil være nært, og hensikten blant annet er å bidra til at den som mottar veiledningen utvikler seg i en retning som veilederen vurderer som best faglig sett. Etter høyskolens reglement er det ikke skilt mellom veiledning på master- eller doktorgradsnivå. Etter mitt syn må det kunne legges til grunn at jo mer omfattende veiledningen har vært, jo mindre skal det til før veilederen anses inhabil. I dette tilfellet er dreier det seg om en doktorgradsavhandling og et veilederforhold som varte i over seks år, noe som må sies å være lang tid i en slik sammenheng. I tillegg var veilederforholdet avsluttet kun et halvt før tilsettingsprosessen startet, slik at det i tid lå tett opp mot de automatiske inhabilitetsgrunnene som høyskolen selv oppstiller. Veiledningens omfang og tidspunktet for oppdragets avslutning taler etter mitt syn for inhabilitet.
Høyskolen har vist til at C også hadde en profesjonell relasjon til klageren, da hun var ansatt i samme seksjon, og det er gjort detaljert rede for hvordan seksjonslederen spesielt hadde tilrettelagt for at klagerens skulle få fullført sin doktoravhandling. Klageren har bestridt en slik spesiell tilrettelegging, og for øvrig satt spørsmålstegn ved relevansen av disse opplysningene. Jeg er i utgangspunktet enig i at seksjonslederens forhold til klagerens ikke er et argument som taler mot at hun var inhabil i relasjon til den tilsatte. Tvert imot vil en eventuell nær relasjon til flere av sakens parter tale for at det foreligger inhabilitet. I et vitenskapelig miljø vil det være naturlig, og kanskje unngåelig, at fagpersoner både samarbeider og omgås. Høyskolen har imidlertid ikke opplyst at det ville medføre store vanskeligheter å sette en annen person til oppgaven som innstillende myndighet.
Som nevnt over vil kravene til habilitet være strengere jo vanskeligere, viktigere og mer de skjønnspregede vurderingene som skal foretas er. Videre er det relevant i hvilken grad C hadde mulighet til å påvirke det endelige resultatet. I denne saken skulle hun foreta en samlet vurdering av de to søkernes kvalifikasjoner, blant annet basert på intervju og prøveforelesning. Hennes vurderinger var, som i de fleste tilsettingssaker, utpreget skjønnsmessige og av stor betydning for søkerne. Videre hadde hun stor mulighet for innflytelse på selve tilsettingsvedtaket. Hun utgjorde innstillingsmyndighet alene, og brukte også denne myndigheten til å foreta en selvstendig vurdering av søkernes kvalifikasjoner. Disse forholdene taler for at kravene til habiliteten til seksjonslederen som innstillende myndighet må være relativt strenge.
Det er i klagen påpekt at A hadde reist inhabilitetsinnsigelse, og at dette må vektlegges. Av sakens dokumenter kan jeg imidlertid ikke se at en slik innsigelse ble reist av klageren på noe tidspunkt under selve tilsettingsprosessen og før vedtak om tilsetting var fattet, selv om seksjonslederens relasjon til den tilsatte burde ha vært kjent for klagerens, som var ansatt ved samme seksjon.
Jeg har etter en samlet vurdering kommet til at C var inhabil som innstillende myndighet i denne tilsettingssaken.
Etter forvaltningsloven § 41 vil vedtaket være ugyldig dersom seksjonslederens (innstillingsrådets) deltagelse kan ha hatt innflytelse på utfallet. På bakgrunn av at seksjonslederen var innstillende myndighet kan jeg ikke se annet enn at hun kan ha påvirket tilsettingen på en slik måte at resultatet kunne ha blitt et annet uten hennes deltakelse, og at vedtaket derfor er ugyldig.
Med det resultatet jeg har kommet til, og siden vurderingene av søkernes kvalifikasjoner i vesentlig grad er basert på seksjonslederens vurderinger av prøveforelesning og intervju, vil det ikke være riktig av meg å gå nærmere inn på den foretatte kvalifikasjonsvurderingen.
Tilsettingen er nå gjennomført, og den tilsatte har ikke vært part i saken for ombudsmannen. Min undersøkelse av klagen får derfor ingen konsekvenser for tilsettingsvedtaket. Det er ikke gitt at klageren ville fått stillingen dersom det ikke forelå inhabilitet. Av disse grunner nøyer jeg meg med å be høyskolen merke seg mine betraktninger ved behandlingen av tilsvarende saker i fremtiden.